24 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Samboeren min har en datter på 6 år fra et tidligere forhold. Han er 32 år. Jeg er 31 år, og har ingen barn selv. Vi har et stabilt forhold. Det store skjæret i sjøen er at jeg ønsker barn, mens han ikke vil ha flere. Jeg har et indrelig ønske om å få barn, med samboeren min. Men han sier saken er ferdig diskutert.

[Anonym bruker]

Det er vel sånne ting jeg ville avklart før jeg hadde flyttet sammen med en mann. Du kan jo ikke tvinge han til å få flere barn vis han ikke vil. Er ønske om å få et barn større enn ønske om å leve sammen med han så er det vel bare en ting å gjøre. Det finnes mange rette der ute.

[Berta_78]

Uff. Jeg hadde nok aldri ofret barn for noen mann. En ting hadde vært hvis han hadde nølt, utsatt, vært usikker osv, men når han er så kategorisk...nei. Jeg hadde nok tatt hjertesorgen med meg og gått. Men jeg hadde forklart ham nøye først at jeg ikke kunne akseptere at jeg aldri skulle bli mamma, og sagt at det høyeste ønsket mitt i hele verden var at han skulle kunne være pappaen. Kanskje han skjønner alvoret. Men først og fremst må du jo avgjøre om barn er så viktig for deg at du kan la ham gå. Hvis ja, er det bare å ta praten nå. Du er fortsatt ung.

[soleia]

For min del trur eg nok at eg hadde avslutta forholdet.  Du får tenkje på om du er villig til å ofre ynskjet om barn for å vere med denne mannen, og om du kan komme til å bli bitter på han seinare når det vil vere for seint.
Ei veninne var i denne situasjonen og valde å gjere det slutt.

[Anonym bruker]

Jeg var i samme situasjon. Det var noe jeg gjorde veldig klart, om jeg måtte velge mellom mannen og muligheten til å få egne barn, så ville barna vinne. Han "gikk med på" to, og de har vi fått nå.
Jeg skulle gjerne hatt en til, men nå setter han ned foten

Jeg tror ikke jeg hadde fortsatt å være sammen med mannen om han var 100% sikker på at han ikke ville ha barn.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 29 mai 2012 - 22:37:

Samboeren min har en datter på 6 år fra et tidligere forhold. Han er 32 år. Jeg er 31 år, og har ingen barn selv. Vi har et stabilt forhold. Det store skjæret i sjøen er at jeg ønsker barn, mens han ikke vil ha flere. Jeg har et indrelig ønske om å få barn, med samboeren min. Men han sier saken er ferdig diskutert.

Da må du ta et valg da, enten så aksepterer du at det ikke blir barn på deg eller om du ikke kan leve med dette så er han ikke rett mann for deg hvor en glad du er i han og avslutter slik at du har mulighet til å finne en mann som vil ha barn med deg før det blir for sent.

Jeg vet at jeg ikke hadde klart å aksptere et liv uten barn, jeg vet at hvor en glad jeg var i samboeren min ville jeg en dag sitte der grusomt bitter fordi han var en del av skylden at jeg aldri fikk oppleve å bli mamma.
For meg var dette ønsker det største i livet før jeg fikk barn og selv med alle nedturer jeg har hatt siden jeg ble mor har jeg aldri angret en dag.
Det du må finne ut er om ditt ønske om barn er så stort at du ikke klarer å legge det død for han eller om han er verdt det for deg i lengden å leve livet uten å ha ditt eget barn.
Du kan ikke forandre hans syn på saken du må bestemme hva som er er ditt.

[♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Tanten min var i samme situasjon og hun valgte å bli hos mannen sin. Dette er mange år siden, så hun var hjemmeværende frue som støttet mannen i hans karriere så han kom helt til topps.

Da de begge var 45 år, forlot han henne til fordel for en annen kvinne og fikk tre barn med henne. Min tante døde som enslig minstepensjonist, mens mannen fikk både familie og penger.

Det er selvsagt ikke sagt at din skjebne blir så trist, men det er viktig å ta valg man kan leve med. Og ikke regn med og håp at han skifter mening. Han er ærlig om sine intensjoner, så om du godtar det nå må det bære for alltid.

Ønsker deg lykke til med et vanskelig valg!

[Isola & Lillegull +2]

Unner han deg ikke å bli mor, er han ingenting å spare på!

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri latt enn mann stoppe meg i å få barn. Samboeren din vet hvilken stor gave det er å få barn, så jeg finner det meget rart at han inne vil ha flere. Det første som slår meg er at han ikke tror du er den rette.. Derfor vil han heller ikke ha barn med deg. Pakk sakene dine og kom deg derifra, det er mange fisk i havet:)

[Pregosaurus kverulantus]

Det er kjemperart at så mange jenter følger oppfordringer fra sine medsøstre om å la mannen leke, ikke snakke så mye om forhold eller noe annet seriøst for å ikke "skremme" ham for da blir man oppfattet som desperat og stressa. Og ikke ta opp tema bryllup og barn før en god stund etter man er blitt seriøst sammen. Derfra alle problemstillinger her på forumet om at mannen ikke vil gifte seg eller ikke vil ha barn. Jeg tror at du kun er tidsfordriv for ham. De fleste foreldre vil vel gi barna sine søsken, så når han kun har ETT barn fra før, forstår jeg egentlig ikke hvorfor han ikke vil ha flere. Jeg hadde spurt ham seriøst om HVORFOR han er sammen med deg og hva er grunnen til at han ikke unner deg eget barn og barnet sitt søsken.

[Anonym bruker]

Jeg ville heller aldri latt en mann komme i veien for mitt ønske om barn, da hadde han rett og slett ikke vært rette mannen for meg.

For meg er familie viktig, jeg kunne ikke tenke meg å gå alderdommen i møte uten en stor familie rundt meg. Jeg elsker store familieselskaper og gleder meg allerede til både svigerbarn og barnebarn. For meg er familie viktigere enn alt annet i livet.

Så selv om jeg hadde blitt fra meg av hjertesorg en stund ville jeg gått, det er mange menn der ute som deler ditt ønske om familie, men du er for gammel til å nøle noe særlig lenger.

Hilsen firebarnsmor.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 29 mai 2012 - 22:37:

Samboeren min har en datter på 6 år fra et tidligere forhold. Han er 32 år. Jeg er 31 år, og har ingen barn selv. Vi har et stabilt forhold. Det store skjæret i sjøen er at jeg ønsker barn, mens han ikke vil ha flere. Jeg har et indrelig ønske om å få barn, med samboeren min. Men han sier saken er ferdig diskutert.

Slutter meg til det flere her over skriver. Har har fortalt deg hvor han står, og da blir det opp til deg å velge hvorvidt du kan leve med dette. Eventuelt går det selvfølgelig an å gi han et "modningsår" hvor all babyprat/planer legger fullstendig på is (altså du ikke nevner dette i det hele tatt). Kanskje han trenger å vende seg til til tanken på flere barn?

Tror i alle fall jeg ville sagt at dette er en "deal breaker" for deg (om det er så viktig å få barn) og at du er villig til å forlate ham for dette ønsket, men eventuelt villig til å gi han tid (da et år). Når året er gått, om han fredeles er like motvillig tror jeg kanskje jeg ville pakket kofferten og dratt.
Tror du fort kan ende opp med å bli bitter på han om du blir, dersom ønsket er stort, på tross av at du bestemmer deg for å ofre egne barn.....

[Anonym bruker]

Det trenger altså ikke å ligge noe mer bak enn at han synes det er nok med ett barn. Både min far og min mann har hele tiden vært veldig bestemt på at de ikke vil ha flere, selv om de aldri har latt det være noen tvil om at de elsker det ene barnet de har. Det er altså ikke alle fedre som synes det er så viktig å gi barnet sitt søsken.

Når det er sagt, så ville jeg nok gått, uansett hva grunnen hans var.

[Anonym bruker]

Isola & lillegull skrev 30 mai 2012 - 04:29:

Unner han deg ikke å bli mor, er han ingenting å spare på!

Utrolig tåpelig argument! Ønsker man ikke barn, så gjØr man ikke det. Hvorfor skal man planlegge og prØve på å få flere barn når man ikke Ønsker mer enn de man har?

Og til deg HI, jeg hadde nok gått. Jeg tror også det er flere enn en rett person der ute, så sjansen er god for at du finner noen andre som Ønsker det samme som deg.

[yrild]

Tanten min gikk med på å ikke få barn med sin mann fordi han hadde to fra før. Han fikk to barn utenom ekteskapet etter at hun fysiologisk ikke kunne få barn lenger... Pfui!!! Det knakk henne fullstendig!

Jeg ville aldri ofret det å få barn og må si at hvis han elsker deg og kunn har et barn fra før så synes jeg det er rart at han ikke vil gi deg den gaven det er å få et barn...

[Anonym bruker]

Jeg er enig med de andre her. Jeg tenker også, selv om sjansene er små, at hva om du skulle bli uplanlagt gravid? Ble det selv, og angrer ikke på at jeg beholdt, men jeg unner ingen andre å gjøre dette alene. Brudd under svangerskapet er fryktelig tøft! Og det er jo ikke selvfølgelig at det blir brudd, men hvis en ønsker det så sterk og ikke den andre og dette har blitt tydliggjort tidligere, så er faren stor.

Jeg ville heller forklart mannen min hvor viktig dette var for meg, og sagt at du heller ville gå enn å ofre noe så stort. Ikke true, men snakke rolig. Hvis han da ikke skjønner hvor viktig det er for deg, så hadde jeg gått.

[Anonym bruker]

Det JEG har opplevd, at mange menn som sier at de ikke er interessert i et forhold eller i å ha barn, ikke er interessert i et forhold eller barn med DEG, og ikke generelt. Plutselig noen måneder etter at den forrige dama fikk beskjed om at mannen ikke ønsket barn, ble hans nye kjæreste planlagt gravid. Folk som sier de ikke er klar for noe seriøst, og plutselig får seg fast følge og gifter seg året etter. Du er nok dessverre ikke den rette for ham, men kun et tidsfordriv. Veldig mange menn er livredd for å være alene, derfor må de ha noen å gå TIL i tilfelle brudd. Det er veldig fint for ham å ha stemor til sin datter, ei å dele oppgaver og regninger med, og noen å ha hjemme for selskap. Og som # 18 skriver, hva hvis prevensjon svikter da? Jeg hadde nektet å ha sex med en slik mann eller gått. For når man har sex, har man alltid ørliten sjanse for å bli gravid uansett prevensjon eller ikke.

Og # 16, hvorfor er det tåpelig argument at hvis man ikke unner noen å bli mor, er man ingenting å spare på? De fleste kvinner vil ha barn. Så når du inngår i et seriøst forhold med ei i 30-årene må du nesten forvente at hun på et eller annet tidspunkt får lyst på barn, med mindre hun har sagt helt klart ifra på forhånd at hun ikke ønsker dette. Når man vet med en gang at man ikke ønsker flere barn, og inngår i seriøst forhold, så gjør man det på falske premisser.

[Nyttårs barn]

Tror heller ikke at det nødvendigvis ligger noe mer bak dette enn at samboeren din ikke vil ha flere barn. Det er ikke alle som drømmer om en ungeflokk.
Når det er sagt så er mitt råd at du avslutter dette forholdet og finner deg en som vil ha barn.
Tror det blir vanskelig å innfinne seg med et liv uten barn for deg.
Husk at forhold kommer og går, barna har du for alltid.