Gå til innhold

ble skikkelig opprørt... :(


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Stakkars pappaen din som har så smålige barn

 

Får du ikke brødrene med på en felleskrans sammen med far og kjæreste, så hadde jeg gått for en krans med brødrene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Stakkars pappaen din som har så smålige barn

 

Takk! Har endelig forstått at vi er et stort problem for pappa. Skal gjøre store endringer fra nå av. Han fortjener ikke å ha meg som datter som har disse følesene. Takk til alle som åpnet øynene mine. Nå har jeg det ikke godt over at jeg har følt som jeg har gjort. Men hva skal jeg gjøre med disse følelsene? Jeg har jo alltid vært grei og snill og aldri sagt noe stygt om henne. Men hva med det jeg føler? Nå kjenner jeg meg som styggen selv... HI.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Psykolog er jo foreslått :-)

 

Ikke la sorgen over tapt mamma gå utover pappaen din. Unn han lykke.

Selv om mine barn er små så har jeg gitt de beskjed om noe skulle skje mamma så håper jeg pappa får seg ny dame. Alle voksne trenger en livsledsager...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øhhh. Hva forvente du? Pappaen din har gått videre. De bør du og. Dette har ikke noe med en krans å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Psykolog er jo foreslått :-) Ikke la sorgen over tapt mamma gå utover pappaen din. Unn han lykke. Selv om mine barn er små så har jeg gitt de beskjed om noe skulle skje mamma så håper jeg pappa får seg ny dame. Alle voksne trenger en livsledsager...

 

Jeg ønsker han alt godt og å være lykkelig. Har også skrevet tidligere at jeg alltid oppfører meg fint og er hyggelig. Men man kan jo fint ha følelser som ikke kommer til uttrykk gjennom handlinger og ord - sånn vanligvis da, bortsett fra denne ene gangen med denne kransen.

 

Men trenger jeg virkelig psykolog? Det er jo kun følelser... Jeg er jo ikke slem i handliger. Og pappa merker jo ikke noe til det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei du trenger ikke psykolog.. Du ser det jo selv nå.

 

Bare du vet hvordan du har det med din mors bortgang. Føler du at det forsatt er en stor sorg du har problemer med å snakke om kan jo psykolog være et alternativ. Men en "normal" sorg har alle som har mistet noen man er glad i. Alle reagerer forskjellig, noen trenger hjelp videre andre ikke.

 

Kjenn på det selv, du vet best. Vi her inne leker bare Bedrevitende ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Da tanten til svigerfar døde for snart to år siden så bestilte han en krans fra seg og sin kone, en krans fra samboer og meg og samboers bror m/fam. og en krans fra sin eldste datter m/fam. fra et tidligere forhold.

 

Om du og dine brødre ikke vil være med på samme krans som faren deres og hans nåværende kjæreste, så velger dere å ha en fra dere m/fam. enkelt og greit!

 

Det står vel heller egentlig ikke i hi at hun ikke vil at kjæresten til faren skal stå på kransen, men at hun føler det blir unaturlig å stå på samme kransen som dem (?).... og det samme føler brødrene..

 

Jeg ser ingen feil ved at faren din og kjæresten hans har en krans og du og brødrene m/fam har deres krans.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei du trenger ikke psykolog.. Du ser det jo selv nå. Bare du vet hvordan du har det med din mors bortgang. Føler du at det forsatt er en stor sorg du har problemer med å snakke om kan jo psykolog være et alternativ. Men en "normal" sorg har alle som har mistet noen man er glad i. Alle reagerer forskjellig, noen trenger hjelp videre andre ikke. Kjenn på det selv, du vet best. Vi her inne leker bare Bedrevitende ;-)

 

Jeg hadde nemlig et veldig nært forhold til mamma og pappa tidligere. Det hadde jeg også de 4-5 mnd det gikk før pappa fant seg en ny dame. Men han ble fort en annen enn han tidligere har vært, derfor har nok savnet etter mamma vært større enn om jeg hadde hatt det samme nære forholdet til pappa. Jeg har nemlig alltid vært en pappa-jente, iallfall i oppveksten og frem mot voksen. Jeg vet jeg har lagt skylden over på dama til pappa når det gjelder at det forholdet har endret seg. For det var jo helt annerledes før. Derfor ble jeg veldig opprørt i dag ang. den kransen. Pappa vet riktignok ikke hvordan jeg har reagert, for jeg sa bare pent i fra at jeg syntes det var mest naturlig med en egen krans fra oss søsknene. Også luftet jeg det selvfølgelig med brødrene mine. Men frustrasjonen kom veldig sterkt til uttrykk her inne for jeg har svært sterke følelser for dette.Og det er mange ting som gjør at jeg har akkurat disse følelsene, for mange ting har skjedd som har såret meg veldig. Jeg tror ikke at disse følelsene hadde vært så sterke om jeg ikke hadde hatt barn. Jeg har alltid ønsket meg (veldig sterkt) at mine barn skal mulighet for å ha besteforeldre, så lenge det er mulig. Jeg var nemlig så uheldig å bli født etter at nesten alle besteforelderne mine var gått bort. Hadde en mormor som ble syk når jeg var 8 år og var pleietrengene resten av livet. Derfor er det svært sårendes at ikke pappa har mer "tid" til sine barnebarn. For jeg vet at det er hun nye dama som bestemmer det meste. I starten av forholdet deres så var det veldig mye "trøbbel", og hun lagde et sant helvete for han når han ikke hadde mulighet til å komme til henne i helgene. Det var han veldig åpen på i begynnelsen. Han prøvde også å gjøre det slutt flere ganger. Med da skulle hun ta livet av seg osv... Derfor er jeg litt smålig og barnslig i voksen alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

 

Jeg har ingen erfaring rundt det med "stemor" og begravelser, men vil bare si at jeg støtter deg i det du mener og syntes faktisk ikke du er spesielt smålig. Syntes også du har fått litt for mye tyn her inne. Mine foreldre lever og er fremdeles gift. Samme med foreldrene til min mann. Men det betyr jo ikke at jeg har problemer med å sette meg inn i andres problemer av den grunn :D

 

I mine øyne trenger du ikke psykolog. Det er lov å være skuffet over foreldre/evt. andre slektninger uten at en må rense hjernen sin av den grunn. Det er ikke alltid barna det er noe galt med. Og i dette tilfellet hadde du en kjærlig far som du var veldig glad i. Så mistet du moren din, og like etterpå forsvinner faren din sakte men sikkert inn i favnen til et manipulerende kvinnemenneske. Du får på en måte dobbelt sorg og tap å takle samtidig. Skjønner godt at du kan få etterreaksjoner på slikt! Men (det er alltid et men :D) jeg syntes ikke at det er greit å fortsette i den samme tralten uten å prøve å gjøre noe med problemet. Du burde ta deg en lengre prat med faren din (uten andre til stede) og forklare han hvordan du føler situasjonen. Si at du savner han og moren din. Hvis han ikke er villig til å møtes på halvveien, så har du i alle fall gjort det du kan. Da må du bare fortsette med ditt liv og håpe at han en dag våkner opp igjen. Og hvis den tid kommer, burde du , for din egen del, velge å tilgi han. Kjærlighet er noe rare greier, og det er ikke alltid like lett å se skogen for bare trær når du står mitt oppe i det.

 

Så: Dra i begravelsen med egen krans (er veldig normalt med egen krans fra yngre garde), oppfør deg høflig mot kjæresten og prøv å gjøre det beste ut av situasjonen. Det er jo ikke egentlig kransen som er et problem men tapet av faren din.

 

Jeg ønsker deg lykke til, og håper du og barna får en flott sommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten å vite noe mer om familiehistorien (har ikke lest hele tråden), så må jeg si at her er det du som er sær og barnslig! Bli voksen og akspeter at din far har ny kjæreste, såklart hun skal stå på kransen sammen med ham. Og dere kan vel fint være med på den? Hvorfor ikke???

 

Hva om din far skulle nekte din mann/kjæreste å stå der fordi han ikke akspeterte denne personen?

 

Dette må være trolletråd??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hu dama til pappa har tidliger sagt at hun ikke er så interessert i å bli kjent med slekta og familien hans. Så hvorfor prøve å vise for omverdenen at hun er en annen enn hun faktisk har gitt uttrykk for. Det skal også sies at både hun og pappa sjelden er innom oss barna og andre. Innimellom 3.hver måned så kommer han på "plikt" besøk. Sånn var det aldri før... Da kom familien først. Hun er ekstremt manipulerende og derfor vil jeg ikke stå sammen som om vi er en felles familie. Ja, jeg er kanskje smålig og barnslig, men det opprører meg veldig, samtidig som jeg kanskje fremdeles har et utrolig savn etter mamma.

 

Skjønner veldig godt at de ikke har så lyst til å besøke deg jeg. Du høres jo ikke noe trivelig ut akkurat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje hun har sagt hun ikke er så interessert fordi hun ikke vil trenge seg på, å at hun kanskje merker at du/dere ikke liker henne? Jeg vet ikke, eneste jeg kan tenke meg dere burde gjøre er faktisk å snakke sammen! Snakk med pappaen din, og fortell hva du føler, la han få forklare deg hvorfor han har trekt seg litt unna og forandret seg, snakk med kjæresten til pappa for å høre hvorfor hun ikke er interessert i å bli kjent med dere? Kommunikasjon er så viktig!! Livet er for kort til å sitte å være bitter på hverandre. Men nå vet jeg selvfølgelig ikke hele historien, men jeg vil tro det er lurt å snakke sammen,.

 

Ang. krans, så kan dere jo selvfølgelig ha hver sine kranser, men du kan ikke være sur for at hun skal være med på kransen til faren din, for hun er faktisk kjæresten hans gjennom 6 år. Og jeg merker at dette er en prinsippsak for deg, og at dette egentlig kanskje ikke er sååå viktig, men du vil gjøre det slik for å markere din avstand til damen? Jeg vet ikke .. men uansett.. gjør noe med problemet om du savner pappaen din...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du overdragelser!!er du et gravid hormontroll? ;) henne er hans nye samboer,så klart skal henne stå på kransen sammens med han......og dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette handler ikke om kransen, og det vet du godt. Dette handler om følelser du er nødt til å bearbeide for å komme videre med livet og relasjonen til faren din. Nå bør du være voksen og ikke la situasjonen eskalere av en bagatell som dette. Det vil legge sten til byrden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest <3Barn&Engler<3

Synes du får mye pepper og lite råd her inne.

 

På et vis overreagerer du nok, men samtidig, hun er ikke samboeren til din far, så jeg kan forstå at du tenker slik. Men samtidig er hun hans kjæreste gjennom 6 år, med andre ord, enda om de ikke er samboere/gift, så hører hun til ved hans side, også innenfor en slik hendelse.

Dette handler nok ikke om kransen alene, det tror jeg vi kan være enige i, men at krasen "toppet" problemene, og det er derfor du reagerte så sterkt.

Ikke sett deg opp mot din far ang hennes navn på kransen, det kan bare skape større problemer! Hør heller med brødrene dine om ikke dere kan spleise på en egen krans..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hu dama til pappa har tidliger sagt at hun ikke er så interessert i å bli kjent med slekta og familien hans. Så hvorfor prøve å vise for omverdenen at hun er en annen enn hun faktisk har gitt uttrykk for. Det skal også sies at både hun og pappa sjelden er innom oss barna og andre. Innimellom 3.hver måned så kommer han på "plikt" besøk. Sånn var det aldri før... Da kom familien først. Hun er ekstremt manipulerende og derfor vil jeg ikke stå sammen som om vi er en felles familie. Ja, jeg er kanskje smålig og barnslig, men det opprører meg veldig, samtidig som jeg kanskje fremdeles har et utrolig savn etter mamma.
Skjønner veldig godt at de ikke har så lyst til å besøke deg jeg. Du høres jo ikke noe trivelig ut akkurat.

 

Du har din fulle rett til å mene det, men som jeg har skrevet tidligere, så bunner dette i følelser og ikke i oppførsel. Jeg har samtaler med henne på lik linje med andre mennesker. Har aldri gitt utrykk for noe negativt noen gang. Men du vet ikke hele historien og har tydeligvis ikke lest alt heller. Hun har sagt til meg at det også er mye værre det hennes barn er blitt utsatt for, skilsmisse, enn det er å miste en forelder. Sånne ting synes jeg nesten er ondskapsfullt å si. Men jeg tar kanskje feil.

 

Jeg har til og med tatt henne med på sydentur med familien min for å bli bedre kjent med henne. Det var i starten av forholdet til pappa og henne. Synes ikke det er så lite hyggelig av meg å gjøre, men det synes kanskje du.

 

Jeg har i dag snakket med pappa ang. kransen og sagt at det er det samme for meg og at jeg godt kan stå sammen med han og henne.

 

Jeg har også tidligere prøvd å snakke med pappa om disse følelsene mine og mine opplevelser av forandringene i familien. Jeg forstår jo at det vil bli noen forandringer når han finner seg nye kjæreste, men det bør jo ikke gå på bekostning av mine barn og deres relasjon til morfaren. Men han så ikke problemet og sa at alt var jo som før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du overreagerer. Handler jo om å vise respekt for den døde og resten av familien. At hun eller pappan din vil at hun skal stå på kransen er jo en fin gest. Her vi jeg nok si at det er dine egne personlige problemer som står i veien. Selv om du ikke vil ha noen kontakt med fars nye kjæreste burde ikke stå i veien for at hun har lyst å vise respekt for den avdøde....

 

Det er du som fremmedgjør det. Er min mening ihvertfall. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser at jeg har brukt dette med kransen som unnskyldning for mine følelser overfor kjæresten til pappa.

 

Og til dere som tror at jeg oppfører meg dårlig i hennes nærvær, så stemmer ikke det i det hele tatt. Men det er mange ganger hun har sagt mindre hyggelige ting til oss barna, men da har selvfølgelig ikke pappa hørt det. Jeg har sagt fra til han et par ganger, men da har han unnskyldt henne og sagt at det nok ikke var ment på den måte osv... Jeg har i de tilfellene det har hendt aldri sagt noe tilbake til henne. Jeg blir alltid så paff og får liksom ikke ut et ord. Det er først lenge etterpå jeg kommer på hva jeg skulle ha svart, men da er det jo for sent.

 

Dere kan selvfølgelig fortsette å tro at det er jeg som er slem, men jeg føler virkelig at jeg har vært åpen og prøvd å ta henne inn i varmen. Og det gjør jeg selvsagt bare pga at jeg er glad i pappaen min.

 

Krans eller ikke. Disse innleggene bunner som flere av dere sier i helt andre problemer. Takk for at dere fikk meg til å innse det tydligere enn jeg selv har gjort tidligere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke folk synes du er slem, men ut ifra hovedinnlegget ditt så var det ikke så mye informasjon enn at du ikke ville stå på samme kransen som din far og hans kjæreste, og at du egentlig ikke ville hun skulle stå der.

Når du nå har kommet med nye opplysninger om hvordan ting er mellom dere, og det er sikkert mye mer, så kan det nok hende at ting stiller seg i et annet lys. Jeg vil bare anbefale deg å prøve å fortsette å snakke med pappaen din, og om ikke annet, kanskje dere får et godt forhold igjen (selv om du ikke får det til kjæresten hans). Kanskje dere har ting dere må jobbe med alle sammen? Kanskje de har oppfattet noe fra deg/dere som dere ikke ser selv?

Jeg ønsker deg uansett lykke til, og håper dere får ordnet opp i problemene med faren deres, vil tro det er ganske viktig for dere å ha et godt forhold til han, spesielt nå som moren deres er borte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Guttemamma :)

Jeg tror jeg hadde følt mye av det samme som deg HI. Og jeg syns du har fått unødvendig mye pepper. Det med kransen er nok bare det som fikk begeret til å flyte over. Og det må være vanskelig å "miste" far sin også.

 

Prøv å prat med han en gang til. Det er ikke kjekt å ha de følelsene du har nå. Og det er mest deg selv det går utover :(

 

Lykke til og jeg håper ting ordner seg for alle sin skyld.

Og ikke minst så kondolerer jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...