Gå til innhold

Hva hadde du gjort hvis mannen din var voldelig mot deg?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Min samboer gjennom syv år var voldelig mot meg i helgen. Selv om det aldri er noen unnskyldning for å slå så hadde han en "grunn". Han har hatt god grunn til å tro at jeg har vært utro.. Jeg har ikke vært det fysisk, men jeg har gått bak ryggen hans.

Han fant det ut rett før helga, i helga var det fest, han drakk en del og det pleier han ikke. Når vi kom hjem smalt det plutselig for han, han slang meg i veggen, tok kvelertak og slo mens han skrek til meg.

Tidlig dagen etter hentet vi ungene, og så har vi vært på fjellet hele uka, så har ikke snakket om det enda. Alt har vært som vanlig.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og tenke, han har aldri gjort noe slikt før. Og jeg kan på en måte skjønne reaksjonen også, hadde blitt fly forbanna om han hadde gjort det samme som jeg har gjort :S

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Man har faktisk aldri en god nok grunn til å slå noen, samme hvem. Men om det nå kom til at gubben her prøvde å være voldelig hadde jeg nok tatt steikepanna og gitt ham en rett høyre. Deretter hadde jeg slengt alt han eier og har på utsida og bedt ham dra til helvete. Man slår ikke, man prater. Kan man ikke det på normalt vis, så får man gjøre det slutt eller få seg en time hos psykolog.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

vold er aldri bra, uansett. JEG hadde gått fra mannen på stedet. TENK om det skulle skje igjen? Foran ungene, eller at han gjorde det mot ungene. Nei, fykjame..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde gått. Vold er aldri greit, og jeg ønsker ikke at mine barn skal vokse opp i et hus der det er akseptert at far slår mor (eller omvendt, for den del).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du likevel ikke er mer interessert i mannen din enn å gå bak ryggen hans og holde på med andre uansett om det ikke har endt med sex så er det best om dere går fra hverandre uansett hvordan han reagerte!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg hadde faktisk gått fra ham, selv om det bare skjedde en eneste gang. Dette er noe jeg har tenkt grundig gjennom, fordi vi har blitt beskyldt for nettopp dette: At samboeren min slår meg, noe som er helt absurd. Både fordi han er verdens fredeligste mann, og fordi jeg ikke har et eneste dørmatte-gen i meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det blir veldig feil å Si :" jeg hadde i hvert fall gått", man vet ALDRI hvordan man vil reagere før man har opplevd det selv. For eksempel kan man ikke si til en som nettopp har mistet barnet av kreft , jeg vet hvordan du har det, hvis du ikke har opplevd det selv. Jeg har ei god venninne som tenkte sånn og jeg VET hun mente det, MEN så skjedde det plutselig at mannen slo , ( de har to barn sammen) og hun ville jo gå fra han, men han var så lei seg og ba veldig om unnskyldning og de er fortsatt gift og har det veldig bra. Men det er jo litt urovekkende at mannen ikke har sagt noe som helst mens dere har vært på tur , selv om dere kanskje er på tur med andre så kunne vel dere hatt to minutt alene, på et bad eller utenfor eller ett eller annet sted. At han ikke har tatt intiativ til å be om unnskylding eller si at han er lei seg så er det jo litt skummelt, vil de si at det ikke har betydd noe for han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min samboer gjennom syv år var voldelig mot meg i helgen. Selv om det aldri er noen unnskyldning for å slå så hadde han en "grunn". Han har hatt god grunn til å tro at jeg har vært utro.. Jeg har ikke vært det fysisk, men jeg har gått bak ryggen hans.

Han fant det ut rett før helga, i helga var det fest, han drakk en del og det pleier han ikke. Når vi kom hjem smalt det plutselig for han, han slang meg i veggen, tok kvelertak og slo mens han skrek til meg.

Tidlig dagen etter hentet vi ungene, og så har vi vært på fjellet hele uka, så har ikke snakket om det enda. Alt har vært som vanlig.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og tenke, han har aldri gjort noe slikt før. Og jeg kan på en måte skjønne reaksjonen også, hadde blitt fly forbanna om han hadde gjort det samme som jeg har gjort :S

 

Hva gjorde du da? Gikk bak ryggen hans? Da bør du isåfall unnskylde deg da, og han til deg! Vold er aldri greit uansett. Hadde en samboer som fiket til meg i ansiktet én gang, truet med å kaste meg ut i tjue minusgrader i undertøy og låse meg ute, slo meg hardt med sofaputa, slo inn døra, ja..ble redd jeg, selv om han var full. Har aldri glemt det, og gikk noen mnd etterpå.. Uansett hvor mye han unnskyldte seg. Men det var toppen av kransekaka kan man si! Hadde mye dritt bak oss fra før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært sammen med mannen min i ti år. Han er stille og rolig, men kan ha et eksplosivt temperament. Dersom han plutselig opptrådt som HIs mann hadde jeg nok blitt ordentlig redd, men sannsynligheta er stor for at jeg ville blåst det av som "han er jo ikke slik, det var min egen skyld fordi jeg gikk bak ryggen hans...", og slik begynner vel onde sirkler... Hva er unnskyldninga neste gang? mannen tenker "hun fortjente det fordi....." og dama tenker "det var min egen feil, han er jo ikke egentlig slik...".

 

Det finnes ingen god grunn til å gi noen en omgang juling, det er ikke greit å slå. - og ingen av dere har tatt det opp i ettertid? Merkelig måte å jobbe seg gjennom problemer på ihvertfall...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk fra mannen min etter at han gav meg en ørefik, var borte fra han i 6 mnd, før vi fant tilbake til hverandre. Vi gikk till rådgivning det var et krav jeg hadde. gjør han det igjenn er det slutt helt slutt- Vi har vært sammen i 20 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har opplevd vold i litt over 2 år fra en samboer tidligere, og har lovd meg selv at hvis det skjer igjen så skal jeg ved første anledning pakke ned det viktigste og ta med meg gutten min og dra rett til politiet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Han slang deg i veggen og tok kvelertak på deg sorry men

Min samboer gjennom syv år var voldelig mot meg i helgen. Selv om det aldri er noen unnskyldning for å slå så hadde han en "grunn". Han har hatt god grunn til å tro at jeg har vært utro.. Jeg har ikke vært det fysisk, men jeg har gått bak ryggen hans.

Han fant det ut rett før helga, i helga var det fest, han drakk en del og det pleier han ikke. Når vi kom hjem smalt det plutselig for han, han slang meg i veggen, tok kvelertak og slo mens han skrek til meg.

Tidlig dagen etter hentet vi ungene, og så har vi vært på fjellet hele uka, så har ikke snakket om det enda. Alt har vært som vanlig.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og tenke, han har aldri gjort noe slikt før. Og jeg kan på en måte skjønne reaksjonen også, hadde blitt fly forbanna om han hadde gjort det samme som jeg har gjort :S

 

Han slang deg i veggen og tok kvelertak på deg sorry men om du så hadde vært fysisk utro med bror hans hadde han ikke hatt god nok grunn til dette. Bli sint og forlate deg/kaste deg på dør ja men ikke å angripe deg fysisk.

Om du bare lar det gå forbi stille er det nok stor sjangse for at det skjer igjen. Det må ihvertfall snakkes ut og han må skjønne at han virkelig har gjort noe galt.

For har man først tråkket over den streken en gang..,.

Og mannen din gikk ikke bare over streken han tok et stavsprang over.

 

Hva jeg ville gjort om mannen min var voldelig mot meg, det jeg gjorde jeg gikk. Og ja etter første gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde ikke vært hans kone lenger, bedt han pakke sine saker og komme seg til h****** ut fra huset.

 

Jeg vokste opp i et voldelig hjem, med vold både mot mor og oss barna. Skal aldri igjen være redd i mitt hjem.

 

Finnes null toleranse for slikt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ronja røverdatter

Ja, si det. Og det er lett å si når man ikke er midt oppi det. Jeg innbiller meg at jeg hadde gått. Men om jeg ikke hadde gått, så håper jeg inderlig at jeg hadde hatt kvinnekraft nok til å forlange et skikkelig oppgjør, en veldig grundig samtale og eventuelt hjelp uten i fra.

 

Uansett hvor "god" grunn han har, hvor sint og fortvilet han var og hvor snill og grei han egentlig er, så må dette taes alvorlig slik at det ikke blir noen annen gang, samt at du også har den styrken som trengs til å gå uten noen som helst nøling om det skulle skje igjen, uansett grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han burde heller ha pratet med deg og bedt deg om og være ærlig med han eller flytte.

 

Det han hiver deg inni veggen og slår deg er IKKE greit uansett hva du har gjort. Om du tilgir han så må du huske at nå når han allerede har gått over streken er det veldi enkelt for han og gjøre det igjen om du gjør noe som han ikke liker eller som gjør han sjalu. Så husk om han får en ørliten mistanke om at du er utro igjen så er det mye enklere for han og ty til vold for det har han alerede gjort før og du gjorde ikke noe med det..

 

Om du tilgir han så bør dere oppsøke hjelp begge to. For han trenger og stole på deg at du ALDRI igjen er utro med noen igjen og han må skjønne at det og bli voldelig ikke er greit uansett hva du finner på. At han bruker din utroskap som unskyldning er rett og slett ikke greit og ikke en unskyldning som liksom skal forklare hvorfor han slo deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min samboer gjennom syv år var voldelig mot meg i helgen. Selv om det aldri er noen unnskyldning for å slå så hadde han en "grunn". Han har hatt god grunn til å tro at jeg har vært utro.. Jeg har ikke vært det fysisk, men jeg har gått bak ryggen hans.

Han fant det ut rett før helga, i helga var det fest, han drakk en del og det pleier han ikke. Når vi kom hjem smalt det plutselig for han, han slang meg i veggen, tok kvelertak og slo mens han skrek til meg.

Tidlig dagen etter hentet vi ungene, og så har vi vært på fjellet hele uka, så har ikke snakket om det enda. Alt har vært som vanlig.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og tenke, han har aldri gjort noe slikt før. Og jeg kan på en måte skjønne reaksjonen også, hadde blitt fly forbanna om han hadde gjort det samme som jeg har gjort :S

 

Ta ungene og reis hjem til ho mor mens du får tenkt deg grundig om.

Jeg ville forlatt ham selv om det ble med denne ene gangen. Han gikk over grensa, og kan ikke endre hva som er skjedd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg vært han så hadde jeg sikkert gitt deg en jeg også, jeg hadde i all fall klasket til typen min hvis han hadde gått bak ryggen min. Så kanskje du fortjente det! Du må nå i alle fall snakke med han!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det er enkelt for de som ikke har opplevd vold å si at de hadde dratt med en gang eller slått med steikepanna tilbake.

Det er vel en grunn til at mange blir hos voldelige mann i årevis, at noen til slutt blir drept eller flere år med vold, at det er opprettet krisesenter rundt i landet og at politiet har mer fokus på familievold.

Dersom det hadde vært så enkelt som å bare reise ved første ørefik så hadde ikke alt dette vært nødvendig.

Jeg har hatt ei venninne som levde med en voldelig mann i flere år og det endte med at han tok livet av henne på en grusom måte. Dersom dette hadde vært så enkelt å gå så hadde alle som ble slått og misbrukt gått.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke så enkelt å bare gå, for i min situasjon den gangen så hadde jeg aldri før vært så forelsket som da, så det var en haug med følelser i bildet og han lovet selvfølgelig at det aldri skulle skje igjen(gang på gang).

Men nå som jeg har vært igjennom et helvette en gang, blitt rundlurt til å tilgi og fått unge i ettertid, så skjønner jeg at hvis jeg noengang skulle komme i en slik situasjon igjen så er det bare å komme seg vekk så fort som mulig. Aller mest for å beskytte gutten min, det er første prioritet, dernest meg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det kommer veldig an på personligheten din om du går eller blir. Dessverre er jenter/kvinner ofte lite selvsikre og tror at de fortjenter å bli slått, er dumme, ikke klarer seg alene osv.

 

Jeg har en gutt fra før, og venter jente nå. Dette er noe jeg tenker mye på, at jeg skal gjøre alt jeg kan for at hun skal ha tro på seg selv og sin egenverd!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid tenkt at jeg ville gått på flekken, men når jeg tenker på de følelsene jeg har for mannen min nå, så er jeg virkelig ikke sikker lenger. Vi har vært gift i 15 år, han kan være ganske hissig, men har aldri vært voldelig på noen måte. Om han nå skulle miste kontrollen en gang, og om jeg følte at jeg kunne forstå at han gjorde det (pga noe jeg hadde gjort), og han angret veldig etterpå, så er jeg ikke lenger sikker på at jeg ville ofret alt det fine vi har sammen pga en hendelse.

 

Men jeg ville nok krevd en del av han for å fortsette. Ville også muligens dratt fra han en stund og latt han svette litt og gjøre en innsats for å få meg tilbake.

 

Nå kan jeg ikke se for meg at det skulle skjedd, ettersom jeg har behandlet min mann ganske dårlig for noen år tilbake (utroskap blant annet) uten at han har gjort meg noe som helst fysisk. Han har vært rasende og det har lynt av øynene hans, men han vet at i det øyeblikket han legger hånd på meg så er det han som har tapt.

 

Kort sagt: Ingenting unnskylder vold, men jeg tror nok likevel at jeg kunne tilgitt det EN gang, gitt de rette omstendighetene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir nesten litt provosert av alle som aldri har opplevd vold i forholdet sitt som bastant mener at de hadde gått.

 

Jeg har selv levd i et samboerskap der jeg ble jevnlig utsatt for fysisk vold i over et år før jeg kom meg ut. Når han du elsker og stoler 100 % på plutselig snur om og slår deg så er det ytterst få som går, si hva dere vil - men dere vet ikke før dere står oppi det, jeg var like bastant selv før jeg møtte min eks. For meg føltes det helt uvirkelig at han skulle skade meg, og i starten prøver man å finne en forklaring på hvorfor. Menn som slår har ofte en makt over kvinnene sine som gjør at de fortsetter å forsvare dem, fortsetter å håpe, og fortsetter å prøve å finne forklaringer. Når det skjer mange nok ganger begynner man til slutt å finne seg i det - det høres absurd ut, men slik er det for veldig mange. Istedet for å snakke med venner og familie om det som kanskje kunne hjelpe meg murte jeg meg inne og hjalp ham med å skjule forbrytelsen og de merkene han påførte meg.

Først da jeg havnet på sykehus etter nesten å ha blitt slått ihjel kom jeg meg unna og skjønte at jeg måtte slutte å forsvare ham.

 

Og det #22 skriver - om at jenter som blir slått er dumme og ikke klarer seg alene er det værste svada jeg noensinne har hørt, dette handler ikke om egenverd og tro på seg selv.

 

Jeg lever selv i et forhold nå med en mann som det er fullstendig utenkelig at noensinne ville lagt en hånd på meg, men hadde han gjort det hadde det vært det siste han hadde sett av meg. Og det vet han, han kjenner min historie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er absolutt ingen dørmatte om noen skulle tro det. Det er jo en veldig vanskelig situasjon. Samboeren min har ALDRI gjort noe slikt før, han har veldig temperament men aldri vært fysisk. Jeg har også alltid tenkt at jeg skal gå første gangen om noe slikt skjer, men jeg kommer nok ikke til å gjøre det.

Vi har vært sammen i syv år og har to barn, jeg synes faktisk ikke det er så lett.

Men jeg skulle ønske han sa noe om det, at han ihvertfall sa unnskyld og forklart at det ikke skal skje igjen, det har han ikke gjort. Jeg føler faktisk at det er jeg som bør si unnskyld..

Jeg vil ikke ta det opp nå som vi er på hytta, men vi må nok ta en prat i morgen.

Innrømmer at jeg er litt nervøs for den praten..

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...