9 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Det er fælt å føle så mye negativitet over mitt eget barn. Jeg angrer på at jeg satte et uskyldig barn ut i livet, og at jeg ble mor. Jeg skammer meg over å si det. Og jeg er lei meg for at han har så forferdelig mor. Han er bare ett år enda men jeg føler ingen morsfølelse eller glede over barnet. Alt jeg ser er at han er irriterende, plagsom, ikke så billedskjønn som jeg skulle ønske, ikke flink til noe osv osv. Jeg lyver folk inn i øynene og sier at det er flott å ha barn og han er så god (når folk spør), men jeg føler det lyser "LøGNER" i pannen min. Og jeg føler meg på gråten for at det er slik, og at folk ser det. Hvorfor føler ikke jeg det slik som andre føler det? ønsker selvsagt ikke å føle det slik jeg gjør, at jeg ikke klarer å glede meg over mitt eget barn. Jeg forstår ikke hva folk mener når de sier de savner barna etter noen dager borte fra dem, at de er deres solstråler i hverdagen osv. Her kjenner jeg bare at barnet mitt tapper meg for energi, og jeg overlater mest mulig til faren, selv om han heller ikke virker så veldig ivrig over å ha barn, jeg tror bare ingen av oss tør å si det høyt. Skal sies at jeg har vært deprimert så lang tid tilbake som jeg kan huske. Jeg tror jeg er glad i barnet, jeg vet faktisk ikke. Jeg er vel så glad i barnet som jeg hadde vært andre som hadde stått meg nær og jeg hadde sett mye til, men for meg kunne han forsåvidt vært "hvem som helst", har ingen følelse av at han er min.Jeg føler ikke at jeg er glad i mannen min lengre heller, selv om jeg er avhengig av han, men det er vel mer praktisk enn følelsesmessig. Jeg trenger han til å ta seg av meg på en måte. Flere som har det slik?

[Anonym bruker]

Høres ut som du er deprimert evt har en forlenget fødselsdepresjon...  Det er slettes ikke unormalt at det tar tid å få "morsfølelsen" men når det har gått såpass lang tid og du i tillegg "mister" følelsen for mannen bør du ta kontakt med helsesøster eller lege og søk hjelp i dag!!!

[Anonym bruker]

Det er nok ingen fødselsdepresjon, for jeg følte det annerledes i starten. Når han var mindre var det enklere, gikk fint å gi mat og skifte bleie, men nå er han jo mye våken og trenger annen stimulans. Det er kjedelig, og jeg synes det er slitsomt Dessuten så har den deprimerte følelsen vært hele livet, jeg har aldri vært tilfreds i livet og alltid ventent på noe bedre. Ingen har noen gang tatt meg på alvor av dem jeg har snakket med. Går i bølgedaler hvordan jeg føler det, men jeg passer bare ikke inn noe sted. Jeg har også litt sosial angst så søker ikke hjelp utenfor hjemmet.

[Anonym bruker]

Og forresten, søker jeg hjelp hos psykolog og sier dette så tar de garantert kontakt med barnevernet så det gjør jeg ikke. Jeg er veldig for barnevernet jeg altså, men jeg vet også at jeg gir barnet mitt det han trenger selv om jeg føler det slik jeg gjør det, og at ingen hjelpetiltak vil gjøre susen. Men vil tro barnet mitt med tiden vil klare å skue igjennom og forstå at jeg egentlig er helt følelseskald for han, og at det jeg gjør er av plikt og ikke glede. Jobber selv innen sektoren helse/sosial så jeg er fullt oppegående utad, og disse følelsene stenger jeg bare inne og setter på en maske for alle andre og gjør det flinke piker gjør. Men det å bli satt i kontakt med barnevernet vil for meg være et sosialt selvmord og jeg vil aldri kunne heve hodet så høyt oppe igjen at jeg kan gå utenfor disse fire veggene igjen.

[Anonym bruker]

Nr 1: Ingen tar kontakt med barnevernet bare fordi du nevner til en psykolog at du er utilfredstilt med tilværelsen og ikke har opparbeidet deg det du tror er riktig morsfølelse ennå.

Nr 2: Ta kontakt med alternative behandlere først for å oppnå indre kontroll og økt energi.

Nr 3: Vi er alle forskjellige og alle opplever morsfølelsen forskjellig. Sjøl var jeg svært glad den dagen barnehagen startet opp. Det var ikke før barnet var nærmere tre år at jeg syntes at det begynte å bli mer overkommelig å være mor. Du er jo i småbarnsfasen ennå, og ikke alle synes den er like artig, nei.

[Anonym bruker]

Det virker som du er deprimert. Har du forsøkt å få hjelp? Dersom du opplever mye negaitivitet i hverdagen, er du muligens i en ond sirkel. Den er det mulig å bryte, men du må gjøre det selv. Det er ingen som kommer til å gjøre det for deg. Du skriver at du går å venter på noe bedre, hva gjør du for å oppnå noe bedre? Det er ikke sånn at lykken kommer å banker på døra, den må du ut å finne selv.

Jeg tenker det er forferdelig egoistisk å gå rundt å føle det sånn ovenfor barnet ditt, uten å gjøre noe med det. Dersom du er deprimert, er det hjelp å få, men du må ta intiativet selv. Oppsøk fastlege eller helsestasjon, fortell hva du føler og vær ærlig. Det er ingen som kommer å tar barnet ditt, så lenge du ikke mishandler det, og det at du er redd for at noen vil ta det viser jo faktisk at du bryr deg om det!!

Poenget er at det er hjelp å få, du må bare ta skrittet ut for å få den!

[Anonym bruker]

Jeg synes du virker ganske syk, og tror du bør søke hjelp, både hos psykolog og hos barnevern. å si at å ta kontakt med barnevernet er sosialt selvmord, er en veldig egoistisk tanke og svært merkelig når du selv jobber i sektoren.

Det er i denne perioden i din sønns liv, som danner grunnlaget av viktige ting som tilknytning, selvfølelse etc At din sønn ikke merker din tilstand, og at han får det han trenger, høres like dumt ut som at barn som lever med vold i hjemmet ikke merker det fordi de "sover" når foreldrene denger løs på hverandre.

Jeg synes du skylder sønnen din å få hjelp for dine problemer.

[meg-og-mine]

Om du ikke hadde brydd deg om barnet ditt så hadde ikke skyldfølelsen vært der at du burde endre på noe heller. Da hadde du gitt blankt f.. Deperesjon tror jeg det ikke er, da hadde andre faktorer spilt inn og ikke bare at du synes barnet ditt er uinnteresant. Små barns alderen er ikke for alle, jeg kan med hånden på hjerte si at synes 0-1års alderen er mest koselig og kunne klart meg foruten enkelte episoder i trass alderen alla 2-5år der alt må hjelpes til med og klare selv stadiet...

Morsfølelsen er vell noe vi før enten vi vil det eller ikke...

Prøv å finn på andre ting å ikke la barnet være 100% fokus heletiden, overlat barnet til barnefar, unn deg selv deg selv dager. Gå på shopping, ta spa etc.

Men et barn er for naivt til å forstå at mamma eller pappa ikke ønsket h*n til denne verden, den vil elske deg uendelig uansett hvordan vi behandler dem desverre.

Enig med dem over her. Søk hjelp, ikke for din egen del, men for barnet ditt sin del!

[cheesedoodle]

På hvilket grunnlag kan du si at TS ikke er deprimert meg-og-mine?

[Anonym bruker]

Du burde virkelig gjøre noe med dette, det er rett og slett ikke retferdig ovenfor familien din at du føler det slikt. Jeg vet at føldelsdepresjon er normalt men det kan hende at det ligger noe annet i veien for at du ikke føler morsinstinktet, ett barn fortjener at moren elsker barnet sitt, syns du ikke at ditt barn fortjener det samme? Jeg har vært innom barnevernet 2 ganger, frøste gangen var på grunn av at BF ble tatt med rus, men jeg er ikke sammen med BF og vi bor på hver vår kant av landet så saken ble henlagt. men så var det ei kjerring i blokka som hadde meldt ifra til barnevernet og sagt de mest utrolige ting til dem, jeg tror ikke jeg noen sinne har grått så inderlig da jeg fikk høre hva som stod i brevet og at det var ett menneske som mente at jeg var slik som det stod i brevet, men sakne ble henlagt fordi de så at alt som stod i brevet var usant og at sønnen min har det så godt som overhodet mulig. Poenget mitt er at jeg skjønner at du er redd for Barnevernet, men etter det jeg har vært igjennom så vet jeg at de er her for å hjelpe, og dessuten så kommer ikke en psykolog å ta kontakt med barnevernet for å fortelle at du er en dårlig mor, bare fordi du forteller om følelsene dine. Mitt råd, ta kontakt med fastlegen og bli henvist til psykolog, det kommer til å være verdt det!

Anonym poster: a98c6b46087c2cb506aef0ca0b6b93b2