1
Jeg er så jævli forelska.. Og det er ikke i mannen...
Opprettet av
Anonym bruker
, april 29 2012 03:35
16 svar til dette emnet
#1
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 03:35
Men i en annen. Faen, hva skal jeg gjøre?? Nytter ikke å glemme han heller. Får sommerfugler i magen bare av å tenke på fyren... Og det har vært slik i årevis nå.....
Snarvei til forumene
Annonsebilag
Annonsebilag
#2
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 05:52
Aner ikke. Har det på samme måte.
Bare at det ikke er i en og samme mann. Er stadig vekk forelsket i andre menn. Er lei mannen. Men kommer meg dessverre ikke unna pga. tre barn.
Tror man har valget om å søke sin egen lykke, men samtidig splitte en familie. Eller bli ulykket i et forhold for å skjerme barna fra skilsmisse.
Altså at man må velge sin egen lykke eller barnas.
Nei sorry, ikke høre på meg. Er bare så ekstremt nedfor om dagen, så klarer ikke tenke ordentlig...
Bare at det ikke er i en og samme mann. Er stadig vekk forelsket i andre menn. Er lei mannen. Men kommer meg dessverre ikke unna pga. tre barn.
Tror man har valget om å søke sin egen lykke, men samtidig splitte en familie. Eller bli ulykket i et forhold for å skjerme barna fra skilsmisse.
Altså at man må velge sin egen lykke eller barnas.
Nei sorry, ikke høre på meg. Er bare så ekstremt nedfor om dagen, så klarer ikke tenke ordentlig...
#3
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 06:12
Samme her. Eksen jeg var sammen med for over ti år siden er stadig i mine tanker og når jeg treffer han (har felles venner), så opplever jeg en følselse så intens at det ikke kan beskrives. Det er som at vi er meant to be, men jeg er stuck med samboer og to barn. Jeg vil ikke være alenemor annenhver uke. Jeg vil ikke gjøre noe dumt mot barna og samboeren, som jo er veldig snill. Men dette spiser meg opp i perioder.
#4
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 06:46
Bare en tanke dette, men hvis dere tenker på barnas beste, tror dere ikke de ville vært lykkeligere med en mor som var lykkelig? Jeg synes ikke det er rett overfor mannen heller, som lever i et følelsesløst forhold. Et brudd kan være en påkjenning for alle involverte parter, men det går over og ingen blir permanent skadd.
Vil dere anbefale barna deres også å bli i et forhold hvor de ikke er lykkelige? Det virker på meg som om noe skurrer alvorlig hvis dere er forelsket i andre menn enn de dere er sammen med, og dette er noe som har vart i flere år.
Jeg tror nok barna deres også ønsker det beste for dere
Håper dere finner ut av følelser og forhold, for det er ikke noe moro å ha det sånn!
Vil dere anbefale barna deres også å bli i et forhold hvor de ikke er lykkelige? Det virker på meg som om noe skurrer alvorlig hvis dere er forelsket i andre menn enn de dere er sammen med, og dette er noe som har vart i flere år.
Jeg tror nok barna deres også ønsker det beste for dere
Håper dere finner ut av følelser og forhold, for det er ikke noe moro å ha det sånn!
#5
Babykilo
-
- Medlem
-
- 321 Innlegg:
Aktiv bruker
Skrevet 29 april 2012 - 07:57
Jeg tror det er helt normalt å bli forelsket og tenke på andre selv om man er i et forhold. Det har jeg vært også. Men jeg tenker på det annerledes. Det er litt godt å kjenne på de følelsene selv om man ikke handler på det. Og - gresset er ikke grønnere på den andre siden av gjerdet. Man kan gå igjennom stormen med samlivsbrudd og gå inn i et nytt forhold. Men det vil ikke være som før man fikk barn. Et nytt forhold vil innebære sjonglering med unger hit og dit, dårlig samvittighet, ny svigerfamilie. Og etter en stund er den glødende forelskelsen over i det nye forholdet også - det vet man jo. Og så står man der igjen.
Eller man kan velge partnerskapet og familien. Med sine bølgedaler og oppturer, og personlig tror jeg det er det som gir lykken i det lange løp. Da snakker jeg selvfølgelig ikke om direkte skadelige forhold.
Eller man kan velge partnerskapet og familien. Med sine bølgedaler og oppturer, og personlig tror jeg det er det som gir lykken i det lange løp. Da snakker jeg selvfølgelig ikke om direkte skadelige forhold.
#6
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 08:42
Jeg ser dere har fått en anbefaling i at dere kanskje burde forlate mannen deres av #4 her.
Da vil jeg gjerne fraråde dere! Da jeg var liten hadde jeg en kjempe fin oppvekst, med to foreldre som var veldig glad i hverandre. Folk så opp til familien vår, for vi virked utdad som den "perfekte" familien.
Så kom jeg i tenårene, og begynte å gå ut på fest og slikt. Da møtte mamma en annen mann via jobben. Hun ble kjempe forelska. Hun klarte ikke glemme han, og lå å gråt fordi hun ville være med han. Hun dyttet pappa bort fra seg (han visste ikke da at hun hadde det sånn) Til slutt begynte hun også å gå ut der han mannen var. Levde tenårene igjen. Pappa ble helt fortvila for han så forandring i mamma. Men mamma valgte å ville skille seg, for å være med den nye mannen. Pappa var knust. Søsknene mine ble splittet, noen valgt å bli hos pappa, noen hos mamma. Jeg selv flytta til nabobyen til min kjæreste for å slippe å velge.
Alle valgte å snu ryggen til mamma for det hun hadde gjort mot familien sin. Men hun brydde seg ikke særlig. Bare hun hadde den nye mannen. Han var også gift med barn, og mamma måtte vente lenge på han før han tok ut skillsmisse fra sin kone. Det var tungt for henne.
Tiden gikk, alle tilpasset seg hva som hadde skjedd, til og med pappa. Mamma flyttet til sin nye mann. Hverdagen kom. Hun og den nye mannen begynte å krangle, og han viste seg å være en staing. Vet ikke hvor mange ganger det nesten har vært slutt mellom de! Mamma som omtrent ALDRI krangla med pappa, krangla nå annehver dag!
Hun har sagt, hadde hun visst, hadde hun fått velge igjen, hadde hun aldri gått fra pappa. Men hun var blind av kjærligheten. Og ville ikke gi ekteskapet en sjangs til å "vinne" over det. Det er nå 5-6 år siden de skilte seg. Og jeg synes det er utrolig trist, at vi som var en slk sammensveisa familie, nå er splitta så fra hverandre...
Så tenk dere godt om sier jeg! Jeg er nå selv gift, og vet at om jeg noen gang skulle uønsket begynne å få følelser for en annen, skal jeg holde meg langt unna. Og heller pleie forholdet til meg og mannen. Det er vi som er en familie. Jeg ønsker ikke et splitta hjem for våre barn.
Da vil jeg gjerne fraråde dere! Da jeg var liten hadde jeg en kjempe fin oppvekst, med to foreldre som var veldig glad i hverandre. Folk så opp til familien vår, for vi virked utdad som den "perfekte" familien.
Så kom jeg i tenårene, og begynte å gå ut på fest og slikt. Da møtte mamma en annen mann via jobben. Hun ble kjempe forelska. Hun klarte ikke glemme han, og lå å gråt fordi hun ville være med han. Hun dyttet pappa bort fra seg (han visste ikke da at hun hadde det sånn) Til slutt begynte hun også å gå ut der han mannen var. Levde tenårene igjen. Pappa ble helt fortvila for han så forandring i mamma. Men mamma valgte å ville skille seg, for å være med den nye mannen. Pappa var knust. Søsknene mine ble splittet, noen valgt å bli hos pappa, noen hos mamma. Jeg selv flytta til nabobyen til min kjæreste for å slippe å velge.
Alle valgte å snu ryggen til mamma for det hun hadde gjort mot familien sin. Men hun brydde seg ikke særlig. Bare hun hadde den nye mannen. Han var også gift med barn, og mamma måtte vente lenge på han før han tok ut skillsmisse fra sin kone. Det var tungt for henne.
Tiden gikk, alle tilpasset seg hva som hadde skjedd, til og med pappa. Mamma flyttet til sin nye mann. Hverdagen kom. Hun og den nye mannen begynte å krangle, og han viste seg å være en staing. Vet ikke hvor mange ganger det nesten har vært slutt mellom de! Mamma som omtrent ALDRI krangla med pappa, krangla nå annehver dag!
Hun har sagt, hadde hun visst, hadde hun fått velge igjen, hadde hun aldri gått fra pappa. Men hun var blind av kjærligheten. Og ville ikke gi ekteskapet en sjangs til å "vinne" over det. Det er nå 5-6 år siden de skilte seg. Og jeg synes det er utrolig trist, at vi som var en slk sammensveisa familie, nå er splitta så fra hverandre...
Så tenk dere godt om sier jeg! Jeg er nå selv gift, og vet at om jeg noen gang skulle uønsket begynne å få følelser for en annen, skal jeg holde meg langt unna. Og heller pleie forholdet til meg og mannen. Det er vi som er en familie. Jeg ønsker ikke et splitta hjem for våre barn.
#7
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 09:03
jeg tror ikke man kan forvente å være sammen med en mann resten av livet og ikke få følelser for andre. jeg tror ikke vi er skapt sånn. for man vil møte menn man har god sjemi med. men som er fine og snille og som ser på deg med nye øyne. selvsakt kiler det i magen da. det skjer meg også. og selvsakt kan man også bli forelsket på nytt, selv om man er sammen med en mann.
forelskelse i en annen er ikke grunn nok i seg selv til å gå fra den familien man har. forelskelse går over. har man det i prinsippet fint med den man har valgt å få barn med. ja da burde man sloss for det forholdet. det betyr ikke at man må være ulykkelig for alltid av den grunn.
forelskelse i en annen er ikke grunn nok i seg selv til å gå fra den familien man har. forelskelse går over. har man det i prinsippet fint med den man har valgt å få barn med. ja da burde man sloss for det forholdet. det betyr ikke at man må være ulykkelig for alltid av den grunn.
#8
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 10:00
Anonym bruker skrev 29 april 2012 - 08:42:
Jeg ser dere har fått en anbefaling i at dere kanskje burde forlate mannen deres av #4 her.
Da vil jeg gjerne fraråde dere! Da jeg var liten hadde jeg en kjempe fin oppvekst, med to foreldre som var veldig glad i hverandre. Folk så opp til familien vår, for vi virked utdad som den "perfekte" familien.
Så kom jeg i tenårene, og begynte å gå ut på fest og slikt. Da møtte mamma en annen mann via jobben. Hun ble kjempe forelska. Hun klarte ikke glemme han, og lå å gråt fordi hun ville være med han. Hun dyttet pappa bort fra seg (han visste ikke da at hun hadde det sånn) Til slutt begynte hun også å gå ut der han mannen var. Levde tenårene igjen. Pappa ble helt fortvila for han så forandring i mamma. Men mamma valgte å ville skille seg, for å være med den nye mannen. Pappa var knust. Søsknene mine ble splittet, noen valgt å bli hos pappa, noen hos mamma. Jeg selv flytta til nabobyen til min kjæreste for å slippe å velge.
Alle valgte å snu ryggen til mamma for det hun hadde gjort mot familien sin. Men hun brydde seg ikke særlig. Bare hun hadde den nye mannen. Han var også gift med barn, og mamma måtte vente lenge på han før han tok ut skillsmisse fra sin kone. Det var tungt for henne.
Tiden gikk, alle tilpasset seg hva som hadde skjedd, til og med pappa. Mamma flyttet til sin nye mann. Hverdagen kom. Hun og den nye mannen begynte å krangle, og han viste seg å være en staing. Vet ikke hvor mange ganger det nesten har vært slutt mellom de! Mamma som omtrent ALDRI krangla med pappa, krangla nå annehver dag!
Hun har sagt, hadde hun visst, hadde hun fått velge igjen, hadde hun aldri gått fra pappa. Men hun var blind av kjærligheten. Og ville ikke gi ekteskapet en sjangs til å "vinne" over det. Det er nå 5-6 år siden de skilte seg. Og jeg synes det er utrolig trist, at vi som var en slk sammensveisa familie, nå er splitta så fra hverandre...
Så tenk dere godt om sier jeg! Jeg er nå selv gift, og vet at om jeg noen gang skulle uønsket begynne å få følelser for en annen, skal jeg holde meg langt unna. Og heller pleie forholdet til meg og mannen. Det er vi som er en familie. Jeg ønsker ikke et splitta hjem for våre barn.
Da vil jeg gjerne fraråde dere! Da jeg var liten hadde jeg en kjempe fin oppvekst, med to foreldre som var veldig glad i hverandre. Folk så opp til familien vår, for vi virked utdad som den "perfekte" familien.
Så kom jeg i tenårene, og begynte å gå ut på fest og slikt. Da møtte mamma en annen mann via jobben. Hun ble kjempe forelska. Hun klarte ikke glemme han, og lå å gråt fordi hun ville være med han. Hun dyttet pappa bort fra seg (han visste ikke da at hun hadde det sånn) Til slutt begynte hun også å gå ut der han mannen var. Levde tenårene igjen. Pappa ble helt fortvila for han så forandring i mamma. Men mamma valgte å ville skille seg, for å være med den nye mannen. Pappa var knust. Søsknene mine ble splittet, noen valgt å bli hos pappa, noen hos mamma. Jeg selv flytta til nabobyen til min kjæreste for å slippe å velge.
Alle valgte å snu ryggen til mamma for det hun hadde gjort mot familien sin. Men hun brydde seg ikke særlig. Bare hun hadde den nye mannen. Han var også gift med barn, og mamma måtte vente lenge på han før han tok ut skillsmisse fra sin kone. Det var tungt for henne.
Tiden gikk, alle tilpasset seg hva som hadde skjedd, til og med pappa. Mamma flyttet til sin nye mann. Hverdagen kom. Hun og den nye mannen begynte å krangle, og han viste seg å være en staing. Vet ikke hvor mange ganger det nesten har vært slutt mellom de! Mamma som omtrent ALDRI krangla med pappa, krangla nå annehver dag!
Hun har sagt, hadde hun visst, hadde hun fått velge igjen, hadde hun aldri gått fra pappa. Men hun var blind av kjærligheten. Og ville ikke gi ekteskapet en sjangs til å "vinne" over det. Det er nå 5-6 år siden de skilte seg. Og jeg synes det er utrolig trist, at vi som var en slk sammensveisa familie, nå er splitta så fra hverandre...
Så tenk dere godt om sier jeg! Jeg er nå selv gift, og vet at om jeg noen gang skulle uønsket begynne å få følelser for en annen, skal jeg holde meg langt unna. Og heller pleie forholdet til meg og mannen. Det er vi som er en familie. Jeg ønsker ikke et splitta hjem for våre barn.
Alle snudde ryggen til mora di fordi hun ble forelsket i enn annen og gikk fra mannen sin?
Merkelig... Trodde ikke det var vanlig å snu ryggen til folk pga skilsmisse? I dag hvor så uendelig mange forhold går i oppløsning, så vil det jo bare bli venneløse igjen hvis folk skal reagere sånn.
Håper ikke folk reagerer med å snu ryggen til meg hvis jeg noen gang velger å gå fra mannen min.
#9
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 11:44
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre :S Er så forelska at det kribler i hele kroppen. Har aldri følt det slik før, ikke engang for mannen.
Vil ikke ha det sånn! Jeg vil ha han! Uff...
HI
Vil ikke ha det sånn! Jeg vil ha han! Uff...
HI
#10
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 12:23
Anonym bruker skrev 29 april 2012 - 10:00:
Anonym bruker skrev 29 april 2012 - 08:42:
Jeg ser dere har fått en anbefaling i at dere kanskje burde forlate mannen deres av #4 her.
Da vil jeg gjerne fraråde dere! Da jeg var liten hadde jeg en kjempe fin oppvekst, med to foreldre som var veldig glad i hverandre. Folk så opp til familien vår, for vi virked utdad som den "perfekte" familien.
Så kom jeg i tenårene, og begynte å gå ut på fest og slikt. Da møtte mamma en annen mann via jobben. Hun ble kjempe forelska. Hun klarte ikke glemme han, og lå å gråt fordi hun ville være med han. Hun dyttet pappa bort fra seg (han visste ikke da at hun hadde det sånn) Til slutt begynte hun også å gå ut der han mannen var. Levde tenårene igjen. Pappa ble helt fortvila for han så forandring i mamma. Men mamma valgte å ville skille seg, for å være med den nye mannen. Pappa var knust. Søsknene mine ble splittet, noen valgt å bli hos pappa, noen hos mamma. Jeg selv flytta til nabobyen til min kjæreste for å slippe å velge.
Alle valgte å snu ryggen til mamma for det hun hadde gjort mot familien sin. Men hun brydde seg ikke særlig. Bare hun hadde den nye mannen. Han var også gift med barn, og mamma måtte vente lenge på han før han tok ut skillsmisse fra sin kone. Det var tungt for henne.
Tiden gikk, alle tilpasset seg hva som hadde skjedd, til og med pappa. Mamma flyttet til sin nye mann. Hverdagen kom. Hun og den nye mannen begynte å krangle, og han viste seg å være en staing. Vet ikke hvor mange ganger det nesten har vært slutt mellom de! Mamma som omtrent ALDRI krangla med pappa, krangla nå annehver dag!
Hun har sagt, hadde hun visst, hadde hun fått velge igjen, hadde hun aldri gått fra pappa. Men hun var blind av kjærligheten. Og ville ikke gi ekteskapet en sjangs til å "vinne" over det. Det er nå 5-6 år siden de skilte seg. Og jeg synes det er utrolig trist, at vi som var en slk sammensveisa familie, nå er splitta så fra hverandre...
Så tenk dere godt om sier jeg! Jeg er nå selv gift, og vet at om jeg noen gang skulle uønsket begynne å få følelser for en annen, skal jeg holde meg langt unna. Og heller pleie forholdet til meg og mannen. Det er vi som er en familie. Jeg ønsker ikke et splitta hjem for våre barn.
Da vil jeg gjerne fraråde dere! Da jeg var liten hadde jeg en kjempe fin oppvekst, med to foreldre som var veldig glad i hverandre. Folk så opp til familien vår, for vi virked utdad som den "perfekte" familien.
Så kom jeg i tenårene, og begynte å gå ut på fest og slikt. Da møtte mamma en annen mann via jobben. Hun ble kjempe forelska. Hun klarte ikke glemme han, og lå å gråt fordi hun ville være med han. Hun dyttet pappa bort fra seg (han visste ikke da at hun hadde det sånn) Til slutt begynte hun også å gå ut der han mannen var. Levde tenårene igjen. Pappa ble helt fortvila for han så forandring i mamma. Men mamma valgte å ville skille seg, for å være med den nye mannen. Pappa var knust. Søsknene mine ble splittet, noen valgt å bli hos pappa, noen hos mamma. Jeg selv flytta til nabobyen til min kjæreste for å slippe å velge.
Alle valgte å snu ryggen til mamma for det hun hadde gjort mot familien sin. Men hun brydde seg ikke særlig. Bare hun hadde den nye mannen. Han var også gift med barn, og mamma måtte vente lenge på han før han tok ut skillsmisse fra sin kone. Det var tungt for henne.
Tiden gikk, alle tilpasset seg hva som hadde skjedd, til og med pappa. Mamma flyttet til sin nye mann. Hverdagen kom. Hun og den nye mannen begynte å krangle, og han viste seg å være en staing. Vet ikke hvor mange ganger det nesten har vært slutt mellom de! Mamma som omtrent ALDRI krangla med pappa, krangla nå annehver dag!
Hun har sagt, hadde hun visst, hadde hun fått velge igjen, hadde hun aldri gått fra pappa. Men hun var blind av kjærligheten. Og ville ikke gi ekteskapet en sjangs til å "vinne" over det. Det er nå 5-6 år siden de skilte seg. Og jeg synes det er utrolig trist, at vi som var en slk sammensveisa familie, nå er splitta så fra hverandre...
Så tenk dere godt om sier jeg! Jeg er nå selv gift, og vet at om jeg noen gang skulle uønsket begynne å få følelser for en annen, skal jeg holde meg langt unna. Og heller pleie forholdet til meg og mannen. Det er vi som er en familie. Jeg ønsker ikke et splitta hjem for våre barn.
Alle snudde ryggen til mora di fordi hun ble forelsket i enn annen og gikk fra mannen sin?
Merkelig... Trodde ikke det var vanlig å snu ryggen til folk pga skilsmisse? I dag hvor så uendelig mange forhold går i oppløsning, så vil det jo bare bli venneløse igjen hvis folk skal reagere sånn.
Håper ikke folk reagerer med å snu ryggen til meg hvis jeg noen gang velger å gå fra mannen min.
Ja, de gjorde det. Ikke vi barna da. Det var jo mamman vår uannsett. Men hele mamma og pappas familie snudde ryggen til ho. Fordi de mente ho gjorde en STOR feil. Jeg skjønner de mente det, men husker jeg var kjempe skuffa over hvordan de behandla mamma. Husker jeg syntes heller de burde snakke ho til fornuft eller noe, enn å bare kutte ho ut å snakke drit om ho.
Spesielt siden hun ikke var den første som skilte seg av søsknene sine. Men hun hadde det for godt til å få "støtte" for det ho gjorde, har jeg skjønt i ettertid.
#11
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 14:01
Men #6.. Hvordan vet du at moren din gråt av lengsel etter den andre mannen? Jeg syns jo det var mye rart i historien din, og selvom jeg skjønner budskapet, så kan det også være at dine foreldre gjennomgikk bruddet på en mindre gunstig måte i forhold til dere barna.
#12
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 14:05
Anonym bruker skrev 29 april 2012 - 11:44:
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre :S Er så forelska at det kribler i hele kroppen. Har aldri følt det slik før, ikke engang for mannen.
Vil ikke ha det sånn! Jeg vil ha han! Uff...
HI
Vil ikke ha det sånn! Jeg vil ha han! Uff...
HI
# 3 her. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. I perioder går det bra, i perioder tenker jeg på han andre så det gjør vondt. Det føles forferdelig feil ovenfor samboeren som bare er snill og grei. Han kunne jo fått et forhold som var mye bedre enn det han har med meg.. Nå skulle vi være noen dager fra hverandre og jeg gledet meg som en unge. Så sender samboeren sms om vi skal ut å spise idag. Argh.. Vet ikke hva jeg skal svare, jeg vil jo bare være alene og ifred...
Det er vanskelig å pleie det nåværende forholdet når jeg ikke er intr i verken nærhet, kyss eller sex med han. Og helst bare vil ha han som en venn og samarbeidspartner.. Men fy så mye styr om vi skal gå fra hverandre. Ikke har jeg råd til å bo der jeg bor nå heller tror jeg, og jeg vil at barna mine skal ha det stabilt. De har flytta så mye i livet sitt..
#13
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 29 april 2012 - 14:46
Anonym bruker skrev 29 april 2012 - 14:01:
Men #6.. Hvordan vet du at moren din gråt av lengsel etter den andre mannen? Jeg syns jo det var mye rart i historien din, og selvom jeg skjønner budskapet, så kan det også være at dine foreldre gjennomgikk bruddet på en mindre gunstig måte i forhold til dere barna.
Ja, det ble nok en litt rotete oppsummering. Det var mye som skjedde den tiden. Jeg var i slutten av tenårene, og alle andre snudde ryggen til mamma, så da ble det meg hun pratet en del med. Derfor vet jeg at hun gråt av lengsel etter mannen.
Og nå føler jeg sikkert mange reagerer, at moren min burde ikke fortelle datteren sin sånne ting. Men jeg har ikke tatt skadde av det, heller mye lærdom. Og jeg var glad jeg kunne være der for mamma, da ingen andre var. (de andre søsknene mine er mindre enn meg) Og vi har et veldig godt og åpent forhold med hverandre. Og hun vet at jeg var imot at hun skilte seg, men jeg har ikke rett til å dømme ho fordi om.
#14
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 30 april 2012 - 15:34
Føler med dere som har det på samme måte altså. Det er helt forferdelig.
Så nettopp at han var pålogga på facebook, og hadde så lyst til å sende melding, men jeg turte ikke, og BURDE ikke heller.. Jeg vet det..
Men jeg føler ett så sterkt behov for å prøve å finne ut av dette her, om det kunne vært noe mer. Vet jeg burde ligge unna altså..
Jeg og mannen har det ikke så bra sammen for tiden, eller det varierer veldig, men det har vært nær ved å bli slutt noen ganger den siste tiden...
HI
Så nettopp at han var pålogga på facebook, og hadde så lyst til å sende melding, men jeg turte ikke, og BURDE ikke heller.. Jeg vet det..
Men jeg føler ett så sterkt behov for å prøve å finne ut av dette her, om det kunne vært noe mer. Vet jeg burde ligge unna altså..
Jeg og mannen har det ikke så bra sammen for tiden, eller det varierer veldig, men det har vært nær ved å bli slutt noen ganger den siste tiden...
HI
#15
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 30 april 2012 - 15:39
Dere.. husk.. man tenker stadig at det er grønnere på andre siden.. MEN, det blir høst en gang der også!
#16
nerdybirdy
-
- Medlem
-
- 721 Innlegg:
Aktiv bruker
Skrevet 30 april 2012 - 16:00
Har et spørsmål til HI. Er du forelsket i denne "nye" mannen fordi han (1) faktisk er en bedre partner for deg (altså deler dine livsmål, samme interesser, god samtalepartner ect)? Eller er du forelsket i han fordi du (2) ikke har det bra i det forholdet du er i nå? Dette er to vidt forskjellige utgangspunkt. Du kan komme over slike følelser ved f.eks gjennom terapi med mannen (om han/du går med på dette) og finne tilbake til hvorfor du faktisk valgte ham, og startet en familie dersom (2) er årsaken. Men om grunn (1) ligger bak, er det vanskeligere. Kanskje du skal reise bort alene en helg (hytte o.l) og tenke nøye gjennom ting?
Lykke til!
Lykke til!
Dette innlegget har blitt redigert av nerdybirdy: 30 april 2012 - 16:01
#17
Anonym bruker
-
- Medlem
-
- 566 873 Innlegg:
Superbruker
Skrevet 04 mai 2012 - 00:12
nerdybirdy skrev 30 april 2012 - 16:00:
Har et spørsmål til HI. Er du forelsket i denne "nye" mannen fordi han (1) faktisk er en bedre partner for deg (altså deler dine livsmål, samme interesser, god samtalepartner ect)? Eller er du forelsket i han fordi du (2) ikke har det bra i det forholdet du er i nå? Dette er to vidt forskjellige utgangspunkt. Du kan komme over slike følelser ved f.eks gjennom terapi med mannen (om han/du går med på dette) og finne tilbake til hvorfor du faktisk valgte ham, og startet en familie dersom (2) er årsaken. Men om grunn (1) ligger bak, er det vanskeligere. Kanskje du skal reise bort alene en helg (hytte o.l) og tenke nøye gjennom ting?
Lykke til!
Lykke til!
Det er nok dessverre heller grunn en som er riktig. Har møtt han i kveld, satt og pratet ett par timer over ett par øl. Jeg VET at dette er dumt altså. Kunne ikke la vær. Jeg har aldri hatt en slik følelse for noen som jeg har nå, det er helt rart! Jeg vet ikke hva det er som er så spesielt heller, det er bare noe der. Dette er så kjipt! Dagens syting fra meg.
HI
