Skammer meg...

[Anonym bruker]

Må få ut noen tanker her... Situasjonen er som følger: Jeg har et barn på 4 måneder og to bonusbarn på 3 og 5 år. Jeg har alltid hatt et nært og godt forhold til dem, men etter at min datter ble født, så er det akkurat som om de gode følelsene for bonusbarna er borte... Jeg kjenner jeg er irritert på dem pga småting, jeg kjefter (noe jeg ikke har gjort før), er frustrert og kjenner rett og slett...at mine kjærlige følelser for dem er borte. De har ingen "skyld" i dette, det er jeg som må jobbe med meg selv. Jeg prøver hver gang de er hos oss, men jeg klarer ikke å få tilbake de gode følelsene. Utad virker alt tipp topp, jeg får ofte skryt for hvordan jeg opptrer sammen med dem. Men jeg føler meg falsk.., Vil så gjerne ha tilbake de gode, varme følelsene for dem... Forstår ikke hva som har skjedd: dette var jeg ikke forberedt på da jeg skulle få min lille baby... At morsfølelsen var sterkere for dette barnet, ja, det kunne jeg se for meg. Men at følelsene ville bli borte?

Jeg skammer meg. Er redd for hva "skade" jeg kan overføre til barna: et kaldt og ukjærlig forhold til noen som burde stå en nær. Ser også at minstemann reagerer (tisser i buksa, og så han som nesten var tørr...) På toppen av det hele har jeg jobbet med unger hele mitt voksne liv...

Kan noen hjelpe meg...

[Anonym bruker]

Vet du hva jeg tror? Jeg tror, og jeg tror at jeg har rett, at du er redd for at du har for lite kjærlighet i deg og at om du gir noe av din kjærlighet til bonusbarna så blir det ikke nok til ditt eget barn. Og så tror jeg videre, og jeg tror også her at jeg har rett, at du har mer enn nok kjærlighet i deg og at du har et stort hjerte som kan romme plass til alle. For det er plass. Du bare vet det ikke, enda.

[Anonym bruker]

Høres ikke lett ut å være stemor.

[Anonym bruker]

Hei, det er meg igjen, som skrev innlegget... Takk for det du skriver.. Jeg håper inderlig du har rett... Vil at vi skal ha det sånn mellom oss som før babyen ble født; da var det meg de kom til for å få trøst, støtte, leke... Forstår ikke meg selv lenger og har konstant dårlig samvittighet. Har vurdert å gå til familievernkontoret for å få litt rettledning, for jeg holder ikke ut å se ansiktene deres lenger... De ser så annerledes ut: utrygge, noen ganger skamfulle, lite frie... Er redd jeg gjør ubotelig skade...

[Anonym bruker]

Vet du, selv om du tenker du har uttømmelig med energi, så er det faktisk veldig krevende med en liten en som innebærer nattevåk og omsorg 24/7. I tillegg har du sikkert mye hormoner som rister litt i deg ennå. Hva om du pådro deg en aldri så liten fødselsdepresjon? Alt er tyngre når man er sliten, trøtt og/eller smådeprimert.

 

Jeg tror i tillegg at du møtte veggen når det gikk opp for deg hvor stor forskjell det på kjærligheten til barna. De følelsene du hadde for stebarna er ikke borte i dag, men de forsvinner på en måte i den uendelige kjærligheten du har for eget barn....

 

Jeg tror innlegg 1 har rett: du har nok kjærlighet i deg til alle.

 

Nå er det på tide å starte å VELGE å elske dine stebarn hver gang de kommer. Og husk: for hvert eneste år som går, så blir de større og mer selvstendig og det blir lettere for deg... årene har hjulpet veldig på for min del. Det er slitsomt med små stebarn.

 

La dine stebarn holde og leke med barnet ditt, det er tross alt deres søsken. Og at de er glad i babyen har mye å si for deg også - og kan hjelpe deg å åpne hjertet ditt enda mer:)

[Anonym bruker]

Ps. At 3-åringen som nesten var tørr har begynt å tisse på seg kan du ikke med sikkerhet tilskrive din oppførsel:)

 

Her tisser mitt stebarn på seg ennå (6 i dag). Hun var nesten tørr ved 3 års alder... Og så vidt vi vet er det ingenting verken i bgh eller hos mor som opplevdes vanskelig og stressende... (eller hos oss:). Så sånt kan skje selv om barnet føler seg trygg.

[Anonym bruker]

Hei, dere... (meg igjen...) Tør ikke annet enn å være anonym, dessverre jeg er så skamfull at jeg kan ikke si dette til NOEN. Fine , konstruktive svar dere gir meg, tror nok dere har rett i mangt.

Helt ærlig så kjenner jeg meg ikke sliten med babyen min. Det er først når bonusbarna kommer at jeg kjenner jeg har kort lunte...Kan hende noe av dette handler om at jeg er bitter over at de ikke er mine biologisk sett... At jeg har opplevd en så sterk kjærlighet til babyen min, og når jeg ikke har det til dem, så "betyr det ingenting."

 

Jeg tror dere har rett jeg.. Jeg må velge å være like glad i dem som i babyen... Men hvordan gjør jeg det... For det handler om følelser, og følelser kan man ikke styre? Det er som å si til seg selv: Nå skal jeg bli forelsket i denne mannen. Uansett hvor mye jeg vil, så får jeg det ikke til. Jeg føler hele tiden det er noen andres barn, at de ikke er mine egne, og at det da blir komplisert å få et nært forhold til dem. Kanskje handler dette om kontroll: Hvis det blir slutt med kjæresten min, så får jeg aldri se dem igjen. Og hvem orker å bryte bånd med barn man har kjent siden den minste var 10 måneder...

 

Siden jeg er pedagog så har jeg litt av en fallhøyde... Jeg skal liksom ikke føle dette... Og det får meg faktisk bare til å bli enda mer frustrert...

[Anonym bruker]

Hei, dere... (meg igjen...) Tør ikke annet enn å være anonym, dessverre jeg er så skamfull at jeg kan ikke si dette til NOEN. Fine , konstruktive svar dere gir meg, tror nok dere har rett i mangt.

Helt ærlig så kjenner jeg meg ikke sliten med babyen min. Det er først når bonusbarna kommer at jeg kjenner jeg har kort lunte...Kan hende noe av dette handler om at jeg er bitter over at de ikke er mine biologisk sett... At jeg har opplevd en så sterk kjærlighet til babyen min, og når jeg ikke har det til dem, så "betyr det ingenting."

 

Jeg tror dere har rett jeg.. Jeg må velge å være like glad i dem som i babyen... Men hvordan gjør jeg det... For det handler om følelser, og følelser kan man ikke styre? Det er som å si til seg selv: Nå skal jeg bli forelsket i denne mannen. Uansett hvor mye jeg vil, så får jeg det ikke til. Jeg føler hele tiden det er noen andres barn, at de ikke er mine egne, og at det da blir komplisert å få et nært forhold til dem. Kanskje handler dette om kontroll: Hvis det blir slutt med kjæresten min, så får jeg aldri se dem igjen. Og hvem orker å bryte bånd med barn man har kjent siden den minste var 10 måneder...

 

Siden jeg er pedagog så har jeg litt av en fallhøyde... Jeg skal liksom ikke føle dette... Og det får meg faktisk bare til å bli enda mer frustrert...

[LillaGorilla♥♥]

Du trenger ikke være like glad i dem som i ditt eget barn. Det holder at du er glad i dem.

[Anonym bruker]

Følelsene dine er ikke borte, du bryr deg om dem og du er glad i dem, de er tross alt barna til mannen din!

 

Selvfølgelig kan ikke følelsene sammenlignes meg følelsene du har for ditt eget biologiske barn, og det er helt greit, så lenge du virkelig gjør ditt ytterste for ikke å gjøre forskjell på barna.

 

Fortsett å "lat som" du, lag mat til stebarna dine, hjelp de med påkledning, stell dem og finn på koselige ting med dem. Oppfør deg mest mulig naturlig, snakk til dem på en skikkelig måte uten å gjøre deg til, snakk til dem på samme måte som du ville snakket til noen av barna du jobber med.

 

Dette går seg til, om stebarna dine plutselig ble borte ville du antagelig savnet dem. Blir de syke vil du bekymre deg for dem osv. Jeg er helt sikker på at du bryr deg om dem selv om du er kort i lunta og lett lar deg irritere av dem om dagen.

 

Senk skuldrene, ikke tenke så mye, ikke kjenn så mye etter. Bare vær der, lev i nuet og oppfør deg naturlig. Etterhvert kjenner du at du helt klart er glad i dem.

[Anonym bruker]

Jeg tror dere har rett jeg.. Jeg må velge å være like glad i dem som i babyen... Men hvordan gjør jeg det... For det handler om følelser, og følelser kan man ikke styre? Det er som å si til seg selv: Nå skal jeg bli forelsket i denne mannen. Uansett hvor mye jeg vil, så får jeg det ikke til. Jeg føler hele tiden det er noen andres barn, at de ikke er mine egne, og at det da blir komplisert å få et nært forhold til dem. Kanskje handler dette om kontroll: Hvis det blir slutt med kjæresten min, så får jeg aldri se dem igjen. Og hvem orker å bryte bånd med barn man har kjent siden den minste var 10 måneder...

 

Siden jeg er pedagog så har jeg litt av en fallhøyde... Jeg skal liksom ikke føle dette... Og det får meg faktisk bare til å bli enda mer frustrert...

 

Du trenger ikke å elske dem like mye!! Det holder å være glad i dem! Du kjenner faktisk på de følelsene jeg har kjent på fra omlag et halvt års tid inn i mitt forhold... De er ikke mine, og de er innimellom til bry! Men det endrer ikke det faktum at jeg må velge å elske dem hver dag de er her. Jeg trenger ikke å elske dem som om de var mine egne, men jeg trenger å favne dem, så de har en god opplevelse når de er her. Jeg må hente frem tålmodigheten min og kjempe mot irritasjonen enkelte ganger (hvilket jeg også må med min kjæreste innimellom).

 

Hehe, at du er pedagog gjør deg ikke til en engel for det. Du er menneske du også, og det har dere pedagoger lov til;)

[❤lille stjerne❤]

det er vel helt naturlig at du ikke er glad i dem på den samme måten som du er i babyen din. For det første har man veldig spesielle følelser for et nyfødt barn fordi det er så lite, nytt og forsvarsløst. For det andre er man full av hormoner og for det tredje så er det faktisk naturlig at du elsker ditt eget barn høyere enn stebarna dine. Det at du kjefter og irriterer deg nå skyldes sikkert bare at alt er nytt og uvant for deg, du er sikkert sliten og da blir man fortere irritert. Dette skjer også med de som får en baby og har barn fra før, altså selvom det er sine egne barn. Forklar for mannen din at du har lite overskudd og trenger mye tid og ro nå, så han må være flink å ta seg av de to store, ta dem med på aktiviteter osv. Prøv å ikke ha dårlig samvittighet for dette, du er sikkert god og flink med stebarna dine. Prøv å vis dem at du bryr deg om dem og fortsatt er glad i dem så du forebygger sjalusi. Dette kommer til å gå seg til!

[Zana123]

Jeg hadde det litt på samme måte som deg når lillegutten min ble født. Ble mer irritert på stebarna, kjeftet for småting og følte jeg ikke var like glad i dem lengre. Men det har begynt å gå over!! Så det er håp! Nå er lillegutt 8mnd og ting begynner å "normalisere" seg litt, og det har ført til at ting er mer som de var før. Setter mer pris på stebarna, kjefter mindre og føler at jeg er glad i dem igjen. Mine stebarn er litt større, så jeg har underveis kunnet fortelle dem at det ikke er deres skyld at jeg er mer irritert og oppfører meg teit, og har sagt unskyld til dem når jeg har tatt meg selv i å være dum.

 

Jeg er enig med de andre her, fortsett å late som overfor hele verden. Jeg har stor tro på at det går over for deg også!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Huff, jeg håper virkelig du finner ut av det.

Må være grusomt for stebarna dine å først bli utsatt for den "trusselen" et søsken faktisk er, for så å få bekreftet at trusselen faktisk var reell, fordi stemor, som før var så varm og god, trekker seg unna og blir kjølig.

 

De har "mistet" deg, og de vet det. Og DE kan jo (heldigvis...) ikke forstå hvorfor.

Du skriver at de ser annerledes ut,- utrygge, skamfulle, ufrie... Dette er jo ganske alvorlig. Jeg håper du finner tilbake til de varme følelsene igjen snart. For din egen del og aller mest for barnas del.

[Anonym bruker]

Hei, det er meg igjen (innskriveren).

Takk for veldig mange gode ord og støtte. Godt å høre at jeg ikke er den eneste som ha opplevd dette. Lurer imidlertid på hva dere som opplevde dette gjorde for å få tilbake følelsene igjen? Jeg strever med å "spille" omtenksom. Jeg klarer det noen dager, men den fjerde eller tredje dagen (før de skal til moren sin), så kjenner jeg at jeg er utslitt mentalt sett. Den yngste var så knyttet til meg; han skuler bare på meg og tør ikke sitte på fanget mitt. Enig; 23:51: det må være litt av et traume de opplever! Og det er vel der jeg er mest redd for konsekvensene av dette... At de skal føle seg mindreverdige, urettferdig behandlet og uelsket.

Nå skal det sies at jeg sliter med forholdet til min samboer. Tidligere har jeg tatt vel mye ansvar med hans barn; bringet og hentet i bhg osv... og han har vel tatt det for gitt at jeg har gjort det. Han er flinkere nå til å stille opp for dem, men forventer ofte at jeg drar lasset (denne helga var han ute med noen kompiser og sto ikke opp før kl.14 dagen etter, da hadde jeg tatt vare på alle tre barna hele formiddagen og vært ute på tur med dem...) ARRRGH!!!

Så jeg går å kjenner på litt av hvert... Vært ofte borti tanken på å gi opp hele forholdet og gå hvert til vårt, men så har jeg ikke lyst til å gi opp heller.... For ungenes skyld. Men om jeg ikke takler at han har barn fra før av, så tror jeg at jeg må gå. For å skåne ungene hans...

 

Den onde stemora

[Kvikklunsj- født]

Hei, det er meg igjen (innskriveren).

Takk for veldig mange gode ord og støtte. Godt å høre at jeg ikke er den eneste som ha opplevd dette. Lurer imidlertid på hva dere som opplevde dette gjorde for å få tilbake følelsene igjen? Jeg strever med å "spille" omtenksom. Jeg klarer det noen dager, men den fjerde eller tredje dagen (før de skal til moren sin), så kjenner jeg at jeg er utslitt mentalt sett. Den yngste var så knyttet til meg; han skuler bare på meg og tør ikke sitte på fanget mitt. Enig; 23:51: det må være litt av et traume de opplever! Og det er vel der jeg er mest redd for konsekvensene av dette... At de skal føle seg mindreverdige, urettferdig behandlet og uelsket.

Nå skal det sies at jeg sliter med forholdet til min samboer. Tidligere har jeg tatt vel mye ansvar med hans barn; bringet og hentet i bhg osv... og han har vel tatt det for gitt at jeg har gjort det. Han er flinkere nå til å stille opp for dem, men forventer ofte at jeg drar lasset (denne helga var han ute med noen kompiser og sto ikke opp før kl.14 dagen etter, da hadde jeg tatt vare på alle tre barna hele formiddagen og vært ute på tur med dem...) ARRRGH!!!

Så jeg går å kjenner på litt av hvert... Vært ofte borti tanken på å gi opp hele forholdet og gå hvert til vårt, men så har jeg ikke lyst til å gi opp heller.... For ungenes skyld. Men om jeg ikke takler at han har barn fra før av, så tror jeg at jeg må gå. For å skåne ungene hans...

 

Den onde stemora

 

Dette høres kjent ut! Det var lettere å være i mitt stebarns liv, før samboeren og jeg fikk egne barn. Heldigvis går det litt lettere nå, men det er nok delvis fordi stebarnet er her mye sjeldnere.

Jeg tror at problemet er gubben! Hadde gubben hjulpet til og prioritert deg og alle barna, ville det vært enklere for deg. Men siden han ikke setter deg, de barna dere har sammen og sitt barn fra før av først, så hvorfor pokker skal du?

Her i huset var pappaen ikke så mye fysisk borte, men han lå mye på sofaen, satt på dataen, gjorde alle andre ting enn å være sammen med barnet. Jeg lekte og spilte og gjorde det meste. Når vi fikk fellesbarn, ble jeg litt sånn: hvorfor skal jeg bry meg når ikke han bryr seg? Jeg får jo ikke noe takk. Og fordi jeg var frustrert på gubben, så gikk det utover følelsene for stebarnet mitt. Skulle ønske det ikke ble sånn, men faktum var nå engang sånn. Jeg fortalte ingen om dette. Og jeg ønsket heller ikke at stebarnet mitt skulle oppleve at jeg var negativ mot h'n, så jeg klistret på et smil og gikk i gang med husvask etc. Og jeg også var så redd for at stebarnet skulle føle at h'n ikke var en del av familien vår.

Jeg tror at hvis alt hadde vært godt mellom dere voksne, så ville også ditt forhold til stebarna vært anderledes.

 

Det er jo slettes ikke sikkert det stemmer for dere, men det er mange likheter med hvordan jeg hadde det. I dag så er jeg glad i stebarnet mitt, men samtidig holder jeg nok litt avstand. DVS jeg lar(forventer/krever at) gubben ta mesteparten av jobben, i tillegg reiser jeg litt bort noen timer så de får tid sammen, og så kan jeg heller være med på det som er hyggelig.

[Lilje Sille ♀♀♂]

Vel, dette høres vel ikke bare ut som at du har problemer med følelsene ovenfor stebarna, men at de har problemer med sine følelser ovenfor deg også...?

 

Før du fikk fellesbarnet så var du der for dem, du lekte og leste og var mer glad. Nå har du ikke like mye tid til dem pga babyen. Det er ikke uvanlig å avvise de eldre barna i familien når det kommer baby, stebarn som egne. Miste tålmodigheten med de og slikt.

 

Tror nok noe av skulingen skyldes at de føler du har sviktet dem ved å få en ny baby, akkurat som de føler det når mammaen deres får ny baby.

 

Dette kommer til å ordne seg, ville ikke laget noe stort oppstuss jeg ihvertfall

[Greten]

Hei,

 

du beskriver akkurat de følelsene jeg fikk også. Det er fryktelig skremmende, jeg ble skamfull og full av dårlig samvittighet.

 

Husker godt den dagen jeg hadde født, og samboer kom senere på dagen med særkullsbarnet på 5 år. H*n hoppet opp i senga med barnehagetøyet på, og jeg hadde bare lyst å skrike :"kom deg bort! jeg vil ha kropp, pupper, og baby for meg selv"....og etter det ble det bare verre og verre.

 

Jeg har følt meg så fryktelig ond. Men det hjalp litt da jeg innså etter noen år at det faktisk var helt naturlig å ikke elske noen andres barn like mye som sitt eget. Det er faktisk helt greit...!

 

Og det er faktisk helt greit å kreve at far til særkullsbarnet stiller mer opp. Det er hans barn, så jeg har måtte si at det er hans ansvar å hente og bringe. Han får være hjemme når h*n er hos oss- det er han som har samvær med barnet sitt. Jeg kjente at det ble helt feil at jeg skulle bli utslitt av å ha ansvar for flere når jeg hadde fått et kolikk-barn. Nei, han fikk droppe kompis-turer, organisere jobb-reiser til ikke-samværs-uker osv osv.

 

Men det som faktisk har vært verst, var at jeg savnet en far, en samboer, som delte lykken over å bli førstegangsforeldre. Jeg var ensom, så forferdelig ensom.

 

Så til slutt; du er ikke ond. Selv om det var dine egne barn, hadde du ikke hatt mulighet til å lese, kose, kle på, hente osv osv. Du må be din samboer forklare dette til barna at du har mindre tid. Du må kreve mer av far, han må stille opp for deg. Når dere ikke har særkullsbarna skal han være der for deg og baby hele tiden, han skal vie dere masse oppmerksomhet. Du har rett til å føle på førstgangsmamma-følelsen...ikke la denne dårlige samvittigheten ødelegge denne fantastiske tiden - jeg lot den gjøre det, og jeg angrer bittert.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene *klem*. Jeg måtte ta vare på mitt stebarn i nesten 3 måneder med sånne følelser (moren var på sykehuset og veldig syk). Er ikke lett, og dette kom etter at barnet mitt ble født. Jeg jobber hardt med megselv hele tiden og det blir bedre.

 

Det jeg har funnet er å lage hyggelige stunder, gjerne ute, gjør det mye lettere. Stebarnet trenger ikke at jeg er sur og kjeftete på henne, så der har jeg tatt meg kraftig sammen. Istedenfor å kjefte så gir jeg ros der jeg kan, og tillater meg å vise henne at er flink og sånt der hun er det.

Bakestunder er faktisk vel verdt det, lager en deig, og hun kan lage figurer og alt mulig, søl er godtatt, inn i ovnen og vips noe å stolt vise frem og spise. Tror det er viktig å gjøre en innsats for å lage hygge der man kan, følelser kan være vanskelige, men handlinger og minner kan man styre. Alt positivt hjelper

[Anonym bruker]

Sliter tildels med det samme her. Dette er snakk om store stebarn, snart tenåringer, så blir jo ikke så krevnde, eldste merkes nesten ikke , men yngste av de 2 er på mange måter på samma stadie som for 5år siden og selv den gang hang ho etter sine jevngammle i modenhet. Jeg har alltid vært glad i de, og er det ennå, men overhode ikke samme kjærlighet som for vårt felles barn. I starten var alt som det brukte å være før jeg fikk barnet vårt, det var en snill baby som krevde veldig lite. Nå derimot med en 2åring som heltiden tøyer grenser, nekter å høre på ord som nei, hyler og vræler, ja da tar jeg meg så i skinnet hele tiden for å ikke miste besinnelsen at når stebarna kommer og yngste av de trasser og nekter å høre, da blir jeg sinna, jeg kjefter og irritere meg. Jeg har rett og slett ikke noe tålmodighet igjen til de. I tillegg med ett forhold som er dødt og en mann som nekter å åpne seg å prate om problemer i forholde og ikke slipper meg innpå seg, men som mer enn gjerne kan bruke meg som husets slave, gjør at jeg blir ennå mer frustert over alt mer arbeide som faller på meg. for de stakkars stebarna trenger verken folkeskikk eller rydde opp etter seg. Så jeg rydder og vasker, trøster og megler, leser og leker for alle sammen, mens min kjære mann, nei han må slappe av foran tv og er utilgjengelig for alle og en hver. Alt dette gjør at min kjærlighet til stebarna er størst og lettest å se når de ikke er her. Når de er her føles de som en byrde, mannen føles som en byrde, eneste jeg føler jeg har det godt sammen med er mitt elskede barn. Ikke klarer jeg si at nok er nok og avslutte forholde, for jeg vil jo ikke miste stebarna. Komplisert liv å være stemor, vi skal være så perfekte og ikke gjøre forskjell på egne og andres, men sannheten er at det ligger i oss å verne om våre egne først.

[Anonym bruker]

Sliter tildels med det samme her. Dette er snakk om store stebarn, snart tenåringer, så blir jo ikke så krevnde, eldste merkes nesten ikke , men yngste av de 2 er på mange måter på samma stadie som for 5år siden og selv den gang hang ho etter sine jevngammle i modenhet. Jeg har alltid vært glad i de, og er det ennå, men overhode ikke samme kjærlighet som for vårt felles barn. I starten var alt som det brukte å være før jeg fikk barnet vårt, det var en snill baby som krevde veldig lite. Nå derimot med en 2åring som heltiden tøyer grenser, nekter å høre på ord som nei, hyler og vræler, ja da tar jeg meg så i skinnet hele tiden for å ikke miste besinnelsen at når stebarna kommer og yngste av de trasser og nekter å høre, da blir jeg sinna, jeg kjefter og irritere meg. Jeg har rett og slett ikke noe tålmodighet igjen til de. I tillegg med ett forhold som er dødt og en mann som nekter å åpne seg å prate om problemer i forholde og ikke slipper meg innpå seg, men som mer enn gjerne kan bruke meg som husets slave, gjør at jeg blir ennå mer frustert over alt mer arbeide som faller på meg. for de stakkars stebarna trenger verken folkeskikk eller rydde opp etter seg. Så jeg rydder og vasker, trøster og megler, leser og leker for alle sammen, mens min kjære mann, nei han må slappe av foran tv og er utilgjengelig for alle og en hver. Alt dette gjør at min kjærlighet til stebarna er størst og lettest å se når de ikke er her. Når de er her føles de som en byrde, mannen føles som en byrde, eneste jeg føler jeg har det godt sammen med er mitt elskede barn. Ikke klarer jeg si at nok er nok og avslutte forholde, for jeg vil jo ikke miste stebarna. Komplisert liv å være stemor, vi skal være så perfekte og ikke gjøre forskjell på egne og andres, men sannheten er at det ligger i oss å verne om våre egne først.

 

åhh som jeg kjenner jeg blir irritert når du skriver at du bare rydder og vasker etter dem, store stebarna og gubben. Nei, bare sleng alt skittentøyet til stebarna inn på gulvet på rommet deres, og ikke gidd å vaske noe av det. Flytt unna rotet deres til rommet deres. Samme med gubbens, skaff deg en dunk eller en kiste og sleng det vekk.

 

Hva i alle verden skal med å vaske for dem?? Jeg hadde støvsugd og vasket gulv+kjøkken+bad, men kun for å redde egen unge fra å leve i møkk.

 

Samme med mat. Jeg hadde lagd egen til meg og ungen min, så fikk de andre klaer seg sjøl...