Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Føler meg fanget...


  • Logg inn for å svare
4 svar til dette emnet

#1 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 284 326 Innlegg:

Skrevet 01 april 2012 - 19:43

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 8år nå, og vi har to gutter sammen, en på 2år og en på 7mnd. Jeg var tidlig i forholdet litt usikker på oss, og innimellom fikk jeg en slik følelse, men så forsvant den igjen. Jeg er veldig utadvendt person og vil karakterisere meg som veldig omgjengelig. Han er litt mer rett på sak, og kan være vanskeligere å komme inn på. Det var dette som fikk meg til å tvile noen ganger. I etterpåklokskapens navn vet jeg at underbevisstheten min flere ganger fikk meg til å tvile på om han var "den rette", men jeg rettferdiggjorde det alltid med at "ingen er perfekt", og etterhvert fikk vi jo leiligheten sammen, og så hus, og tilslutt barn. Det ble liksom verre og verre å gjøre noe med denne lille tvilen. Har hatt kjærester før hvor jeg en dag bare har følt at "nå er det nok", og det at jeg ikke hadde denne følelsen fikk meg vel til å tenke at vi kunne ha det fint. Vi hadde et lite, men koselig bryllup med nærmeste familie tilstede.
Nå står jeg her mange år etter og kjenner at han ikke er mannen i mitt liv, og at jeg i noen perioder føler at jeg har strekt meg så langt at jeg har mistet meg selv litt og samtidig også litt av respekten for han. Han sier han elsker meg, og jeg er jo glad i han også, men vet ikke hvor dypt lenger.. Vi har det jo greit sammen, prater godt og er enige når deg gjelder oppdragelse. Problemet mitt er at det de siste 1 1/2årene har vært en økende følelse av at jeg ikke har funnet mannen i mitt liv, og at jeg blir så lei meg for dette. Føler at han ikke er så omgjengelig som meg. Med det mener jeg ikke at han er ufin eller noe, bare litt "tyngre" i sosiale sammenhenger, og har ikke noe særlig nettverk her. Det blir mye mine venner og min familie. I starten av forholdet følte jeg litt på at han kanskje ikke prøvde nok i forhold til mine venner, han var liksom ikke på min standard i omgjengelighet. Det må sies at jeg er en veldig grubler som tenker og analyserer mye i ettertid, hva folk mener etc, på grensen til at det ikke er sundt for meg, eller oss. Derfor har vi skapt litt problemer oss i mellom ved at jeg har tannet og tannet på ting, og han har forsvart seg litt. Nå er han blitt flinkere, og jeg er blitt flinkere til å la han være, men føler enda ikke han er så flink på small talk som jeg skulle ønske. Tror jeg har prøvd å formet han hele veien i håp om at han skulle bli mer som jeg ville, og i det siste har jeg innsett at man ikke kan forandre folk, man må akseptere dem som de er, og akkurat der har jeg litt problemer. Det er som jeg ikke klarer å akseptere at han ikke har familie eller så mange venner her, selv om han takler det fint. Jeg akseptere ikke at han ikke er den mannen jeg hadde sett for meg at jeg skulle dele livet med, en mer livlig, utadvendt mann... Og herregud, jeg skammer meg for at jeg ikke respekterer den han er, og jeg angrer sånn for at jeg ikke innså dette tidligere.. Nå har vi som sagt fått to nydelige gutter, men jeg er ikke lykkelig... Det er som en brennende følese inni meg hele tiden, og jeg kjenner at jeg på dårlige dager blir litt mer irritable mot barna mine enn jeg vil, og mot han.. Jeg føler meg også så vanvittig ensom, for jeg kan ikke prate med noen om dette... Jeg og han har hatt noen samtaler om dette de siste årene når periodene mine har kommet opp, mens så har det løst seg og tatt lang tid, kanskje år før de har kommet tilbake (selv om jeg dypt nede må ha vist at dette ikke var det rette).. Men det siste 1 1/2 året har det med jevne mellomrom vært en tilbakevendene følelser som er fullstendig overskyggende noen dager... Det har gått så langt at jeg noen ganger ser etter tegn på at guttene har arvet pappans personlighet... Herregud, jeg er helt fucked up her, og jeg føler meg så rådvill.. Har levd med denne følelsen så lenge.. Gå fra han ville noen si, men sannheten er at jeg ikke klarer det.. Bare ved å tenke tanken på at barna våre må ha to hjem å forholde seg til, miste huset sitt, og miste den gode trygge familien som jeg alltid har lovet meg selv å gi barna mine; bare tanken får meg til å ville grine. Jeg kan ikke la de gå gjennom dette. Men hvordan får jeg til å akseptere at livet mitt en gang ble sånn, og ta vare på de gode øyeblikkene? For han er jo ikke slem med meg eller noe slik, det er bare som jeg føler meg fanget i forholdet, for jeg elsker han ikke slik jeg burde, og noen ganger blir jeg uggen ved tanken på at dette er for resten av livet. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje noen som har følt det på samme måte? Noen som valgte å gå fra kjæresten, og hvordan artet deg seg for barna og deg selv? Og noen som har valgt å bli på tross av? Hvordan klarer dere å akseptere at sånn ble det nå, og prøve å være glad i han som han er.. Jeg har jo tross alt valg han..

Har bare lyst til å grine når jeg skriver dette, men utrolig deilig å få satt tankene ned på dataen....

Annonsebilag
Annonsebilag

#2 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 284 326 Innlegg:

Skrevet 05 april 2012 - 11:55

Er du helt sikker på at hovedproblemene ligger i hans oppførsel? Det er lett å legge skylden på det "opplagte", det som for en selv ligger oppe i dagen å skylde på når man er misfornøyd... Men er det virkelig det? 2 små unger krever sitt, og det kan hende du faktisk savner livet fra før. 1 unge er ok, også vil man ha 1 til, men det blir slettes ikke det samme, for det er så mye mer jobb med 3. Så istedet for å innrømme at man trenger mer alene-tid fordi unga er litt mye, så gnager man på mannen??

Vet ikke jeg, bare tanker jeg fikk.... :)

#3 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 284 326 Innlegg:

Skrevet 24 april 2012 - 20:48

oh Gud... da jeg leste innlegget ditt føltes det som om noen andre skrev mine tanker og følelser.. Vet ikke hva jeg skal si annet enn at jeg har det veldig likt som deg. Jeg har så mye kjærlighet å gi, men klarer ikke å gi det til mannen jeg deler livet med. : ( Det er vanskelig. Noen ganger legger man tankene fra seg og prøver å akseptere livet slik det er blitt, men tankene kommer tilbake.
Når han snakkr om framtiden (kjøpe hus, hund, flytte osv.) blir jeg helt stum og merker at jeg kveles innvendig..
Har ingen råd, men sender en varm klem og håper det ordner seg for deg. Jeg selv har prøvd å bryte ut, men familiene våres har klart å hindre det. Kommer fra en kultur der skilsmisse er tabu. Så det hadde vært helvete hvis jeg valgte å ta det steget.
Vært gift i snart 10 år. Et barn.

#4 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 284 326 Innlegg:

Skrevet 25 april 2012 - 08:02

Det er ikke alltid en persons feil at han/hun ikke har venner eller familie rundt. Jeg har heller ingen av delene. Hadde blitt skikkelig lei meg og såret hvis det viste seg at samboer tvilte på meg fordi jeg ikke klarte å skaffe meg venninner. Er det virkelig så viktig med stor omgangskrets?

#5 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 284 326 Innlegg:

Skrevet 27 april 2012 - 19:13

Vet du, samme situasjon kan utarte seg svært forskjellig med forskjellig tankegang... Jeg er av samme sort som deg, sitter og tenker og gnager og analyserer opp og i mente. Det har ikke gangnet verken meg eller typen. Jeg har også stusset på forholdet, men typen sier at man fikser det man er misfornøyd med. Man forteller det man ikke liker gir den andre en sjans til å forsvare seg eller endre seg. Man tenker ikke på å dra før man har prøvd å fikse det som er problemet. Og han har rett!!
Jeg er ikke flink å snakke om problemer, kanksje fordi jeg er så flink å tenke... Men han fortjener at jeg er åpen med han, og gir han en sjanse. Ofte er det snakk om småting som utgjør en hel verden. å endre tankegangen kan utgjøre en total forskjell. Dessuten ødelegger man sin egen vurderingsevne når man lukker deg inne alene med slike tanker. Det bør være utsnakket i det minste.

Jeg forstår at du ønsker deg en mer livlig mann, men du kan ikke forlange det. Han har vært ærlig med deg om hvem han var hele veien, og fortjener bedre. Om du ønsker at han livner opp litt, så vær livlig med han! Vær livlig med familien! Gjør turer og aktiviteter sammen! Iver smitter, og kanskje du oppdager han på ny?