Totalt utslitt av både meg og samboeren (ang spiseforstyrrelser) Langt!

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med overspisig fra barneskolen av, da jeg ble mobbet og utfryst av alle, jeg var da smålubben av natur, spiste ikke mer enn andre, og min mor var nøye på sunn kost osv.

Men jeg startet å trøstespise pga mobbingen, noe som også førte til "kvalme" hjemme, da min mor ble illsint på meg når hun forsto at jeg spiste mer enn hun tillot. (Min mor har da også slitt med spiseforstyrrelser i sin tid, noe som gjorde henne til et monster innen mat, vekt og trim)

 

Jeg slet med overspisingen til jeg var 16, da veide jeg 115 kg. Flyttet fra min mor det året, da jeg fikk fysisk avstrafelse fordi jeg spiste som jeg gjorde. Når jeg flyttet, flyttet jeg nesten 60 mil unna henne og hele barndommen min, men jeg flyttet jo ikke fra spiseforstyrrelsene mine, men de endret seg, jeg startet å kaste opp igjen all mat jeg spiste, pådro meg overspising med bulimiske tendenser (som det så "pent" står i journalen min)

Har gått i terapi, ble kvitt overspisingen og det meste av de bulimiske tendensene.

Så møtte jeg min nå værende samboer, vi flyttet tilbake til min oppvekst bygd, da jeg og min mor prøvde å gjennopprette et forhold, og min samboer er i fra samme traktene.

 

Nå sitter jeg her, 25 år og to barn rikere. Men innser at jeg fortsatt har spiseforstyrrelser, det kan gå flere uker hvor jeg nesten ikke spiser iløpet av uka, spiser noen eple biter, eller en snau posjon middag, bare for "syns skyld", og så fort jeg har sjansen kommer det hele i retur, jeg elsker den nye jobben til samboeren (noe som jeg VET er sykt, men sånn er det bare) fordi da er han borte i 1-2 uker av gangen, det gjør at jeg slipper å være så på vakt hele tiden, om jeg ikke ønsker å spise, så gjør jeg ikke det.

 

Ungene våre er fortsatt såpass små, at de ikke kan forstå dette, hvor vidt de blir påvirket vet jeg jo ikke (1,5 år og 3 mnd) men håper jo at de ikke merker stort til det. Jeg går fortsatt i terapi, men det skal egentlig være "forebyggende", så med andre ord lyver jeg ikke bare til samboeren og meg selv, jeg lyver til terapauten min også, for hun tror jeg er frisk!

 

Skulle bare ønske jeg slapp å ha det slik, slite slik med maten Er lei det hele, totalt matlei, null interesse av å i det heletatt tenke på mat, men lager jo middag til elste ungen hver dag, og til samboeren også, jeg spiser så smått litt mens vi sitter sammen alle tre, men er det kun jeg og ungen, så tar jeg meg en kopp urte te som middag :-/

 

Det hele er jo helt på tryne, jeg har til og med lurt meg selv, jeg har bare sagt det er fordi jeg er matlei, at jeg snart er over det, og tilbake til normalen, men det stemmer jo ikke, gikk på vekta for første gang siden 2010 i dag, og jeg veier da 51 kg, og er 170 lang, i 2010 veide jeg 70. Har lurt jordmora under veiingen når jeg gikk gravid, sa jeg veide meg hjemme osv. Samboeren har påpekt at jeg er slank, men ikke i noe mistenksom tone, han har bare påpekt det, og sagt han håper vekta mi snart er stabil igjen, for han liker ikke at jeg er for tynn (sa til han at vekta går ned, så opp igjen etter fødselen, noe den gjorde naturlig etter første fødte, så jeg "lever" på det denne gangen også)

 

I dag spiste jeg en tynn brødskive med litt eplesyltetøy på, da samboeren var hjemme ved frokost. Delte den i 4 akurat som jeg delte brødskiven til ungen vår, også satt jeg der å plukket sund halvparten av brødskiven, mens jeg "pratet ivrig" med samboeren, han påpekte det ikke, vet ikke om han merket det engang.

 

Jeg vet jo at jeg må endre det hele, men det er ikke så lett Min mor og stefar var innom like før helga, og min mor var så fornøyd med hvordan jeg så ut, hun var så stolt over at jeg klarte å gå ned gravidvekten så bra som jeg har. Dette er første gang i mitt liv hun er stolt over meg!

 

Hvorfor i huleste har ikke min mor vært stolt over meg før? Når jeg gikk ut av ungdomsskolen og videregående med 6 i alle fag? Når jeg ble ferdig utdannet, til tross for at jeg gikk høygravid under siste eksamenen? Når jeg fikk samboeren? Når jeg fødte to barn? Neida, aldri stolt over meg, ikke før hun ser hvor lang og slank jeg er til tross for to nok så tette svangerskap, DA er hun stolt!

Skulle ønske jeg bare kunne hyle til henne, fortelle at hun har totalt ødelagt mitt syn på mat, at jeg aldri har hatt, og sikkert aldri vil ha et normalt syn på mat.

 

Ble langt dette. Vet ikke hva jeg vil med det engang, trenger bare å få det ut, få luftet det hele. Teste det før jeg tørr å inrømme det hele til terapauten min Det blir firferderlig å måtte avsløre løynen jeg har levd på.

[Anonym bruker]

Samboeren maser da veldig mye om mat, er derfor jeg blir utslitt av han. Utslitt av meg selv pga løgnen jeg lever.

 

Hi

[Lilje Sille ♀♀♂]

Først og fremst må du vel komme ut av skapet, ikke bare av hensyn til deg selv men også ungene dine. Snart vil de jo begynne å forstå, og da blir det jo repetisjon av din mors feil??

 

Mora di har et sykt fokus på kropp og vekt, det er vel derfor hun var så stolt av deg? Det er sykdommen hennes som snakker, intet annet.

 

ønsker deg alt mulig av hell og lykke, du er din egen lykkes smed og det er i dag det skal begynne, det nye! Heier på deg, dette greier du!

[Anonym bruker]

Skal i terapi igjen på mandag, målet er å kunne "stå frem" da, er utrolig nervøs for det, men jeg nekter å la barna mine vokse opp med "en slik mor".. Jeg vet jo selv hvordan det kan påvirke. Enda jeg aldri ville ha straffet ungene mine fordi de spiste mat

 

Vet jo at det er sykdommen hennes som snakker, men at hun aldri kan være stolt av meg på andre grunnlag enn at jeg går ned i vekt (i realiteten sulter meg selv) Det er slitsomt og sårende at det er det eneste hun sier hun er stolt av, ikke noe annet. Jeg har da strebet i 25 år for å bli "godkjent" av min mor. Og først nå når jeg frem, når jeg er syk og hjernen min har totalt vrangstilt seg :-/

 

Også er det samboeren da, han prøver jo bare å være god og snill, prøver å lage gode middager når han er hjemme, da jeg har sagt jeg er totalt matlei, han prøver å servere god frokost osv, og jeg blir bare sur på han. Stakkars mannfolk sier jeg bare.

 

Er konstant i krig med meg selv, en del av meg hater meg selv for den jeg er nå, mens den andre er storfornøyd. Jeg blir gal av det hele.

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg synes du skal lese gjennom innlegget ditt en gang til, for motivasjonen du trenger står der så tydelig!

 

Du er bitter på mammaen din fordi hun har ødelagt ditt forhold til mat, hun er fremdeles syk og er stolt av at du er mager som en straffange. Du ser helt klart at ditt skakkjørte forhold til mat stammer fra din mor.

 

Nå har du en helt unik sjanse til å bryte denne "arven" som går fra mor til datter/sønn, du er nødt til å bli frisk så du ikke skader dine barn like mye som du er blitt skadet!

 

Eldste barnet ditt er 1,5 år og må spise middag alene mens du ser på og drikker te, hva tror du det gjør med barnet? Allerede nå er barnet stort nok til å ense denne forskjellen, at du ikke spiser, at du ikke koser deg sammen med barna.

 

Nå er du nødt til å ta tak i dette, prate med terapeuten din, bli frisk. Så kan dere som familie ha et sundt og godt kosthold hvor alle koser seg med maten og ingen hverken overspiser, kaster opp eller har spisevegring.

 

Dine barn sine matvaner og syn på mat farges av deg som mamma, du må lære dem at mat er godt, det er noe vi trenger, noe vi koser oss med osv. Familiemiddagen er viktig, å samle familien rundt frokostbordet en søndags morgen er kos enhver familie bør unne seg.

 

Jeg føler virkelig med deg, og håper du nå finner styrke til å komme ut av dette. Drit i din mor, legg barndommen bak deg og tenk fremover. Du kommer ingen vei ved å grave deg ned i gammel bitterhet, du er voksen og har din egen familie nå. Du må tenke herfra og fremover, hvordan vil du leve ditt liv, og hva slags familieliv vil du ha? Resten av livet ditt starter i dag, hold fokuset på barna dine og fremtiden. Jeg er helt sikker på at du klarer det.

 

Lykke til og stor klem til deg.

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med overspising i årevis og trodde ingenting kunne hjelpe meg. Moren min har ikke vært på langt nær så ille som din, men hun hadde sine egne problemer (og har dem fortsatt) ifht utseende og vekt og det har gjort at jeg også har fått det. å være tynn og trent er den hellige gral; hyggelig, intelligent og sosial har intet å si dersom man er litt rund. Sånn tenker hun om seg selv og det gjorde jeg også.

 

Men så begynte jeg her http://spiseforstyrrelsesklinikken.no/ og det har hulpet enormt! Jeg, som trodde jeg ikke kunne klare å gjøre annet enn å slanke meg eller overspise klarte i løpet av noen skarve uker å spise normalt! I løpet av de 8 mnd jeg har gått der har jeg vel sprukket og overspist to-tre ganger og jeg har ikke slanket meg en dag! Det er som å ha et helt nytt liv!

 

Det er fortsatt lang vei å gå, men jeg er på mange måter en annen person nå. Jeg er blidere, føler meg mye bedre og klarer til og med å se at jeg er pen - og ikke minst: god nok som jeg er!

 

Ulempen med denne klinikken er at det ligger i Osloområdet, så vet ikke om du har mulighet til å komme deg dit? En annen ting er at det er privat og koster 1650 kr/timen. Jeg tok opp ekstra lån for å klare å betale for timene mine, men det var det virkelig verdt for å føle meg som jeg gjør nå. Dette er ikke noe lureri. De er dyktige og vet akkurat hvordan de skal hjelpe. Gikk inn i dette og tenkte at jeg jo hadde prøvd alt, så dette var siste sjans og så funket det som bare det.

 

Uansett: Lykke til! Vi er flere som vet hvordan du har det

[Anonym bruker]

Mulig moren din har har skyld i at du utviklet SF, men du er ene og alene skyld i at du fortsatt har det.

 

 

Jeg har lidd av anorexia selv, og vet hva jeg snakker om. Man kan skylde på mobbing, dårlig selvbilde, press fra foreldre, media osv osv så mye man vil..Og ja, dette kan være utløsende faktorer og gi oss denne/disse sykdommen/-e, men det er vi selv som må ta tak i det og bli frisk..Hjelper ikke sette seg ned og grine og furte over alt som hadde skyld i at ting ble som de ble, Nå må vi hjelpe oss selv..FOr min sin del var psykolog IKKE til hjelp..Her kom nettopp fokuset på "fortida" for sterkt frem...Jeg ble syk, årsaken til det var for meg revnened likegyldig, jeg var den eneste som kunne gjøre meg frisk..

 

Jeg sier ikke at det er enkelt,- og det største steget tar du ved og fortelle din samober hva som skjer, for jeg skal love deg at barna ubevisst legger merke til deg. Jeg var innlagt på barneavdeling pga anorexia, og flere småbarn (alder 1 til5 år) var innom pga problem med mat, veldig ofte spisenekt...Noen gang var det fysiske årsaker bak..Intoleranse for visse matvarere som gav ubehag etter måltid, ergo forbant barna all mat med smerter...Men jeg ble fortalt (for og hjelpe meg og bli frisk sikkert, og innse alvoret) at av de barna som ikke hadde noe sykdommer (fysisk tenker jeg da på) bak spisenekt, så var det mamma og/eller pappa som hadde et sykt forhold til mat,- som smttet over på barna...Man skjønner ikke hva så små barn snapper opp, men om de ALDRI ser mamma spise, så blir det for de "et mål og nå":..Vi, foreldrene, er våre barns forbilder, og selv om de ikke skjønner hva som skjer så ser de at mamma spiser ikke/spiser lite/roter med maten. Sånn viljeg også gjøre, det må være rett.- også tar de etter..Eller mamma spiser bare epler, det må jeg også gjøre...De snapper det opp helt uvitende, og det er veldig vanskelig og endre på dette når barna har innarbeidet dette som "normalen"...

 

Barna dine er ikke for små til og ta skade av det. Du, ved og skrive dette innlegget har innrømmet for deg selv at du er syk enda... DU har allerede startet kampen om og blir frsik igjen....Neste steg er og bli åpen om det..Og ja, samboeren din maser sikkert om mat, og han SER helt sikkert at du "roter med maten"...Tro meg, men antar han ville unngå diskusjonen rett før avreise....Jeg har fortsatt "argusøyne" på meg når jeg spiser, hva jeg spiser, når jeg trenre, hvor mye jeg trener..Men det er fordi jeg vet de er glad i meg, passer på meg og bryr seg..Selv om jeg blir drit lei noen gang..Og det er 20år siden til sommeren at jeg ble innlagt for min SF:..Og frykten for at jeg blir syk igjen, er det som holdr folk igang....Du kommer IKKE til og bli kvitt det:) Men når det står på som verst, så tenk at det er fordi de er glad i deg Lykke til. Nå ringer du mannen din om du ikke treffer ham i løpet av helga (da venter du til det isåfall), og sier hvordan ståa er og at du vil bli frisk...Også tar dere det derifra

[Anonym bruker]

#6 her!

Kjenner meg så godt igjen i det #7 sier, at psykolog ikke hjalp, altså vanlig psykolog. Har vært hos flere og det eneste de skal er å grave i fortiden, hvilken forferdelig barndom jeg har hatt, osv. Jeg har hatt det helt fint og er ikke sånn som har spist fordi jeg har vært lei meg og "spist følelsene". Jeg kunne overspise enten jeg var lei, glad, sur, skulle feire noe. Psykologene klarte rett og slett ikke å hjelpe meg, fordi de aldri klarte å finne ut hvorfor jeg spiste.

 

På klinikken jeg har gått til nå har jeg gått til ernæringsfysiolog og blitt "tvinget" til å spise 2000 kcal om dagen, slik at jeg får se at jeg faktisk ikke legger på meg av å spise normalt. Jeg trenger ikke å sprengtrene eller sulte meg; det går faktisk an å bare leve.

 

Vi har jobbet mye med positivt selvsnakk, hva som er mine automatiske tanker om meg selv og hvordan jeg kan snu om på det. Brukt kognitiv terapi. For meg har det i alle fall funket veldig godt.

 

Greia for meg har jo alltid vært at jeg har visst hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, så har vært så lei av å grave i det. Det jeg ikke visste var hva jeg skulle gjøre for å bli frisk, men det vet jeg nå!

[Anonym bruker]

Det er helt klart ikke min mors feil at jeg har SF i dag, hun påvirket det at jeg fikk det, men kan ikke klandres for at jeg har det den dag i dag, er det slik dere tolker det jeg skriver, så beklager jeg missforståelsen der.

Det med henne er bare at det sårer at hun ikke er stolt av meg ellers, alt skal konstant handle om vekt, og jeg vet jeg har fallt tilbake i sirkelen fordi jeg valgte å gjennoppta kontakten med henne. Hver gang vi prater sammen på tlf, eller møtes, så er vekt, mat og trim det første hun snakker om, dette VISTE jeg jo at kom til å hende da jeg gjennopptok kontakten, men trodd jeg var såpass på skinner, at jeg kom til å klare meg fint. Istedenfor har jeg falt inn i det gamle igjen, bare med den lille viren at jeg nå nermest sulter meg selv.

 

Jeg ønsker ikke at barna mine skal vokse opp med en slik mor som jeg vokste opp med, det er jo helt forferderlig! Jeg ville nok aldri gått så til det ekstreme som henne (hun veide opp alle måltidene mine, fikk kun bestemt mengde mat, prøvde jeg å spise mer enn det hun tillot, så fikk jeg ris og ble sendt på rommet uten noe mer mat den dagen, om det så var frokost) Men jeg er fortsatt redd for at jeg påvirker ungene med dette, og håper å komme såpass "på greip" at det ikke vil påvirke de mer enn det (eventuelt) gjør nå.

[Anonym bruker]

Vet du, jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser, og hun med anorexia skriver veldig riktig. Psykologer hjelper stort sett ikke, og det er bare du som kan hjelpe deg selv. Start med kognitiv terapi og å leve i nuet! Ett av mine yndlingsprogrammer er faktisk hundeviskeren (Cæsar), og jeg har ikke hund engang Men jeg elsker det fordi han hele tiden terper på å slappe av, leve i nuet og være bestemt på samme tid. Og menneskene der får lov til å feile. å feile blir ikke sett på som nederlag, men en utfordring til å prøve igjen, for alle kan få det til. Jeg får en stor dose input på å leve i dag - ikke sørge over tapt barndom, mobbing etc og ikke bekymre meg for morgendagen - samtidig som jeg er bestemt, så jeg har kontroll over eget liv. Noen ganger gjenvinner man faktisk kontrollen ved å slappe av og gi slipp på den

 

For at man ikke skal være hjelpeløst overlatt til eget tyranni, så må man velge å fokusere på det som betyr noe: de små gledene i liver, og å få i seg riktig mengde mat hver 3-4 time dagen igjennom. Det gir fremtid og håp til dine barn.

 

Vet det er tøft, men jo før du innser at din mor aldri vil endre seg og for alltid er underlagt sin egen spiseforstyrrelse, jo tidligere får du kontroll over eget liv. Jeg har selv opplevd å nesten ikke få noe ros fra mor i oppveksten, men livet ble lettere da jeg aksepterte at det aldri ville skje. Først da kunne jeg begynne å gi meg selv ros og å hente/ta innover meg ros fra annet hold. Bruk samboer'n din til dette. Si at du trenger ekstra ros og omsorg, at han må hjelpe deg å være en del av løsningen. Ikke tenk at han sier det bare fordi jeg ber han om det, for sannheten er at han sitter med 1000 grunner for å elske deg, og det er de han vil fokusere på, det han verdsetter deg for.

[Anonym bruker]

Du tar nok ikke dette særlig seriøst, men prøv å røyk litt hasj !

[Anonym bruker]

Hvem er du i dag?

 

En vellykket tobarnsmor (utenom utfordringen med spisinga).

Du har kanskje en fast jobb?

Du har kanksje et eget hus?

Du har et vellykket forhold.

Du har sikkert noe fint ved utseende (nese, øyne, kanskje hele ansiktet?, fine legger)

Du er en hyggelig/morsom/hjelpsom/lyttende osv person å være sammen med.

 

Lista kan sikkert bli mye lengre. Få hjelp av venner og samboer til å gjøre liste komplett. Bruk den hver dag, hver morgen, midt på dagen og før du legger deg.

 

Det er nemlig den personen du er i dag. Hvordan du var når du ble mobbet har ingenting å si i dag (utenom sårene du bærer på). I dag er du nemlig en sterk og selvstendig person som har overlevd mobbing og fysisk misbruk i hjemmet. Du er nemlig en flott person som ikke trenger kropp og vekt for å være fantastisk!! Det har du allerede bevist

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar dere.. Blir en del å tenke på her nå. Samboeren kommer hjem igjen i kveld, så blir en forferderlig samtale da Gruer meg til å måtte si det høyt, det at jeg sliter, men i verstefall, om jeg ikke klarer det, så får jeg la han lese innlegget her, så kanskje det blir lettere å snakke om da.

Er glad han har fri uker nå, så han ikke må dra igjen på søndag. Han har nå 4 uker med fri (takk og lov) Så sprøs det hvordan det blir når han drar ut igjen på jobb. Kan jo hende vi kan ordne så svigerinna mi kan være med meg, hun og jentungen hennes pleier å "bo" her en og annen uke innimellom, da de bor veldig trangt selv, og vi har såpass god plass som vi har.

[Anonym bruker]

Du tar nok ikke dette særlig seriøst, men prøv å røyk litt hasj !

 

Sant, for når jeg sliter med SF, så vil jeg hvertfall dra på meg noe så idiotisk som hasj i tillegg. Forstår hva du mener tror jeg, for mener å ha lest at hasj øker apetitten, men neimen om jeg går inn i det der. Kan ikke fordra slikt, jeg drikker ikke engang alkohol eller røyker. Så det forslaget kommer jeg nok ikke til å følge opp

 

Hi

[Anonym bruker]

#13 er Hi ja.

[Anonym bruker]

Så utrolig bra, blir helt stolt av deg selv om jeg ikke kjenner deg engang.

 

Prat med mannen din i kveld, fortell at du sliter men virkelig ønsker å komme ut av det og videreføre sunne matvaner til barna deres.

 

Du ønsker å spise fire måltider om dagen uten å føle at du mister all kontroll, men bare kose deg med det. Vet ikke hva slags terapeut du går til, men jeg anbefaler kognitiv terapi, det er en helt annen måte å jobbe på enn å sitte å grave i fortiden sammen med en psykolog som skal forstå deg ihjel. Det er skrevet en veldig god bok om kognitiv terapi som heter Sjef i eget liv, les den om du ønsker.

 

ønsker deg masse masse lykke til, sammen med mannen din og barna dine er jeg sikker på at du klarer dette.