11 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Hvordan får dere til ferier f.eks med 2 voksne og 4 barn?
Jeg syns vi har en sånn passe økonomi bare nå, og er redd det blir veldig trangt om vi får felles i tillegg... Alt koster så mye med bhg, sfo og fritidsaktiviteter. Med høyt huslån i tillegg, så er det ikke lystig å tenke på økonomien om vi skulle få barn sammen :/

(Han har 2 barn, jeg har ingen ennå...)

Men så må det da være mange som får det til mange barn for det om?... I og med at det er så mange mine, dine og våre barn familier.

[smiia]

Det kommer helt an på hvilke krav man stiller til levestandard. Det er klart at med tre eller flere barn, blir det ikke mye penger (eller tid) til mange sydenturer, dyre frisørtimer, masse dyre klær, medlemsskap på Sats, indrefiletmiddager til hele familien, handle på delikateseforretninger, dyr bil, motorsykkel, båt, hytte etc etc. Så hvis man har lyst på en livsstil som inneholder mange av de nevnte tingene, så tror jeg nok man bør begrense antallet barn. Ser likevel ikke hvorfor dere ikke kan få ett barn sammen, i det minste. Hvis mannen din stiller seg skeptisk til å få barn med deg på bakgrunn av at han har barn fra før, og bruker som unnskyldning at det blir så dyrt, da hadde jeg faktisk blitt skeptisk til mannen og forholdet. Tilbake til økonomi, her i huset er det seks barn. Vi har et stort nok hus, men ikke gigantisk. Ungene får være med på hva de vil. Vi handler store kvanta mat på tilbud og fryser ned, så vi har alltid bra mat (ikke first price etc), men handler som sagt når det er tilbud. Det arves klær, skiutstyr sykler etc. Vi har ikke råd til dyre ferier, og det blir lite tid og penger på egenpleie. Men vi har fine ferier likevel, gjelder bare å være kreativ. Og når det gjelder egenpleie så kommer det en tid for det senere, vi har tross alt valgt å få alle disse barna. Men vi setter av tid til bare oss to inne imellom. Igjen, hvis dere er karrieremennesker, har behov for mye tid med kompiser, dyrke interesser det ikke er mulig å ta med barna på etc, så bør man vel også ta hensyn til det når det gjelder antall barn. Håper forresten du lar mannen din ta hovedansvaret med sine barn, ikke fair å dumpe dem på deg og løpe avgårde for å bedrive sine interesser, og dermed påstå at "dere" har nok med de barna "dere" har. Dette var mine synspunkter på saken

[Anonym bruker]

Vel, medlemskap på treningssenter må nok til for min del. Ellers klarer jeg ikke å motivere meg til å trene. Men dyr mat, dyre klær og frisørtimer klarer jeg meg fint uten i hverdagen

Mannen min vil mer enn gjerne ha 1 fellesbarn, men stiller seg  skeptisk til 2 fellesbarn... Og jeg tror det er hovedsakelig pga økonomien. Mens jeg på den andre siden har vokst opp med flere søsken og tenker det må være stusselig for mitt barn å vokse opp uten søsken i nær alder som er der hele tida.
Også tenker jeg at det for min del får være enten eller. Enten så lager jeg en ordentlig familie med alt det krever av tid og innsats, ellers så gjør jeg det ikke. Og gjør jeg det ikke får jeg også godene barnløshet tilbyr, som egenpleie, en spatur i ny og ne, dyrere klær, mange ferieturer med og uten stebarn etc.
Jeg tenker at 1 barn bare blir halvveis på et vis. At jeg sitter igjen med et liv som går med til barn, men har likevel ikke en fullverdig familie. Om du skjønner hva jeg mener?? Jeg har egentlig alltid ønsket 3 eller 4 barn, men innser at det ikke kan la seg gjøre økonomisk når min mann har 2 allerede...

Saken er også at det er nok av ting som ikke er ideelt som det er. Og skal vi i tillegg slite med økonomien i x antall år fremover fordi det blir flere barn å forsørge, så vet jeg ikke om jeg vil begi meg innpå det... Det blir veldig lett krangler og uhygge av trang økonomi Det regnes jo som ett av hovedpunktene par krangler om.

[smiia]

Anonym bruker skrev 30 mai 2012 - 10:49:

Vel, medlemskap på treningssenter må nok til for min del. Ellers klarer jeg ikke å motivere meg til å trene. Men dyr mat, dyre klær og frisørtimer klarer jeg meg fint uten i hverdagen

Mannen min vil mer enn gjerne ha 1 fellesbarn, men stiller seg  skeptisk til 2 fellesbarn... Og jeg tror det er hovedsakelig pga økonomien. Mens jeg på den andre siden har vokst opp med flere søsken og tenker det må være stusselig for mitt barn å vokse opp uten søsken i nær alder som er der hele tida.
Også tenker jeg at det for min del får være enten eller. Enten så lager jeg en ordentlig familie med alt det krever av tid og innsats, ellers så gjør jeg det ikke. Og gjør jeg det ikke får jeg også godene barnløshet tilbyr, som egenpleie, en spatur i ny og ne, dyrere klær, mange ferieturer med og uten stebarn etc.
Jeg tenker at 1 barn bare blir halvveis på et vis. At jeg sitter igjen med et liv som går med til barn, men har likevel ikke en fullverdig familie. Om du skjønner hva jeg mener?? Jeg har egentlig alltid ønsket 3 eller 4 barn, men innser at det ikke kan la seg gjøre økonomisk når min mann har 2 allerede...
Saken er også at det er nok av ting som ikke er ideelt som det er. Og skal vi i tillegg slite med økonomien i x antall år fremover fordi det blir flere barn å forsørge, så vet jeg ikke om jeg vil begi meg innpå det... Det blir veldig lett krangler og uhygge av trang økonomi Det regnes jo som ett av hovedpunktene par krangler om.

Skjønner VELDIG godt hva du mener med at enten får dere gjøre det ordentlig (altså, få to barn eller flere), eller så vil du ha med deg de godene som livet uten barn bringer med seg.
Absolutt ikke rettferdig at du skal forsake luksus/egenpleieting for hans barn, når han ikke vil gi deg de du ønsker. Det var dette jeg også tenkte på når jeg sa i første innlegget mitt at jeg håper du lar samboeren din ta hovedansvaret for barna. Ja, du kan hjelpe til, men du har faktisk ikke barn!
Men jeg tror faktisk at isteden for å leve i et utilfredsstillende forhold der han på sin side nekter å gi deg de barna han vil ha, og du på din side holder tilbake med å bidra praktisk og økonomisk med hans barn fordi du ikke blir unnet egne, så tror jeg faktisk jeg hadde lett etter et forhold som kunne gi meg det jeg ville i større grad. Kjærligheten til samboeren din kan virke som det viktigste nå, men hva tror du når du sitter der som 45-åring uten barn eller med ett, og du egentlig ønsket deg en stor familie..?
Tror du at du da vil tenke at du har valgt rett?

Jeg har nå fem barn, tre særkulls og to med min nåværende. Til og med jeg tenkte det samme som deg, at jeg ikke ville la fellesbarnet bli attpåklatt og uten jevnaldrende søsken. Og det til tross for at vi hadde fem til sammen fra før! (Jeg vet, litt gal)

Vi har helt grei inntekt (800-900 000), og vi klarer oss fint!
Som sagt, lenge mellom sydenturer, spa og slikt, men barna får være med på de fritidsinteressene de vil og det går veldig greit rundt! Kommer an på hva man forventer og forlanger, som sagt.

Er helt med på din tankegang, enten får du gå for den familien du vil ha, eller høste godene av barnløs-livet

[Anonym bruker]

I dag har jeg ikke direkte ansvar for barna hans, men han ønsker at vi er mye sammen når vi har barna, og det er det samme som at jeg hjelper godt til med det praktiske. Jeg har i teorien friheten til å treffe venninner når jeg vil, men jeg føler ikke at jeg er helt fritatt for ansvar...
Han nekter meg ikke 2 barn sånn helt og holdent, men han ønsker ikke mer enn 1 barn til...

Jeg ser veldig godt poengene dine, det er mye visdom i det. Jeg ønsker meg egen familie, og ville helt sikkert angret om jeg var barnløs i en alder av 45 år. Jeg syns bare at det er så vanskelig å handle ut fra fornuft og logisk tenkning. Jeg vet hva jeg har, men jeg vet ikke hva jeg kunne fått alternativt om jeg går fra mannen min nå. Det er ingen garanti for at jeg vil få bedre kjemi med noen andre. Jeg er ganske kresen på menn, desverre. Innerst inne ønsker jeg egentlig en kjærlig familiemann uten barn, som vil stifte familie med meg. Jeg er bare redd det ikke blir meg forunt... Jeg er såpass gammel nå, at det ikke finnes særlig mange menn der ute uten barn, som i tillegg ikke har issues som har gjort at de ikke har slått seg til ro med en dame tidligere...

Jeg skulle virkelig ønske at mannen min ikke hadde barn!! Det er liksom alltid noe med barna... Selv den uka vi ikke har dem, så er det alltid et eller annet mannen min må stille opp på, barnepass, kjøpe bursdagspresanger etc. Og de blir oppdratt så forskjellig hos mor og oss, så de er ganske uselvstendige for alderen, noe som irriterer mye.

Derfor tenker jeg at jeg på den ene siden bare burde skaffe egne barn å engasjere meg i, for tida går med til barn uansett... På den andre siden er jeg stygt redd for at jeg blir sittende med hovedomsorgen for eventuelle fellesbarn. Da vil det bli ekstra vanskelig om vi ikke har økonomi til at jeg drar på ting med egne unger innimellom. Det vil jeg føle strekt behov for når jeg blir alene om omsorgen mye av tida.

Jeg ante ikke at det skulle bli sånn når jeg gikk inn i dette forholdet. Jeg har alltid likt barn og var veldig naiv siden jeg trodde det ville føles naturlig med barna hans som en del av min/vår familie.. Det ble aldri sånn, og jeg tror ikke det vil bli sånn i fremtiden heller. Jeg gikk inn i en splittet familie, og splittelsen vil desverre alltid ligge der.. Den blir aldri naturlig, og det blur aldri reparert.

[smiia]

Anonym bruker skrev 31 mai 2012 - 11:40:

I dag har jeg ikke direkte ansvar for barna hans, men han ønsker at vi er mye sammen når vi har barna, og det er det samme som at jeg hjelper godt til med det praktiske. Jeg har i teorien friheten til å treffe venninner når jeg vil, men jeg føler ikke at jeg er helt fritatt for ansvar...
Han nekter meg ikke 2 barn sånn helt og holdent, men han ønsker ikke mer enn 1 barn til...

Jeg ser veldig godt poengene dine, det er mye visdom i det. Jeg ønsker meg egen familie, og ville helt sikkert angret om jeg var barnløs i en alder av 45 år. Jeg syns bare at det er så vanskelig å handle ut fra fornuft og logisk tenkning. Jeg vet hva jeg har, men jeg vet ikke hva jeg kunne fått alternativt om jeg går fra mannen min nå. Det er ingen garanti for at jeg vil få bedre kjemi med noen andre. Jeg er ganske kresen på menn, desverre. Innerst inne ønsker jeg egentlig en kjærlig familiemann uten barn, som vil stifte familie med meg. Jeg er bare redd det ikke blir meg forunt... Jeg er såpass gammel nå, at det ikke finnes særlig mange menn der ute uten barn, som i tillegg ikke har issues som har gjort at de ikke har slått seg til ro med en dame tidligere...

Jeg skulle virkelig ønske at mannen min ikke hadde barn!! Det er liksom alltid noe med barna... Selv den uka vi ikke har dem, så er det alltid et eller annet mannen min må stille opp på, barnepass, kjøpe bursdagspresanger etc. Og de blir oppdratt så forskjellig hos mor og oss, så de er ganske uselvstendige for alderen, noe som irriterer mye.

Derfor tenker jeg at jeg på den ene siden bare burde skaffe egne barn å engasjere meg i, for tida går med til barn uansett... På den andre siden er jeg stygt redd for at jeg blir sittende med hovedomsorgen for eventuelle fellesbarn. Da vil det bli ekstra vanskelig om vi ikke har økonomi til at jeg drar på ting med egne unger innimellom. Det vil jeg føle strekt behov for når jeg blir alene om omsorgen mye av tida.

Jeg ante ikke at det skulle bli sånn når jeg gikk inn i dette forholdet. Jeg har alltid likt barn og var veldig naiv siden jeg trodde det ville føles naturlig med barna hans som en del av min/vår familie.. Det ble aldri sånn, og jeg tror ikke det vil bli sånn i fremtiden heller. Jeg gikk inn i en splittet familie, og splittelsen vil desverre alltid ligge der.. Den blir aldri naturlig, og det blur aldri reparert.

Akk, jeg vet hvordan du føler det. Dette å bli sammen med en mann med barn er absolutt ikke ideelt.
Jeg er også veldig glad i barn, og vi praktiserer åpent hus. Dvs at ungenes venner er velkomne hele tiden, vi har mye overnatting, ofte flere enn oss selv til middag etc. Men likevel, for meg blir det unaturlig å tilbringe 50% av min tid sammen med barn som ikke er mine. Det blir stressende og jeg kan liksom ikke slappe helt av. Tror veldig mange stemødre har det sånn.
Venner av ungene kan jeg liksom sende hjem til kveldsmat, eller evt etter en overnatting, stebarnet bor her.

Mange grunner til dette, men tror hovedsaken for meg iallefall er at stebarnet har en annen personlighet enn meg, det er liksom en fremmed på mange måter... Ikke riktig å si det heller. Men for å si det sånn, kunne ikke bodd sammen med moren min, broren min, vennene mine etc halvparten av tiden heller. Det kan jeg liksom bare med mine aller nærmeste, de jeg kan si alt til og være 100% meg selv hele tiden med. Og de jeg er så nære med er kun egne barn og samboer.

Stefedre har det ikke på denne måten, men det tror jeg rett og slett er fordi menn er skrudd sammen annerledes. De er ikke så nøye på ting, tilbringer mer tid utenfor hjemmet etc.

Jeg må ærlig si også, selv om det er som å banne i kirka, at jeg synes at i de aller fleste tilfeller ville det være best om moren har hovedomsorgen og fedrene samvær. Iallefall om mor og far skal etablere seg på nytt på hver sin kant. Jeg ser at ordninger der begge foreldre har barnet i superfokus, bor ved siden av hverandre, kan feire jul og dra på ferier sammen (gjerne med nye partnere også), bytter samvær helt uproblematisk, nye patnere er ikke sjalu i det hele tatt og alle er en stor lykkelig familie etc, kan fungere superbra, men det finnes ikke mange sånne ideelle situasjoner som dette.

Altså, mødre har etter min erfaring større kontroll på alt fra oppfølging av fritidsaktiviteter, tannlegetimer, foreldresamtaler etc. Og dette er jo gjerne fordi de har tatt dette ansvaret mens mor og far enda var sammen. Men når de flytter fra hverandre skal plutselig far ha 50% av ansvaret (når han ofte har prioritert jobb, egne interesser etc mens de var sammen). Dette kan resultere i et veldig nært samarbeid mellom mor og far etter samlivsbrudd, av den typen du merker. Altså, mor ringer og minner far på alt mulig av avtaler, forlanger at han skal stille opp selv om han ikke har samvær etc (klarer ikke å sette et skille mellom før og etter bruddet).

Har vært i et sånt forhold jeg også, der eksen min var på farten for ungene sine hele uka selv om han ikke hadde samvær. Gikk i vasken det forholdet. Man må innse at man har valgt bort sin gamle familie og startet en ny. Hvis man ikke vil innse det - hvorfor startet man da en ny familie? (mange menn som er helt på trynet her, de befinner seg halvveis i to forskjellige familier, vil please eksen samtidig som de vil ha en ny dame som ordner et koselig hjem for dem og som de kan ha sex med..)

I andre tilfeller der far har 50%, så er det nye samboeren som må ta mye av ansvaret for stebarna. Hvorfor i huleste skal han ha 50% samvær da?

Vet du, synes ikke du skulle være så redd for å hive deg ut i det ukjente jeg. Du sier jo egentlig at du ikke ønsker å være der du er, og at du ikke tror det blir bedre. Vel, du har enda ikke fått noen barn med han, så nå har du sjansen til å starte med blanke ark!

Hvis du velger å bli hos han og få de to barna du gjerne vil ha, så skjønner jeg det også. Men da skal du med god samvittighet unne deg turer og opplevelser med bare dine barn. Stebarn får som oftest mer enn nok av både materielle ting og opplevelser, dobbelt opp - både hos far og mor (det får mine særkullsbarn også). Så ikke tenk på det engang, kos deg med dine evt barn

[Anonym bruker]

I denne situasjonen har far barna så mye for at mor skal kunne jobbe 100% og klare seg økonomisk.... Klare å bo i byen, for flytter hun, så ser ikke barna far mer enn annenhver helg. Det er en så tyngtveiende grunn, at den aksepterer jeg. Men det skal sies at jeg mistenker sterkt at barna gjerne skulle bodd fast hos mor. Merker det særlig på yngste... Det kan jo hende det blir spurt like mye etter far når de er hos mor, men tror ikke det. Veldig få menn kan gi følelsesmessig omsorg og vise kjærlighet så bra som mor....

Problemet for mange stemødre er egentlig at menne er dårlig på det praktiske rundt barna, som du er inne på. Det blir til at jeg blir involvert, rett og slett fordi det er verre at mannen min stresser og involverer meg, enn at jeg rolig tar kontrollen

Du har også veldig rett i at personlighetene til stebarna og jeg ikke passe så godt sammen. De er gode barn, men jeg slapper ikke av med dem... Føler jeg må være på vakt. ønsker jo at de skal ha det bra her, samtidig som jeg blir sliten...

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 01 juni 2012 - 15:26:

I denne situasjonen har far barna så mye for at mor skal kunne jobbe 100% og klare seg økonomisk.... Klare å bo i byen, for flytter hun, så ser ikke barna far mer enn annenhver helg. Det er en så tyngtveiende grunn, at den aksepterer jeg. Men det skal sies at jeg mistenker sterkt at barna gjerne skulle bodd fast hos mor. Merker det særlig på yngste... Det kan jo hende det blir spurt like mye etter far når de er hos mor, men tror ikke det. Veldig få menn kan gi følelsesmessig omsorg og vise kjærlighet så bra som mor....

Problemet for mange stemødre er egentlig at menne er dårlig på det praktiske rundt barna, som du er inne på. Det blir til at jeg blir involvert, rett og slett fordi det er verre at mannen min stresser og involverer meg, enn at jeg rolig tar kontrollen

Du har også veldig rett i at personlighetene til stebarna og jeg ikke passe så godt sammen. De er gode barn, men jeg slapper ikke av med dem... Føler jeg må være på vakt. ønsker jo at de skal ha det bra her, samtidig som jeg blir sliten...

Jeg synes også at det er vanskelig. Føler at jeg må endre personlighet for å være "superstemor" som helst ikke skal være noe annet enn blid hele tiden. Det er så slitsomt. Til egne barn kan jeg snakke med ulik stemme (inkl volum), men til stebarna klarer jeg ikke det. Stemmen blir mer monoton (blid) og jeg er redd for at noen skal se på meg som den fæle stemoren. Jeg er jo grei og snill av natur, men føler ikke det er godt nok. Skulle gjerne ønske at stebarnet kunne få innarbeidet rutiner som gjorde min hverdag mer enkel (at hun kunne tatt del mer i ulikt arbeid/pakket ut av bagen sin etc) Men jeg orker ikke mase om det og faren bryr seg ikke om innløring av rutiner/ hjelp i huset. Han er ikke opptatt av det selv heller. Nei, hadde jeg visst hvordan den rosenrøde starten hadde utviklet seg...
:-/

Akkurat nå har jeg rolig fredagskveld uten noen å ta hensyns til. Jeg har lært meg å nyte disse kveldene:-)

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 01 juni 2012 - 19:30:

Jeg synes også at det er vanskelig. Føler at jeg må endre personlighet for å være "superstemor" som helst ikke skal være noe annet enn blid hele tiden. Det er så slitsomt. Til egne barn kan jeg snakke med ulik stemme (inkl volum), men til stebarna klarer jeg ikke det. Stemmen blir mer monoton (blid) og jeg er redd for at noen skal se på meg som den fæle stemoren. Jeg er jo grei og snill av natur, men føler ikke det er godt nok. Skulle gjerne ønske at stebarnet kunne få innarbeidet rutiner som gjorde min hverdag mer enkel (at hun kunne tatt del mer i ulikt arbeid/pakket ut av bagen sin etc) Men jeg orker ikke mase om det og faren bryr seg ikke om innløring av rutiner/ hjelp i huset. Han er ikke opptatt av det selv heller. Nei, hadde jeg visst hvordan den rosenrøde starten hadde utviklet seg... :-/ Akkurat nå har jeg rolig fredagskveld uten noen å ta hensyns til. Jeg har lært meg å nyte disse kveldene:-)

Jeg også! Far er borte med ungene, men de kommer hjem om ikke så lenge :/

Huff og huff! Rutiner er helt fraværende hos oss også. Barna er heldigvis ganske fornuftig etter omstendighetene, så det er ikke et galehus, men det er slitsomt at de aldri rydder etter seg eller hjelper til med noe som helst.
I tillegg har vi så liten plass at jeg føler meg som en fange i eget hjem. Stebarna er 'oppå meg' hele tiden, og føler jeg ikke får koblet av et sekund....

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 01 juni 2012 - 15:26:

I denne situasjonen har far barna så mye for at mor skal kunne jobbe 100% og klare seg økonomisk....

Virkelig? Uff, når jeg hører sånt som dette så må jeg innrømme at jeg får inntrykk av at det er en del hjelpeløse folk der ute. Klarer ikke å ha to barn ca 70-80% av tiden samtidig som man jobber hundre prosent?
Da er min mening at man rett og slett gjør selv selv litt for avhengig av andre.

Jeg har selv hatt hovedomsorgen for 3 barn i barnehagealder, jobbet 100% og tatt videreutdanning samtidig. Ikke var barnefar særlig samarbeidsvillig heller, så han var ikke villig til å feks bytte helger om jeg skulle ha studiesamlinger eller lignende.

Ikke hadde jeg familie i byen der jeg bodde heller, så jeg måtte skaffe meg hjelp gjennom venner og kolleger. Gikk helt fint! Og lærte meg å stå på egne ben, være sikker på at jeg klarte å overleve uansett hva livet måtte by på - gjorde meg sterkere og uavhengig. En balast jeg unner flere kvinner å bære med seg, så de ikke ville være så avhengige av mennene i livet sitt eller andre.

[Anonym bruker]

Økonomien er mye tyngre enn hva den hadde vært om det bare hadde vært våre to barn. Jeg er også den med mest penger inn, og jeg fØler meg begrensa fordi han trenger mye av mine penger for at alle barna skal få være nok hos oss, og være med oss på ferier og motta de samme goder. Da går det på bekostning av våre barn. Og jeg har ikke lyst til å slutte å gi dem ting jeg mener de bØr ha. Så resultatet er at vi ikke får spart nok, det tikker rundt, men ikke sånn jeg vil ha det.

Det er mye frustrasjon med Økonomi.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 03 juni 2012 - 21:37:

Økonomien er mye tyngre enn hva den hadde vært om det bare hadde vært våre to barn. Jeg er også den med mest penger inn, og jeg fØler meg begrensa fordi han trenger mye av mine penger for at alle barna skal få være nok hos oss, og være med oss på ferier og motta de samme goder. Da går det på bekostning av våre barn. Og jeg har ikke lyst til å slutte å gi dem ting jeg mener de bØr ha. Så resultatet er at vi ikke får spart nok, det tikker rundt, men ikke sånn jeg vil ha det.

Det er mye frustrasjon med Økonomi.

Oi, jeg tror neppe jeg hadde giddi å betale fast for stebarnas ferie. Ikke hvis det hadde gått utover mine barns fremtidige Økonomi, som hjelp til lappen, studieavgifter og bolig.... Stebarna er ikke mitt ansvar. Jeg tenker jeg heller ville spart litt mer til mine barn til de blir store, og tatt billigere ferier når alle skulle med.

Husk på at stebarna får ferier og materielle goder også av mor. Stebarn får oftest dobbelt opp. Så om fellesbarna i deres hjem prioriteres ekstra, så bare ligner det ut det stebarna får ekstra totalt sett. Slik er det i alle fall i maaange tilfeller....