17 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

At jeg aldri får oppleve å bli mamma for første gang en gang til.
Hadde gleda meg sånn til å få babyen på brystet og ha masse bilder fra hun var helt nyfødt og det var blitt en ny familie, men de tankene ble ødelagt når de bare løp avgårde med henne opp på intensiven :'(
Det ødela mye, blant annet amminga

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 07 april 2012 - 11:21:

At jeg aldri får oppleve å bli mamma for første gang en gang til.
Hadde gleda meg sånn til å få babyen på brystet og ha masse bilder fra hun var helt nyfødt og det var blitt en ny familie, men de tankene ble ødelagt når de bare løp avgårde med henne opp på intensiven :'(
Det ødela mye, blant annet amminga

Ja skjønner den, men samtidig så var det gode grunner til at de måtte ta henne på intensiven. Kan du fortelle hvorfor?
Selv har jeg 2 akutte KS og et planlagt og har derfor aldri fått oppleve å få barnet opp på brystet med en gang, men vært overlykkelig for at det gikk bra tross alt. :-)

[Anonym bruker]

Fikk ikke ut fostervannet i lungene så hun fikk problemer med å puste. Er så klart glad for at de løp avgårde og fiksa det, men det ødela mye uansett. Hadde gleda meg i mange år

[Anonym bruker]

Jeg fikk ikke se min datter bli født (narkose pga hastesnitt), ei heller holde henne eller se henne før hun var blitt 9 timer gammel.. ødelagg mye for meg også, men jeg tenker heller at jeg får ta det igjen så lenge hun lever og heller være glad for at alt gikk bra med oss begge.

[Alva♡♡♡♡]

Men du kan fortsatt oppleve å bli mamma for andre gang, tredje gang osv? Det er ikke noe mindre magisk det, jeg lover!

[<3Barn&Engler<3]

Fikk heller ikke oppleve det du snakker om her. Første svangerskapet ble endt med fødsel i uke 21, endte opp med å ligge med to dødende barn i armene mine, vel vitende at vi aldri fikk bli kjent med dem, eller fikk se de vokse opp. Når jeg da ble gravdi igjen, og enderlig turte å tro dette ville gå bra (i uke 37) så startet jeg å glede meg til å kunne oppleve det å holde sønnen våre den første tiden på brystet mitt, det gikk heller ikke som jeg så for meg, jeg holdt på å besvime av blodmangel, så samboeren fikk beskjed om å få av seg på overkroppen, for han måtte ta imot sønnen vår så fort han var ute, jeg fikk ikke holde gutten vår før han var 2 timer gammel, enda jeg var "tilbake" og opplagr kort tid etter jeg svimte bort. Har fortsatt ikke den dag i dag "typisk" mor/barn bånd med gutten vår, han er snart 14 mnd. Samboeren og sønnen har derimot det magiske båndet.
Lillesøster fikk jeg på brystet mitt rett etter fødsel, men der ble det ingen "herlig magi", da hun kom til med navlestrengen surret rundt halsen, vi var i sjokk.

[Anonym bruker]

<3gutt11&?2012+engler<3 skrev 07 april 2012 - 12:22:

Har fortsatt ikke den dag i dag "typisk" mor/barn bånd med gutten vår, han er snart 14 mnd. Samboeren og sønnen har derimot det magiske båndet.
Lillesøster fikk jeg på brystet mitt rett etter fødsel, men der ble det ingen "herlig magi", da hun kom til med navlestrengen surret rundt halsen, vi var i sjokk.

Kan skjønne at det føles litt sårt at du ikke fikk oppleve det, men ikke legg så veldig mye i det.
"Typisk" mor/barn-bånd er ikke avhengig av om du får ungen rett på brystet eller ikke. At du <3gutt11...... bruker det som en mulig forklaring er bare trist.
Jeg fikk selv første rett på brystet, luktet helt for jævlig og var langt i fra et magisk øyeblikk. Nr 2 ble tatt med keisersnitt og da fikk pappan henne på brystet sitt.
Førstefødte er pappajente og nr 2 er mammajente. Så har ingen sammenheng.

[<3Barn&Engler<3]

Anonym bruker skrev 07 april 2012 - 12:46:

<3gutt11&?2012+engler<3 skrev 07 april 2012 - 12:22:

Har fortsatt ikke den dag i dag "typisk" mor/barn bånd med gutten vår, han er snart 14 mnd. Samboeren og sønnen har derimot det magiske båndet.
Lillesøster fikk jeg på brystet mitt rett etter fødsel, men der ble det ingen "herlig magi", da hun kom til med navlestrengen surret rundt halsen, vi var i sjokk.

Kan skjønne at det føles litt sårt at du ikke fikk oppleve det, men ikke legg så veldig mye i det.
"Typisk" mor/barn-bånd er ikke avhengig av om du får ungen rett på brystet eller ikke. At du <3gutt11...... bruker det som en mulig forklaring er bare trist.
Jeg fikk selv første rett på brystet, luktet helt for jævlig og var langt i fra et magisk øyeblikk. Nr 2 ble tatt med keisersnitt og da fikk pappan henne på brystet sitt.
Førstefødte er pappajente og nr 2 er mammajente. Så har ingen sammenheng.

Her er det nok det som er en stor del av det, altså ikke selve "rett på bryst etter fødsel", men jeg var totalt utslitt etter fødselen, mistet over 1 liter blod under selve fødselen og mistet en god del under renselsen også, på dag nr 3 endte de opp med å gi med 3 enheter med blod, da de mente jeg var i risiko, dette førte til at samboeren hadde alt ansvar med gutten på barselen, og de første 4 mnd hjemme, jeg klarte etter 2 uker å gjøre småting, men ikke så veldig mye, jeg deltok på det å gi flaske fra vi kom hjem, men da ble jeg sittende i stolen å gi han, mens han lå godt støttet opp på en ammepute, var for sliten i kroppen til å holde han.
Ble nok feil ordlagt av meg, skylder så klart ikke på den første kontakten for at båndet ikke er der, men alt til sammen har gjort at gutten vår helst vil være med sin far, enda tyngre ble det da jeg ble gravid igjen etter 4 mnd (prevensjon som ikke funket) svangerskapet var tungt på mange måter, og nå som vi har lillesøster også, så avviser sønnen min meg totalt, jeg prøver å finne på ting med han ol, er ikke slik at jeg kun tar meg av jenta og samboeren gutten, men gutten vil helst ikke ha noe med meg som mor å gjøre. Alt jeg kan gjøre er å forsøke videre og håpe han vil godta meg igjen.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ks og fikk ikke møte barnet før etter noen timer fordi jeg måtte sys, overvåkes, osv, og barnet måtte på intensiven. Er bare glad for at alt gikk bra med alle. Barnet lå på nyfødtposten i mange uker, og den første tiden var ikke som jeg hadde tenkt. Men jeg tenker også: takk for at vi ikke vet hvordan alt i livet blir. Det hadde vært fryktelig kjedelig og ikke minst skummelt og angstfylt. Jeg har opplevd mye vanskelig, men er på en måte glad for det i dag for det har gjort meg mye sterkere.. Men er veldig glad for at jeg ikke visste om det på forhånd, da hadde jeg gitt opp før alt startet. Så at noen ting blir litt annet enn det vi tenker tror jeg av og til kan være sunt.

[Anonym bruker]

Kanskje prøve å se ting i annen perspektiv..
Se heller fra ditt barns vinkel istedet for ditt ditt ditt...
Barnet måtte ut pga oksygenmangel, hvis de hadde heller ventet med å hjelpe barnet ditt og heller latt deg få det "magiske" øyeblikket du så mye ville ha, så ville det bare blitt ved dette "magiske øyeblikket" og ikke mer da barnet ditt ikke ville ha klart seg.

Henger du deg i dette så vil det utvikle seg til at du innbiller deg at du og den lille ikke fikk dannet bånd sammenn og det vil skakkjøre forholdet dere imellom (refererer til et annet innlegg ovenfor hvor en mor innbiller seg at hun og den lille ikk har det magiske båndet pga hun ikke fikk holdt barnet før det var par timer gammelt..)
Tull og tøys..det blir til hvordan man gjør det til...

[Gidder ikke!]

Det er like stort å bli mamma for andre gang! Og sikkert tredje og fjerde osv også
For meg var opplevelsen mye mye bedre andre gangen, da var alt sÅ mye tryggere og i det hele tatt var jeg mye mer til stede.
Første fødsel og babytid var preget av panikk, frykt og redsel for å ikke være bra nok, huff, det var en trist og vanskelig tid.
Andre gangen var bare fantastisk på alle måter!

Prøv heller å akseptere at det ikke gikk helt som du hadde tenkt, det er ingenting du kan gjøre med det nå uansett.
Jeg kan nesten garantere at du vil oppleve noe stort ved et evt neste barn også, forhåpentligvis uten komplikasjoner:)

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener egentlig... Jeg lå i narkose når babyen min ble født, og fikk ikke se han før flere timer etterpå. Da var jeg så neddopa at jeg husker svært lite. Husker ikke stort fra den første dagen egentlig. Dessverre blir det heller ikke fler barn på meg, så jeg vil aldri oppleve det, og det er litt sårt.

[Iselilja]

Alva♂♂♂♀ skrev 07 april 2012 - 12:02:

Men du kan fortsatt oppleve å bli mamma for andre gang, tredje gang osv? Det er ikke noe mindre magisk det, jeg lover!

Helt enig. Synes nesten det blir bedre for hver gang, jeg

[Anonym bruker]

Jeg hadde hasteKS i full narkose første gangen. Ungen var over 5 timer gammel før jeg fikk første møtet. Lå i kuvøse for oksygen, og jeg var dopa fra ende til annen. Husker første blikket på ungen, men ikke så mye mer.

Trist da, men greit i ettertid Det er ikke det møtet som avgjør noe som helst

I ettertid har jeg hatt greie vaginale fødsler, og det er jo en opplevelse. Men heller ikke det avgjør hverdagen med barna Og der er INGEN forskjell i følelsene for barna

[<3Barn&Engler<3]

Anonym bruker skrev 07 april 2012 - 14:41:

Kanskje prøve å se ting i annen perspektiv..
Se heller fra ditt barns vinkel istedet for ditt ditt ditt...
Barnet måtte ut pga oksygenmangel, hvis de hadde heller ventet med å hjelpe barnet ditt og heller latt deg få det "magiske" øyeblikket du så mye ville ha, så ville det bare blitt ved dette "magiske øyeblikket" og ikke mer da barnet ditt ikke ville ha klart seg.

Henger du deg i dette så vil det utvikle seg til at du innbiller deg at du og den lille ikke fikk dannet bånd sammenn og det vil skakkjøre forholdet dere imellom (refererer til et annet innlegg ovenfor hvor en mor innbiller seg at hun og den lille ikk har det magiske båndet pga hun ikke fikk holdt barnet før det var par timer gammelt..)
Tull og tøys..det blir til hvordan man gjør det til...

Unskyld meg, men har da ikke sagt det ene og alene er pga at vi ikke fikk den første kontakten! Nå får du rulle inn og lese det andre innlegget mitt synes jeg. Som jeg skriver i innlegg nr 2, så ligger det mer enn bare det bak den dårlige kontakten mellom meg og min sønn.

[Linerlen og pipipen]

Jeg fødte for 14 dager siden og fikk gutten rett på brystet. Jeg måtte sy endel og synes det var så jævlig at det var helt uvesentlig at den ungen lå der! Jeg bare hulka og grein og synes øyeblikket var fint lite magisk. Jeg hadde hørt masse om hvor fantastisk dette skulle være, men det stemte ikke her gitt!
Morsfølelsen kom smygende på kvelden da han var 7-8 timer gammel. Da var han våken og lå og titta og titta på verden