Noen som har prøvt å selvmord/selv skading?

[Anonym bruker]

Hva var grunnen, og hva teker du om det?

Selv har prøvd å ta mitt liv, tok aaaalllllt for mange tabletter, havnet seff. på sykehuset og ble innlagt.

 

Men nå som er blitt mor for førstegang, kjenner bedre mamma's følelser mot meg selv og mine søskene. For en mor er jo det verste som skjer at barnet hennes tar sitt eget liv

 

har dårlig samvittighet over for forledrene mine

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Jeg har ikke prøvd men jeg har levd med det ønsket ¨å ta steget i enormt mange år.

Jeg ville ikke hatt dårlig samvittighet ovenfor mine foreldre om jeg prøvde å ikke fikk det til, mine foreldre og min barndom er stor del av grunnen til at jeg sliter i dag så om de skulle hatt problemer med å takle det i ettertid så hadde det spilt liten rolle for min del.

 

Jeg har en søster som har prøvd å ta livet av seg og vært innlagt 3 ganger over et par år nå. Jeg er hverken sint eller sur på henne for dette, jeg skjønner at det er tanker og plager som ligger bak og syntes det er synd at hun har det slik.

Men jeg tror nok at en person som ikke har vært langt nede av ene eller andre grunnen ikke forstår at dette er noe man gjør fordi man ikke lengre klarer å leve med smerten som man sliter med, eller fordi man rett og slett har gitt opp håpet og ikke ser en løsning.

 

Det som holder meg i livet er forsåvidt barna mine og det at jeg skal sikre at de ikke som voksen sliter slik jeg gjør. Og den eneste som jeg kan stole på til å gi de en så trygg og omsorgfull barndom som mulig er nettopp meg.

Ikke fordi jeg er perfekt mor for det er jeg langt ifra, med fordi alternativet i forhold til de havner hos noen i min familie (far og hans familie bor ikke i norge og er svært lite i bildet så ville ikke vært aktuelt) er mindre godt en hos meg. Og havner de i fosterhjem kan de være heldige men de kan også havne hos ikke gode mennesker og kan bli splittet opp.

[Anonym bruker]

Ja, har både skadet meg selv og prøvd på selvmord. Flere ganger.

Det var i tenårene (15-19).

 

Sliter fremdeles med ettervirkningene (panikkangst).

Og angrer noe sinnsykt på selvskadingen. Har myyye arr på armene.

[Anonym bruker]

Tja, har gjort noe lignende som deg, men det gikk jo ikke veien. Fortalte det ikke til mange, og sliter ikke med dårlig samvittighet.

 

Hvis det er sånn at din familie fikk vite hva du gjorde, tenker jeg at du kan fortelle dem at du føler med dem og belastningen de fikk pga hendelsen, og kanskje du kan be dem om forlatelse. Men bare om du synes dette er nødvendig og om dine ord kan lette din samvittighet.

 

Jeg har det forøvrig helt fint med meg selv og livet nå, og har også fått barn. Kommer ikke til å gjøre noe lignende igjen, jeg har jo et barn som trenger meg. ikke har jeg noe ønske om ikke å leve lenger, heller.

 

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Jeg tok en mengde tabletter som jeg fant i skapet hos min farmor da jeg gikk på ungdomsskolen. Det som utløste det hos meg, var at jeg ble tatt for nasking, og jeg ville ikke fortelle det til mamma og pappa.

 

Jeg ble skikkelig dårlg og kastet opp, aner ikke hvilke tabletter jeg tok, men de var ikke effektive i hvert fall.

 

Dagen etter var jeg hjemme fra skolen, og butikkdetektiven ringte hjem for å finne ut om jeg hadde sagt det til foreldrene mine. Jeg sa at jeg hadde prøvd å ta livet mitt, og at jeg kom til å prøve igjen dersom de fikk vite noe. Vi ble enige om at jeg skulle få en sjanse til, og jeg har aldri nasket igjen, aldri rørt en pille, og aldri sagt det til noen! Dette er første gangen jeg har sagt et ord om det.

 

Jeg er veldig glad for at jeg ikke lyktes med det. For min del var det en enkelthendelse for å unngå skam. Har ikke vært plaget i etterkant, har ikke tenkt på det sånn som du, før akkurat nå..

[Gjest Mentha]

Ja i noen tøffe ungdomsår. Foreldrene mine vet det ikke, og de kommer heller ikke til å få vite det. Endte med at jeg ble oppdaget av helsesøster på skolen via ei venninne og sendt i terapi.

Grunnene er mine egne, men kan si som så at jeg er forbi det, veldig glad jeg ikke gjennomførte mine selvmordsplaner, selv om jeg sto på kanten av stupet, og innser at jeg har vært veldig heldig med livet i etterkant, tross alt.