24 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Ønsker bare å uformelt få et inntrykk av hvordan stebarn egentlig ser på sine stemØdre når de vokser opp.

1. Hvorfor likte du stemora di i oppveksten? Hvordan likte du stemora di i forhold til mora di?

Eventuelt hvorfor likte du ikke stemora di?

2. Hva med i voksen alder? Hvordan var/er stemor for dere i voksen alder?

3. Skriv gjerne en kommentar med egne refleksjoner som utdyper mer...

PS. Jeg er ikke noen journalist eller noe sånt, bare en nysgjerrig stemor. FØler selv jeg bare er så som så for stebarna per i dag, men de er ennå barn. Håper det kan endre seg litt når de vokser til.

[Lammelåret]

Barns forhold til steforelder henger nok mye sammen med deres forhold til xen sin.

Kanskje dette innlegget er til hjelp?
http://www.serendipitycat.no/?p=8491

[Anonym bruker]

Har aldri likt henne og kommer aldri til å like henne. En falsk smiskefittekjærring er det hun er.
Hun var gjennomført jævlig mot meg når pappa ikke var hjemme. Hennes egne barn fik feks. skikkelig kveldsmat, mens jeg fikk brødskalker uten pålegg på og kun vann å drikke (hennes barn fikk melk eller juice), hun ga egne barn sjokolade, jeg fikk ikke osv. Og så klagde hun alltid til pappa over at jeg spiste dem ut av huset, at jeg kostet så mye, at mamma var fæl og ofte hørte jeg "skal hun komme Nå IGJEN??!".
Trivelig det

Hun var, og er, en fæl person som jeg har minst mulig kontakt med. Hun blir aldri invitert og pappa, den tøffelen, har omsider innsett hvordan hun behandlet meg, men han velger likevel å bli hos henne, stakkars jævel....

Kunne fortalt mange historier om henne. Hun var verdens verste stemor, tror jeg.

[Anonym bruker]

Barns forhold til steforelder henger nok mye sammen med deres forhold til xen sin.

Kanskje dette innlegget er til hjelp?
http://www.serendipitycat.no/?p=8491

Det var mye god lesing, og kan nok være veldig mye i det som sies... Nå kan ikke jeg stå inne for hva stebarnas mamma føler om meg, men vi har en god tone når vi ses, og jeg vet for så vidt at begge foreldrene var ferdige med hverandre før jeg ble sammen med min samboer.

Dermed skulle vi etter den teorien stå hverandre nær..... Men det er nok mulig at hun som mamma likevel har sliti med å tilpasse seg situasjonen. At hun ikke har hatt noe i mot meg som person, men at barna har en bonusmamma.

[Anonym bruker]

Hun var, og er, en fæl person som jeg har minst mulig kontakt med. Hun blir aldri invitert og pappa, den tøffelen, har omsider innsett hvordan hun behandlet meg, men han velger likevel å bli hos henne, stakkars jævel....

Kunne fortalt mange historier om henne. Hun var verdens verste stemor, tror jeg.

Huffda, du har desverre vært blandt de uheldige... Men husk at slik forskjell kan gjøres i et kjernefamiliehjem også. Heldigvis gjøres det ikke så mye forskjell i de fleste hjem! Men tror nok mange stebarn får en utaforfølelse fordi både far og stemors egne barn er favoritter hos stemor. Det er ikke til å unngå, og det kan vel vanskelig la seg skjule 100%.... Det blir nok fort noen ekstra kjærtegn.

Din far er vel glad i dama, har barn med henne og har ganske enkelt slått rot med henne. I så måte forstår jeg han, man kan ikke bare rykkes opp med rot pga historie (selv om den er fæl). Hadde han derimot innsett hva hun gjorde med deg den gang da, da hadde det vært en skam om han ikke beskyttet deg fra det. Mitt råd til deg er å invitere kun din far med ut og spise, eller hjem til deg for en kopp kaffe. Det er viktig å pleie forholdet til sine foreldre, så sant de i sin væremåte mot deg ikke sårer i nåtid:)

[Anonym bruker]

Hun var, og er, en fæl person som jeg har minst mulig kontakt med. Hun blir aldri invitert og pappa, den tøffelen, har omsider innsett hvordan hun behandlet meg, men han velger likevel å bli hos henne, stakkars jævel....

Kunne fortalt mange historier om henne. Hun var verdens verste stemor, tror jeg.

Huffda, du har desverre vært blandt de uheldige... Men husk at slik forskjell kan gjøres i et kjernefamiliehjem også. Heldigvis gjøres det ikke så mye forskjell i de fleste hjem! Men tror nok mange stebarn får en utaforfølelse fordi både far og stemors egne barn er favoritter hos stemor. Det er ikke til å unngå, og det kan vel vanskelig la seg skjule 100%.... Det blir nok fort noen ekstra kjærtegn.

Din far er vel glad i dama, har barn med henne og har ganske enkelt slått rot med henne. I så måte forstår jeg han, man kan ikke bare rykkes opp med rot pga historie (selv om den er fæl). Hadde han derimot innsett hva hun gjorde med deg den gang da, da hadde det vært en skam om han ikke beskyttet deg fra det. Mitt råd til deg er å invitere kun din far med ut og spise, eller hjem til deg for en kopp kaffe. Det er viktig å pleie forholdet til sine foreldre, så sant de i sin væremåte mot deg ikke sårer i nåtid:)

Du er sikkert stemor selv og derfor velger å legge over brorparten av skyld over på stebarnet, meg. Ikke glem at jeg var et BARN. Jeg valgte ikke dette selv, jeg var liten og jeg var barnet.

Treffer min far nå og da, men stemor holder jeg meg langt unna. Har ikke noe ønske om å være sammen med et menneske som hatet meg og som gjorde store deler av barndommen min til et helvete. Da jeg var 13 år fikk jeg heldigvis velge seg og da vant hun for jeg sluttet å dra på samvær.

[Anonym bruker]

Horribel situasjon beskrevet ovenfor. Sier det ikke for å bagatellisere når jeg sier at dette er nok et problem for de få, men sier det med lettelse. Men så grusom an vel ikke mange stemødre være?

[Anonym bruker]

Jeg har et bra forhold til min stemor og synes stort sett at hun har vært veldig ok. Hun har ikke behandlet oss dårlig eller noe, men hun er en sterk personlighet med mye temperament, noe som har gjort at det har vært enkelte episoder opp gjennom årene. Synes hun er en bra dame. I forhold til moren min?. Tja hva skal man si...De er veldig forskjellige og har sine gode og dårlige sider begge to. Det er jo bare mamma som er mamma uansett da. Men stemor har vært og er fremdeles en bra dame som vi er glad i.

[Anonym bruker]

Hun var, og er, en fæl person som jeg har minst mulig kontakt med. Hun blir aldri invitert og pappa, den tøffelen, har omsider innsett hvordan hun behandlet meg, men han velger likevel å bli hos henne, stakkars jævel....

Kunne fortalt mange historier om henne. Hun var verdens verste stemor, tror jeg.

Huffda, du har desverre vært blandt de uheldige... Men husk at slik forskjell kan gjøres i et kjernefamiliehjem også. Heldigvis gjøres det ikke så mye forskjell i de fleste hjem! Men tror nok mange stebarn får en utaforfølelse fordi både far og stemors egne barn er favoritter hos stemor. Det er ikke til å unngå, og det kan vel vanskelig la seg skjule 100%.... Det blir nok fort noen ekstra kjærtegn.

Din far er vel glad i dama, har barn med henne og har ganske enkelt slått rot med henne. I så måte forstår jeg han, man kan ikke bare rykkes opp med rot pga historie (selv om den er fæl). Hadde han derimot innsett hva hun gjorde med deg den gang da, da hadde det vært en skam om han ikke beskyttet deg fra det. Mitt råd til deg er å invitere kun din far med ut og spise, eller hjem til deg for en kopp kaffe. Det er viktig å pleie forholdet til sine foreldre, så sant de i sin væremåte mot deg ikke sårer i nåtid:)

Du er sikkert stemor selv og derfor velger å legge over brorparten av skyld over på stebarnet, meg. Ikke glem at jeg var et BARN. Jeg valgte ikke dette selv, jeg var liten og jeg var barnet.

Treffer min far nå og da, men stemor holder jeg meg langt unna. Har ikke noe ønske om å være sammen med et menneske som hatet meg og som gjorde store deler av barndommen min til et helvete. Da jeg var 13 år fikk jeg heldigvis velge seg og da vant hun for jeg sluttet å dra på samvær.

Ja, klart jeg er stemor selv. Det skrev jeg jo da jeg startet tråden:) Nei, jeg legger absolutt ikke brorparten av skyld over på stebarnet i alle settinger! Men jeg er likevel av den oppfattelsen at stebarn fint kan bidra med sin del til et kjølig forhold til steforeldre. Om stebarna ubegrunnet er i opposisjon mot steforelderen utover den første innkjøringstida (under forutsetning at steforelderen behandler stebarna fint), så er det vanskelig som stemor å bare late som om det ikke skjer i år ut og år inn... og bare elske tilbake. Det blir til at man misliker ungen(e).

Men i din situasjon ble det gjort 100% urett i mot deg fra stemors side. Jeg skrev jo at historien din var fæl. Det er fælt å behandle et barn på den måten!! Så jeg prøvde ikke å bagatellisere historien/oppveksten din, jeg ville bare få frem at i de fleste hjem behandles heldigvis ikke barna med så store forskjeller...

Jeg legger stor vekt på å behandle stebarna mine bra når de er hos oss. Jeg tror også at de på mange måter er blitt glad i meg. Men jeg noterer meg at det er pappa (og selvfølgelig mamma) de heller mot i det store og det hele, og at jeg sånn sett på mange måter er til overs... Jeg hadde håpet at vi kunne bli mer som en familie, og at jeg ville bety nesten like mye som mor og far i og med at jeg bidrar så mye som jeg gjør. Derfor lurer jeg på om fremtiden vil bli bedre eller lik?

[Anonym bruker]

Jeg har et bra forhold til min stemor og synes stort sett at hun har vært veldig ok. Hun har ikke behandlet oss dårlig eller noe, men hun er en sterk personlighet med mye temperament, noe som har gjort at det har vært enkelte episoder opp gjennom årene. Synes hun er en bra dame. I forhold til moren min?. Tja hva skal man si...De er veldig forskjellige og har sine gode og dårlige sider begge to. Det er jo bare mamma som er mamma uansett da. Men stemor har vært og er fremdeles en bra dame som vi er glad i.

Flott å høre:) Håper at brorparten der ute som har det sånn!

[Anonym bruker]

Er ingen vits i å ta opp konkurransen med mamma og pappa hi. Virker nesten som om du mener du "fortjener" like stor del av stebarbas kjærlighet fordi du "bidrar så mye som du gjør" (hva enn du legger i det)?

Hvorfor er det så viktig for deg hva slags forhold andre har hatt til stemora si i forhold til mora? Kan du ikke ha et godt forhold til stebarna dine med mindre de er mer glade i deg enn de er i sin egen mor?

Det er jo opplest og vedtatt her inne at man ikke blir like glad i stebarna sine som man blir i egne barn. Da høres det vel ganske naturlig ut at barn ikke blir like glade i steforeldrene sine som de blir i egne foreldre.

[Lammelåret]

Det er jo opplest og vedtatt her inne at man ikke blir like glad i stebarna sine som man blir i egne barn. Da høres det vel ganske naturlig ut at barn ikke blir like glade i steforeldrene sine som de blir i egne foreldre.

Det der handler bare om behovet for å være den eneste ene for barnet sitt. Kall det gjerne sjalusi eller usikkerhet.

[Anonym bruker]

Det er jo opplest og vedtatt her inne at man ikke blir like glad i stebarna sine som man blir i egne barn. Da høres det vel ganske naturlig ut at barn ikke blir like glade i steforeldrene sine som de blir i egne foreldre.

Det der handler bare om behovet for å være den eneste ene for barnet sitt. Kall det gjerne sjalusi eller usikkerhet.

De fleste foreldre ER de viktigste personene i sine barns liv.

HELDIGVIS.

[Anonym bruker]

Det er jo opplest og vedtatt her inne at man ikke blir like glad i stebarna sine som man blir i egne barn. Da høres det vel ganske naturlig ut at barn ikke blir like glade i steforeldrene sine som de blir i egne foreldre.

Det der handler bare om behovet for å være den eneste ene for barnet sitt. Kall det gjerne sjalusi eller usikkerhet.

De fleste foreldre ER de viktigste personene i sine barns liv.

HELDIGVIS.

Nå var vel ikke det poenget eller?
Man kan være en av de (oftest) to viktigste, men det betyr vel ikke at man ikke kan inkludere andre mennesker, som bonusforeldre og la dem få være en stor og viktig del av barnas liv! Men det er noen som er veldig redde for at barna skal ha nære bånd til sine bonusforeldre, og gjør det de kan for å prente inn i sine barns hoder at "MAMMA er viktigst". Sykt!
Forstår du?

[Anonym bruker]

Enig med deg der #14... Klart det er viktig å inkludere, og fremme steforelders viktighet når de er i livet deres.

Ja, #11, det er faktisk viktig for meg å ta opp konkurransen!! Ikke for å ta mammas plass (det har jeg absolutt intet ønske om), men for å være en viktig del av barnas liv. Bety masse for dem. Ellers ender det opp med at man lever sammen mer eller mindre avmålt, og det er det ingen som tjener noe på. Jeg mener ikke at jeg fortjener like stor del av stebarnas kjærlighet som foreldrene, men jeg fortjener en god plass i hjertet deres. Jeg bidrar med stell, matlaging, lek og vask - som om jeg var deres mamma - og det mener jeg enhver stemor fortjener å få noe igjen for, i form av at man betyr mye for stebarna.

Det var viktig for meg å vite hva slags forhold andre har hatt til stemora si, for å høre om din teori stemmer: at steforeldre alltid bare vil være så som så for stebarna, samme hva de gjør for dem. I så fall hadde det ikke akkurat vært oppmuntrende for å fortsette å bidra, for det er kjærligheten som binder og gir alt strevet verdi (også for bioforeldre om du tenker nøye etter). Heldigvis ser ikke teorien din ut til å stemme i mange tilfeller:)

[Anonym bruker]

Du sier det er kjærligheten som er bindeleddet. Men der er ingen kjærlighet, har ikke hatt steforeldre selv (mine foreldre er fremdeles gift) men har hatt venner, venninner, og kjærester med steforeldre. Null kjærlighet og null respekt, men i noen tilfeller hat.

Har selv stebarn, synest i bunn og grunn jeg oppfører meg fint, og har vært temmelig mye mer engasjert enn jeg er nå, før jeg ble kynisk, men de har null respekt, null onske om å ha meg her, og gir en blank faen i meg.

Føler ikke det er fortjent, men har bare akseptert at slik er livet.

[Anonym bruker]

Enig med deg der #14... Klart det er viktig å inkludere, og fremme steforelders viktighet når de er i livet deres.

Ja, #11, det er faktisk viktig for meg å ta opp konkurransen!! Ikke for å ta mammas plass (det har jeg absolutt intet ønske om), men for å være en viktig del av barnas liv. Bety masse for dem. Ellers ender det opp med at man lever sammen mer eller mindre avmålt, og det er det ingen som tjener noe på. Jeg mener ikke at jeg fortjener like stor del av stebarnas kjærlighet som foreldrene, men jeg fortjener en god plass i hjertet deres. Jeg bidrar med stell, matlaging, lek og vask - som om jeg var deres mamma - og det mener jeg enhver stemor fortjener å få noe igjen for, i form av at man betyr mye for stebarna.

Det var viktig for meg å vite hva slags forhold andre har hatt til stemora si, for å høre om din teori stemmer: at steforeldre alltid bare vil være så som så for stebarna, samme hva de gjør for dem. I så fall hadde det ikke akkurat vært oppmuntrende for å fortsette å bidra, for det er kjærligheten som binder og gir alt strevet verdi (også for bioforeldre om du tenker nøye etter). Heldigvis ser ikke teorien din ut til å stemme i mange tilfeller:)

Hvordan gjør man seg "fortjent" til kjærlighet egentlig?

Det at du bidrar med "stell, matlaging, lek og vask"... Mener du virkelig at dette kvalifiserer til å få kjærlighet? Fra barn? Sånn foregår det ikke mellom voksne engang.

Man fortjener ikke kjærlighet. Kjærlighet er noe man får fordi noen er glad i en. Det er ikke noe man kan gjøre krav på.
Du stiller jo til og med betingelser, når du antyder at du ikke vil gidde å bidra, når du ikke "får noe igjen for det".
Si meg, har stebarna dine bedt om ditt bidrag...?


Og hvor har jeg sagt at min teori er at "steforeldre alltid bare vil være så som så for stebarna, samme hva de gjør for dem"? Tvert imot tror jeg at mange barn får et godt forhold sine steforeldre. Men ikke fordi noen krever kjærlighet.
Så ikke legg ord i munnen på meg.

"Heldigvis ser ikke teorien din ut til å stemme i mange tilfeller:)"
Hvilken teori?

Nå handler jo 90% av trådene her inne om steforeldre som har et eller annet problem med stebarna sine. Ville vel vært rart om dette ikke går andre veien også.

Hvis du vil ha en plass i stebarbas hjerter, så gjør som du ville gjort om du ønsket en hvilken om helst annens kærlighet. Og krev ingenting.

[Anonym bruker]

Enig med deg der #14... Klart det er viktig å inkludere, og fremme steforelders viktighet når de er i livet deres.

Ja, #11, det er faktisk viktig for meg å ta opp konkurransen!! Ikke for å ta mammas plass (det har jeg absolutt intet ønske om), men for å være en viktig del av barnas liv. Bety masse for dem. Ellers ender det opp med at man lever sammen mer eller mindre avmålt, og det er det ingen som tjener noe på. Jeg mener ikke at jeg fortjener like stor del av stebarnas kjærlighet som foreldrene, men jeg fortjener en god plass i hjertet deres. Jeg bidrar med stell, matlaging, lek og vask - som om jeg var deres mamma - og det mener jeg enhver stemor fortjener å få noe igjen for, i form av at man betyr mye for stebarna.

Det var viktig for meg å vite hva slags forhold andre har hatt til stemora si, for å høre om din teori stemmer: at steforeldre alltid bare vil være så som så for stebarna, samme hva de gjør for dem. I så fall hadde det ikke akkurat vært oppmuntrende for å fortsette å bidra, for det er kjærligheten som binder og gir alt strevet verdi (også for bioforeldre om du tenker nøye etter). Heldigvis ser ikke teorien din ut til å stemme i mange tilfeller:)

Hvordan gjør man seg "fortjent" til kjærlighet egentlig?

Det at du bidrar med "stell, matlaging, lek og vask"... Mener du virkelig at dette kvalifiserer til å få kjærlighet? Fra barn? Sånn foregår det ikke mellom voksne engang.

Man fortjener ikke kjærlighet. Kjærlighet er noe man får fordi noen er glad i en. Det er ikke noe man kan gjøre krav på.
Du stiller jo til og med betingelser, når du antyder at du ikke vil gidde å bidra, når du ikke "får noe igjen for det".
Si meg, har stebarna dine bedt om ditt bidrag...?


Og hvor har jeg sagt at min teori er at "steforeldre alltid bare vil være så som så for stebarna, samme hva de gjør for dem"? Tvert imot tror jeg at mange barn får et godt forhold sine steforeldre. Men ikke fordi noen krever kjærlighet.
Så ikke legg ord i munnen på meg.

"Heldigvis ser ikke teorien din ut til å stemme i mange tilfeller:)"
Hvilken teori?

Nå handler jo 90% av trådene her inne om steforeldre som har et eller annet problem med stebarna sine. Ville vel vært rart om dette ikke går andre veien også.

Hvis du vil ha en plass i stebarbas hjerter, så gjør som du ville gjort om du ønsket en hvilken om helst annens kærlighet. Og krev ingenting.

"Man fortjener ikke kjærlighet. Kjærlighet er noe man får fordi noen er glad i en."

• Og hvorfor er noen glad i en da? Når du tenker på noen du er glad i, hva er det første du trekker fram som forklaring på hvorfor du er glad i den personen?

Jeg for min del tenker f.eks på min mor som alltid var der for meg, laget middager, la opp noen bukser, spilte spill med meg og bakte med meg. Alle jeg har hørt forklare at de er kjempeglad i f.eks mora eller faren sin (eller steforelderen sin), starter med å trekke frem ting de har gjort for dem. Resten er at de har hatt mye fin tid sammen, og de har vært til støtte.

Så kom ikke her og si at kjærlighet er noe man får fordi noen er glad i en, uten å innse at man får kjærligheten FORDI man har gjort noe som betyr noe for det mennesket. Det blir for naivt, eller for glorifiserende av kjærligheten. Kom ikke her og si at du gidder å ha folk i livet ditt som ikke gir deg noe som helst!? Alle menneskene vi har i livet vårt gir oss noe, enten i form av f.eks god treningsvenn, god partyvenn, får deg til å føle deg bedre ved humor, ros, eller at det skjer noe morsomt hver gang du ser vedkommende (bl.a. det mange kaller å være en god venn). Om du vil eller ei, folk som ikke gir deg noe på et eller annet plan, blir ganske fort ute av livet ditt fordi du velger andre mennesker som gir deg mere. De som for eksempel kutter sine foreldre ut av livet sitt, sier alltid at de ikke stilte opp for dem, men overlot dem til seg selv i større eller mindre grad…

Så jo, man fortjener faktisk kjærlighet!! Det er sånn verden funker. Alle gjør vi oss fortjent til kjærlighet på en eller annen måte gjennom det vi gir omgivelsene. Fordi omgivelsene blir glad for det du gjør for dem, eller tilfører dem.


Du skrev ikke med rene ord at steforeldre bare er så som så for stebarna med rene ord, men du skrev:
”Det er jo opplest og vedtatt her inne at man ikke blir like glad i stebarna sine som man blir i egne barn. Da høres det vel ganske naturlig ut at barn ikke blir like glade i steforeldrene sine som de blir i egne foreldre”. ETTER at du hadde argumentert for at mamma og pappa holder en så høy plass at ingen skal kunne nærme seg deres høyde, og overhodet ikke prøve engang. Da blir det ganske naturlig å tro at du mente at steforeldre bare skal være så som så for stebarna, samme hvor mye positivt de tilfører barnas liv. Jeg skrev at det heldigvis så ut til at det ikke er sånn, altså at det ser ut som om steforeldre også kan være en av tre (eller fire) veldig viktige personer i stebarnas liv.

[Anonym bruker]

Enig med deg der #14... Klart det er viktig å inkludere, og fremme steforelders viktighet når de er i livet deres.

Ja, #11, det er faktisk viktig for meg å ta opp konkurransen!! Ikke for å ta mammas plass (det har jeg absolutt intet ønske om), men for å være en viktig del av barnas liv. Bety masse for dem. Ellers ender det opp med at man lever sammen mer eller mindre avmålt, og det er det ingen som tjener noe på. Jeg mener ikke at jeg fortjener like stor del av stebarnas kjærlighet som foreldrene, men jeg fortjener en god plass i hjertet deres. Jeg bidrar med stell, matlaging, lek og vask - som om jeg var deres mamma - og det mener jeg enhver stemor fortjener å få noe igjen for, i form av at man betyr mye for stebarna.

Det var viktig for meg å vite hva slags forhold andre har hatt til stemora si, for å høre om din teori stemmer: at steforeldre alltid bare vil være så som så for stebarna, samme hva de gjør for dem. I så fall hadde det ikke akkurat vært oppmuntrende for å fortsette å bidra, for det er kjærligheten som binder og gir alt strevet verdi (også for bioforeldre om du tenker nøye etter). Heldigvis ser ikke teorien din ut til å stemme i mange tilfeller:)

Hvordan gjør man seg "fortjent" til kjærlighet egentlig?

Det at du bidrar med "stell, matlaging, lek og vask"... Mener du virkelig at dette kvalifiserer til å få kjærlighet? Fra barn? Sånn foregår det ikke mellom voksne engang.

Man fortjener ikke kjærlighet. Kjærlighet er noe man får fordi noen er glad i en. Det er ikke noe man kan gjøre krav på.
Du stiller jo til og med betingelser, når du antyder at du ikke vil gidde å bidra, når du ikke "får noe igjen for det".
Si meg, har stebarna dine bedt om ditt bidrag...?


Og hvor har jeg sagt at min teori er at "steforeldre alltid bare vil være så som så for stebarna, samme hva de gjør for dem"? Tvert imot tror jeg at mange barn får et godt forhold sine steforeldre. Men ikke fordi noen krever kjærlighet.
Så ikke legg ord i munnen på meg.

"Heldigvis ser ikke teorien din ut til å stemme i mange tilfeller:)"
Hvilken teori?

Nå handler jo 90% av trådene her inne om steforeldre som har et eller annet problem med stebarna sine. Ville vel vært rart om dette ikke går andre veien også.

Hvis du vil ha en plass i stebarbas hjerter, så gjør som du ville gjort om du ønsket en hvilken om helst annens kærlighet. Og krev ingenting.

"Man fortjener ikke kjærlighet. Kjærlighet er noe man får fordi noen er glad i en."

• Og hvorfor er noen glad i en da? Når du tenker på noen du er glad i, hva er det første du trekker fram som forklaring på hvorfor du er glad i den personen?

Jeg for min del tenker f.eks på min mor som alltid var der for meg, laget middager, la opp noen bukser, spilte spill med meg og bakte med meg. Alle jeg har hørt forklare at de er kjempeglad i f.eks mora eller faren sin (eller steforelderen sin), starter med å trekke frem ting de har gjort for dem. Resten er at de har hatt mye fin tid sammen, og de har vært til støtte.

Så kom ikke her og si at kjærlighet er noe man får fordi noen er glad i en, uten å innse at man får kjærligheten FORDI man har gjort noe som betyr noe for det mennesket. Det blir for naivt, eller for glorifiserende av kjærligheten. Kom ikke her og si at du gidder å ha folk i livet ditt som ikke gir deg noe som helst!? Alle menneskene vi har i livet vårt gir oss noe, enten i form av f.eks god treningsvenn, god partyvenn, får deg til å føle deg bedre ved humor, ros, eller at det skjer noe morsomt hver gang du ser vedkommende (bl.a. det mange kaller å være en god venn). Om du vil eller ei, folk som ikke gir deg noe på et eller annet plan, blir ganske fort ute av livet ditt fordi du velger andre mennesker som gir deg mere. De som for eksempel kutter sine foreldre ut av livet sitt, sier alltid at de ikke stilte opp for dem, men overlot dem til seg selv i større eller mindre grad…

Så jo, man fortjener faktisk kjærlighet!! Det er sånn verden funker. Alle gjør vi oss fortjent til kjærlighet på en eller annen måte gjennom det vi gir omgivelsene. Fordi omgivelsene blir glad for det du gjør for dem, eller tilfører dem.


Du skrev ikke med rene ord at steforeldre bare er så som så for stebarna med rene ord, men du skrev:
”Det er jo opplest og vedtatt her inne at man ikke blir like glad i stebarna sine som man blir i egne barn. Da høres det vel ganske naturlig ut at barn ikke blir like glade i steforeldrene sine som de blir i egne foreldre”. ETTER at du hadde argumentert for at mamma og pappa holder en så høy plass at ingen skal kunne nærme seg deres høyde, og overhodet ikke prøve engang. Da blir det ganske naturlig å tro at du mente at steforeldre bare skal være så som så for stebarna, samme hvor mye positivt de tilfører barnas liv. Jeg skrev at det heldigvis så ut til at det ikke er sånn, altså at det ser ut som om steforeldre også kan være en av tre (eller fire) veldig viktige personer i stebarnas liv.

Du virker til å ha mindreverdighetskomplekser.

Ta det med ro du, vær grei med stebarna dine uten å forlange din "rettmessige" del av kjærligheten deres tilbake så går det nok fint.
Gå bare ikke i den fella der du prøver å ta foreldrenes plass. Det er det verste vi stebarn veit.
Min stemor er verdens snilleste, og hun gjør alt riktig, men kun kommer ALDRI til å bli så viktig for meg som min egen mamma.

Du snakker om "status" og "høyde" som om det skulle være noe negativt. De aller, aller fleste barn elsker sine foreldre ubetinget. Selv om det synes å irritere deg, så kommer det nok en dag der du er glad for at det er sånn.

Så ikke lag noe konkurranse ut av det, det blir bare patetisk. Til syvende og sist, uavhengig av hva jeg sier, så er det stebarna dine som er dine hardeste dommere, og det er DE som avgjør hvor viktig du blir for dem, ikke jeg, ikke du, ikke noen andre.

Lykke til

[Anonym bruker]

Gud bedre ta! Velger du notorisk å misforstå det jeg skriver fordi det er gøy å diskutere?? I så fall oppnår du det for siste gang nå

Nei, jeg har aldri beskrevet "status" og "høyde" som noe negativt. Her fortolker du det jeg har skrevet til å passe dine tanker om det jeg skal mene. Det er du som skriver at det ikke er noen vits i å konkurrere med foreldrene, fordi barna vil alltid sette sine foreldre høyest. Og det har jeg tidligere skrevet at du har helt rett i. Det er du som har fokusert så intenst på dette. MEN skal man bli en del av barnas liv, så må man som steforeder være der for dem og stille opp på nesten lik linje som om man var deres mamma eller pappa. Det kan ses på som en slags "konkurranse"... Men jeg gjentar det jeg har skrevet før:
- jeg har intet ønske om å ta moras plass.

Men hvis man ikke stiller opp som voksen for barna, vil det aldri bli særlig godt for noen parter å bo sammen. å stille opp og gjøre ting sammen er det som knytter sammen.

Jeg vet at steforeldre for mange stebarn fort blir symbolet på mammas og pappas skilsmisse, og at de derfor ikke er like begeistret for steforelderen. Jeg har også hørt fra ei som har stemor at hun automatisk er mye mer kritisk til sin stemor enn mor, selv om hun vet at det er urettmessig og at hun egentlig liker stemora si. Jeg opprettet tråden fordi jeg lurte på slike tanker/oppfattelser er vanlig for stebarn.

Om disse eller lignende følelser/tanker ligger der i bånn hos mange av stebarna, så er det ikke akkurat lett for en steforelder å bli en viktig del av barnas liv.... Da ville jeg vurdert å bare la det være så som så, hvilket jeg i min situasjon vurderer å gjøre uansett. Jeg liker å ha et tett bånd til de jeg bor sammen med, hvertfall det som er min "familie" (det tror jeg de fleste liker). Jeg har aldri forlangt noe som helst fra mine stebarn. Men om det man gjør ikke når frem over litt lengre tid, er det ikke noen vits i å strekke seg for å prøve å lage et bånd som ikke er der.