39 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Nå svarer jeg kun på hovedinnlegget.

Du sier du ikke vil ha hovedomsorgen. Du skriver ingenting om at du har fast avlastning. Har du det?

Hvorfor er der ingen kontakt med fars familie? Kan ikke noen der være faste avlastere? Eller har du aldri spurt noen av dem? Kan de kanskje være interessert i å ha barnet en helg i måneden, så barnet blir kjent med fars familie? Og så kan du kanskje få et besøkshjem av barnevernet også, som har en helg i måneden? Så har du plutselig 2 helger hver måned til å tenke kun på deg

Har du fått hjelp, eller sliter du deg bare gjennom dagene? Har du snakket med barnevernet? De har ekstremt mange tiltak de kan sette inn, før det blir snakk om å overta omsorgen. Aktiviteter og helger kan du få hjelp til ved at andre tar det. Leksehjelp om barnet trenger det. Miljøterapeut bare for å snakke med noen for din del(jeg har det selv, og hun kommer en dag i uka, så jeg får tømt mine følelser på henne )

Jeg vet det kan være skikkelig tøft å være mor, uten en far å hjelpe til...... Jeg vet altfor godt. Og har tenkt dine tanker mange ganger gjennom årene. Men så tenker jeg fra barnas ståsted, og da er det ikke så lett lenger. For selv hvor lei jeg kan bli, så er der INGEN i verden som vil stille opp for mine barn slik jeg gjør når det virkelig trengs, og når grensene tøyes til det ytterste. Og vi har vært og er på den grensen hele tide, og har vært det  i mange år. Og her er til og med eldste barnet voksent i følge loven.

[Anonym bruker]

Ut i fra det du skriver mener jeg mye, men det er for lite informasjon til å gi deg et godt svar... Håper vi hører fra deg igjen, HI.

[Anonym bruker]

Hun har ingen kontakt med farens familie fordi de bor mer enn 150 mil unna, og familien består uansett bare av en bestemor og en barnløs onkel.

Jeg er nok en av de menneskene som ikke skulle hatt barn. Det gir meg ingen glede å være mor, og har aldri gjort det. Har avlastning en helg i måneden, og det er bare da jeg er lykkelig. Jeg tar meg av datteren min bare fordi jeg må, fordi jeg selvsagt ikke kan la et barn lide. Jeg er kanskje følelsesmessig avstumpet, men ikke ond. Men jeg føler ingen nærhet, ingen ømhet for henne. Jeg vet at jeg burde, men jeg gjør det ikke. Jeg ser at hun trenger mer enn det jeg kan gi henne, men jeg klarer bare ikke. Det hun trenger finnes ikke i meg.

[Anonym bruker]

Kontakt barnevernet og fortell at du virkelig trenger hjelp!
De er nødt til å hjelpe, og de vil se på barnets beste og ikke ditt beste. Hva som er det beste for barnet ditt vil du få hjelp til å avgjøre at barnevernets samarbeidspartnere som f.eks bup.

Håper det ordner seg for dere begge, dette blir ikke lett uansett hva som skjer.

Datteren din er så stor, hun vil bli merket for livet av at du gir henne fra deg og ikke vil ha henne. Men kanskje kan en kjærlig fosterfamilie kunne bøte litt på den skaden, det må nesten noen kyndige psykologer få uttale seg om. Du må likevel ha i bakhodet at å bli avvist på denne måten av en forelder vil knekke en 9-åring fullstendig. Hun vil trenge masse hjelp.

Men kontakt barnevernet og få hjelp.

[Anonym bruker]

Uff, så tragisk. Har ikke lest svarene, bare hovedinnlegget. Men håper det er et tulleinnlegg..... Men tulle med sånt? Eller at du er deprimert el, og får hjelp slik at du tenker i andre baner. Barnet trenger akkurat deg. Dette er så fremmed for meg, så uendelig langt fra de tanker de aller fleste har. Håper du får hjelp!

[Anonym bruker]

Er det bare jeg som ser at HI er den samme som har svart flest ganger på sitt eget innlegg under tilsynelatende annen anonym????????

HI har over 80 000 innlegg på bim!!! Og man kan følge antallet nedover alle svarene her. (Antallet innlegg står under anonymbildet).

HI - jeg tror seriøst du har et problem som søker oppmerksomhet på denne måten! Hvis dette mot formodning skulle være en virkelig problemstilling du sliter med så må du søke hjelp umiddelbart for barnets skyld

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 05 april 2012 - 13:04:

Er det bare jeg som ser at HI er den samme som har svart flest ganger på sitt eget innlegg under tilsynelatende annen anonym????????

HI har over 80 000 innlegg på bim!!! Og man kan følge antallet nedover alle svarene her. (Antallet innlegg står under anonymbildet).

HI - jeg tror seriøst du har et problem som søker oppmerksomhet på denne måten! Hvis dette mot formodning skulle være en virkelig problemstilling du sliter med så må du søke hjelp umiddelbart for barnets skyld

Her tar du feil: alle anonyme oppgis som Anonym. Når det står at HI har hatt 80 000 innlegg betyr det at det har vært 80 000 anonyme innlegg før hennes, ikke at hun har skrevet dem alle. Se ditt eget anonyme innlegg, så skjønner du hva jeg mener.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 05 april 2012 - 13:04:

Er det bare jeg som ser at HI er den samme som har svart flest ganger på sitt eget innlegg under tilsynelatende annen anonym????????

HI har over 80 000 innlegg på bim!!! Og man kan følge antallet nedover alle svarene her. (Antallet innlegg står under anonymbildet).

HI - jeg tror seriøst du har et problem som søker oppmerksomhet på denne måten! Hvis dette mot formodning skulle være en virkelig problemstilling du sliter med så må du søke hjelp umiddelbart for barnets skyld

Du trodde for alvor at en og samme person hadde skrevet 80000 innlegg?

[Anonym bruker]

For et sårt og trist innlegg. HI, ta kontakt med barnevernet og be om hjelp. De kommer til å prøve å hjepe deg med andre løsninger.

[Anonym bruker]

Tror ikke du tenker på barnets beste, men på ditt eget... Du er lei, og savner frihet. Bit tenna sammen og hold ut noen år til. Hun reagerer ikke hvis du spiller bra...

[Lillchris]

Jeg klarer ikke å stille deg i godt lys her. Jeg tenker kun på den stakkers jenta som aldri har bedt om å komme til denne verden og vokse opp med en kjærlighetsløs mamma. Hun må føle seg veldig verdiløs og uvelkommen og det er nok ikke en lett følelse for en NI åring å takle. Dette burde du gjort da barnet ble født og ikke oppdra henne i ni år for så å ombestemme seg?!?!?!
Beklager innlegget, jeg burde nok bare latt være å svare men jeg klarte ikke å dy meg!
jeg håper for BARNET sin del at hun får en bedre plass å være.

[Anonym bruker]

Ingen er perfekt. Håper det ordner seg til alles beste, HI! Lykke til, og husk at alt alltid er i endring :-)

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt HI, og har i blant de samme tankene selv, at jeg bare periodevis klarer å være den mammaen barnet mitt fortjener, og kanskje burde gi slipp på hovedomsorgen for å gi barnet mitt et bedre liv. Jeg er selv veldig glad i barnet mitt, men jeg er ofte sint, ikke alltid så god på å se barnets behov og grensesetting, eller å skape følelsesmessig trygghet...

Har du alltid følt det slik HI? Eller kan du huske en tid du tenkte annerledes?

Og hva sier baret ditt om relasjonen dere i mellom? Kommuniserer hun savn?

[Ibsenfrue]

Har du en historie med rusmisbruk, HI..?

[Anonym bruker]

Ville bare si at jeg har hatt lignende tanker og følelser flere ganger, men har ikke virkelig vurdert å gi fra meg omsorgen da...men tenkt tanken har jeg. Jeg har som du sier ikke så stor grad av ømhet til enhver tid, det kan være der innimellom men det har blitt en del automatiske klemmer opp gjennom årene for å si det sånn. Har vi vært borte fra hverandre føler jeg ikke noe spesielt savn, bare nyter å få være bare meg.

Når det er sagt så har barna mine det godt. Jeg er der for de, støtter de, følger de opp, gir de det de trenger, gjør hyggelige ting sammen med de og er en trygg voksenperson. Selv om jeg ikke går rundt og føler så mye ømhet så er instinktet der og jeg er virkelig glad i de, jeg er bare ikke en "typisk mor" kanskje, hva er vel det?

Mine har blitt tenåringer begge to nå, kjekke tenåringer og det trives jeg så mye bedre med enn da de var mindre.

Jeg er alene med barna men har hatt og har avlastning to helger i mnd og det er gull verdt. Vil råde deg til å begynne der, om du ikke har noen i familien som er villig til å være avlastningshjem kontakter du barnevernet. Så tar du deg en tur til psykolog så du får røske opp litt groms i topplokket Husk at ingen er perfekte foreldre, på noen måter. Men jeg har ennå til gode å møte et menneske som ikke duger til noenting.

Og for jenta di sitt beste vil det absolutt være å få fortsette å vokse opp i sine vante omgivelser med en omsorgsperson som har vært der for henne siden hun ble født ( ut fra det lille jeg vet om dere her).

[Anonym bruker]

Lillchris skrev 05 april 2012 - 18:42:

Jeg klarer ikke å stille deg i godt lys her. Jeg tenker kun på den stakkers jenta som aldri har bedt om å komme til denne verden og vokse opp med en kjærlighetsløs mamma. Hun må føle seg veldig verdiløs og uvelkommen og det er nok ikke en lett følelse for en NI åring å takle. Dette burde du gjort da barnet ble født og ikke oppdra henne i ni år for så å ombestemme seg?!?!?!
Beklager innlegget, jeg burde nok bare latt være å svare men jeg klarte ikke å dy meg!
jeg håper for BARNET sin del at hun får en bedre plass å være.

Jeg har ikke noe behov for å bli stilt i et godt lys. Jeg er ganske enkelt ikke en god mor, det er ingen pen måte å si det på. I ettertid er jeg enig i at jeg burde ha adoptert henne bort ved fødselen, men jeg regnet med at morsfølelsen kunne ta tid, fikk beskjed om at det ofte kan det. Det er først nå jeg har innsett at det ikke kommer til å skje, og at jeg ikke klarer å fylle den rollen i et barns liv som en mor bør. For meg er hun som et hvilket som helst barn som jeg har fått ansvaret for. Du har nok helt rett i at det ikke er lett for henne å takle.

Nei, jeg har aldri vært rusmisbruker.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 05 april 2012 - 20:16:

Lillchris skrev 05 april 2012 - 18:42:

Jeg klarer ikke å stille deg i godt lys her. Jeg tenker kun på den stakkers jenta som aldri har bedt om å komme til denne verden og vokse opp med en kjærlighetsløs mamma. Hun må føle seg veldig verdiløs og uvelkommen og det er nok ikke en lett følelse for en NI åring å takle. Dette burde du gjort da barnet ble født og ikke oppdra henne i ni år for så å ombestemme seg?!?!?!
Beklager innlegget, jeg burde nok bare latt være å svare men jeg klarte ikke å dy meg!
jeg håper for BARNET sin del at hun får en bedre plass å være.

Jeg har ikke noe behov for å bli stilt i et godt lys. Jeg er ganske enkelt ikke en god mor, det er ingen pen måte å si det på. I ettertid er jeg enig i at jeg burde ha adoptert henne bort ved fødselen, men jeg regnet med at morsfølelsen kunne ta tid, fikk beskjed om at det ofte kan det. Det er først nå jeg har innsett at det ikke kommer til å skje, og at jeg ikke klarer å fylle den rollen i et barns liv som en mor bør. For meg er hun som et hvilket som helst barn som jeg har fått ansvaret for. Du har nok helt rett i at det ikke er lett for henne å takle.

Nei, jeg har aldri vært rusmisbruker.

Hvordan fungerer jenta på skolen, blant venner og andre. Hvis hun er veltilpasset så ville jo dette være noe positivt, kansje hun ikke opplever sitt liv slik som du tror. Har hun noe annen fanilie, besteforeldre, tanter og onkler som hun er knyttet til. Barn vil ofte tiltrekke seg voksenpersoner som gir de det de trenger. Synes du bør søke hjelp og gå noen runder med deg selv her. Selv om du ikke er den moren du ønsket å bli, og hvem er vel det, så trenger ikke dette bety at jenta lider overlast. Det er ikke alle mennesker som like naturlig viser følelser og ømhet overfor andre. Og for jenta di og kanskje og for deg vil en omsorgsovertagelse være noe som forandre livet for all tid. Spørsmålet er om det egentlig er til det bedre for henne.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 05 april 2012 - 20:16:

For meg er hun som et hvilket som helst barn som jeg har fått ansvaret for.

Og det vil hun ikke være for sin fostermor eller fosterfar? Hvordan kan du være sikker på at din datter vil oppleve ekte mors og fars-omsorg fra et par mennesker som mottar lønn for å ta seg av henne?

Du tar deg tross alt av henne uten å få betaling for det. Du kan bety mer for din datter enn du aner.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 05 april 2012 - 20:32:

Anonym bruker skrev 05 april 2012 - 20:16:

For meg er hun som et hvilket som helst barn som jeg har fått ansvaret for.

Og det vil hun ikke være for sin fostermor eller fosterfar? Hvordan kan du være sikker på at din datter vil oppleve ekte mors og fars-omsorg fra et par mennesker som mottar lønn for å ta seg av henne?

Du tar deg tross alt av henne uten å få betaling for det. Du kan bety mer for din datter enn du aner.

Det er helt tydelig at hun ikke har det godt, at hun trenger noe som jeg nå vet at jeg ikke kan gi. Kanskje vil hun heller ikke få et i et fosterhjem, men hun vil helt sikkert ikke få det av meg. Jeg er en dårlig mor, og jeg innser det.

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene, men du kan kontakte barnevernet i dette tilfellet.

Et annet alternativ hadde vært å plassere barnet hos venner eller familie, og tatt kontakt med advokat for å få ført over foreldreansvaret på dem, da trenger ikke barnevernet å blandes inn. Men forstår det slik at du ikke har noen andre som kan eller vil ha omsorgen for barnet ditt, og da er det barnevernet som er rette instans.

Men det er nok ikke så enkelt at du bare kan "gi henne fra deg" til barnevernet. Barn er både et ansvar og en plikt, ikke nødvendigvis et valg, etter dem er født. Men det er klart at føler du ikke at det er riktig for deg og barnet ditt å være sammen så er det ikke så bra for barnet heller, og det ser jo barnevernet også. Men omsorgsovertakelse skjer heller ikke på dagen. De vil helt sikkert prøve hjelpetiltak først uansett, selv om du ikke ønsker det. Men dette er sikkert noe du har tenkt på i mange år, og da har du jo ventet lenge uansett, så å prøve ut hjelpetiltak gjør jo bare at det tar litt lengre tid om det skullle være omsorgsovertakelse det ender med. Adopsjon skjer kun i helt skjeldne tilfeller, du må nok regne med at du er mor på papiret uansett om noen andre får omsorgen for barnet ditt, og at barnet ditt kommer til fosterforeldre. Om adopsjon blir aktuelt en gang så er det da med ditt barns samtykke ettersom barnet er såpass gammelt. Vil jo være naturlig at du har samvær med barnet ditt selv om du ikke får hovedomsorgen for barnet likevel, det er jo bra?