17 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Jeg har i lengre tid mistenkt at min mann har en personlighetsforstyrrelse. Jeg vet vel egentlig ikke hva jeg vil med innlegget. Kanskje noen kan kjenne seg igjen og gi meg sine egne erfaringer?

Min mann er en god og snill mann. Han er en kjærlig og god far, som bryr seg om barna sine og tar seg av dem på en veldig god måte. Han viser hver eneste dag at han er glad i de, og han gjør det som er nødvendig for at de skal ha det godt og bra. Han er naturligvis også god mot meg og vi har et godt forhold.

Utfordringen er at han i perioder ikke er til å kjenne igjen. Periodene er korte, som regel bare noen timer om gangen, og ofte utløst av en konkret ting. F.eks noe han blir sint for (ikke nødvendigvis utløst av noe hjemme, eller noe som er min feil). Og da er det meg det "går ut over". Han endrer da totalt personlighet, er sur og tverr og veldig egoistisk. Han har i disse periodene ikke særlig god kontroll på hva han sier, og dersom jeg presser han litt så kan han fint finne på å kalle meg forferdelig stygge ting. Han leter fram det som sårer aller mest, og leer ikke på et øyelokk en gang når han sier det til meg. Jeg nekter å la meg behandle så respektløst, men det gjør bare saken værre dersom jeg tar opp saken mens han er slik.

Det virker som at han har en viss form for kontroll over disse periodene, for det går ikke ut over barna. Han har ved noen få anledninger mistet kontrollen utenfor huset (da i alkoholpåvirket tilstand), men ellers er det stort sett innenfor huset og det er meg det går ut over.

Dersom han får fred og ingen "tråkker på tærne" hans mens det står på, så vil man bare tro han er litt muggen og småsur. Jeg forsøker som regel å "nå inn" mens det står på, mest fordi jeg alltid har tenkt at han bør (se til helvete!!!) og ta seg sammen og skjerpe seg for sånn finner ikke jeg meg i. Men nå har jeg altså begynt å lure på om dette er noe som ligger i psyken hans, og som han virkelig sliter med.

Han er jo tross alt en fullstendig annen mann enn den vi lever med 95 % av tiden, når denne siden kommer fram.

Jeg har lest litt om borderline på nett nå, og kjenner meg ganske godt igjen. Faren til min mann har også slitt med noe av det samme, uten at jeg vet for mye om akkurat hva.

Jeg har snakket med ham om hva faren gikk gjennom, og han har innrømt at han var redd for å være lik faren. Han er ikke en mann som liker å prate om følelser på et dypt nivå, så det er vanskelig å nå inn. Det føles antakeligvis som en anklagelse når jeg tar det opp, og det skjønner jeg jo. Det forklarer mye dersom han sliter med noe konkret, og det vil være en lettelse om han kunne innse at det er hjelp å få i så fall. Men hvordan i all verden går man fram for å få ham til å innse dette selv.

[Lammelåret]

Du skal være forsiktig med å diagnostisere andre, eller tenke i retning psykisk sykdom. Det er mye som er normalt selv om det er rart. Og jeg tror ikke det hjelper noen av dere om du skriker "skjerp deg!" eller ikke respekterer den tiden han trenger for seg selv. Som du skriver så er han ikke av den mest meddelsomme typen og da kan du heller ikke forvente masse dialog rundt dette, særlig ikke hvis du har en anklagende tone.

Respekter hans væremåte og behov, men når han er rolig og tilfreds kan dere sette dere sammen og lage noen retningslinjer slik at han kan gi deg en hint når ting tetner seg til. Da må han få den roen han trenger og så kan han få "komme tilbake"/delta igjen når ting har roet seg. På den måten slipper dere kanskje at det går utover deg. Du skal ikke godta å bli behandlet dårlig, men det er hvordan og når du formidler dette som er poenget.

Dersom det ikke bedrer seg, og dersom du opplever at han har tendenser til utageringer, kan det være lurt å undersøke tilbudene til Alternativ Til Vold (ATV).

[Anonym bruker]

Du har helt rett i at det ikke nytter å skrike "skjerp deg", derfor gjør jeg heller aldri dette. Det hender jeg tenker deg inni meg, men jeg skriker ikke. Det jeg derimot vet at jeg gjør, er at jeg ikke helt klarer å la være å prate om det, når han har en slik periode. Du har kanskje rett i at jeg bør prøve å gi ham fred og heller hente opp tråden igjen når han er normal igjen. (Det er som sagt noen få og korte perioder, ikke noe som preger hverdagen!).

Men det ER vanskelig. Man lurer jo innimellom på når han er ærlig. Er det når han sier stygge og ufordragelige ting, eller er det når han er sitt vanlige jeg?

Jeg skal selvfølgelig ikke slenge rundt med diagnoser, men skal man bare lukke øynene helt og tenke at alt er normalt?

Jeg vet ikke. Jeg er i grunn ganske rådvill og leter vel egentlig etter en grunn for at han er sånn. Han er en lite hyggelig person når han får slike utbrudd, og en totalt annen resten av tiden. Helt forskjellig. Og han har ingen selvinnsikt når han er sånn, overhode! Alt er alle andres feil og han sier og gjør nøyaktig som han vil. Ikke noe kjekt. Hadde vært lettere å akseptere dersom det var en grunn for det, og noe å gjøre med. Lettere enn å bare akseptere at han er sånn..

[Lammelåret]

Jeg skjønner at det er vanskelig, men det betyr ikke at det ligger en diagnose der. Tror generelt at folk er for opptatt av at alt skal kunne diagnostiseres og at en diagnose er grunn nok til å forklare det man ikke liker. Men OM det skulle ligge en diagnose bak oppførselen, så er det likevel mannen din det handler om, og deres relasjon. En diagnose er ikke det samme som å ta en tablett og så er alt "normalt" igjen.

Jeg tror ikke det er smart å gi motstand når han er slik. Jeg tror det kan være lurt å si at dette må vi snakke om når ting har roet seg og la det bli med det. Dersom du lar være å si noe, får han heller ikke mer materiale å ta tak i og han roer seg kanskje selv. å få motstand i en situasjon der han allerede er fortvilet/sint/frustrert/eller hva, kan forsterke tilstanden. Og han kan gå i forsvar. Dersom du heller tar det opp når alt er greit (og er bevisst stemmebruk mm) tror jeg han lettere kommer deg i møte. Dette handler ikke bare om han. Det handler minst like mye om deg og din trivsel, og dermed forholdet deres. Dine reaksjoner på hans oppførsel er viktig.

Hvis han normalt er en empatisk og fin person vil jeg tro at denne tilnæringen kan fungere. Og jeg tror det er lurt å formidle at han ikke er et problem, men at det er det som kommer ut av munnen hans under disse "anfallene" som gjør det vanskelig for dere begge.

Men jeg må presisere at jeg ikke kjenner dere. Jeg skriver bare utfra hva jeg leser i teksten din.

[Anonym bruker]

Hvis du mistenker noe, så syns jeg faktisk du skal gå til din fastlege og forklare dette og høre om hans eller hennes mening. Det er utrolig vanskelig å stille en diagnose ut ifra dette.

Jeg skulle til å si at mannen min er veldig lik din mann, men egentlig tror jeg det er hans spesielle og sære måte og være sur på. Og kanskje det er sånn han tror det er greit å være når han er sur.

Min mann er fantastisk på alle måter, men når han er i dårlig humør så må man være veldig forsiktig at man ikke sier de feile tingene. Han kan også dvele på småting i flere timer og gjerne i flere dager. Det er heldigvis sjelden da.

Han lyver også om økonomien, men jeg har ferska han så mange ganger, at han blir mer og mer ærlig om det. Han sier at han syns det er flaut at han har dårlig kontroll på økonomien.

Faren hans var voldelig mot sin mor, og dette har han vært vitne til i flere år. Klart det gjør noe med en person. Noen få ganger når han drikker kan han snakke om disse følelsene og det er et svært sårt tema for han, jeg tror han sitter inne med vonde følelser som han ikke vil dele eller gjøre noe videre med.

Jeg er en dame med bein i nesa og han får jammen høre det om jeg syns han er urimelig, men jeg tar også hensyn, spesielt nå som vi har barn rundt oss.

Jeg tenker at noen negative sider får man akseptere. Eller så får man gjøre noe med dem, altså dra sin vei hvis han ikke klarer å innse visse ting selv. Hvis dette tar ifra deg livskvaliteten og han ikke innser det, så kanskje man må lære seg å leve med det??

Jeg prøver å fokusere på at min mann har sin fortid og sin personlighet. Men 95 % av tiden er han bare helt fantatisk. Han er snill, god,varm, omsorgsfull, han gjør minst like mye husarbeid med meg, står opp og tørker spy etter barna på natta, er helt fantastisk som pappa.

jeg må tenke helhetlig, og da tenker jeg at jeg har det bra. Vi har det bra, og da får de negative tingene bare være. Ingen er perfekte!

[Lammelåret]

Gode poenger hos #5. Essensen: Ingenting er perfekt og visse ting må man bare godta, men formen det kommer i kan ofte endres. Men: Endring tar tid, særlig endringer som ligger dypt i personligheten.

[Netti***]

Har en mann som jobber med diagnoser. Han liker heller ikke å sette diagnoser for da havner man i en bås. Men samtidig kan det bli letter å skjønne hvorfor man reagerer slik man gjør. Han lurer på hvilken diagnose du ser for deg at han kanskje har...

[Anonym bruker]

De fleste har både gode og mindre heldige mestringsstrategier i møte med vanskelige situasjoner og tanker, og noen har et større temperament enn andre, uten at det trenger å bety noe annet enn at man er menneskelig og har noen ting man kanskje kunne jobbe litt med hos seg selv .

Det er i de færreste tilfeller slik at det trengs en diagnose for å kunne forstå en annen persons eller egen atferd. En persons handlinger/ atferd er alltid et resultat av både egen personlighet, situasjonen, relasjonsdynamikk, og bagasjen vi bærer med oss fra oppveksten som preger våre reaksjons- og tankemåter.

Synes du har fått mange gode svar lengre opp HI.
Og er enig i at du burde ta dette opp med din mann når han er sitt vanlige jeg, og ikke mens det står på. Og er dette noe som har oppstått de siste årene, og hva tenker han selv om egen atferd?
Uansett: Dersom dette er det eneste ved ham som får deg til å lure, og det ikke går særlig ut over barna, så har han neppe noen diagnose eller personlighetsforstyrrelse.

[Anonym bruker]

Hei. Vil bare si at min er nøyaktig helt lik. Skremmende lik. Jeg bruker å si til min mann når han spør om jeg elsker han at jeg elsker 95%.
De resterende 5% er Satan sjøl.
Og det som er så rart at man skulle ikke tro de 95 prosentene var sammen mann.
Min liker heller ikke gå på dyptvann i følelser og glipper helt ut om vi skal diskutere hans feil.
Men han kan i gode perioder være snill, forståelsesfull og lyttende. Og det er sprøtt å sammenligne han da med den frenetisk rasende mannen som bare ser seg pg sitt, som er et offer for ei grusom kjerring som han gledelig ramser opp feilene på. Det er ikke måte på hvor fælt han har det. Og det er ikke uvanlig at han truer med brudd.
Dagen før har han kanskje vært smørblid og sagt at han er den heldigste på jord...
Utrolig slitsomt og frustrerende.
Det kan gå alt fra 2 uker til 3 måneder mellom hvert utbrudd.

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som er helt lik.
I de periodene han har gått i vranglås så holder jeg meg unna. Men jeg må innrømme at følelsene mine for ham daler betraktelig i de periodene han er sånn. Tar en stund før ting er tilbake på track igjen. Det verste er at jeg skjønner ikke hva som utløser det. De gangene jeg faktisk har konfrontert ham og spurt hva i all verden det er som er galt så nekter han å svare eller "det burde jeg skjønne selv".
Det som er bra er at dette skjer heldigvis ikke ofte. Og så lenge jeg holder kjeft og ikke presser så går det over i løpet av en dag. De gangene jeg presser og prøver å få et fornuftig svar for hvorfor han blir slik ( han kan foreksempel nekte å svare meg på noe av det jeg spør om sier i flere timer, svare utrolig frekt eller bare gå) så blir det bare verre.
Helt enig med deg i at det er respektløst, og at man egentlig ikke burde la seg behandle sånn. MEN det er ikke oss det er noe galt med og det er som oftest ikke oss de blir irritert og sinte på. Det er bare vi som er dem nærmest og som det går utover når de har en dårlig dag. Det er INGEN som har perfekte menn og så lenge det ikke er psykisk eller fysisk vold. Så lenge det ikke går utover barna og så lenge det ikke er noe som skjer gjentatte ganger og ofte og 95% av tiden sammen er veldig bra så er jeg egentlig fornøyd.. :-)

[Anonym bruker]

Takk for mange gode og gjennomtenkte svar. Jeg setter pris å at dere tar dere tid.

Jeg skal ta flere av rådene med meg videre. Jeg skal forsøke å la ham få helt fred og kun ta opp problemene når han er i normaltilstand. Det er jo definitivt det beste for husfreden.

Han innser selv at han har et problem med temperamentet. Han har faktisk selv nevnt personlighetsforstyrrelse, men jeg vet ikke hvor alvorlig han mente det. Noen få ganger når jeg virkelig fram til ham og han åpner seg skikkelig for meg. Jeg vet de aller fleste av hans "hemmeligheter" og han har grått foran meg i fortvilelse noen ganger.

Jeg vurderer ikke å gå fra ham, til det er han altfor god og altfor elsket. Barna forguder faren sin og jeg elsker ham jo. Han er jo både snill, god og omsorgsfull. Og han lyver aldri når han er i normal tilstand. MEN, den dagen jeg føler at det går ut over barna, så vil jeg ikke nøle et sekund.

Dagen etter et utbrudd later han aller helst som om ingenting har skjedd. Jeg antar at han er utrolig flau og skamfull, men liker ikke å vise det. Om jeg tar det opp, så ber han om unskyldning, og det jeg sier ser ut til å nå fram.

Jeg kan leve med dette, så lenge det ikke går ut over barna, eller går ut over meg fysisk. Og så lenge det ikke eskalerer og blir oftere og oftere.

[hønselovisa]

Jeg lurer på det samme om min mann. Han har vært "krevende" så lenge jeg har kjent han. Han er verdens beste far og kjæreste og ikke voldelig men kjærlig. I løpet av en dag kan han f.eks si: vil du gjøre det slutt da? Elsker du meg ikke? Jeg vet ikke helt om han tuller eller ikke når han driver med sånne type spørsmål. Han tror han vet best og sjelden gjør egene feil. Er veldig flink til å finne feil på meg og han vet det selv og kan si: var alt feil nå om jeg sier fra at nok er nok. Og han kan kysse meg i det ene øyeblikket for så å si noe upassende til meg i neste øyeblikk. Jeg blir ikke helt klok på han. Men vi har det veldig bra sammen og jeg elsker han. Men kan begynne å lure på oppførselen hans innimellom.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er ganske alvorlig oppførsel.
Min mann sliter med det samme.
Det er ingen som vet hvor sint min man kan bli. For de ser den snille og greie mannen som har empati og omsorg.
Men når min mann tørner så er det sterke krefter i sving. Han blir helt forferdelig sint og er så egoistisk at det er til å spy av.
Så kan han etter han har skreket og skjelt all verdens sårende ting gå inn i en sutreperiode da han litt på trass gjør bare ting han vet jeg ikke liker.
Eller bare stikke. Hans vanligste kort.
Så sitter jeg igjen da helt forskrekket enda jeg burde vært vant til det og skal ta meg av barna når jeg egentlig bare har lyst å grave meg ned.
For jeg vet jeg har en tung periode foran meg igjen! At jeg kommer til å hate han lenge, ikke ha lyst å kysse han og at det går lenge til jeg glemmer det fæle han sa.

Jeg mener alle kan bli sint og si dumme ting.
Men jeg tror at når man ser kraftig endring i atferd er det grunn for å mistenke personlighetsforstyrrelse.
En mann som vanligvis er snill og øm som plutselig sier all verdens sårende ting til kona er ikke normalt.
Det er normalt at en mann som er litt egoistisk og drittsekk hele året i gjennom gjør det. For de er slik.
Men når en mann som alle tror er verdens beste og snill som dagen er lang plutselig snur helt om så er det grunn til å lure. For svært mange menn gjør aldri dette mot den de er glad i.

Jeg er litt ødelagt av min mann sine 5%. Nå er han tidvis ganske egoistisk også i tillegg til sine utbrudd.
Men de 5% har kastet mørke skygger på de resterende 95%.
Vi kan ikke dra på ferie med andre da han stort sett får et utbrudd på ferie.
Det er ikke over på 10 minutter. Den dagen er da ødelagt. Og det er en råtten eim de neste dagene.
Han får utbrudd fra 3-15 ganger i året. Lørdager er en typisk dag.
Og jeg har mange ganger invitert gjester og så ødelegger han hele dagen.
Jeg mistenker min mann å ha en lett ADHD kombinert med en lett bipolar.

[Anonym bruker]

Det dere beskriver om mennene deres her, er som å høre beskrivelsen om meg
Og dette er vondt å lese, for jeg var ikke klar over hvor sterkt det går inn på de rundt meg.... Klar over at det er slitsomt, men ikke i den graden dere beskriver her...
Jeg har diagnosen emmosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og har vært slik siden jeg var veldig liten, men fikk diagnosen først i voksenalder.

Det jeg kan si ihvertfall, og det gjelder jo meg, men antar at de fleste med diagnosen kanskje føler noe av det samme, er at jo, jeg føler skam og skyld når jeg har hatt en sånn periode. Jeg vet ikke hva jeg kan si eller gjøre for å gjøre det godt igjen, og jeg skammer meg sånn at jeg ikke tør si noe som helst om det. Jeg vet ikke heller selv hva som utløser det, men det er værre de periodene jeg er sliten. Det er et forferdelig tankekjør hver kveld, og jeg har så lyst til å omfavne den jeg såra og si unnskyld, men jeg klarer bare ikke, for jeg er så redd for konfrontasjoner
Dette er ikke en diagnose det er lett å leve med, hverken for den som har den eller de som er rundt.
Jeg har ingen råd til deg HI, men mannen din trenger hjelp. Han trenger en profesjonell som klarer å nå inn til han, en som kan hjelpe han å forstå hvorfor han er sånn, og deretter hjelpe han å takle disse periodene på en bedre måte.
Jeg fikk beskjed om å gå inn på soverommet og smelle puta hardt i senga til jeg fikk ut alt, og det hjelper faktisk. Selvom det høres fryktelig rart ut.. Jeg stod sammen med terapeuten min og vi smalt hver vår pute i en benk og skrek ut, det var skikkelig flaut i starten, for jeg var jo ikke sint og utagerende hos henne, det er bare hjemme. Skjønner ikke hvorfor, men jeg også klarer å kontrollere det ute, og ovenfor barna mine. Men når jeg og samboern min er alene, og disse periodene kommer, så går det veldig utover han.... Da finner jeg også masse feil hos han, akkurat som mannen deres gjør mot dere... Og det er ikke noe kjekt i det hele tatt... For noen av oss...

[Anonym bruker]

Når fikk du diagnosen siste anonym?
Hi, hvor mange utbrudd har mannen din og hvor lenge varer de?
Hva kan han si når han er sint?

[Anonym bruker]

Når fikk du diagnosen siste anonym?
Hi, hvor mange utbrudd har mannen din og hvor lenge varer de?
Hva kan han si når han er sint?

Jeg fikk diagnosen for 4 år siden.

[Anonym bruker]

Det er nok typisk menn som er konfliktsky og lar beger renne over.
De unngår kommunikasjon og konflikt.
Men en dag renner det over. Med kaukasiske soda..
Så er de "renset" og klar for nye"godperioder".

[Anonym bruker]

Altså det er stor forskjell på personlighetsforstyrrelse og måte å takle sinne på.

Dette høres mer ut som en som har et sinnemestringsproblem. Noen blir voldelig når de blir sint, uten at de har en personlighetsforstyrrelse av den grunn.

Noen blir ekstremt sinte når de blir sint, de utbasunerer de verste ting når de blir sinte fordi de ikke vet hvordan de skal takle sinnet sitt. De mener nok egentlig ikke det de sier, selv om det kanskje treffer og sårer.
Jeg kan selv kjenne meg igjen. Jeg har alltid blitt kjempeforbannet når jeg blir sint og sliter med å takle følelsene mine. Jeg slenger ut de styggeste ord og ting for å såre mest mulig, men angrer meg etterpå, men jeg vet at jeg ikke har noen personlighetsfortyrrelse.

En personlighetsforstyrrelse går mer på bevisst manipulering, og trenger ikke ha noe med sinne å gjøre. Det finnes mange typer personlighetsforstyrrelser, hvor sosiopati kanskje er det skumleste.

Jeg er ikke en person som skal stille en diagnose, men jeg tror ikke dette går under karakteristikken personlighetsforstyrrelse.