50 svar til dette emnet

[Pregosaurus kverulantus]

Alva♂♂♂♀ skrev 05 mai 2012 - 07:47:

Ja. Det er min jobb å lære barna mine de sosiale kodene. Først og fremst ved å være et godt forbilde, men noen ganger vil de ikke si det uoppfordret (som regel er de veldig flinke her), og om det da ikke er noe som tilsier at de ikke skal unnskylde seg, så "tvinger" jeg dem. Det er slik det er å leve i vårt samfunn. Gjør man noe galt, så unnskylder man seg etterpå, gjør man ikke det faller en litt utenfor og blir sett på som vrang og sær. Derfor synes jeg det er viktig å lære seg å si unnskyld, også om man gjorde noe galt ved et uhell.

Samme her. Undrer meg veldig over folk som IKKE tvinger barna til å takke for maten, gaven, si unnskyld osv. Ikke noe rart det blir så mange uhøflige ungdommer og unge voksne! Det er foreldrene som primært har ansvar for å lære barna sine de sosiale kodene i samfunnet, og disse ordene som jeg listet opp, er en del av dem.

[Pregosaurus kverulantus]

Det jeg OGSÅ undrer meg over, er dere som sier at hvis barnet blir "tvunget" til Å unnskylde seg, sÅ blir det ikke helhjertet fra barnets side. Tror dere virkelig at alle voksne som sier "unnskyld" mener det av hele sitt hjerte da?

[dreamzone]

Ja det gjør jeg.
Er en selvfølgelighet å si visst man har gjort noe ufint.

Jeg passer selv på å si det til henne når jeg bør, og forlanger at hun sier det til de det gjelder.

Vanlig folkeskikk som må læres...

[Berta_78]

Ja, selvfølgelig.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig ikke. Tvungne og motvillige unnskyldninger er verdiløse og falske. Jeg lærer ikke barna mine å være falske.

[Stinkerbelle]

Jepp.
Det kan ha en trøstende effekt på den fornærmede part, og det er det viktigste syns jeg.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Ja, det gjør vi. Som andre sier her at det er normal folkeskikk.

[Kosemosepose]

Jepp!!

[Major HotLips Houlihan]

Alicia82 skrev 04 mai 2012 - 22:37:

I barnehagen synes jeg unnskyld ofte blir brukt som et magisk ord brukt for å slette det en nettopp gjorde. Bruker å ta med meg begge barna vekk fra de andre og la dem fortelle hver sin side av det som har skjedd. Prøver å få dem til å forstå at handlingen hadde en konsekvens for det andre barnet og at det andre barnet er lei seg. Dersom handlingen var umotivert bruker jeg å be det andre barnet trøste, evt hjelpe opp barnet det har dyttet/slått osv. Og gjerne si unnskyld. Men synes det viktigste er å skape forståelse hos begge (og hos meg) for hva som egentlig skjedde. Som regel er det en misforståelse som er skyld i konflikten.

Så sant, så sant. På den måten kan man gi barna god sosial kompetanse og evne til å se andres perspektiver

Man skal ikke tvinge frem et unnskyld fra et barn som ikke mener det, det er viktigere å snakke med barnet slik at alle får en felles forståelse av hva som skjedde

[Anonym bruker]

Bruker heller tid på å få barnet til å forstå at hun har gjort noe galt  f.eks at det hun gjorde førte til at noen ble lei seg eller hva det måtte være. Jeg bruker ikke så mye tid og energi på å tvinge barnet til å si "unnskyld". Ordet i seg selv har egentlig ingen betydning dersom barnet ikke har forstått at det har handlet galt.

Blir det for mye fokus på at barnet skal si unnskyld, kan barnet sette seg i forsvarsposisjon og forstår ikke budskapet i "sjenneprekenen", og får bare med seg at han/hun Må si unnskyld. Som regel i de aller fleste tilfeller går hun selv bort og sier unnskyld eller bruker andre ord, uten at jeg trenger å be henne om det. Bruker heller litt mer tid på å få henne til å forstå enn å snakke i 1 min, og så "tvinge" barnet til å si unnskyld.

Jeg ble tvunget til å si unnskyld når jeg var barn og jeg mente det vel i 1% av tilfellene. å si unnskyld var en lett utvei. Var bare å si unnskyld og så slapp man unna.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 05 mai 2012 - 07:50:

Ja det gjør jeg. Når de har slått en annen unge eller dytta, eller knabba leker, så skal de gjøre opp for seg, å si unnskyld.

De må ikke tro at de slipper unna alt det gale de gjør

Da ville jeg heller fokusert mer på å lært barna å ikke dytte og knabbe leker, enn å bare si unnskyld. De dytter og knabber leker, for så å slippe unna med en unnskyld Vil ikke akkurat kalle det å gjøre opp for seg ved å si unnskyld...hehheheh

[ronja røverdatter]

Nettopp, Leona. Det er nemlig ikke så enkelt at det bare er å tvinge fram en unskyldning og så er alt i orden.  Det har ingenting med høflighet eller god oppdragelse å gjøre.  I mine øyne lærer det bare ungene at så lenge man ber om unnskyldning kan de gjøre nesten hva de vil.  Det setter også den som blir bedt om unnskyldning i en knipe.  Bare fordi den andre blir tvunget til å be om unnskyldning så skal alt være i orden liksom.

En annen ting  er konflikter mellom barn veldig ofte ikke er slik som vi voksne oppfatter dem, det kan ha skjedd andre ting før den ene plutselig smeller til den andre.

Jeg snakker med alle de involverte, prøver å finne ut hva som skjedde og så løser vi det derfra.  Da opplever jeg kanskje at det ene barnet selv velger å be om unnskyldning, men om det ikke skjer er det ikke så farlig.  Det er viktigere at ungene lærer seg å løse konflikter med å prate sammen eller be om hjelp av andre om de trenger det.  Det kommer man mye lenger med å framtvungne unnskyldninger fra unger som synes det er fryktelig urettferdig.

[Anonym bruker]

*himmelblå* skrev 05 mai 2012 - 08:00:

Det jeg OGSå undrer meg over, er dere som sier at hvis barnet blir "tvunget" til å unnskylde seg, så blir det ikke helhjertet fra barnets side. Tror dere virkelig at alle voksne som sier "unnskyld" mener det av hele sitt hjerte da?

Vi prøver å oppdra folk med samvittighet. Du vet folk som sårer deg på alle mulige måter, bryter avtaler som er litt mindre alvorlig..hehe osv, og ber om unnskyldning etterpå. For det er jo så lett å si unnskyld for man trenger jo ikke å mene det

[Thunder Road]

Anonym bruker skrev 05 mai 2012 - 09:25:

Bruker heller tid på å få barnet til å forstå at hun har gjort noe galt  f.eks at det hun gjorde førte til at noen ble lei seg eller hva det måtte være. Jeg bruker ikke så mye tid og energi på å tvinge barnet til å si "unnskyld". Ordet i seg selv har egentlig ingen betydning dersom barnet ikke har forstått at det har handlet galt.

Blir det for mye fokus på at barnet skal si unnskyld, kan barnet sette seg i forsvarsposisjon og forstår ikke budskapet i "sjenneprekenen", og får bare med seg at han/hun Må si unnskyld. Som regel i de aller fleste tilfeller går hun selv bort og sier unnskyld eller bruker andre ord, uten at jeg trenger å be henne om det. Bruker heller litt mer tid på å få henne til å forstå enn å snakke i 1 min, og så "tvinge" barnet til å si unnskyld.

Jeg ble tvunget til å si unnskyld når jeg var barn og jeg mente det vel i 1% av tilfellene. å si unnskyld var en lett utvei. Var bare å si unnskyld og så slapp man unna.

Anonym bruker skrev 05 mai 2012 - 09:25:

Bruker heller tid på å få barnet til å forstå at hun har gjort noe galt  f.eks at det hun gjorde førte til at noen ble lei seg eller hva det måtte være. Jeg bruker ikke så mye tid og energi på å tvinge barnet til å si "unnskyld". Ordet i seg selv har egentlig ingen betydning dersom barnet ikke har forstått at det har handlet galt.

Blir det for mye fokus på at barnet skal si unnskyld, kan barnet sette seg i forsvarsposisjon og forstår ikke budskapet i "sjenneprekenen", og får bare med seg at han/hun Må si unnskyld. Som regel i de aller fleste tilfeller går hun selv bort og sier unnskyld eller bruker andre ord, uten at jeg trenger å be henne om det. Bruker heller litt mer tid på å få henne til å forstå enn å snakke i 1 min, og så "tvinge" barnet til å si unnskyld.

Jeg ble tvunget til å si unnskyld når jeg var barn og jeg mente det vel i 1% av tilfellene. å si unnskyld var en lett utvei. Var bare å si unnskyld og så slapp man unna.

Signerer den! Har opplevd mange ganger i barnehagen at enkelte barn turer fram, slår, dytter og tar fra leker, for så å si unnskyld som et "magisk ord" og tror at alt er greit etterpå. Så gjør de det samme noen minutter etterpå. Når jeg da sier at barnet må slutte sier de "jammen jeg sa da unnskyld!" Blir så oppgitt. Man kan ikke bruke "unnskyld" som en unnskyldning for å fortsette å være ekkel mot andre.

[Myrsnipa_med_en_av_hver_+?]

Men nå er det forskjell på å lære barnet ordet unnskyld og handlingen det å si unnskyld faktisk er.

Jeg har lært lillemann her å si unnskyld når han har gjort noe som ikke er fint mot andre.
Men jeg har også lært han hva det gale er han har gjort og at unnskyld ikke bare kan brukes for å slippe unna resten av skjenneprekenen.

Vi unnskylder oss til hverandre hele familien hvis noen har vært urimelig, vi lærer også å takke for maten, spørre om å gå fra bordet, spørre før man tar noe (vel og merke hos andre) og mange andre handlinger som omhandler høflighet og manerer.

Det er jo ikke bare ordene barna lærer.....

[Cat.68]

ronja røverdatter skrev 05 mai 2012 - 09:33:

Nettopp, Leona. Det er nemlig ikke så enkelt at det bare er å tvinge fram en unskyldning og så er alt i orden.  Det har ingenting med høflighet eller god oppdragelse å gjøre.  I mine øyne lærer det bare ungene at så lenge man ber om unnskyldning kan de gjøre nesten hva de vil.  Det setter også den som blir bedt om unnskyldning i en knipe.  Bare fordi den andre blir tvunget til å be om unnskyldning så skal alt være i orden liksom.

En annen ting  er konflikter mellom barn veldig ofte ikke er slik som vi voksne oppfatter dem, det kan ha skjedd andre ting før den ene plutselig smeller til den andre.

Jeg snakker med alle de involverte, prøver å finne ut hva som skjedde og så løser vi det derfra.  Da opplever jeg kanskje at det ene barnet selv velger å be om unnskyldning, men om det ikke skjer er det ikke så farlig.  Det er viktigere at ungene lærer seg å løse konflikter med å prate sammen eller be om hjelp av andre om de trenger det.  Det kommer man mye lenger med å framtvungne unnskyldninger fra unger som synes det er fryktelig urettferdig.

Men det ene utelukker jo ikke det andre. Det går fint an å høre begge barnen og løse det utfra det, og likevel lære barnet/barnen at det er på sin plass å si unnskyld til den fornærmede part. å si unnskyld skal ikke først og fremst være noe som skal føles bra og naturlig for den som har gjort noe galt. Unnskyldningen skal gis til den fornærmete, samme om den som sier det innerst inne ikke mener det, skal dem si unnskyld for den andres skyld. Det er ikke falskt som en over her mente, det er folkeskikk.

[Cat.68]

AnneS skrev 05 mai 2012 - 09:34:

Anonym bruker skrev 05 mai 2012 - 09:25:

Bruker heller tid på å få barnet til å forstå at hun har gjort noe galt  f.eks at det hun gjorde førte til at noen ble lei seg eller hva det måtte være. Jeg bruker ikke så mye tid og energi på å tvinge barnet til å si "unnskyld". Ordet i seg selv har egentlig ingen betydning dersom barnet ikke har forstått at det har handlet galt.

Blir det for mye fokus på at barnet skal si unnskyld, kan barnet sette seg i forsvarsposisjon og forstår ikke budskapet i "sjenneprekenen", og får bare med seg at han/hun Må si unnskyld. Som regel i de aller fleste tilfeller går hun selv bort og sier unnskyld eller bruker andre ord, uten at jeg trenger å be henne om det. Bruker heller litt mer tid på å få henne til å forstå enn å snakke i 1 min, og så "tvinge" barnet til å si unnskyld.

Jeg ble tvunget til å si unnskyld når jeg var barn og jeg mente det vel i 1% av tilfellene. å si unnskyld var en lett utvei. Var bare å si unnskyld og så slapp man unna.

Anonym bruker skrev 05 mai 2012 - 09:25:

Bruker heller tid på å få barnet til å forstå at hun har gjort noe galt  f.eks at det hun gjorde førte til at noen ble lei seg eller hva det måtte være. Jeg bruker ikke så mye tid og energi på å tvinge barnet til å si "unnskyld". Ordet i seg selv har egentlig ingen betydning dersom barnet ikke har forstått at det har handlet galt.

Blir det for mye fokus på at barnet skal si unnskyld, kan barnet sette seg i forsvarsposisjon og forstår ikke budskapet i "sjenneprekenen", og får bare med seg at han/hun Må si unnskyld. Som regel i de aller fleste tilfeller går hun selv bort og sier unnskyld eller bruker andre ord, uten at jeg trenger å be henne om det. Bruker heller litt mer tid på å få henne til å forstå enn å snakke i 1 min, og så "tvinge" barnet til å si unnskyld.

Jeg ble tvunget til å si unnskyld når jeg var barn og jeg mente det vel i 1% av tilfellene. å si unnskyld var en lett utvei. Var bare å si unnskyld og så slapp man unna.

Signerer den! Har opplevd mange ganger i barnehagen at enkelte barn turer fram, slår, dytter og tar fra leker, for så å si unnskyld som et "magisk ord" og tror at alt er greit etterpå. Så gjør de det samme noen minutter etterpå. Når jeg da sier at barnet må slutte sier de "jammen jeg sa da unnskyld!" Blir så oppgitt. Man kan ikke bruke "unnskyld" som en unnskyldning for å fortsette å være ekkel mot andre.

Poenget er at hvis det skjer at det blir slik dere4 forteller over her, har man jo som voksen glemt noe vesentlig på veien. Og det er forklaringen på hvorfor man skal/bør si unnskyld, og hvilke konsekvenser det kan få om lar være. Samt hvilke følelser den fornærmede kan sitte igjenn med. Det handler om å lære barnet å skjønne verdien av en unnskyldning for den som får den, ikke nødvendigvis at den som sier unnskyld trenger å synes det var noe dem egentlig ønsket.

[Anonym bruker]

Ha'kke barn, men det er dumt å tvinge dem.
På skoler eller i barnehager så hender det at barna må sitte i skammekrok eller time out vis de ikke sier unnskyld. Det er teit gjort av barnehagene/skolene.

Anonym poster: 4237d5dd2dfd9c0b1f5dd8624f4a4ad5

[Ibsenfrue]

Ja.