9 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Nå er det riktignok bare 3 uker siden jeg fødte, men jeg får litt panikk når jeg tenker på den.

Nr 1 var en mer kontrollert fødsel følte jeg, ble igangsatt dagen etter termin pga høyt bt, og ble jo nøye overvåket hele veien. Fikk epidural når smertene var uutholdelige, ved ca 7 cm åpning. Jenta ble tatt med vakum, og det var faktisk mye styr pga at hun fikk så lav puls. MEN, jeg var liksom så lykkelig etterpå, og glemte fort hvor kjipt jeg syntes det var. MAks et par dager.

Denne gangen gikk vannet 5 dager tter termin, ingen rier, så ble innlagt på kvelden, og satt igang dagen etter. Forsatt bare masse maserier, og ingen fremgang. På kvelden fikk jeg morfin og noe å sove på, og sov natten gjennom, med rier... Dagen etter fortsatt dårlige fremgang, jeg var sliten, lei, stressa, hadde vondt osv. De tøyde å dro i meg konstant følte jeg, og alle skulle sjekke hele tiden. Mye mas.. Utpå dagen begynte riene å ha litt effekt, men fortsatt for lite. De fant ut at jeg skulle stå på alle 4 for å se om han lå rart i bekkenet, og da fikk jeg noen skikkelig heftige rier. Jeg hadde da 4 cm åpning, og de sa at nå var jeg i fødsel. Jeg hadde skikkelig vondt, ville ha epidural, men de snakket det bort følte jeg. Etter en halv time gjorde det altfor vondt, og reiene var konstante, og jeg skrek jeg måtte få epidural. For sent sa de da. Så fra 4 cm til full åpning tok det ca 1 time med grufulle smerter(synes jeg), og 10 min med press før han var ute. Jeg syntes det var så vondt at jeg fikk sjokk. Jeg skrek og hylte og gråt hele tiden, og husker det som så utrolig traumatisk i forhold til første fødsel. Og da gutten kom ut løp de ut med han, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde revnet litt mye. Så da måtte jeg på operasjon, før jeg fikk ammet han eller noe. Fikk vite etterpå at alt skjedde så fort, og at gutten var 38 sm rundt hodet, og at de ikka hadde sjans til å hindre en total ruptur..

Så her "sitter" jeg etter tre uker, har smerter i underlivet, sliten og litt deppa, skulle ønske jeg husket fødselen som fin, og ikk eminst tiden etter..

Flere som har hatt det sånn, eller sånne opplevelser rundt fødsel?

Merker at "morskjærligheten" ikke føles like sterk til han her som med første, og det gjøre meg så stresset og redd...

[Schrødingerkatta]

Hei!
Jeg kommer ikke over fødselen jeg heller og det er nå 6 mnd siden! Jeg svarer siden du spurte så ikke for å skremme deg, alle er forskjellige, de "normale" er nok over det lenge før meg

Jeg skal ikke ha flere barn mye pga fødselen, men også alderen min spiller inn her, men mest er det fødselen som har gitt meg skrekken. Ble igangsatt og måtte ha vakum for å få ut gutten og han pustet ikke selv da han kom ut og ble i hyrten og styrten lempet ut av fødestua og rett i armene på barnelegen...
Det gikk heldigvis bra med ham, utviklingen ser fin ut

Nå fikk jeg epidural for det var jo helt uutholdelig, men det sinket prosessen så den måtte de slå av. Det er noe med det å bli igangsatt, ungen er liksom ikke med...

Nå revnet ikke jeg som deg men ble klippet. Huff det hørtes ikke godt den revninga di, håper det leger seg fort for deg. Sett deg i en balje med vann blandet med vanlig grønnsåpe, det hjelper helingsprosessen og gjør at du får renset og vasket ordentlig.

Du skal se morskjærlighet kommer når du får ting litt på avstand, det er jeg helt sikker på. Husk at det bare er tre uker siden opplevelsen

Klem til deg

[81-Mamma<3<3]

Jeg hadde en ganske hard første fødsel. Alle sier jo at det tar så lang tid første gangen! Men vannet gikk og rieene kom med en gang. Vonde. Gikk greit de første to timene, kom på sykehuset og hadde 5 cm åpning. Men de neste 2-3 timene før ungen var ute var grusomme. Alt gikk så raskt. Ingen pauser. Sinnsykt vondt. Jeg trodde jeg skulle dø. Fikk nok også sjokk som du sier! og fikk beskjed om at det var for sent med epidural! Jeg revnet heldigvis ikke så mye.
Å når jeg senere fortalte om fødselen som jeg syntes var grusom, var alltid kommentaren: ååå, så heldig du var som fødte så raskt! Heldig my ass! Jeg hadde traumer ett helt år etterpå! Og ved neste fødsel var jeg livredd styrtfødsel! (men merkelig nok brukte jeg mye lengre tid på nr 2, noe som også var en mye bedre fødsel)!
Så jeg tror jeg kjenner igjen følelsen! Jeg snakket mye om det. Prøvde å bearbeide det i stede for å fortrenge det. Var på samtale på sykehuset før neste fødsel.
Det alle sier om at det var grusomt men raskt glemt stemte ikke for meg første gangen. Men fødsel nr 2 har jeg sjelden tenkt på i ettertid.
Det er helt iorden å føle slik du gjør! Det er ikke alltid så fantastisk å føde! Følelsene for ungen kommer nok når dere blir bedre kjent, og du har fått fødselen mer på avstand!

[Vaskekost]

Nei, du er absolutt ikke alene om det! Jeg slet selv med å komme over fødselen, tror jeg var i sjokk lenge etterpå..
Nå var ikke min fødsel så ille, men den tok tid. Jeg var 10 dager på overtid da den startet av seg selv, men veene var ikke effektive nok, så de måtte ta vannet mitt og jeg måtte få drypp for å få sterkere rier(jeg har sprøyteskrekk). Jeg hadde nok håpet at fødselen skulle gå for seg litt mer naturlig, uten masse ledninger og styr.
Det som var nok det værste for meg, var at når lillefrøkna endelig kom ut og jeg trodde at nå var jeg ferdig, ville ikke morkaka ut.. Så de sto og trykte meg på magen, mens de dro i morkaka. Og jeg hylte for det var så vondt, og jeg kikket bort på babyen min som lå i armene til pappaen og jeg lurte på når det var min tur og få se henne. Heldigvis kom morkaka ut til slutt, ellers hadde jeg blitt sendt til operasjonssalen. Men jeg mista mye blod , og var så svimmel, slapp og sliten pga blodtapet at jeg klarte ikke komme meg ut av senga før dagen etter fødselen. Jeg var svimmel og slapp leeenge etter fødselen, tok lang tid før jeg begynte å føle meg som meg selv igjen. Og den lykkefølelsen jeg trodde kom umiddelbart når ungen var født, var der ikke. Jeg var selvfølgelig glad i ungen min, men jeg var så sliten at det overskygget alt.
Nå, 8 mnd etterpå er morslykken absolutt på plass. Jeg er så glad og takknemlig for denne lille skapningen og tenker at hun var så verdt det. Jeg tenker til og med at det snart er på tide med en baby til, og tankene om fødselen er ikke så skremmende. Men jeg må innrømme at jeg håper det går greiere neste gang
Gi det tid, 3 uker er ikke lenge. Du kommer nok ikke til å glemme fødselen helt, men jeg tror nok du kommer til å se annerledes på ting etterhvert =) Men om du fortsetter å være sliten og deppa, ville jeg nok tatt en prat me helsesøster om det.

[Anonym bruker]

Noen måneder siden her da, men både svangerskapet og fødsel er fortsatt i minnet...Hadde et tungt svangerskap, var mye vondter og redsler.
Fødselen ble igangsatt 3 uker før termin, fikk epidural men den virket ikke helt så det var grusomt vondt. Det tok 12 timer frem til pressefasen, presset i 1 time, ble tilslutt forløst med tang.
Etter fødsel ville ikke morkaken løsne, hele rommet ble plutselig fullt i hvite og grønne frakker og jeg fikk full panikk, rett og slett dødsangst!
De måtte inn å løsne morkaken manuellt med hendene og det sto flere og omtrent hoppet på magen min, var helt fryktelig vondt. Mistet masse blod også. Mens dette pågikk ble baby tatt fra meg, husker ikke alt heller. Fikk en brist i halebeinet pga dette og kunne ikke sitte på 2 mnd.
Det hele var en fæl opplevelse, men det gikk heldigvis bra, har en frisk og nydelig baby DET er det viktigste!

[Doodlita]

Jeg trodde at jeg hadde en ille fødselsopplevelse første gangen. Ble igangsatt, hadde noe forferdelige drypprier og alt gikk veldig saaaakte - noe som førte til at jeg var i aktiv fødsel i tre døgn. Jeg vet de diskuterte keisersnitt flere ganger, men jeg hadde jo framgang og det gikk jo bra. Jeg var veldig sliten etterpå, men det vonde glemte jeg egentlig veldig raskt.

Fødsel nr. 2 startet ganske likt. Måtte også settes i gang, og den første fasen gikk raskere, men tok likevel lang tid. De tok vannet på 3 cm åpning, og det var nok til å sette i gang fødselen, men det tok 11 timer, fra 3 - 4 cm åpning, men da var det som om noen slo på en bryter. Resten av fødselen var sinnssvakt intenst, det tok litt over en time fra 4 cm til barnet var ute. Jeg revnet en del, men ikke totalt. Men det er noe ved den fødselen som jeg ikke helt kommer over. Jeg vet ikke om jeg vil ta sjansen på å få flere barn.

[Anonym bruker]

Kikker innom her, og skriver ikke dette for å skremme deg, men det er fem år siden min første fødsel og jeg har ikke glemt noe av det!
Jeg gikk etterhvert rett i kjelleren fordi jeg ikke fikk bearbeidet opplevelsen. Jeg er snart ved termin igjen og jeg gruer meg så fryktelig pga sist gang. Men jeg får god oppfølging denne gangen pga alt som skjedde sist.

Vil bare si at du kanskje kan ha nytte av å ta kontakt med jordmor og gå gjennom fødselsopplevelsen ganske fort, så ikke den blir hengende ved deg. Be om å få tilsendt epikrisen fra sykehuset og gå gjennom den sammen med en jordmor eller en annen helseperson du stoler på for å få følelser, minner og traumer ut av kroppen.

Lykke til!

[yrild]

Etter den første fødselen hadde jeg det som deg og min mann var i sjokk og da mener jeg virkelig sjokk...

Det tok oss to år å "komme over det" og egentlig ble vi ikke helt hele før ved vår andre fødsel som gikk lekende lett.

Men... jeg hadde også mer euforiske følelser etter første fødsel selv om det var dramatisk.

Be om samtale med jordmor slik at du får gjennomgått fødselen, det hjelper litt.

[LillemorHeidi]

Morskjærlighet: Da jeg fikk nummer to tok det også lang tid før morskjærligheten virkelig kom på plass. Jeg var glad i i småen men følte ikke at jeg var like glad i han som i søsteren. Heldigvis kom den smygende etterhvert guttungens personlighet vokser fram. Nå er han et halvt år og Jeg er like glad i han som i søsteren. Det er veldig vasnkelig å ikke bli glad i solstrålen som ligger i sega og synes du er verdens beste på morgenen.

Fødsel: Jeg ville snakket med en jordmor og bestilt fødselsjornalen din. Det er gordt å gå igjennom den med noen som kan forklare og svare på alle spørsmålene. Jeg hadde behov for gjennomgang av første fødsel før nummer to. Men jeg ventet til jeg ble gravid igjen før jeg endelig gjorde det. Dette medførte selvfølgelig at jeg gikk å gruet meg unødvendig mye mens jeg ventet på papirene og gjennomgang. Da det endelig var gjort var det en stor lettelse.

[kokosyklus]

Heisann!

Når det gjelder rupturen kan jeg trøste deg med at selv med totaltruptur 4 + har venninnen min ingen plager i ettertid. Må være helvete på jord  å sitte med så grusomt mye smerter og en nyfødt baby..
Jeg har født to barn nå og med første gikk jeg fryktelig deprimert frem til 8 mnd, men det ga seg ikke skikkelig før etter at hun fyldte ett år og hadde begynt i barnehage, Skulle så inderlig ønske at jeg tok kontakt med helsestasjonen og fortalte hvordan det var. Jeg løy og lot som at alt var bra.
Jeg mistet ekstremt mye blod under begge fødslene, men første gangen ble det ikke oppdaget fordi jeg unnlot å be om hjelp på sykehotellet, Jeg var fryktelig blodfattig og gjennomsliten i mange måneder etterpå.
Andre gangen ble det heldigvis oppdaget så jeg ble operert og fikk 2 poser blod, men holdt på å ikke si noe da heller iom at jeg trodde en slik blødning var normalt.
Permisjonen min med første barnet ble totalt ødeleagt! Jeg ba ikke om hjelp, sa ikke noe til noen og hatet ungen min for alt hun tok fra meg. Søvn, hvile og måltider. Jeg måtte gå med vognen hver gang hun skulle sove og gikk gjerne 4-5 timer i strekk. Jeg gråt og gikk. Jeg gikk med øynene igjen for å få "sove" litt mens hun sov.

Når man blir så sliten og plaget fysisk og psykisk har man så mye mindre å gi de små babyene. Det komme rmange netter med nattevåk, ( jepp, jeg har vært våken siden 3 i natt) dager med tenner og diare, tilvenning av fast føde og lassevis med andre frustrasjoner som blir ENORME hvis man har mer enn nok med seg selv og null overskudd til å takle alt dette på en normal måte.

BE OM HJELP!

Vær så snill. Jeg holdt på å skade ungen min til slutt. Jeg skrek til henne, smalt i dører, kastet ting i veggene og gråt. Alt dette daglig uten å be noen om hjelp. Det skadet forholdet mitt til jenta mi. TAKK og pris for at jeg fikk mulghet til å ta henne ut av barnehage da hun var halvannet år og være hjemme med henne til hun ble 2,5. Det gjorde utrolig mye for forholdet mitt til henne og jeg er sjeleglad for at jeg fikk den muligheten til å se at det faktisk er koselig å være sammen med henne. Vi har det så fint i dag, til tross for den kjipe starten. Det kunne vært unngått hadde jeg bare ikke vært så redd for å gråte på helsestasjonen.

Be om hjelp for det som plager deg, så du kommer deg ut av dette. En totalruptur og dramatsik fødsel er heftig, det er ikke meningen at du skal kunne takle alt dette på egenhånd.
Heøsestasjonen har verdens beste mennesker og du får så mye forståelse og omsorg der.

KLem og lykke til!