8 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Ja jeg har da et barn som ikke er hans, og vi har et barn felles.
Problemet mitt her er at han ikke tåler at jeg setter grenser for vårt felles barn.
Da kommer han med utsagn om at jeg aldri setter grenser for min sønn og at jeg bare skal hevne meg på datteren vår for ting min sønn gjør.

Det han aldri forstår er at vår datter er såpass plagsom og irriterende ovenfor broren sin at han aldri får fred. Hun ser sitt snitt i å irritere han hele dagen og få han kjempe sint,slik at det ender alltid opp i en helsikens krangel mellom dem, og da når jeg tar henne til side og setter en konsekvens for henne,blir han drittsur og begynner å diskutere fremfor barna om alt det gale jeg gjør i foreldrerollen og at jeg må jo se at det er min sønn som lager mest tull..
Er så mektig drittlei akkurat den diskusjonen.

noen andre som har det slik ?

[sju]

Detter senarioet som du har i hjemmet ditt hadde ikke jeg orket å leve med.
Vi har hos oss  mine , dine og våre og dersom vi ikke kunne gi alle barna den samme grunnoppdragelsen så hadde vi nok ikke budd sammen.
Du må få din mann til å forstå at begge barna er dine og at du elsker begg to like mye og er det ene barne plagsom mot det andre så må dette barnet snakkes til.
Han er jo bare helt tulling , spør om han går og tror at du ikke vil din datter sitt beste fordi han er faren ??

[Anonym bruker]

Men man ser jo ofte at særkullsbarnsforeldre ikke tar dette med oppdragelse så alvorlig fordi man stadig komenserer for dårlig samvittighet.

Han har jo ikke noe å ha dårlig samvittighet for, så det er tvilsomt at det er han som driver å kompenserer.

Her bør du virkelig se på deg selv, for å se om han faktisk har hold i det han sier. Jeg vil også anta at fellesbarnet er mye yngre.

I forhold til min eldste og min yngste, de er tette, så forventer jeg toleranse fra den eldste. At den eldste bør være temmelig generøs og tolerant ovenfor den yngste.

Det kommer ansvar med alder. Skulle bare mangle. Se på deg selv, om du faktisk er så nøytral som du sier. Ser ingen som helst motiv for din manns reaksjon om det faktisk ikke er temmelig drøy forskjellsbehandling.

[Anonym bruker]

Vel , nå har det seg slik at aldersforskjellen her er 15mnd, og jenta er yngst i alder, Men min sønn er på hennes nivå i alder pga en mild sykdom.


Men er ikke det at far skal kompensere for noe som helst, Fordi mannen kommer hjem fra jobb,sitter seg ned, på pc og blir sittende. Sitter han på kjøkkenet blir han irr om han må flytte seg om jeg må inn i et skap ( har ikke det største kjøkkenet) Og ikke enser han ungene før jeg gir en av de en konsekvens og da overhører han når min sønn ( Som han er " pappa " for og har vært der siden han var 1 uke gammel ) får konsekvenser,men når jeg sitter konsekvens for dattra vår,daaaa reagerer han med at jeg ikke må sitte så harde konsekvenser ( det kan da være time out i 5 minutter, at h*n må levere en leke,etc )  da syntes han dette er utrettferdig og blander da inn at jeg ikke ser hennes behov.

JEG er den som står opp med barna hver dag,mandag som søndag kl 7( helger 8-830 ) og lager frokost.
Jeg er den som dusjer,steller og går ut med de, fordi han sitter på pcn og følger en fotball kamp eller en kamp generelt.

Jeg er den som tok tak i ting og fikk barna aktiv på idrett.
Han var den som skulle straffe de,med å si at de ikke fikk følge opp idretten om de kranglet.

Han brøt kun inn når han syntes det ble urettferdig for vår datter, men om jeg gav min sønn husarrest den dagen, eller han mast slikkeriet til lørdagen, eller etc, så brydde han seg ikke. Da var det bare til pass for han.

MEEEEEEEN ettter jeg tok den konsekvensen med vår datter og lot min sønn få dn isen fordi hun lygde, så har jaggu meg mannen fått øynene opp han og, og ting endra seg over natten !
Så kampen vant jeg, og jeg kommer til å fortsette !

Så ikke begynn å uttal deg om at jeg ikke ser oppdragelse på samme måte som foreldre med like barn,og ikke mine dine etc.
Det er tull tull tulll..

Vi som har barn som er mine dine og våre,ser på oppdragelse på lik linje som andre foreldre. Vi bryr oss ikke mindre, Men vi bryr oss gjerne mer, da vi har barn som skal sendes hit og dit i ferier og helger, og som alle vet, så er det en regel hos samværsforeldre og en regel hos faste foreldre.
Er ytters få som klarer å samkjøre reglene likt akkurat der.
Og da kan vi som har barna fast hos oss,få problemer med barna etter samvær med far/mor. Pga ulike regler..
Og da er det særdeles viktig at vi er konsekvente,har faste regler og at vi ikke unnviker de,pga vi skal gjøre det godt igjen pga barna har vært vekke!.

Men det er ikke alltid like lett å forstå for dem som aldri må sende barna sine vekk,fordi de lever sammen med mor og far hele tiden.

[smiia]

Anonym bruker skrev 05 juni 2012 - 21:25:

Han har jo ikke noe å ha dårlig samvittighet for, så det er tvilsomt at det er han som driver å kompenserer.


Ser ingen som helst motiv for din manns reaksjon om det faktisk ikke er temmelig drøy forskjellsbehandling.

Hva vet du om denne mannen, og hva han har å ha dårlig samvittighet for, og hvilken terskel han har for å reagere?

Underlig krasst innlegg med dårlig funderte synspunkter, som sannsynligvis kun er skrevet for å provosere.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 06 juni 2012 - 08:48:

Vi som har barn som er mine dine og våre,ser på oppdragelse på lik linje som andre foreldre. Vi bryr oss ikke mindre, Men vi bryr oss gjerne mer, da vi har barn som skal sendes hit og dit i ferier og helger, og som alle vet, så er det en regel hos samværsforeldre og en regel hos faste foreldre.
Er ytters få som klarer å samkjøre reglene likt akkurat der.
Og da kan vi som har barna fast hos oss,få problemer med barna etter samvær med far/mor. Pga ulike regler..
Og da er det særdeles viktig at vi er konsekvente,har faste regler og at vi ikke unnviker de,pga vi skal gjøre det godt igjen pga barna har vært vekke!.

Men det er ikke alltid like lett å forstå for dem som aldri må sende barna sine vekk,fordi de lever sammen med mor og far hele tiden.

[Anonym bruker]

At de som ikke har barna sine hos seg hele tiden bryr seg mer om oppdragelse, enn de som ikke har barna hos seg hele tiden er i alle fall ikke tilfelle hos oss. Stebarna er langt fra så veloppdragne som våre felles barn.

Når man leser på dette forumet så kan det virkelig virke som om det ikke bare er hos oss, det skorter på oppdragelse hos stebarna/samværsbarna/særkullsbarna.

Det er faktisk en kjennsgjerning at det er en mengde av foreldre som ikke har barna sine full tid som slakker med oppdragelsen for å kompensere for dårlig samvittighet. Det er ikke noe jeg finner på.

Jeg synest ikke synd i egne barn fordi de har en srengere oppdragelse, enn sine halvsøsken. Jeg står for denne strengere oppdragelsen fordi jeg ønsker faste gode rammer for mine barn.

[Anonym bruker]

Men kjære deg nr 7... Nå skrev jo HI at hun ga nogenlunde like konsekvenser for begge barna sine. Og på det grunnlaget vil jeg heller trekke en konklusjon om at far fornuftsmessig gjerne er med på at det skal være konsekvenser, men føler det helt annerledes når det faktisk rammer hans lille prinsesse....

HI, involver mannen din mer i oppdragelsen. Ikke gjør alt selv og godta at han slenger dritt, han som ikke gjør det bedre selv, han som ikke engang involverer seg og prøver. Gi et ultimatum: enten holder han kjeft ang. oppdragelse, eller så involverer han seg og ved det få stemmerett.

[Anonym bruker]

Her ville jeg si det høres ut som det som ligger til grunn er at far i denne familien ikke har samme følelser for sin stesønn som sin datter. Noe naturlig selvsagt selv om han har vært i stesønnens liv nesten helt fra starten.

Jenta er hans lille gullunge og hun gjør derfor ikke noe galt, gutten er ikke hans så det er lettere å se på han som den slemme og den som gjør noe galt.

Jeg ser det samme hjemme hos min søster. Min søster har et barn som han kom inn som stefar til når hun var 2 år og hun har ikke kontakt med biologisk far så  han er pappaen hennes. Han var kjempeflink med henne og viste henne masse omsorg og skjemte henne bort fram til den dagen hans barn ble født.
Nå er det alltid største sin feil i krangler mellom barna selv selv om det egentlig er minste som har startet og som muligens har terget lenge før største reagerer med sinne.
Største få kjeft for ting som minste har gjort og når hun forsvarer seg med at det var xxxxx som gjorde det så får ho straff for å lyve!.
Minste blir bortskjemt med leker, klær og alt det vil ha mens største ikke får omtrent noe som helst.
Minste får styre som barnet selv vil og har lite grenser, blir behandlet som en baby selv om det er 5, mens største som bare er 3 år eldre har i flere år nå måttet hjelpe til hjemme i alt for stor grad, og har enormt strenge regler og grenser.
Dessverre hjelper det ikke at min søster også har lagt sin elsk på minste barnet og nekter å se at største trenger mer kjærlighet, oppmerksomhet og ikke minst støtte og omsorg.
Det har blitt så ille at vi har kontaktet barnevernet for barnet har det ikke godt hjemme selv om hun får mat å spise og ikke blir slått.
(og ja min søster vet hvem som tok kontakt med bv og vi prøvde å snakke med henne om det først.)

Men ja hi det høres ut som om din samboer reagerer slik han gjør fordi han ikke vil innse at hans barn også kan gjøre noe galt. Det er lettere å skylde på barnet som ikke er hans. Det er mindre følelser der.
Men når jeg leser hvordan dere har det hjemme så skjønner jeg ikke at du orker.
Denne mannen ville jeg ikke orket å leve med.