19 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Jeg blir sprø! Jeg tenker ofte: OM jeg bare hadde vært singel, så hadde dette livet vært så utrolig mye mindre komplisert! Dessuten tenker jeg også "alle andre enn oss har det sikkert harmonisk og nydelig og rolig i samlivet sitt, og mye bedre enn oss"

Vi møtte hverandre da vi var 27 og ferdig utdannet. Vi er to voksne individer som har levd veldig selvstendige liv med mye fritid og tid til å "dyrke oss selv" med diverse ekstremsport blant annet. Dette tror jeg er deler av grunnen til at overgangen til familielivet har vært litt småvanskelig. Nå har vi ett barn sammen som forøvrig er verdens enkleste lille unge (sover godt, spiser godt, er blid hele dagen), men vi krangler masse! Ihvertfall en liten dustekrangel hver dag! Jeg blir sprø av det. Vi følger alle "regler" for krangling, og skilles aldri som uvenner, og vi krangler fra oss og ender som regel med unnskyld og klem innen en halvtime. Men, det sliter på meg!

Hvor lang tid skal det egentlig ta før man er noenlunde harmonisk i forholdet sitt? Vi har vært sammen i 4 år, og ungen er litt over halvåret. Denne småkranglingen ble mye verre etter at ungen kom, vi krangelt på langt nær så mye da vi bare var oss to.

Jeg tenker ofte: hvordan hadde livet vært som alenemor? Men, så er han borte en dag eller to, og da innser jeg jo at det livet ønsker jeg egentlig ikke.

Vet ikke hva jeg ville med dette...kanskje si at: Det ser sikkert jævla harmonisk og fint ut på utsiden, dette forholdet (hus, bil, hund, barn, hage, jobb), men det er det abolsutt ikke alltid! Arg! I dag er jeg singel (på liksom, frem til min bedre halvdel er ferdig på jobb........)

[Hønemor30]

Det tar vel tid å "gå seg til som en familie"?? Det å få barn er jo en omveltning for de aller fleste. Men dere må vel kanskje gå i dere selv å fokusere på å kommunisere. Vi jobber for tida hver eneste dag med den biten, og vi har ikke felles barn. Det kommer til sommeren. Et forhold må jobbes for har jeg lært.
Vi har vært sammen i 5 år , forholdsvis problemfritt. Men det siste halvåret har utfordringene stått i kø, det er virkelig en hard og slitsom jobb å få alt til å fungere. Jeg håper det er verdt det tilslutt.

[År og dag]

Hm, hva krangler dere om, da?

[Anonym bruker]

Forhold er ingen dans på roser. Men å være singel er enda verre, har nemlig prøvd begge deler (altså alene med barn, alene uten barn, og i forhold med/uten barn. det siste er egentlig lettest).

[kaklemor]

Kommunikasjon..
Uansett om den ikke er på topp så bør dere jobbe for å kommunisere riktig og fortelle hverandre litt hvor det stopper opp foreksempel og hvorfor det blir "dustekrangel" som du sier.

Om dere ikke klarer å kommunisere face to face, så i hvertfall skriv litt meldinger med hverandre hvor du kan si rett ut hva du mener og føler, og han det samme. Ikke angrip hverandre.

At dere krangler såpass er ikke riktig ovenfor dere og barnet, og dere visste at dere skulle få barn og det blek anskje en større omveltning enn det dere var forberedt på men da er det viktig å ta seg et tak i ryggen og faktisk se livet slik det er og gjøre det beste ut av det!

En dustekrangel hver dag høres ikke bra ut...

[Pregosaurus kverulantus]

Anonym bruker skrev 01 mars 2012 - 09:23:

Jeg blir sprø! Jeg tenker ofte: OM jeg bare hadde vært singel, så hadde dette livet vært så utrolig mye mindre komplisert! Dessuten tenker jeg også "alle andre enn oss har det sikkert harmonisk og nydelig og rolig i samlivet sitt, og mye bedre enn oss"

Vi møtte hverandre da vi var 27 og ferdig utdannet. Vi er to voksne individer som har levd veldig selvstendige liv med mye fritid og tid til å "dyrke oss selv" med diverse ekstremsport blant annet. Dette tror jeg er deler av grunnen til at overgangen til familielivet har vært litt småvanskelig. Nå har vi ett barn sammen som forøvrig er verdens enkleste lille unge (sover godt, spiser godt, er blid hele dagen), men vi krangler masse! Ihvertfall en liten dustekrangel hver dag! Jeg blir sprø av det. Vi følger alle "regler" for krangling, og skilles aldri som uvenner, og vi krangler fra oss og ender som regel med unnskyld og klem innen en halvtime. Men, det sliter på meg!

Hvor lang tid skal det egentlig ta før man er noenlunde harmonisk i forholdet sitt? Vi har vært sammen i 4 år, og ungen er litt over halvåret. Denne småkranglingen ble mye verre etter at ungen kom, vi krangelt på langt nær så mye da vi bare var oss to.

Jeg tenker ofte: hvordan hadde livet vært som alenemor? Men, så er han borte en dag eller to, og da innser jeg jo at det livet ønsker jeg egentlig ikke.

Vet ikke hva jeg ville med dette...kanskje si at: Det ser sikkert jævla harmonisk og fint ut på utsiden, dette forholdet (hus, bil, hund, barn, hage, jobb), men det er det abolsutt ikke alltid! Arg! I dag er jeg singel (på liksom, frem til min bedre halvdel er ferdig på jobb........)

Ser at en del folk higer etter singellivet og alenemortilværelsen. Må bare si at hvis du velger å bli singel for å dyrke deg selv igjen, så kommer du til å få et sjokk.

[sommerfugl11]

vi krangler om alt mulig. kort sagt er jeg litt vimsete, rotete og distre, han er organisert, ryddig, avhengig av rutiner og blir fort stresset. Det er disse ulikhetene som skaper mest frustrasjon. Dessuten er jeg følsom på å bli plukket på (dvs, når han ikke finner ditt eller datt, så føler jeg alltid at han bebdreider meg, selv om det ikke alltid er meg som roter bort ting). Han på sin side er følsom for at jeg hakker på ham (han sier at han er redd for å si ting eller gjøre ting om er "feil", for da starter en krangel). Blir sprø...jeg vil ikke være en drittkjærring, og ha en som går på eggeskall rundt meg. Men jeg vil heller ikke bli bjeffet til av en mann som konstant går og irriterer seg over at jeg ikke følger samme standard som han har....

jadda...hverdagens herligheter.

Føler for å rettferdiggjøre forholdet her med opplisting av felles interesser osv...men gjør det heller kort: det er ikke ille hele tiden altså. Blir bare gal av småkranglingen!

[kaklemor]

sommerfugl11 skrev 01 mars 2012 - 09:39:

vi krangler om alt mulig. kort sagt er jeg litt vimsete, rotete og distre, han er organisert, ryddig, avhengig av rutiner og blir fort stresset. Det er disse ulikhetene som skaper mest frustrasjon. Dessuten er jeg følsom på å bli plukket på (dvs, når han ikke finner ditt eller datt, så føler jeg alltid at han bebdreider meg, selv om det ikke alltid er meg som roter bort ting). Han på sin side er følsom for at jeg hakker på ham (han sier at han er redd for å si ting eller gjøre ting om er "feil", for da starter en krangel). Blir sprø...jeg vil ikke være en drittkjærring, og ha en som går på eggeskall rundt meg. Men jeg vil heller ikke bli bjeffet til av en mann som konstant går og irriterer seg over at jeg ikke følger samme standard som han har....

jadda...hverdagens herligheter.

Føler for å rettferdiggjøre forholdet her med opplisting av felles interesser osv...men gjør det heller kort: det er ikke ille hele tiden altså. Blir bare gal av småkranglingen!

Du er redd han skylder på deg om noe er borte. Han er redd du skal hakke på han når/om han sier noe feil.. HALLO??  Hva har dere gjort mot hverandre da egentlig? Dere kan ikke gå rundt og være redd for at den andre parten skal bli sur eller skal angripe.. Sett dere ned og si at det der er det slutt på og nå kan han si noe uten å bli hakket på og du kan rote bort noe uten å bli kjeftet på...Høres litt ustabilt ut. Lykke til

Dette innlegget har blitt redigert av kaklemor: 01 mars 2012 - 09:43

[sommerfugl11]

kaklemor skrev 01 mars 2012 - 09:38:

Kommunikasjon..
Uansett om den ikke er på topp så bør dere jobbe for å kommunisere riktig og fortelle hverandre litt hvor det stopper opp foreksempel og hvorfor det blir "dustekrangel" som du sier.

Om dere ikke klarer å kommunisere face to face, så i hvertfall skriv litt meldinger med hverandre hvor du kan si rett ut hva du mener og føler, og han det samme. Ikke angrip hverandre.

At dere krangler såpass er ikke riktig ovenfor dere og barnet, og dere visste at dere skulle få barn og det blek anskje en større omveltning enn det dere var forberedt på men da er det viktig å ta seg et tak i ryggen og faktisk se livet slik det er og gjøre det beste ut av det!

En dustekrangel hver dag høres ikke bra ut...

Nei, en dustekrangel hver dag er ikke bra. Det vet vi også. Vi kan ha mange gode dager, og så mange dårlige dager på rad. Når vi har det bra, så er det veldig godt å være i et forhld, men når det er en drittdag, så er det en drittdag. Vi har tatt noen tak, deriblant TV fri frem til klokken 21, ikke tv og pc samtidig, spise middag ved middagsbordet, ta kjøreturer sammen, kort sagt tilbringe tid sammen hvor vi kan prate. Men, som en over her sier....forhold er virkelig jobb.

Jeg vil være i dette forholdet, jeg bare lurer av og til på om alle andre har det harmonisk og fint i sine forhold...

[sommerfugl11]

kaklemor skrev 01 mars 2012 - 09:43:

sommerfugl11 skrev 01 mars 2012 - 09:39:

vi krangler om alt mulig. kort sagt er jeg litt vimsete, rotete og distre, han er organisert, ryddig, avhengig av rutiner og blir fort stresset. Det er disse ulikhetene som skaper mest frustrasjon. Dessuten er jeg følsom på å bli plukket på (dvs, når han ikke finner ditt eller datt, så føler jeg alltid at han bebdreider meg, selv om det ikke alltid er meg som roter bort ting). Han på sin side er følsom for at jeg hakker på ham (han sier at han er redd for å si ting eller gjøre ting om er "feil", for da starter en krangel). Blir sprø...jeg vil ikke være en drittkjærring, og ha en som går på eggeskall rundt meg. Men jeg vil heller ikke bli bjeffet til av en mann som konstant går og irriterer seg over at jeg ikke følger samme standard som han har....

jadda...hverdagens herligheter.

Føler for å rettferdiggjøre forholdet her med opplisting av felles interesser osv...men gjør det heller kort: det er ikke ille hele tiden altså. Blir bare gal av småkranglingen!

Du er redd han skylder på deg om noe er borte. Han er redd du skal hakke på han når/om han sier noe feil.. HALLO??  Hva har dere gjort mot hverandre da egentlig? Dere kan ikke gå rundt og være redd for at den andre parten skal bli sur eller skal angripe.. Sett dere ned og si at det der er det slutt på og nå kan han si noe uten å bli hakket på og du kan rote bort noe uten å bli kjeftet på...Høres litt ustabilt ut. Lykke til

Jeg kan peke på to ting som vi definitivt kan gjøre bedre (når jeg nå tenker meg om). Jeg kan slutte å føle så voldsomt mye, dvs når han spør hvor sekken hans er, så kan det jo hende han faktisk bare lurer på hvor sekken er...(og ikke bebreider meg for å ha rotet den bort el.l.) og han kan lære å si unnskuld uten et "men" i erme

jaja...vi får bli bedre til å snakke sammen....(og jeg skal ta samlivs"problemene" mine med partneren go ikke på forum..hehehe)

[sommerfugl11]

*himmelblå* skrev 01 mars 2012 - 09:39:

Anonym bruker skrev 01 mars 2012 - 09:23:

Jeg blir sprø! Jeg tenker ofte: OM jeg bare hadde vært singel, så hadde dette livet vært så utrolig mye mindre komplisert! Dessuten tenker jeg også "alle andre enn oss har det sikkert harmonisk og nydelig og rolig i samlivet sitt, og mye bedre enn oss"

Vi møtte hverandre da vi var 27 og ferdig utdannet. Vi er to voksne individer som har levd veldig selvstendige liv med mye fritid og tid til å "dyrke oss selv" med diverse ekstremsport blant annet. Dette tror jeg er deler av grunnen til at overgangen til familielivet har vært litt småvanskelig. Nå har vi ett barn sammen som forøvrig er verdens enkleste lille unge (sover godt, spiser godt, er blid hele dagen), men vi krangler masse! Ihvertfall en liten dustekrangel hver dag! Jeg blir sprø av det. Vi følger alle "regler" for krangling, og skilles aldri som uvenner, og vi krangler fra oss og ender som regel med unnskyld og klem innen en halvtime. Men, det sliter på meg!

Hvor lang tid skal det egentlig ta før man er noenlunde harmonisk i forholdet sitt? Vi har vært sammen i 4 år, og ungen er litt over halvåret. Denne småkranglingen ble mye verre etter at ungen kom, vi krangelt på langt nær så mye da vi bare var oss to.

Jeg tenker ofte: hvordan hadde livet vært som alenemor? Men, så er han borte en dag eller to, og da innser jeg jo at det livet ønsker jeg egentlig ikke.

Vet ikke hva jeg ville med dette...kanskje si at: Det ser sikkert jævla harmonisk og fint ut på utsiden, dette forholdet (hus, bil, hund, barn, hage, jobb), men det er det abolsutt ikke alltid! Arg! I dag er jeg singel (på liksom, frem til min bedre halvdel er ferdig på jobb........)

Ser at en del folk higer etter singellivet og alenemortilværelsen. Må bare si at hvis du velger å bli singel for å dyrke deg selv igjen, så kommer du til å få et sjokk.

Nei, jeg ser at alenemortilværelsen ikke er noe å hige etter. Det virker tøft. Og jeg vet at livet før og etter snupp ikke kan sammenlignes (det er på mange mange måter mye bedre etter at hun kom til verden ). Det er nok verdt å kjempe for forholdet.

[Pregosaurus kverulantus]

sommerfugl11 skrev 01 mars 2012 - 09:53:

*himmelblå* skrev 01 mars 2012 - 09:39:

Anonym bruker skrev 01 mars 2012 - 09:23:

Jeg blir sprø! Jeg tenker ofte: OM jeg bare hadde vært singel, så hadde dette livet vært så utrolig mye mindre komplisert! Dessuten tenker jeg også "alle andre enn oss har det sikkert harmonisk og nydelig og rolig i samlivet sitt, og mye bedre enn oss"

Vi møtte hverandre da vi var 27 og ferdig utdannet. Vi er to voksne individer som har levd veldig selvstendige liv med mye fritid og tid til å "dyrke oss selv" med diverse ekstremsport blant annet. Dette tror jeg er deler av grunnen til at overgangen til familielivet har vært litt småvanskelig. Nå har vi ett barn sammen som forøvrig er verdens enkleste lille unge (sover godt, spiser godt, er blid hele dagen), men vi krangler masse! Ihvertfall en liten dustekrangel hver dag! Jeg blir sprø av det. Vi følger alle "regler" for krangling, og skilles aldri som uvenner, og vi krangler fra oss og ender som regel med unnskyld og klem innen en halvtime. Men, det sliter på meg!

Hvor lang tid skal det egentlig ta før man er noenlunde harmonisk i forholdet sitt? Vi har vært sammen i 4 år, og ungen er litt over halvåret. Denne småkranglingen ble mye verre etter at ungen kom, vi krangelt på langt nær så mye da vi bare var oss to.

Jeg tenker ofte: hvordan hadde livet vært som alenemor? Men, så er han borte en dag eller to, og da innser jeg jo at det livet ønsker jeg egentlig ikke.

Vet ikke hva jeg ville med dette...kanskje si at: Det ser sikkert jævla harmonisk og fint ut på utsiden, dette forholdet (hus, bil, hund, barn, hage, jobb), men det er det abolsutt ikke alltid! Arg! I dag er jeg singel (på liksom, frem til min bedre halvdel er ferdig på jobb........)

Ser at en del folk higer etter singellivet og alenemortilværelsen. Må bare si at hvis du velger å bli singel for å dyrke deg selv igjen, så kommer du til å få et sjokk.

Nei, jeg ser at alenemortilværelsen ikke er noe å hige etter. Det virker tøft. Og jeg vet at livet før og etter snupp ikke kan sammenlignes (det er på mange mange måter mye bedre etter at hun kom til verden ). Det er nok verdt å kjempe for forholdet.

Problemet er at folk i dag inngår seriøse forhold relativt seint, i slutten av 20-årene eller senere. Da har man fått "smak" på egolivet der man kun tar hensyn til seg selv og egne behov, og det er vondt å snu trenden. Begge har gjerne vært single i en rekke år og ikke har hatt erfaring med det å inngå kompromiss og ofre egne behov og interesser for partneren sin. Man kan ikke dyrke seg selv 100% på samme måte som når man er alene og ikke har barn. Siden ingen mennesker kan være enig om absolutt alt, blir det gjerne diskusjoner og gnistninger. Cluet er hvordan man løser diskusjonene og hvilke løsninger man finner.

[OssTre<3]

Anonym bruker skrev 01 mars 2012 - 09:23:

Jeg blir sprø! Jeg tenker ofte: OM jeg bare hadde vært singel, så hadde dette livet vært så utrolig mye mindre komplisert! Dessuten tenker jeg også "alle andre enn oss har det sikkert harmonisk og nydelig og rolig i samlivet sitt, og mye bedre enn oss"

Vi møtte hverandre da vi var 27 og ferdig utdannet. Vi er to voksne individer som har levd veldig selvstendige liv med mye fritid og tid til å "dyrke oss selv" med diverse ekstremsport blant annet. Dette tror jeg er deler av grunnen til at overgangen til familielivet har vært litt småvanskelig. Nå har vi ett barn sammen som forøvrig er verdens enkleste lille unge (sover godt, spiser godt, er blid hele dagen), men vi krangler masse! Ihvertfall en liten dustekrangel hver dag! Jeg blir sprø av det. Vi følger alle "regler" for krangling, og skilles aldri som uvenner, og vi krangler fra oss og ender som regel med unnskyld og klem innen en halvtime. Men, det sliter på meg!

Hvor lang tid skal det egentlig ta før man er noenlunde harmonisk i forholdet sitt? Vi har vært sammen i 4 år, og ungen er litt over halvåret. Denne småkranglingen ble mye verre etter at ungen kom, vi krangelt på langt nær så mye da vi bare var oss to.

Jeg tenker ofte: hvordan hadde livet vært som alenemor? Men, så er han borte en dag eller to, og da innser jeg jo at det livet ønsker jeg egentlig ikke.

Vet ikke hva jeg ville med dette...kanskje si at: Det ser sikkert jævla harmonisk og fint ut på utsiden, dette forholdet (hus, bil, hund, barn, hage, jobb), men det er det abolsutt ikke alltid! Arg! I dag er jeg singel (på liksom, frem til min bedre halvdel er ferdig på jobb........)

Du hørtes litt ut som meg da vi hadde bikket 3-4 års samliv, vi har nå vært sammen i 6 år og jeg syns det bare går bedre og bedre, de tankene jeg hadde to tre år tilbake i eksisterer ikke lengre. Har også opplevd at venninnene min har hatt en slik "3-4års krise" og de som har komt seg gjennom den er lykkelig gift med flere barn, og de som ikke klarte det var ikke ment to be:) Neste nå er vel 20 års krisen?;-p

[Alva♡♡♡♡]

For å være helt ærlig synes jeg dere begge høres litt barnslige og selvsentrerte ut. Et forhold handler om å gi og ta, og lære seg å godta og akseptere hverandres ulikheter. Ut i fra det du skriver virker dere begge veldig opphengt i dere selv og deres egne tanker og reaksjoner på alt den andre måtte finne på å gjøre. Forsøk, begge to, å flytte fokuset litt mot den andre og forsøk å se ting fra den andre sin side. Er det spesielle ting som blir ekstra "plagsomme", så går det an å ta det opp på en saklig måte på et annet tidspunkt enn når det faktisk plager deg.

Sett dere ned noen kvelder og snakk igjennom ting som er gjennomgående irritasjonsmomenter. Bli enige om at dere skal høre den andre ut, og unngå fraser som "du sier alltid..", "du er alltid.." osv, fokuser heller på å framme din opplevelse av noe for å hjelpe partneren til å forstå hvorfor du reagerer som du gjør, og tilsvarende lytt godt til mannen din slik at du lærer deg å forstå hvorfor han reagerer slik han gjør. Jobb med måten dere snakker til hverandre. Forsøk å ikke se på alt den andre gjør som plager deg som "et angrep" på deg og din personlighet, men heller som et særpreg partneren din har og som er en del av mannen du elsker.

Nå gjelder selvsagt ikke det jeg snakker om i tilfeller der den ene behandler den andre dårlig, man skal ikke se på det som er særpreg med partneren at han aldri gidder å gjøre noe husarbeid (bare for å ta et eksempel), eller er voldelig. Jeg tenker mer på der den ene f.eks er veldig nøye på at posten må bli lagt ved siden av PC'en, at skapdørene skal lukkes igjen hver gang osv, og så kan en jobbe med løsninger ut i fra det.

De fleste par må nok vokse sammen, og de fleste har nok sine ulikheter som kan bli en kilde til konflikter. Men jeg har tro på at hyppig og god kommunikasjon, samt viljen til å løse problemer i stede for å lete etter dem, kan gi et veldig godt og flott forhold

[sommerfugl11]

Himmelblå og snartosstre: Jeg tror det er en kombinasjon av dette at vi har levd så utrolig egoistiske og selvsentrerte liv før (jeg flyttet ut som 16 åring, og har bodd overalt og gjort masse i mange mange år, det samme gjorde han), og at vi er i en liten "krise" eller overgang, som jeg også har hørt kan intrefe etter noen år sammen.

Alva: Ja, jeg er smertelig klar over at vi er barnslige. Det irriterer meg grenseløst, for jeg anser meg selv for å være et reflektert menneske, som har evnen til å være empatisk og forståelsesfull i forhold til andres føleleser. Og så kommer dissre krangelen, og jeg blir en komplett idiot. Jeg lirer av meg "jeg føler at du gjør ditt og datt" "du forstår meg ikke" osv osv osv...

Han er jo en god mann, en god far, en god venn osv. Vi har alle forutsetninger for å få dette til å fungere! Jeg blir så sint på meg selv altså.

Nei, vå får ta noen skikkelige diskusjoner på hvordan vi ønsker å ha det. Og vi får diskutere våre idiotiske måter å kommunisere på, vi gjør begge feil her.

Jaja, nok klaging fra meg. Detta går så bra så!

Nå våknet solskinnsbarnet, greit med en baby, blir liksom ikke så mye krangling, verre blir det vel når hun blir tenåring

[3_blir_4]

Opp og nedturar er vanleg i alle forhold.
Det å få barn gjer ofte at det blir litt meir "småknuffing" enn ellers. Alt er nytt, og ein er gjerne litt meir utslitt enn ellers.
Som regel går det seg til i løpet av barnest 1-2leveår (før den tid er skilsmissestatestikken høgare). Så om ein klarar å få inn gode rutinar, er flinke å prate om ting (serleg bagatellar, som er det som oftast ligg og gneg slik at ein blir sure = unødige kranglar:P), og er oppmerksom på kvarandre, så går det nok bra:)

Eit forhold er noko ein må jobbe med, serleg når det skjer nye ting. Det kan og vere lurt å senke krava til kvarandre(då prate om det, og faktisk avtale kva som bør vere forventa). Husarbeid f.eks. treng ikkje vere fullt så strengt, at ein har ein kveld i veka (f.eks) for seg sjølv, der ein får eigentid. At ein får besteforeldre, eller andre til å vere barnevakt ein ettermiddag/kveld/laurdag slik at de kan få litt ekstra kjærestetid.
Mykje som kan hjelpe på, men det beste er god kommunikasjon, samarbeid og positiv haldning. Hugs at hus, forhold og familie er eit felles ansvar, det er noko begge må jobbe for:)

Typsik felle: Den eine kjem heim(gjerne sliten), og blir oppgitt over å finne ut at klesvasken ikkje er teken. Begynner dermed å "mase/klage" om det, men unnlet å legge merke til det som faktisk er gjort (f.eks nyvaska kjøken).
Dette skapar fort ein unødig krangel.
Endring: prøve å legge merke til og fokusere på det som er bra, så får ein heller ta det "negative" etter kvart. Ingen får arbeidslyst om jobben dei alt har gjort ikkje blir lagt merke til.

Håper noko av dette kan hjelpe:) Har sjølv hatt ein del utfordringar, og det kjem stadig nye. Det viktigaste er å stå saman om oppgåvene.
Det er lov å vere uenige, og det er lov å krangle. Men, "grunnsteinane" må nesten vere på plass.
Utan ein skikkeleg grunnmur, vil huset ramle saman. -Slik er det og i eit forhold.

[sommerfugl11]

3_blir_4 skrev 01 mars 2012 - 10:23:

Opp og nedturar er vanleg i alle forhold.
Det å få barn gjer ofte at det blir litt meir "småknuffing" enn ellers. Alt er nytt, og ein er gjerne litt meir utslitt enn ellers.
Som regel går det seg til i løpet av barnest 1-2leveår (før den tid er skilsmissestatestikken høgare). Så om ein klarar å få inn gode rutinar, er flinke å prate om ting (serleg bagatellar, som er det som oftast ligg og gneg slik at ein blir sure = unødige kranglar:P), og er oppmerksom på kvarandre, så går det nok bra:)

Eit forhold er noko ein må jobbe med, serleg når det skjer nye ting. Det kan og vere lurt å senke krava til kvarandre(då prate om det, og faktisk avtale kva som bør vere forventa). Husarbeid f.eks. treng ikkje vere fullt så strengt, at ein har ein kveld i veka (f.eks) for seg sjølv, der ein får eigentid. At ein får besteforeldre, eller andre til å vere barnevakt ein ettermiddag/kveld/laurdag slik at de kan få litt ekstra kjærestetid.
Mykje som kan hjelpe på, men det beste er god kommunikasjon, samarbeid og positiv haldning. Hugs at hus, forhold og familie er eit felles ansvar, det er noko begge må jobbe for:)

Typsik felle: Den eine kjem heim(gjerne sliten), og blir oppgitt over å finne ut at klesvasken ikkje er teken. Begynner dermed å "mase/klage" om det, men unnlet å legge merke til det som faktisk er gjort (f.eks nyvaska kjøken).
Dette skapar fort ein unødig krangel.
Endring: prøve å legge merke til og fokusere på det som er bra, så får ein heller ta det "negative" etter kvart. Ingen får arbeidslyst om jobben dei alt har gjort ikkje blir lagt merke til.

Håper noko av dette kan hjelpe:) Har sjølv hatt ein del utfordringar, og det kjem stadig nye. Det viktigaste er å stå saman om oppgåvene.
Det er lov å vere uenige, og det er lov å krangle. Men, "grunnsteinane" må nesten vere på plass.
Utan ein skikkeleg grunnmur, vil huset ramle saman. -Slik er det og i eit forhold.

Takk for gode råd . Jeg vet vi skal få dette til, grunnsteinene er jo egentlig på plass. Jeg tror også at en kjærestekveld hadde gjort oss utrolig godt. Det har vi enda ikke hatt. Jeg har litt seperasjonsangst fra snuppa, og dessuten bor vi langt fra familie. Men, jeg tror at vi kunne hatt veldig godt av en middag ute, bare oss to.

Ja, jeg Må bli flinkere til å rose ham for det han gjør bra (i papparollen først og fremst), og han kan kanskje la være å gnage på meg (jeg er et dårlig husmoremne......jeg er jo den som glemmer å sette på vaskemaskinen, oppvaskmaskinen for det skjer på magisk vis uansett...huff)

Vi har heldigvis alltid en veldig koselig stund før vi sovner, med prating og kos. Det er utrolig viktig, uten det hadde disse hverdagskranglene blitt vel slitsomme.

[År og dag]

He, he, måtte le litt for meg selv, dere er ganske like mannen min og meg. Jeg er impulsiv, distre og har en tendens til å rydde i en fei, og husker ikke alltid hvor jeg har lagt tingene mine. Jeg kan la meg begeistre av en invitasjon eller plan, og omstille på sekundet. Mannen er en systematisk planlegger, mye mer strukturert. Han føler tap av kontroll når planer endres på kort varsel, og blir stresset. Jeg elsker å starte på helgen uten planer og velge aktiviteter spontant utfra vær, dagsform, hva venner og familie gjør osv - mens han gjerne vil ha helgen planlagt senest torsdags kveld. Jeg invitere gjerne folk spontant på middag eller kaffe.

Vi krangler allikevel ikke så mye. Vi er vel blitt ganske samkjørt på 15 år. Vi prøver å ta hensyn, f.eks diskuterer invitasjoner før vi sier ja, innført faste plasser på de fleste tingene, lage ukesmeny, legger noen planer i god tid osv. Når jeg ser mannen min blir frustrert og stresset prøver vi å snakke om hva som stresser han. Ofte løser ting seg dersom man klarer å snakke rolig og saklig, før vi blir irritert.

[sommerfugl11]

lims skrev 01 mars 2012 - 10:51:

He, he, måtte le litt for meg selv, dere er ganske like mannen min og meg. Jeg er impulsiv, distre og har en tendens til å rydde i en fei, og husker ikke alltid hvor jeg har lagt tingene mine. Jeg kan la meg begeistre av en invitasjon eller plan, og omstille på sekundet. Mannen er en systematisk planlegger, mye mer strukturert. Han føler tap av kontroll når planer endres på kort varsel, og blir stresset. Jeg elsker å starte på helgen uten planer og velge aktiviteter spontant utfra vær, dagsform, hva venner og familie gjør osv - mens han gjerne vil ha helgen planlagt senest torsdags kveld. Jeg invitere gjerne folk spontant på middag eller kaffe.

Vi krangler allikevel ikke så mye. Vi er vel blitt ganske samkjørt på 15 år. Vi prøver å ta hensyn, f.eks diskuterer invitasjoner før vi sier ja, innført faste plasser på de fleste tingene, lage ukesmeny, legger noen planer i god tid osv. Når jeg ser mannen min blir frustrert og stresset prøver vi å snakke om hva som stresser han. Ofte løser ting seg dersom man klarer å snakke rolig og saklig, før vi blir irritert.

hahaha..dette ER jo oss jo! Godt å lese at dere lever relativt harmonisk likevel. Da er det håp for impulsive vimsekoppen og herr struktur. Gode tips du kommer med fra deres liv, jeg må kanskje bare innse at min "i siste liten" stresser partneren vel mye og godta fast plass for ting og planlegging av aktiviteter. Har blitt litt bedre på dette da, men jeg kan vel forbedre meg enda en del

[År og dag]

sommerfugl11 skrev 01 mars 2012 - 12:52:

lims skrev 01 mars 2012 - 10:51:

He, he, måtte le litt for meg selv, dere er ganske like mannen min og meg. Jeg er impulsiv, distre og har en tendens til å rydde i en fei, og husker ikke alltid hvor jeg har lagt tingene mine. Jeg kan la meg begeistre av en invitasjon eller plan, og omstille på sekundet. Mannen er en systematisk planlegger, mye mer strukturert. Han føler tap av kontroll når planer endres på kort varsel, og blir stresset. Jeg elsker å starte på helgen uten planer og velge aktiviteter spontant utfra vær, dagsform, hva venner og familie gjør osv - mens han gjerne vil ha helgen planlagt senest torsdags kveld. Jeg invitere gjerne folk spontant på middag eller kaffe.

Vi krangler allikevel ikke så mye. Vi er vel blitt ganske samkjørt på 15 år. Vi prøver å ta hensyn, f.eks diskuterer invitasjoner før vi sier ja, innført faste plasser på de fleste tingene, lage ukesmeny, legger noen planer i god tid osv. Når jeg ser mannen min blir frustrert og stresset prøver vi å snakke om hva som stresser han. Ofte løser ting seg dersom man klarer å snakke rolig og saklig, før vi blir irritert.

hahaha..dette ER jo oss jo! Godt å lese at dere lever relativt harmonisk likevel. Da er det håp for impulsive vimsekoppen og herr struktur. Gode tips du kommer med fra deres liv, jeg må kanskje bare innse at min "i siste liten" stresser partneren vel mye og godta fast plass for ting og planlegging av aktiviteter. Har blitt litt bedre på dette da, men jeg kan vel forbedre meg enda en del

Ja, jeg er ofte i siste liten, og har tydeligvis en innebygget og helt ufrivillig aversjon mot å ha god tid til noe. Allikevel pleier jeg å rekke alt sånn akkurat. Dette har gjort mannen min på grensen til gal mer enn en gang. :-)

Men etterhvert som vi har fått flere barn, så har jeg blitt bedre med planlegging (helt nødvendig når vi har 4 søte små), har innført familieplanlegger som alle bursdager, aktiviteter, tannlegetimer, osv osv føres inn i. Men som det surrehue jeg er så kan jeg glemme å lese planleggeren hver kveld, er det mulig?

Kan selv bli irritert over at jeg aldri er ute i god tid. F.eks dersom jeg vet jeg skal søke på et eller annet med søknadsfrist, så leverer jeg dagen før eller samme dag som fristen går ut. Hørte f.eks at en arbeidsgiver uttalte at dersom man er virkelig interessert i jobb, så søker man straks man ser annonsen. Vel, gjelder ikke for meg....dessverre.

Lykke til med forholdet!