18 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Hvordan klare å akseptere at jeg forblir ettbarns mor? Mannen nekter plent å få flere da han har barn fra før. Jeg forstår han, men kroppen og hodet mitt skriker etter å få ett barn til, jeg tenker på det hver eneste dag, og føler han tar fra meg ett barn, noe som går utover forholdet.
Jeg koser meg selvfølgelig med vårt fellesbarn, men jeg har så uendelig mye mer å gi, jeg er bare hjemme utenom jobb, har masse masse tid, jeg vet at vi hadde klart det. Men jeg kan jo ikke trumfe det gjennom. Dette preger meg enormt, og jeg er går å er trist hver eneste dag.
Hvordan kan jeg klare å akseptere dette, og komme videre med livet mitt...Ja jeg vet jeg burde være glad for det ene barnet jeg har, mange som ikke får barn etc etc, men det funker liksom ikke sånn...
Noen som har vært gjennom noe lignende?

[Anonym bruker]

Da spør jeg korfor er det mannen som skal styre detta jenter ?

[Anonym bruker]

Du må bare bestemme deg for om du skal akseptere det eller ikke. Hva veier tyngst, forholdet til mannen din eller ønsket om et barn nummer to?
Hvis ønsket om flere barn veier tyngst må du kanskje vurdere å gå fra mannen din.

Samtidig tenker jeg at det er egoistisk av mannen din å nekte deg flere barn med mindre det er andre argumenter enn at han har barn fra før. økonomiske årsaker?

[♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 09:24:

Da spør jeg korfor er det mannen som skal styre detta jenter ?

Det er alltid den som ikke vil ha barn som må få 'bestemme' dette. Man kan ikke tvinge noen til å få barn, det faller sjelden bra ut.

Men det er opp til hver enkelt om man kan leve med det valget partneren tar. Man er ansvarlig for eget liv.

[Anonym bruker]

Argumentene er at han 3 barn, de må følges opp, etc etc. De to han har begynner å blir store, de er forholdsvis selvstendige, klart det fortsatt kreves oppfølging, men ikke som med små barn, i tillegg bor de hos oss annenhver uke, de har jo en mor og en stefar som også stiller opp, pluss besteforeldre. Så de ville aldri lide noen nød. Dessuten er det hovedsaklig jeg som tar meg av vårt fellesbarn, av praktiske ting,og det ville det også bli med ett nytt barn.
Jeg tenker også hva hvis vårt fellesbarn flytter utenlands, min mann og jeg går fra hverandre.. Da sitter jeg der mutters alene, og når jeg blir gammel, vil jeg bli stuet alene inn på ett aldershjem... Vet det er tullete å tenke sånn, man bør være takknemlig for det man har, men savnet er stort, dessuten fortjener vårt fellesbarn en bror eller søster, som er nærmere i alder. Vårt fellesbarn er mye enebarn, pga fravær av de to andre annenhver uke, og aldersforskjellen.

[Anonym bruker]

Jeg har vurdert å gå fra ham, men jeg klarer ikke pga vårt fellesbarn... Vi fungerer greit i hverdagen, men dette henger over meg mye. Jeg er ikke så ung lenger heller, så alderen presser på i tillegg, snart er det også for sent.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 09:36:

Jeg har vurdert å gå fra ham, men jeg klarer ikke pga vårt fellesbarn... Vi fungerer greit i hverdagen, men dette henger over meg mye. Jeg er ikke så ung lenger heller, så alderen presser på i tillegg, snart er det også for sent.

Huff, jeg føler med deg!
Jeg har hatt det akurat slik som deg, med en mann som har to barn fra før, ett fellesbarn og det var mer enn nok for han.
Han ønsket ikke ta hensyn til at jeg ønsket et ekte søsken til vårt barn, h*n er mye alene og er mer som et enebarn, siden søskenene er hos han annenhver uke.

Det ble slutt, for jeg ønsket meg ett barn til, pluss mye andre grunner, for ca 6 mnd siden.
Vi er fortsatt veldig glade i hverandre, og har nå bestemt oss for å satse på hverandre igjen.
Begge har i ettertid fått opp øynene for den andre parten, og nå klarer mannen nesten ikke vente til jeg blir gravid igjen.

Rare greier.

Kanskje du skulle presset litt med ultimatum?
Si at "Jeg må dessverre gå fra deg, da mitt ønske om et barn til er så sterkt at jeg må gi slipp på deg på grunn av dine bastante meninger"

Kanskje han etter litt tid ville ombestemt seg? Who knows? :-)

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 09:34:

Argumentene er at han 3 barn, de må følges opp, etc etc. De to han har begynner å blir store, de er forholdsvis selvstendige, klart det fortsatt kreves oppfølging, men ikke som med små barn, i tillegg bor de hos oss annenhver uke, de har jo en mor og en stefar som også stiller opp, pluss besteforeldre. Så de ville aldri lide noen nød. Dessuten er det hovedsaklig jeg som tar meg av vårt fellesbarn, av praktiske ting,og det ville det også bli med ett nytt barn.
Jeg tenker også hva hvis vårt fellesbarn flytter utenlands, min mann og jeg går fra hverandre.. Da sitter jeg der mutters alene, og når jeg blir gammel, vil jeg bli stuet alene inn på ett aldershjem... Vet det er tullete å tenke sånn, man bør være takknemlig for det man har, men savnet er stort, dessuten fortjener vårt fellesbarn en bror eller søster, som er nærmere i alder. Vårt fellesbarn er mye enebarn, pga fravær av de to andre annenhver uke, og aldersforskjellen.

Du må ihvertfall ikke tenke for mye på dette med å bli alene som gammel, uansett om du får fjorten unger har du ALDRI noen garanti for at noen av dem gidder å pleie deg eller kontakten med deg når de blir voksne. Dessverre.

[Anonym bruker]

Ja du sier noe no 7.. det er en mulighet der altså... Takk for tilbakemeldinger.

[Anonym bruker]

Heartbroken skrev 18 mai 2012 - 09:29:

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 09:24:

Da spør jeg korfor er det mannen som skal styre detta jenter ?

Det er alltid den som ikke vil ha barn som må få 'bestemme' dette. Man kan ikke tvinge noen til å få barn, det faller sjelden bra ut.

Men det er opp til hver enkelt om man kan leve med det valget partneren tar. Man er ansvarlig for eget liv.

Også kommer eit innlegg jeg gjekk fra mannen pga fikk ikkje fleire barn med han. Han vil ikkje.

Da kommer det.

Skam deg splitte familie pga av at han ikkje ville ha fleire.
Det går virkelig og prate om det.
Søk hjelp om detta.
Snakk om og vere ego og tenke på seg sjølv , stakars barnet må forlate far pga ikkje få fleire barn med faren.
Og etc

Slik er det på mangen tråder her inne.

[♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 10:07:

Heartbroken skrev 18 mai 2012 - 09:29:

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 09:24:

Da spør jeg korfor er det mannen som skal styre detta jenter ?

Det er alltid den som ikke vil ha barn som må få 'bestemme' dette. Man kan ikke tvinge noen til å få barn, det faller sjelden bra ut.

Men det er opp til hver enkelt om man kan leve med det valget partneren tar. Man er ansvarlig for eget liv.

Også kommer eit innlegg jeg gjekk fra mannen pga fikk ikkje fleire barn med han. Han vil ikkje.

Da kommer det.

Skam deg splitte familie pga av at han ikkje ville ha fleire.
Det går virkelig og prate om det.
Søk hjelp om detta.
Snakk om og vere ego og tenke på seg sjølv , stakars barnet må forlate far pga ikkje få fleire barn med faren.
Og etc

Slik er det på mangen tråder her inne.

Hæ???

Atte det var?

[Anonym bruker]

Dette er jo veldig trist, TS. Og det forteller jo at før man velger å stifte familie sammen, så bør man virkelig ha tatt praten på forhånd om mange barn man ønsker. For det virker jo som om din mann hele tiden har vært bestemt på ett, mens du alltid har ønsket deg flere?

Vet mannen din virkelig hvor sterkt du ønsker et barn til? At du føler et savn hver eneste dag, og at det skjærer deg i hjertet at ditt barn vokser opp som enebarn mesteparten av tiden? Mannen din er jo tydeligvis i stand til å bryte med moren til sine barn (siden han har 2 barn med ei anna dame). Tenk om du aldri klarer å tilgi ham for barnet dere aldri fikk og forholdet deres derfor sakte men sikkert går nedover, og han går fra deg om 5-6 år, når det er for sent for deg å få flere barn pga alder? Du sier jo at du aldri kan bryte med far til ditt barn selv om forholdet ikke er tilfredsstillende, men det klarer jo tydeligvis han... Og da sitter du der med ett barn og ingen partner.

Dette må dere SNAKKE OM!! Ikke la dette forbli et sorg og savn for deg livet ut. La mannen din få vite hvor viktig det er for deg. Om han har nok kjærlighet og respekt for deg, så får dere det til. Mange har både 4 og 5 barn og klarer fint å følge opp. Og her er dere faktisk 2 foreldresett om to av barna, som i tillegg begynner å bli store..

[Pashla]

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 10:07:

Heartbroken skrev 18 mai 2012 - 09:29:

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 09:24:

Da spør jeg korfor er det mannen som skal styre detta jenter ?

Det er alltid den som ikke vil ha barn som må få 'bestemme' dette. Man kan ikke tvinge noen til å få barn, det faller sjelden bra ut.

Men det er opp til hver enkelt om man kan leve med det valget partneren tar. Man er ansvarlig for eget liv.

Også kommer eit innlegg jeg gjekk fra mannen pga fikk ikkje fleire barn med han. Han vil ikkje.

Da kommer det.

Skam deg splitte familie pga av at han ikkje ville ha fleire.
Det går virkelig og prate om det.
Søk hjelp om detta.
Snakk om og vere ego og tenke på seg sjølv , stakars barnet må forlate far pga ikkje få fleire barn med faren.
Og etc

Slik er det på mangen tråder her inne.

Ja, der har du meg!

Og det tar jeg ansvar for, og har ikke skamma meg et minutt!

Min eks ville ikke ha flere barn - vi hadde ett. Hva hans argumenter var, gidder jeg ikke bruke tid på, men han hadde ikke barn fra før.

Jeg ga ham en tidsfrist - både for meg sjøl og den biologiske klokka sin skyld, og for vår sønns skyld - han skulle ikke måtte vente til han var 15 med å få småsøsken. Jeg var ikke urimelig - jeg ga ham nesten 4 år på seg til å finne ut om han kunne endre mening.

Og da tida nærma seg og de tilmålte årene gik mot slutten, varskudde jeg at nå tar jeg ut spiralen, og vil du ikke ha barn, må du finne på noe prevensjon, eller så kan vi ikke ha sex. Jeg definerte meg sjøl som en "prøver".

Han ville fortsatt ikke - og jeg splitta opp familien, som det kalles her, for å Få en familie! Nå har jeg 3 unger, noe jeg er kjempefornøyd med - jeg visste selv da nr 2 var født at det måtte bli enda en. (Han eksen min som ikke ville ha barn ble pappa igjen etter at han var fylt førti... det ville jeg ikke hatt tid til å vente på!)

Til dem som syns det er en tragedie at en forelder vil skilles fordi han/hun ikke kan slå seg til ro med det livet de lever, kan jeg bare fortelle dette: Min eldste sønn, som var enebarn i 7 år, spurte meg da han ble litt større hvorfor han ikke hadde fått bli del av en stor familie FøR? Han sa at det hadde vært ensomt. Jeg ble overraske, og svarte "Du virka aldri ensom, du var så fornøyd med å leke aleine." Han sa bare "Jamen jeg visste ikke hvor mye morsommere det var å være flere!"

[Anonym bruker]

Pashla skrev 18 mai 2012 - 10:34:

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 10:07:

Heartbroken skrev 18 mai 2012 - 09:29:

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 09:24:

Da spør jeg korfor er det mannen som skal styre detta jenter ?

Det er alltid den som ikke vil ha barn som må få 'bestemme' dette. Man kan ikke tvinge noen til å få barn, det faller sjelden bra ut.

Men det er opp til hver enkelt om man kan leve med det valget partneren tar. Man er ansvarlig for eget liv.

Også kommer eit innlegg jeg gjekk fra mannen pga fikk ikkje fleire barn med han. Han vil ikkje.

Da kommer det.

Skam deg splitte familie pga av at han ikkje ville ha fleire.
Det går virkelig og prate om det.
Søk hjelp om detta.
Snakk om og vere ego og tenke på seg sjølv , stakars barnet må forlate far pga ikkje få fleire barn med faren.
Og etc

Slik er det på mangen tråder her inne.

Ja, der har du meg!

Og det tar jeg ansvar for, og har ikke skamma meg et minutt!

Min eks ville ikke ha flere barn - vi hadde ett. Hva hans argumenter var, gidder jeg ikke bruke tid på, men han hadde ikke barn fra før.

Jeg ga ham en tidsfrist - både for meg sjøl og den biologiske klokka sin skyld, og for vår sønns skyld - han skulle ikke måtte vente til han var 15 med å få småsøsken. Jeg var ikke urimelig - jeg ga ham nesten 4 år på seg til å finne ut om han kunne endre mening.

Og da tida nærma seg og de tilmålte årene gik mot slutten, varskudde jeg at nå tar jeg ut spiralen, og vil du ikke ha barn, må du finne på noe prevensjon, eller så kan vi ikke ha sex. Jeg definerte meg sjøl som en "prøver".

Han ville fortsatt ikke - og jeg splitta opp familien, som det kalles her, for å Få en familie! Nå har jeg 3 unger, noe jeg er kjempefornøyd med - jeg visste selv da nr 2 var født at det måtte bli enda en. (Han eksen min som ikke ville ha barn ble pappa igjen etter at han var fylt førti... det ville jeg ikke hatt tid til å vente på!)

Til dem som syns det er en tragedie at en forelder vil skilles fordi han/hun ikke kan slå seg til ro med det livet de lever, kan jeg bare fortelle dette: Min eldste sønn, som var enebarn i 7 år, spurte meg da han ble litt større hvorfor han ikke hadde fått bli del av en stor familie FøR? Han sa at det hadde vært ensomt. Jeg ble overraske, og svarte "Du virka aldri ensom, du var så fornøyd med å leke aleine." Han sa bare "Jamen jeg visste ikke hvor mye morsommere det var å være flere!"

Flott gjort av deg.

Men har sett mangen innlegg her inne du blir straffa. Dei henger med kjeften.

[Pashla]

Det betyr null hva folk mener. Jeg og ungene er lykkelige med at det er som det er. Min sønns far har problemer i massevis (helt på sida av dette) og han ville neppe ha vært den beste omsorgspersonen heller - det viste seg etter hvert. Så jeg gjorde alle en tjeneste med å ta ansvar for meg sjøl og leve det livet jeg ønsker å leve.

[Burpy McFisen]

Anonym bruker skrev 18 mai 2012 - 10:19:

Dette er jo veldig trist, TS. Og det forteller jo at før man velger å stifte familie sammen, så bør man virkelig ha tatt praten på forhånd om mange barn man ønsker. For det virker jo som om din mann hele tiden har vært bestemt på ett, mens du alltid har ønsket deg flere?

Vet mannen din virkelig hvor sterkt du ønsker et barn til? At du føler et savn hver eneste dag, og at det skjærer deg i hjertet at ditt barn vokser opp som enebarn mesteparten av tiden? Mannen din er jo tydeligvis i stand til å bryte med moren til sine barn (siden han har 2 barn med ei anna dame). Tenk om du aldri klarer å tilgi ham for barnet dere aldri fikk og forholdet deres derfor sakte men sikkert går nedover, og han går fra deg om 5-6 år, når det er for sent for deg å få flere barn pga alder? Du sier jo at du aldri kan bryte med far til ditt barn selv om forholdet ikke er tilfredsstillende, men det klarer jo tydeligvis han... Og da sitter du der med ett barn og ingen partner.

Dette må dere SNAKKE OM!! Ikke la dette forbli et sorg og savn for deg livet ut. La mannen din få vite hvor viktig det er for deg. Om han har nok kjærlighet og respekt for deg, så får dere det til. Mange har både 4 og 5 barn og klarer fint å følge opp. Og her er dere faktisk 2 foreldresett om to av barna, som i tillegg begynner å bli store..

Er ikke det litt "svart hvitt" å si at mannen er i stand til å gå fra HI, ettersom han også klarte å gå fra eksen? Eksen og HI er to forskjellige personer. Det er to forskjellige forhold. Vet du historikken her og hvorfor det ble slutt med eksen?! Meget snodig ting å si spør du meg

[Pashla]

Det var vel "uforenlige problemer" som var grunnen - noe det som oftest er!

Og det å ha ulikt barneønske kan også bli et uforenlig problem.

[Dorrimor ♂♂]

Skjønner deg veldig godt HI. Jeg hadde også blitt helt fra meg hvis mannen min ville ha stoppet etter ett barn. Forstår at han har to fra før, men hvis de er hos dere annenhver uke og det betyr SÅ mye for deg ar du tenker på d hver dag så synes jeg faktisk han er litt egoistisk! Har ei venninne som var i samme situasjon. Han var enebarn selv, og da de hadde fått et barn bestemte han seg for at han ikke ville ha flere. Hun hadde tatt d litt for gitt at de i hvertfall skulle ha to, selv om hun helst ville ha tre da. De hadde derfor ikke pratet så mye om d. Han ville gjerne ha litt frihet også.. Hun klarte ikke å tenke på annet, og de gikk til familierådgivning i lang tid. Holdt på å knekke forholdet, selv om de elsket hverandre. Etter flere år bestemte de seg for  å få et barn til, og det gjorde de. I tillegg ville skjebnen ha d til at hun ble gravid en gang til etter mange år, på prevensjon.. Hun var redd for hvordan han ville ta det (d var en "ulykke", ikke hun som lurte han), m han tok d faktisk veldig fint. I dag har de tre flotte barn og er lykkelig gifte!
Tror du, som mange her skriver, må være veldig klar på hvor mye dette plager deg! Jeg tror at du kan komme til å se tilbake om mange år og være litt bitter og lei deg for d barnet du aldri fikk hvis det betyr så mye! Jeg ville starte der, og nekter han fortsatt ville jeg kanskje gjort som hun over: droppet prevensjon og sagt fra til han at n å får han starte m kondom. Men å lure han ved å bli gravid bak ryggen hans har kg ingen tro på, d kan ødelegge mer enn du tror!

Dette innlegget har blitt redigert av Dori: 18 mai 2012 - 11:48

[Anonym bruker]

HI her. Takk for svar og forståelse. Prøver å få han til å forstå hvor mye det betyr for meg, men han lukker seg med en gang, vil ikke prate om det, ender opp i krangel hver gang hvor han bare går ett annet sted. Det er null forståelse å få. Han virker livredd for å få ett barn til....
Det var gode grunner til at han og exen splittet, det var ett forhold med kun krangling, og store problemer. Ungene var ikke planlagt, men han slet med å komme seg ut av forholdet. Til slutt måtte han bare siden det slet psykisk på han. De kunne aldri ha fortsatt. Mins samboer er veldig snill og tålmodig, men han er ikke en typisk familiefar, liker godt å holde på med egne ting, men gjør ting med ungene, følger opp mer som en plikt. Jeg prøver å få han til å forstå hvor viktig dette er for meg, jeg vet at jeg vil bli bitter, så vet ikke hvordan dette skal løse seg, annet enn at vi går fra hverandre... Men samtidig, frister det jo ikke akkurat å få ett nytt barn med en annen mann.. lage ennå mer dine, mine, alles barn... Det er min store skrekk. Og det frister heller ikke å lage et 50/50 barn av vårt felles,,, da jeg ser at det ikke har vært helt heldig for barna til samboer. De slites fælt med å flytte frem og tilbake hver uke.
Nei vet ikke annet enn å komme meg til en psykolog etc. Vi var til familieterapi, men terapauten skulle slutte, så da kuttet vi det ut, bare etter noen få samtaler.
Takk igjen for gode svar.