7 svar til dette emnet

[lille mini til mamsen]

Gutten vår har alltid vært en kjempe blid glad og livlig gutt.. Men da vi flyttet i oktober endret han atferden sin og ble en liten ramp og laget mye leven av ingenting... Dette har forsvunnet helt til vi nå har flyttet igjen... Han har har blitt veldig redd for ting, for vaktmesteren i barnehagen, gressklippere, høye lyder og spør stadig om hva alt er og om det er farlig, gråter mye og er rett og slett lei seg. Dette har skjedd både hjemme og i baarnehagen.. Har vært til samtale med de i barnehagen om dette da de i uke 24 så at hanhadde endret atferd og vi ble enige om at jeg skulle kontakte legen hans om hva vi burde gjøre.. Legen mente på at det var alt for tidlig å gjøre noe mer dette da det er helt normalt. Han sa også at barn på 2 år er de som er mest utsatt for stress i barnehagen.. De Lærer masse og vil gjerne kunne mer enn de kan og blir da lei seg, sint, og aggresive siden de ikke klarer å forklare...
Men da jeg hentet mini i barnehagen på fredag spurte de om jeg hadde fått snakket med noen. Og jeg fortalte det legen hadde sagt. Da fikk jeg beskjed om at hvis jeg ike tok dette videre til bup skulle de kontakte barnevernet!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Hvorfor det???? Jeg er så lei meg og frustrert over dette og velger faktisk ikke å levere han i barnehagen i morgen.. Det er snakk om 1 uke... Hva skal jeg gjøre????

Sorry skrivefeil og rar skriving.... er helt utameg

[Miss 84]

Jeg er utdannet barnevernpedagog og tenker at barnets atferd kan ha mye å gjøre med flyttingen. Det å flytte flere ganger de første årene oppleves som veldig traumatisk for små barn (og regnes som en stor risikofaktor for å utvikle problemer for barnets psykiske helse). Jeg jobber selv i barnehage, og har sett at barn som flytter ofte gjerne forandrer atferd (innagerende og sjenerte eller utagerende og litt rampete). Dette er barnets måte å håndtere situasjonen på.

Det vil ikke si at dere er dårlige foreldre.. det er ikke lett å vite hvordan enkelte barn reagerer på dette.. det viktigste nå blir å hjelpe gutten deres med å håndtere sine følelser, slik at han ikke tar langvarig skade av situasjonen han kan oppleve som vanskelig.

Jeg tenker at barnehagen ønsker det beste for barnet (det er jo ikke ønskelig fra dems side å "ødelegge" og skape en vanskelig situasjon for foreldrene) . En lege er vel ikke rette person å snakke med om dettte.. Enig i at BUP burde kontaktes, men de burde kanskje heller ha foreslått at de kan kontakte BUP (gjerne sammen med deg) i steden for å true med barnevernet, som ofte oppfattes som ganske drastisk. Barnevernet vil uansett i en slik situasjon som den du beskriver kun komme med hjelpetiltak, som å gi veiledning til foreldrene og barnehage + evt henvise til bup.

Tenker at det viktigste er å legge egen stolthet til side og gjøre det som er best for barnet.

(kan jo være at barnehagen blir bekymret om han ikke kommer mer i det hele tatt den neste uken, og kontakter barnevernet av den grunn.. bare en tanke)

Skjønner at dette er en utrolig lei situasjon, og kan oppfattes veldig invaderende og krenkende for dere som foreldre. (men prioriter det dere virkelig mener er best for gutten deres).

Sender deg mange gode tanker og håper dere finner en god løsning.

[Miss 84]

Så lenge du har snakket med legen og gjort nødvendige tiltak for å skjønne gutten så syns jeg du skal si at da får de bare melde dere til barnevernet. Hev hodet ditt og om barnevernet kontakter dere så henviser du til legen, du fritar legen for taushetsplikt og ber legen fortelle det samme som han/hun sa til dere ang. sønnen deres og så får barnevernet ta avgjørelsen og eve. henvise til bup dersom de mener det er nødvendig, noe de mest sannsynlig ikke vil mene når en lege sier slik han/hun gjør. Senk skuldrene og la dem melde. Du kan også tilføye at du vil ha deg frebedt å bli truet på den måten.

Så lenge du har snakket med legen og gjort nødvendige tiltak for å skjønne gutten så syns jeg du skal si at da får de bare melde dere til barnevernet. Hev hodet ditt og om barnevernet kontakter dere så henviser du til legen, du fritar legen for taushetsplikt og ber legen fortelle det samme som han/hun sa til dere ang. sønnen deres og så får barnevernet ta avgjørelsen og eve. henvise til bup dersom de mener det er nødvendig, noe de mest sannsynlig ikke vil mene når en lege sier slik han/hun gjør. Senk skuldrene og la dem melde. Du kan også tilføye at du vil ha deg frebedt å bli truet på den måten.

Så lenge du har snakket med legen og gjort nødvendige tiltak for å skjønne gutten så syns jeg du skal si at da får de bare melde dere til barnevernet. Hev hodet ditt og om barnevernet kontakter dere så henviser du til legen, du fritar legen for taushetsplikt og ber legen fortelle det samme som han/hun sa til dere ang. sønnen deres og så får barnevernet ta avgjørelsen og eve. henvise til bup dersom de mener det er nødvendig, noe de mest sannsynlig ikke vil mene når en lege sier slik han/hun gjør. Senk skuldrene og la dem melde. Du kan også tilføye at du vil ha deg frebedt å bli truet på den måten.

En lege har ikke nok kunnskap om barnets psykiske helse til å kunne veies en stor stemme i forhold til dette. Om du ikke ønsker kontakt med bup foreslår jeg da faktisk heller å kontakte helsestasjonen å få snakket med noen der

[lille mini til mamsen]

Så klart jeg vil det beste for lille gutten min... Men bare nå de siste dagen da vi har jobbet en del med dette hjemme har det begynt å bli mye bedre.. Jeg mener de i b.h. overdriver med mye av det de gjør... Som det at han er redd for gressklipperen, da velger de heller å ta han med inne hver gang noen klipper gresset både i og rundt b.h. i stedet for å sitte og snakke med han og fortelle og forklaare... her hjemme kan vi klippe gresset rundt bena hans uten at det gjør noe. Alik jeg ser det er det problemer i barnehagen.. Han hyler å skriker 1 time før vi drar til barnehagen og det er ett mareritt å få leverten... Uff han blir såååå lei seg... Vi har ikke noe problem med å levere han hos noen andre...

Skal ringe helsestasjonen i morgen tidlig og be om hjelp fra de... Jeg har også rådført meg med andre jeg kjenner som er ped. ledere og styrere i barnehager... De hadde aldri gjort det på denne måten...

[Miss 84]

Ja, da kan det jo være litt annerledes enn jeg oppfattet det ut i fra første innlegg. Så det er i barnehagen ting er vanskelig og skummelt? Og ikke hjemme?

Ville egentlig bare frem til at om du hadde tatt kontakt med bup, så ser de om det er noe å jobbe videre med, eller om dette er noe som lett kan ordnes med selv. Så skader jo ikke å høre... Kanskje de da sier det er barnehagen som trenger hjelp og veiledning.

Uansett hva så er det jo noe som ikke er helt greit for gutten din.. og de voksne burde vite hva de kan gjøre for å hjelpe han videre. Tenker bare høyt nå, men (litt ut i fra barnets alder) burde det kanskje snakkes litt om forandringen som har skjedd i forhold til flytting. Er det noen mennesker som har forsvunnet eller kommet til samtidig som flyttingen?
synes han høres veldig sårbar og redd ut..

[81-Mamma<3<3]

Jeg er utdannet barnevernpedagog og tenker at barnets atferd kan ha mye å gjøre med flyttingen. Det å flytte flere ganger de første årene oppleves som veldig traumatisk for små barn (og regnes som en stor risikofaktor for å utvikle problemer for barnets psykiske helse). Jeg jobber selv i barnehage, og har sett at barn som flytter ofte gjerne forandrer atferd (innagerende og sjenerte eller utagerende og litt rampete). Dette er barnets måte å håndtere situasjonen på.

Det vil ikke si at dere er dårlige foreldre.. det er ikke lett å vite hvordan enkelte barn reagerer på dette.. det viktigste nå blir å hjelpe gutten deres med å håndtere sine følelser, slik at han ikke tar langvarig skade av situasjonen han kan oppleve som vanskelig.

Jeg tenker at barnehagen ønsker det beste for barnet (det er jo ikke ønskelig fra dems side å "ødelegge" og skape en vanskelig situasjon for foreldrene) . En lege er vel ikke rette person å snakke med om dettte.. Enig i at BUP burde kontaktes, men de burde kanskje heller ha foreslått at de kan kontakte BUP (gjerne sammen med deg) i steden for å true med barnevernet, som ofte oppfattes som ganske drastisk. Barnevernet vil uansett i en slik situasjon som den du beskriver kun komme med hjelpetiltak, som å gi veiledning til foreldrene og barnehage + evt henvise til bup.

Tenker at det viktigste er å legge egen stolthet til side og gjøre det som er best for barnet.

(kan jo være at barnehagen blir bekymret om han ikke kommer mer i det hele tatt den neste uken, og kontakter barnevernet av den grunn.. bare en tanke)

Skjønner at dette er en utrolig lei situasjon, og kan oppfattes veldig invaderende og krenkende for dere som foreldre. (men prioriter det dere virkelig mener er best for gutten deres).

Sender deg mange gode tanker og håper dere finner en god løsning.

Veldig enig i dette innlegget. Har jobbet litt med barns psykiske helse selv. Jeg tror også at flyttingen er problemet! Barnet ditt blir trygg i en Bhg, og så blir han flyttet til noe utrygt. To ganger. (ikke kritikk mot deg, for slikt kan man ikke alltid styre). Men dere bør jobbe med dette. Unngå flere bytter. Få til et samarbeid med barnehagen, eller bup eller barnevernet. Jeg tror det kan hjelpe barnet ditt å få en fast voksenkontakt i Bhg! Slik at de kan danne en trygg relasjon. Jeg ville også prøvd å få kortest mulig dager i Bhg, og mest mulig tid med mamma og pappa. Høres ut som gutten din trenger mye nærhet og omsorg nå.