1
Ikke trives jeg spesielt godt i mammarollen, der jeg tror morsfølelsen ikke har kommet helt. Jeg gjør det man "skal", men jeg gjør det av plikt og ikke glede. Jeg merker også at jeg har litt blandede følelser for mannen, selv om han er den beste og jeg trenger han, så orker jeg han på en måte ikke. Han er så tolmodig med meg, men en dag vil det vel bli nok for han også. Har dårlig samvittighet for at jeg føler det slik, og at jeg ikke kan gi guttene mine mer, jeg vet at de begge fortjener det selv om jeg ikke klarer å se det.
Jeg har hele livet hatt perioder med depresjoner, og kjenner snev av det ganske ofte, for skal ikke mye til å bryte meg ned. Jeg vet hvor ille det kan bli, selv om jeg på langt nær blir så deprimert som mange andre kan bli. For jeg kan fremdeles smile og le, nyte et glass vin eller god mat, og jeg kan sette på en maske og ikke vise hvordan det kjennes ut på innsiden for andre, jeg dusjer, spiser, og gjør mine plikter uansett, jeg legger meg ikke bare ned under dyna, så det er ikke så ille. Jeg har en "mild" måte å skade meg selv på, jeg vil ikke at det skal bli arr som er synlig for andre så jeg har i sinne kun gjort ting som ikke synes, iallfall ikke i så stor grad. Jeg vet at det ikke er bra, men det hjelper i desperasjon og frustrasjon, og absolutt ingen vet om det. Og selv om jeg ikke er i depresjon nå, så kjenner jeg at jeg mister lysten på å gjøre ting. Orker ikke planlegge fremtiden, utsetter det som ikke må gjøres, ser ikke meningen med tilværelsen. Er vel stort sett slik livet mitt har sett ut, at det stort sett er slik jeg føler det, det er vel mer vanlig enn motsatt. En periode hadde jeg troen på livet, men nå som hverdagen er tilbake så er også mine ekte tanker og følelser tilbake. Har mest lyst til å legge meg og aldri vokne opp igjen, og døden er ikke skremmende, men heller forlokkende og gjør meg oppspilt og nesten glad over å tenke på, og er en trøst å tenke på at det finnes en utvei, men samvittigheten min for mine nærmeste og hva de måtte tenke om meg (og økonomiske/materiell utfordringer jeg kan etterlate), har holdt meg tilbake til nå. Det er ikke smerten over livet som gjør at det virker uholdbart, det er vel bare at jeg ikke ser poenget i noe, ingen mening, bare arbeid og slit for å så likevel dø en dag, jeg er ganske likegyldig akkurat nå kjenner jeg. Klarer ikke se at det positive i livet veier opp for det negative.
Jeg vil ikke snakke med noen om det som kan se meg i øynene, det er et stort nederlag for meg. Har heller ikke troen på at det vil hjelpe. Og jeg orker bare ikke å gjøre noe som helst med det. Jeg orker ikke å ta opp telefonen og ringe lege/psykolog, komme meg dit. Jeg kan ikke ha med sønnen heller, da må mannen være hjemme fra jobb og være barnevakt, det går bare ikke. Da må jeg også forklare alt for han, han kommer ikke til å forstå, jeg orker uansett ikke å ta det opp med han. Dessuten har han mer enn nok å tenke på fra før av. Jeg bare sitter å funderer på hvordan jeg skal komme meg igjennom dagene når hver dag er så himla lang, og det er så uendelig mange dager foran meg
