Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Er det at man har barn sammen virkelig nok grunn til å..


  • Logg inn for å svare
17 svar til dette emnet

#1 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 315 751 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 15:37

holde sammen selv om alt ved forholdet er dødt?
Hvis man ikke elsker hverandre, krangler stadig, ikke har sex, ikke har tid og penger til å gjøre noe alene.

Jeg sikter til flere her inne som (gjennom mine tre år her) jeg har sett skriver at man må holde ut, bite tanna sammen, ikke nok grunn til å forlate kjæresten osv. Mener dere seriøst at man skal være totalt ulykkelig i et forhold?

Mange kommer med argumenter som at barnet/barna blir skillsmissebarn. Det er viktig for barn å vokse opp med begge foreldrene osv.
Men er det virkelig viktige enn lykkelige foreldre?
Hvor godt kan et barn ha det med ulykkelige foreldre som bare krangler?


Så, jeg lurer, er det noen som har noen tanker om dette?
Hva skal til for at det er "OK" å forlate partneren sin?

Annonsebilag
Annonsebilag

#2 LillaGorilla♥♥

LillaGorilla♥♥

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 11 387 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 15:45

Sånn generelt sett vil jeg si at det er viktigere med lykkelige barn enn lykkelige foreldre.
Den som gir seg er en dritt.

#3 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 315 751 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 15:47

Det er skadelig for barn med høylytt krangling, men da oppfører ikke foreldrene seg på en voksen måte.
Tenk hvordan det var før med 12 timers arbeidsdag, da familiene bare kunne tilbringe tid sammen på søndagen.

Hvis man har tre barn eller lignende, kan man dessverre ikke forvente å tilbringe særlig mye tid alene.

#4 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 315 751 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 15:50

Sånn generelt sett vil jeg si at det er viktigere med lykkelige barn enn lykkelige foreldre.



Ja, selvfølgelig! Men hvor lykkelige blir barna med ulykkelige foreldre? Mine foreldra var deprimerte hele min oppvekst, og det ødela bla min skolegang. Det gjorde meg deprimert i tenårene og startet senere med rusmidler. Som jeg den dag i dag heldigvis har klart å slutte med.

#5 Pashla&pashlingene

Pashla&pashlingene

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 8 216 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 15:51

Sier som Jesper Juul, barna dine har det så godt som du har det. Sorry, men det er ingen som har glede av å leve med ulykkelige mennesker. Ser det så tydelig på mine egne. De har det bra fordi jeg har det bedre, og de får mer av meg fordi jeg har mer overskudd.
  • Solidox liker dette
Vampire penguins? Zombie guinea pigs? We're done for.

#6 LillaGorilla♥♥

LillaGorilla♥♥

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 11 387 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 15:53


Sånn generelt sett vil jeg si at det er viktigere med lykkelige barn enn lykkelige foreldre.



Ja, selvfølgelig! Men hvor lykkelige blir barna med ulykkelige foreldre? Mine foreldra var deprimerte hele min oppvekst, og det ødela bla min skolegang. Det gjorde meg deprimert i tenårene og startet senere med rusmidler. Som jeg den dag i dag heldigvis har klart å slutte med.


Det er klart dte finnes tilfeller der det er bedre for barna at foreldrene går fra hverandre.

Men problemet er at mange har et litt opphøyet og naivt syn på lykke- de tror at det er noe som er og skal være konstant. Det er det ikke.
Og så tror de at partneren skal kunne oppfylle absolutt alle krav og behov de har- hvis ikke er de "ulykkelige". Det er i mine øyne helt urettferdig og usannsynlig.

Det er altfor mange som ikke evner å sette nok pris på det de har, fordi de er for opptatte med å lete etter evigvarende, altoppslukende "lykke". Hva nå det er.
  • To tette og ei badehette og Solidox liker dette
Den som gir seg er en dritt.

#7 Pashla&pashlingene

Pashla&pashlingene

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 8 216 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 15:57

Pøh, lykke er så mangt. F eks for meg så er (i dag) fraværet av plagsomme og unødvendige konflikter lykke. å ha det vondt i et dårlig forhold er ikke noe å "utholde" for barnas skyld. Man lærer dem bare å utholde et dårlig liv, ikke å søke etter noe bedre. Vil du like om de overtok tankegangen og "utholdt" 40 år i et ekteskap de vantrivdes i fordi det var slike idealer de hadde lært hjemme? Jeg vil heller lære ungene mine at de fortjener å trives...
Vampire penguins? Zombie guinea pigs? We're done for.

#8 lille-my-april

lille-my-april

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 332 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 15:59

Jeg mener at det er bare tull å holde sammen for barnas skyld. Der i mot bør det at en har barn sammen gjøre at en prøver litt hardere og litt lenger.
Funker det ikke så funker det ikke.
  • Solidox liker dette

#9 Gjest_Heartbroken_*

Gjest_Heartbroken_*
  • Gjest

Skrevet 24 februar 2012 - 16:10

I min verden det å ha barn sammen grunn nok til å leve sammen til tross for at alt ikke er ren lykke hele tiden. Det er grunn til å sette egne behov og følelser til side og fokusere på hva som er best for barna, nå og i det lange løp. Det er å innse at vi har tatt på oss en livslang forpliktelse - selv når de blir voksne trenger de mamma og pappa i enkelte situasjoner. Det er å bite tenna sammen og vente på bedre tider når man syns at partneren er en tufs og man gleder seg til han reiser på jobb ;) Plutselig blir det bedre, og man er takknemlig for at man sto an av - denne gangen også....

I et hjem med konstant bråk og mistrivsel, har ikke barna det godt, og da må man ta konsekvensene av det.

Men jeg må si at de som flytter fra hverandre med begrunnelsen om at "vi er bare venner, ikke kjærester, spenningen er borte, det er blitt så kjedelig" i mine øyne setter seg og sin lykke foran barnas.

Man bør ikke holde sammen uansett hva, men mange burde nok ofte prøvd litt til...
  • Mandalas, Nyttårs barn, Nikamo og en annen liker dette

#10 Gjest_yrild_*

Gjest_yrild_*
  • Gjest

Skrevet 24 februar 2012 - 16:32

Hvis det finnes noen slags form for mishandling (psykisk som fysisk), notorisk utroskap, en notorisk løgnhals (kvinne som mann) eller andre veldig alcvorlige ting kan man gå tvert.

Ellers så mener jeg ikke at man skal bli for en hver pris, men at man skylder barna å ha prøvd "alt" (dvs veldig hardt og ihvertfall et år i parterapi).

Dvs at man ikke går kun fordi man kjeder seg! Et forhold som varer lenger enn tre år vil garantert ha store opp og nedturer. Prøv en gang å snakk med et eldre ektepar om hvordan de har klart å holde på ekteskapet.

Synes mange er særdeles selvopptatte og korttenkte når de går i fra et forhold. Og jeg har sett mange som tror at de skal bli så mye lykkeligere og som ikke blir det selv om de går... mange av problemene må man forholde seg til resten av livet uansett i.o.m. at man har barn sammen...


Jeg verdsetter et stabilt forhold for mine barn høyt og vil strekke meg langt for at min mann og jeg skal kunne forbli sammen og jeg tror det er normalt at man har kjedelige perioder, er lei av mannen sin, at man blir forelsket i andre, at det virker lettere å være alene etc etc

Nå skriker lilljenta... mulig dette ble rotete...

#11 Pashla&pashlingene

Pashla&pashlingene

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 8 216 Innlegg:

Skrevet 24 februar 2012 - 23:45

Enig med dem over her at man skal prøve hardere når man har barn, og at alle steiner skal snues. Parterapi og whatnot. Men det er tull å innbille seg selv at eget offer gjør andre lykkeligere. Ungene har det ikke godt i en familie der de voksne har det vondt.
Vampire penguins? Zombie guinea pigs? We're done for.

#12 Gjest_Jenta til Henrik_*

Gjest_Jenta til Henrik_*
  • Gjest

Skrevet 24 februar 2012 - 23:52

Jeg er enig med dr. Phil, jeg. Han sier at barn vil heller leve i to lykkelige hjem, istedenfor i et ødelagt et. MEN at man da skal ha prøvd ALT først!

Jeg syns alt for mange gir opp alt for lett. Livet går i bølgedaler og man er ikke alltid tvers igjennom lykkelig. Noen gang er er alt bare dritt. Men så lenge det finnes flere solskinnsdager enn regnværsdager så prøver man å holde sammen så godt man kan.. Mener JEG, da...

#13 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 315 751 Innlegg:

Skrevet 25 februar 2012 - 00:34

Jeg syns ikke det er slik her her jeg. Syns heller mange gir opp for lett. Og mange av damene her inne mener jo at man skal gå fra mannen bare han slipper en fjert.

#14 Pashla&pashlingene

Pashla&pashlingene

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 8 216 Innlegg:

Skrevet 25 februar 2012 - 00:37

Jeg syns ikke det er slik her her jeg. Syns heller mange gir opp for lett. Og mange av damene her inne mener jo at man skal gå fra mannen bare han slipper en fjert.


Kan ikke helt vurdere om andre gir opp for lett eller for seint, for den indre sannhet om deres parforhold er det bare de to som kjenner. Men jeg veit med meg sjøl at i de to forhold jeg var i før, var det ingen mulighet for at jeg på sikt skulle få det godt. å gå rundt med en ekkel klump i magen i årevis er ikke med på å gi ungene mine et bedre liv. Jeg er en bedre mamma, arbeidstaker, person, datter og søster når jeg tar ansvar for meg sjøl og min sjelelige helse.
Vampire penguins? Zombie guinea pigs? We're done for.

#15 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 315 751 Innlegg:

Skrevet 25 februar 2012 - 01:55

Dette er tanker jeg har strevd med i flere år nå. Mannen min og jeg har vært sammen i 15 år og har tre barn.
De siste 5-6 årene så har jeg tenkt på dette. Tenkt mye på det.
Tenkt at jeg må sette meg til side og tenke på at familien er viktigist.

Jeg elsker ikke mannen min. Jeg er glad i ham, men elsker han ikke. For det meste irriterer han meg og jeg stiller meg likegyldig til hva han tenker, mener og føler. Og jeg har prøvd, jeg har prøvd og prøvd, men til slutt, etter flere år, måtte jeg bare innse det. Følelsene er borte, og jeg finner dem ikke igjen. Han er faktisk totalt uinteressant for meg som menneske.
Hadde vi ikke hatt barn sammen, så hadde vi ikke vært sammen.

Hvorfor det har blitt sånn orker jeg ikke å forklare, men det har sine (gode) grunner.

Eldstebarnet på 9 år sa til meg senest i går at hun skulle ønske at vi ikke bodde sammen fordi det var så surt hjemme. Jeg skuttet meg og skammet meg.
Jeg trodde ikke ungene merket det. Vi krangler ikke. Diskuterer heller ikke.
Men de merker vel fraværet av kjærlighet.

Hva skal jeg gjøre? Jo, jeg biter tenna sammen og holder ut. Prøver igjen. For vi er gift og har tre flotte barn.
Men ikke se bort fra at det en dag vil rable for meg.

#16 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 315 751 Innlegg:

Skrevet 25 februar 2012 - 02:00

Ja, og det vil jo være fabelaktig for ungene dine, ikke sant?

#17 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 315 751 Innlegg:

Skrevet 25 februar 2012 - 02:07

Ja, og det vil jo være fabelaktig for ungene dine, ikke sant?


Tja, jeg gjør jo bare som dib-damene befaler.

#18 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 315 751 Innlegg:

Skrevet 25 februar 2012 - 02:18

Tror ikke ungene dine vil takke deg for at du ødelegger livet ditt. I alle fall IKKE hvis du etterpå sier "jamen, jeg gjorde det jo for deres skyld!" Den børa skal ingen barn bære...
  • Solidox liker dette