Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Barndomshjemmet mitt er solgt, og kjenner at det er litt vemodig. Er det bare jeg som er rar?


  • Logg inn for å svare
9 svar til dette emnet

#1 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 370 070 Innlegg:

Skrevet 28 juli 2012 - 20:33

Foreldrene mine har flyttet fra barndomshjemmet mitt etter å ha bodd der i over 30 år. Jeg har oppmuntret dem til å selge, og de har nå flyttet fra stor enebolig til en enkel og flott leilighet.

Men kjenner at jeg synes det er fryktelig rart å ikke kunne reise "hjem" på besøk lengre. Selv om jeg selv ikke har bodd der på over 15 år.
Er det bare jeg som har blitt helt rar, eller er det normalt å tenke slik?

Annonsebilag
Annonsebilag

#2 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 370 070 Innlegg:

Skrevet 28 juli 2012 - 20:37

Tror det er normalt. For meg var det så viktig å fortsatt ha barndomshjemmet at jeg overtalte mannen min til å bli med på å kjøpe det ;)

#3 Gjest_Lykke Fryd ♥_*

Gjest_Lykke Fryd ♥_*
  • Gjest

Skrevet 28 juli 2012 - 20:42

Jeg var utrolig trist da barndomshjemmet mitt ble solgt. Huset rommet så mange minner om barndom, ungdomslivet, klistremerkene på døra, hakkene i veggen der mamma hadde målt oss ungene, riften i trappa etter at jeg og bror kranglet, hulen i kjelleren der vi lekte hyttetur, rommet mitt som rommet venninner, te, kjærlighetssorg, irritasjon over dumme foreldre, den store hagen, lukten av nybakte boller, kjøkkenet som ble knallrosa den gangen da mamma var skikkelig sinna på pappa, alle krinkene og krokene som rommet det som frem til da var nesten hele livet mitt.

Savner huset, jeg.

#4 Iselilja

Iselilja

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 723 Innlegg:

Skrevet 28 juli 2012 - 20:48

kjøkkenet som ble knallrosa den gangen da mamma var skikkelig sinna på pappa


Haha! Fantastisk! :D
  • ღTyrkiskPepperღ, Lady lovely locks, Inked girl og en annen liker dette
Nothing is impossible, the word itself says "I'm possible" Audrey Hepburn

#5 Gjest_Lykke Fryd ♥_*

Gjest_Lykke Fryd ♥_*
  • Gjest

Skrevet 28 juli 2012 - 20:50

kjøkkenet som ble knallrosa den gangen da mamma var skikkelig sinna på pappa

Haha! Fantastisk! :D


Det var livlig til tider, hehe ;)
  • Iselilja og CaptainHindsight liker dette

#6 Lady lovely locks

Lady lovely locks

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 957 Innlegg:

Skrevet 28 juli 2012 - 21:06

Mitt barndomshjem ble solgt når jeg var 12. Det var en stor sorg for meg. Men jeg har jo kommet over det nå....

Håper barna mine får et slikt forhold til hjemme sitt som mange av dere beskriver over. :)

#7 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 370 070 Innlegg:

Skrevet 28 juli 2012 - 21:26

Det er vemodig å miste barndomshjemmet, men ettersom hus blir eldre blir de egentlig ikke de samme som før likevel.
Et hus må som regel totalrenoveres etter en tid, og det blir ikke som før.

Det eneste sikre med livet er at alt er i forandring...

#8 Alva♡♡♡♡

Alva♡♡♡♡

    Erfaren bruker

  • Medlem
  • PipPipPipPip
  • 2 744 Innlegg:

Skrevet 28 juli 2012 - 21:47

Det er nok normalt. Jeg hadde ikke noe sånt barndomshjem selv om jeg forbinder med varme og trygghet, men mine besteforeldre hadde et hus som ble min base i barndommen. Var der "hele tiden" fra jeg var nyfødt av, tok med venninner ut der i tenårene, barna mine da jeg fikk dem osv. Det var min trygghet i livet følte jeg ofte. Når alt annet skiftet, var ustabilt og usikkert, når jeg var trist og lei meg osv, så reiste jeg ut til besteforeldrene mine og det herlige gamle huset deres. Jeg kjente hver planke, hvert trinn i trappen og hver krok, kunne det i blinde.

Så måtte de selge det for et par år siden pga alderdom, det ble for stort for dem. Synes faktisk fortsatt det er trist å tenke på og får litt klump i halsen. Nå var det jo mine besteforeldre som skapte stemningen og kjærligheten i huset, men også selve huset betydde mye for meg. Enkelte ting knytter man seg nok mer til enn andre, og et hus der man har mange gode minner er det vel naturlig å være trist over å skille seg fra.

#9 Gjest_lillemor og lillefrøken_*

Gjest_lillemor og lillefrøken_*
  • Gjest

Skrevet 28 juli 2012 - 21:52

Syntes det var rart å miste barndomshjemmet mitt, og det var ikke lenge etter jeg hadde flyttet på hybel heller, så fra den dagen ble "hjem" veldig udefinerbart, men det var iallfall ikke i mammas nye leilighet.

#10 Gjest_eelis+kian ♥_*

Gjest_eelis+kian ♥_*
  • Gjest

Skrevet 28 juli 2012 - 21:53

Foreldrene mine vurderer å selge huset deres, og jeg kjenner at det er litt sårt. Det er fortsatt "hjem" for meg, selv om jeg ikke bor der lenger. Vet ikke helt hvordan det blir hvis de skulle finne på å kjøpe en leilighet.