Nattskrekk

[LillemorHeidi]

http://www.oblad.no/nyheter/nattskrekk-for-de-minste-1.3754748

 

vi har hatt problemer med at vår lillepia begynner å hyle i tolv - ett tiden og er helt håpløs. Ingenting hjelper. en av oss sover mer eller mindre fast på rommet hennes for å gi henne trøst og trygghet.

 

Så fant vi denne artikkelen i dag og fant ut at det stemmer godt med nattskrekk.

 

er det flere som har dette og hva gjør dere?

[Frenzia]

Heisann, dette stemte fint på vår jente også. Hun var syk som spebarn og har derfor slitt med søvnen siden da, men ved 2-årsalderen endret søvnvanskene karakter, og vi skjønte ingenting. Jeg prøvde å ta henne ut av sengen en gang og trøste henne, eller holde henne trygt og fast, for hun sto og skrek hysterisk i senga. Jeg holdt på å miste henne i gulvet fordi hun kastet seg ut av armene mine. Jeg har sovet sammen med henne siden, og lenge sov vi på madrass på gulvet, det har vært lettere og tryggere slik. Det jeg etterhvert syntes fungerte mer enn noe annet, var å ikke ta på henne, men begynne å snakke høyt til henne etter at hun hadde skreket litt. Det virket som om hun kom litt raskere og mer forsiktig ut av det når jeg snakket høyt og bestemt. Jeg kunne foreksempel si navnet hennes høyt mange ganger, fortelle henne hvor hun var, hvem jeg var, osv. Men å ta på henne var det verste jeg kunne gjøre, det gjorde jeg bare dersom hun holdt på å kaste seg ut av sengen, eller skade seg på annet vis. Dersom hun fikk "skrike i fred" uten at vi gjorde annet enn å snakke høyt til henne, kunne hun falle til ro og sovne igjen etter et kvarter-halvtimes tid, men om vi måtte ta på henne, om vi forsøkte å vekke henne eller noe, så hadde vi et helvette gående i timesvis. Hun husket aldri noe dagen etterpå.

 

Hun har heldigvis vokst det fra seg. Nå er hun snart 5 år, og jeg tror ikke hun har hatt et anfall på et snaut år nå. Men jeg sover fortsatt sammen med henne, for det sitter fremdeles i kroppen på meg disse hysteriske netttene, og jeg vil ha henne så nær meg som mulig.

 

Lykke til med din, og lykke til mens det står på. Dersom det er natteskrekk så håper jeg hun vokser det snart av seg.

[LillemorHeidi]

Takk for godt svar. Lillepia er to år så er innstilt på at dette kommer til å fortsette en stund. Nå får jeg vurdere om vi skal flytte om på rommene så vi sover fast på hennes rom også får lillebror egent rom for en tid.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Vår eldste hadde natteskrekk, men han fikk det ikke før han var rundt 3 år. Det gikk veldig i perioder med ham, og jeg merket han fikk oftere "anfall" i stressede perioder. På det verste var det hver kveld i et par uker, men da var han rundt 5 år. Så roet det seg veldig. Jeg husker ikke helt når det stoppet, men tror det må ha vært da han var rundt 6,5 -7 år. Nå er han 9 år. Han har alltid vært mye urolig på nettene, og det er sjeldent han sover hele natten nå også (men han vekker ikke oss da, bare går på do, drikker vann ol). I tillegg har han gått i søvne i perioder og snakket litt i søvne.

 

Kjenner jeg er bekymret for at vesla også skal få dette siden hun også er urolig om nettene og snakker mye i søvne.

 

Det er egentlig ikke så mye du kan gjøre når barnet har et "anfall", og vi fant ut at med vår gutt var det faktisk greiest å la ham være mest mulig fred. Det tok mye lenger tid (opp i mot en time) å roe ham ned (og med langt flere blåmerker utdelt til oss...) når vi prøvde å snakke til ham eller trøste, men dersom vi bare var i rommet og nynnet litt ol, så sovnet han gjerne igjen etter bare 10-15 min.

[mammatetogansketette:))]

Nettskrekk har vår sønn på 3 også. Starta vel da da han ble to år omtrent. Kan ofte- nmen ikke alltid- forutsi når "anfallene" kommer, det skjer gjerne om han har fått for lite søvn noen dager, eller om noe spesielt har skjedd. Her hjelper det veldig med nok søvn, måtte starte med dagdupp igjen etter at vi trodde han kunne slutte med det- nattskrekken kom etter en stund, mer soving og skrekken forsvant

 

Også her hjelper det mest å ikke berøre, prøver bare å holde han så han ikke skader seg selv- skal prøve tipset med å snakke høyt neste gang, har bare snakket helt lavt hittill, uten at jeg merker at det har hjulpet. Anfallene varer fra 15- 30 minutter her også. En stoor trøst er at de ikke husker noe dagen etter, de sover jo faktisk under anfallet, og oppleves vel værre for foreldre enn barnet sånn sett.... Har aldri vurdert å sove sammen med han, han har ellers gode søvnvaner, har aldri hatt nevneverdige innsovings- eller sove-problemer, og vil helst unngå å innføre en slik vane i det lengste,(også fordi søstra sover i samme rom) men forstår at det føles tryggere ja

[LillemorHeidi]

Jeg syntes det var utrolig deilig å finne ut hva det var. Begynte nesten å lure på om det var noe alvorlig galt. eller om hun var blitt utsatt for noe vi ikke visste om.

 

Hele familien flyttet inn på samme soverom. Jeg får sove, følte at jeg bare brukte natta på å løpe mellom rommene, var helt utslitt. Nå hat hun ikke fått et nytt anfall så vet ikke hvordan broren takler det, vi får se. Hun hadde tilløp til oppvåkning en natt men det gikk over da jeg snakket lavt til henne med en gang. Natt nummer to var det ikke en lyd. Jeg nattammer fremdelse lillebroren så greit å han i nerheten .