Her bor derimot tidenes blidfis, han smiler og smiler, sjarmerer alt og alle. Han ler og skravler gjerne, utforsker hjemmet med stor iver, men hører for det meste på nei-nei. Da rister han på hodet selv og ser på deg med de store blå øyene sine, nei-nei.
Ekstra søt er han jo definert når krabber mot matskåla til katta, rister på hodet og tør liksom ikke å ta på det, men titte må vel være lov?

Sliter også veldig med å holde maska når han våkner om nettene, du kommer inn og skal liksom være konsekvent og gi smokk før man går igjen. Men de skravleanfallene altså, det går på nippet hver gang.
Elsker også at han er litt selvstendig, er ikke noe stress å levere i barnehagen, han tar alt så strak arm. Hjemme krabber han etter når jeg driver med huspliktene, og hjelper til masse i moral støtte.
Dog, det beste er å vite at han er like glad i meg som jeg er i han. Selv om han fortsatt gir nuss med åpen munn på kinna, så er det bare koslig. Og når han strekker armene mot pappaen og meg og vi vet vi er verdens med awesome foreldre i hans øye. Da kan han veie opp for mye.
Til slutt må han få skryt for at han er med i stallen og gir gulerot til hesten selv. Før han kommenter ALT jeg gjør med stor iver, møkking er forresten det morsomste. Merkelig unge