19 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Min venninne skal gå fra mannen sin. De har to barn sammen. Han har to fra før.

Pga alvorlige tilstander hos denne mannen (sykdom), skal han ikke ha samvær alene med noen av barna.
Mødrene nekter begge to å tilbringe tid med hverandre så barna kan møtes, og de nekter å "passe" hverandres barn så barna kan treffes på den måten også. De har heller ingen felles kjente, så de kan heller ikke ta med seg alle 4 barna så de får treffes...

Hva gjør man da? Mannens barn fra før har aldri hatt særlig god kontakt med de to yngste barna. Må de ha kontakt? Er det greit å vente til alle blir eldre så de kan velge selv? Barna er 13,7,1 1/2 og 3mnd.

Ingen av de kommer til å gå i samme barnehage/skole heller, så der blir det heller ikke til at de treffes...

Noen som kan noe om dette, eller har noen tips?

[Kari Mari]

Når ikke far er noe tess, og begge mødrene heller ikke ser lenger enn sin egen nesetipp, så er vel ikke opprettholdelse av kontakten mellom stesøsknene andres ansvar?

Slik jeg ser det.

[Kari Mari]

Veldig synd, men dette er bare ett av mange slike tilfeller. Kjenner til endel liknende saker:-(

[ellen-propellen]

Fryktelig talentløst av mødrene å ikke la barna ha kontakt eller passe hverandres barn. Jeg vil anta begge trenger avlastning innimellom. Synd at man ikke kan hjelpe hverandre i vanskelige tider

[Anonym bruker]

Jeg er eldst i en søskenflokk på mange søsken her og der, men i likhet med hun venninnen har jeg og en søster (1 år yngre enn meg) også to søsken som har vokst opp med pappa. Vi har hatt lite kontakt, og det er litt aldersforskjell. Da jeg var yngre tenkte jeg lite på det, det var ingen som oppfordret noen av oss til at det var viktig å bli kjent. Men jeg og eldstelillesøstra er jo som sagt en del eldre, og i dag sitter vi med hele "skylden" for at vi ikke kjenner småsøsknene våre bedre. For nå har jo vi blitt voksne og bør ta mer ansvar. Det er jo i og for seg en sannhet i det, men tingen er at vi nå må bli "kjent på nytt" og det er pokker ikke bare bare!
Så min mening er: søsken er faktisk søsken, det er kjempeviktig å la de bli kjent! Her må mødrene bare begynne å oppføre seg som voksne, se forbi flisa og hjelpe barna sine litt på vei.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med dere. Jeg har sagt det til henne også...
Det eneste hun svarer er:
Jeg liker ikke den kjærringa pga hva hun har gjort mot meg, og jeg takler ikke de ungene lenger heller. Hun hater meg, og vil ikke at hennes barn skal være sammen med mine. Da går det ikke da, sånn er det bare.

Syns dette er håpløst, men vil gjerne hjelpe... Dette er fadderbarna mine (de to yngste), og jeg vet hvor godt det har vært for meg å ha søsken i oppveksten, det unner jeg alle barn

Ingen som har noen tips altså? Et eller annet jeg kan si eller gjøre, få barnefar til å si eller gjøre?

HI

[ellen-propellen]

Dette er jo hovedsakelig barnefaren sitt ansvar. Når han er for syk til å ta ansvaret kastes vel den ballen over til han sine foreldre? For de ønsker vel kontakt med alle barnebarna?

[Anonym bruker]

svigerforeldrene er gamle og syke, og bor på andre kanten av landet, så det går ikke det heller...

Jeg har sagt at jeg kan stille opp, men da sette hun andre mammaen seg på bakbena fordi hun ikke kjenner meg, men barna kjenner meg....
Syns det er håpløst jeg...

HI

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 07 mai 2012 - 09:57:

Min venninne skal gå fra mannen sin. De har to barn sammen. Han har to fra før.

Pga alvorlige tilstander hos denne mannen (sykdom), skal han ikke ha samvær alene med noen av barna.
Mødrene nekter begge to å tilbringe tid med hverandre så barna kan møtes, og de nekter å "passe" hverandres barn så barna kan treffes på den måten også. De har heller ingen felles kjente, så de kan heller ikke ta med seg alle 4 barna så de får treffes...

Hva gjør man da? Mannens barn fra før har aldri hatt særlig god kontakt med de to yngste barna. Må de ha kontakt? Er det greit å vente til alle blir eldre så de kan velge selv? Barna er 13,7,1 1/2 og 3mnd.

Ingen av de kommer til å gå i samme barnehage/skole heller, så der blir det heller ikke til at de treffes...

Noen som kan noe om dette, eller har noen tips?

Jeg er i en ganske lik situasjon bortsett fra at jeg ikke er idiot som din venninne.Her møtes søskene hos meg og jeg har både overnattinger, inviterer til bursdager(bursdager i huset her vel og merke), julefeiring en av dagene i romjulen, grilling osv. Nå elsker jeg ha barna rundt meg da. Moren er jeg også blitt venner med men har blitt til at jeg ber og ikke hun. Sikkert fordi mine barn er yngst og det ble naturlig.

Jeg mener din venninne gjør feil. Det er jo snakk om søsken og ikke stesøsken som noen nevner. Det er stor forskjell.

[Kari Mari]

Fint av deg å tilby deg å hjelpe, men ser ikke helt hvor din rolle oppi dette rotet er?

Så lenge mødrene til barna er så ego og sta som de er, så er det vel fint lite du kan gjøre?

[Kari Mari]

Anonym bruker skrev 07 mai 2012 - 10:33:

Anonym bruker skrev 07 mai 2012 - 09:57:

Min venninne skal gå fra mannen sin. De har to barn sammen. Han har to fra før.

Pga alvorlige tilstander hos denne mannen (sykdom), skal han ikke ha samvær alene med noen av barna.
Mødrene nekter begge to å tilbringe tid med hverandre så barna kan møtes, og de nekter å "passe" hverandres barn så barna kan treffes på den måten også. De har heller ingen felles kjente, så de kan heller ikke ta med seg alle 4 barna så de får treffes...

Hva gjør man da? Mannens barn fra før har aldri hatt særlig god kontakt med de to yngste barna. Må de ha kontakt? Er det greit å vente til alle blir eldre så de kan velge selv? Barna er 13,7,1 1/2 og 3mnd.

Ingen av de kommer til å gå i samme barnehage/skole heller, så der blir det heller ikke til at de treffes...

Noen som kan noe om dette, eller har noen tips?

Jeg er i en ganske lik situasjon bortsett fra at jeg ikke er idiot som din venninne.Her møtes søskene hos meg og jeg har både overnattinger, inviterer til bursdager(bursdager i huset her vel og merke), julefeiring en av dagene i romjulen, grilling osv. Nå elsker jeg ha barna rundt meg da. Moren er jeg også blitt venner med men har blitt til at jeg ber og ikke hun. Sikkert fordi mine barn er yngst og det ble naturlig.

Jeg mener din venninne gjør feil. Det er jo snakk om søsken og ikke stesøsken som noen nevner. Det er stor forskjell.

Det er sant - ikke stesøsken. Jeg skrev det, men ser selvfølgelig at det er feil:-)

[Anonym bruker]

Det kommer en dag at barna finner hverandre uansett. De vet om hverandre, og vi har internett, facebook og mer til.

Vi har en litt lik situasjon, og det minste barnet til far vet faktisk ikke om ene søskenet her. Men ungen her vet om minste hos far. Så om noen få år er nok begge på FB, og da er det bare å kontakte hverandre der.

Og dette kan føre til at ungene får sinne mot foreldre, som har skjult det i alle år. Her har jeg ikke skjult det, men de har gjort det. Så det får bli som det blir når den dagen kommer.

I ditt tilfelle, HI, så er aldersforskjellen såpass stor, at barna ville ikke hatt særlig mye felles likevel.

[Anonym bruker]

Veldig trist at mødrene (snakker om mødrene her siden far, som egentlig har ansvaret, ikke kan) evner å se litt forbi seg selv og tenke på barna sine.

Datteren min har en halvbror som hun ikke får ha kontakt med. Far er død og hadde ny samboer og barn da han døde. Etter at han døde kuttet "stemor" all kontakt. Veldig trist for datteren min. Ikke bare har hun mistet pappa, men hun har også mistet "stemor" og lillebror

Har snakket med henne og med besteforeldre, men hun har kuttet kontakten med dem også. Bare trist, for alle.

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg har en viss forståelse for din vennines valg.
Med ett nylig brudd og eliten på 1,5 år og en baby på 3 mnd. hvem kan kreve at hun skal ha overskudd til 2 barn til som ikke er hennes ??
Tenker hun har mer en nok med å overleve en stund fremover med sine barn og ikke kave rundt med andre sine barn og en person som kanskje er både vanskelig og utrivelig.

La henne kose seg med sine barn og la være å presse henne.
Barna klarer seg fint uten å vokse opp sammen.

Selv barnevernet plaserer søsken i forskjellige fosterhjem.

Går nok bra for barna like vel. Barna er nå 2 og 2 i kullene så søsken vokser dem opp ilag med like vel.

[lille sprelle]

Forstandige foreldre er det eneste som kan løse dette, eller så finner de hverandre nok når de blir større. Det er jo ikke noe i veien for at mødrene passer på å snakke litt om halvsøsknene.
Dette er ikke et samfunnsansvar.

[Alva♡♡♡♡]

I frykt for å gjøre alle rasende her... Jeg synes ikke det er slik at halvsøsken på død og liv Må ha kontakt. Jeg har selv vokst opp slik at jeg av ulike grunner ikke hadde noen kontakt med tre av mine yngre halvsøsken fra jeg var ca 14 år og ca 17 år gammel, og kun spordarisk før det (ene hadde jeg aldri møtt heller). I dag har jeg litt kontakt med to av dem, mens ene har jeg bare møtt fire-fem ganger de siste årene. Vi har ingen felles interesser, er på helt ulik bølgelengde og fant rett og slett bare ikke tonen i det hele tatt da vi prøvde å møtes (han er 6 år yngre enn meg). Vi har hverandre som venn på FB og sender gratulasjonsmeldinger på bursdager ol, men ingen av oss er egentlig interessert i å ha mer kontakt, og ingen av oss har følt på at det var et tap å ikke se noe til hverandre i oppveksten.

Poenget er bare at ingen kan tvinge mødrene, det er farens ansvar, og det er ikke sikkert barna vil savne å ha kontakt. Uansett er det i hvertfall ikke din jobb HI og fortelle denne ene mammaen hva hun bør og ikke bør gjøre.

[*bolla pinnsvin*]

Eneste løsning er vel at mødrene tar seg sammen og begynner å oppføre seg som voksne folk, slik at ungene får sett hverandre, så lenge faren er "ute av spill".

[malingus]

Jeg er enig med Alva og #15.
Synd for barna på en måte, men samtidig; hvem kan klandre hi's venninne? Hun og den andre mammaen har aldri hatt god kontakt, tror dere det er lett å bare plutselig snu på det for at man går ifra/blir forlatt av mannen sin?
Kanskje hadde ikke denne stemora spesielt god kontakt med sine stebarn? Kanskje ikke stebarna var så gla i henne?
Hun har to veldig små barn og skal takle det alene. Faen så trött jeg hadde värt! Jeg forstår at hun iallefall nå ikke orker fire unger stadig vekk.
Nå vet ikke vi hvorfor det ble slutt, men det er vel närliggende å tro at det kan ha hatt noe med hans sykdom å gjöre. Men det kan også ha handlet om problemer i familielivet, en pappa som ikke gjör sitt for at stemor og stebarn får ett godt forhold, kan väre at hi's venninne ikke ville väre stemor mer.
Og så skal hun tvinges/presses til å fortsette å väre det selv om forholdet til pappaen er over??
Man kunne jo önske at de ville anstrenge seg litt og tenke på barna. Hadde jo ikke behövd å treffes så ofte, men kanskje invitere i bursdager ol.
Men vil ikke mammaene, så vil de ikke.
Får jo bare håpe at barna får kontakt igjen senere.

[sug lut]

I bunn og grunn blir jo "søsken" de som faktisk vokser opp som det, ikke de som deler noen gener. Hvis ikke ønsket er tilstede hos noen parter og velviljen er så fraværende, vel, da har man altså bare søskenforhold til de man deler mor med.