14 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Jeg har ikke følelser for min samboer lengre. De har dabbet av sakte men sikkert de siste månedene. Det hele startet da jeg ble gravid, og sexlivet sluttet. Siden den gang har vi sex kansje 1-2 ganger i måneden.
Dette gjør ham sint å frustrert, men jeg klarer ikke ha lyst på ham.
Jeg har sex bare for hans skyld.

Dette er så leit. Jeg vil være lykkelig, men samtidig vil jeg at barnet vårt skal ha både mamma og pappa sammen.

Han har et kraftig temperament, som kan skremme meg mange ganger. Det hjelper ikke akkurat på sexlysten. Mangel på penger har også noe av skylden, da det er det vi krnagler om 85 % av tiden.

Jeg ser ingen ende. Ingen lykkelig slutt. Jeg vil bare flytte for meg selv. Meg og barnet, så kan jeg og barnefar være gode venner. Men jeg vet at det ikke vil skje.

Jeg vil ikke knuse hjertet hans. Han elsker meg så høyt. Føler meg som et troll. Hater at det skal være så vanskelig med følelser. FøLELSER, for noe forbanna piss. De har ødelagt så alt for mye.

Noen som er/har vært i samme situasjon? Jeg trenger noen råd eller bare noen ord fra noen andre enn meg selv:S

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 24 februar 2012 - 09:48:

Jeg har ikke følelser for min samboer lengre. De har dabbet av sakte men sikkert de siste månedene. Det hele startet da jeg ble gravid, og sexlivet sluttet. Siden den gang har vi sex kansje 1-2 ganger i måneden.
Dette gjør ham sint å frustrert, men jeg klarer ikke ha lyst på ham.
Jeg har sex bare for hans skyld.

Dette er så leit. Jeg vil være lykkelig, men samtidig vil jeg at barnet vårt skal ha både mamma og pappa sammen.

Han har et kraftig temperament, som kan skremme meg mange ganger. Det hjelper ikke akkurat på sexlysten. Mangel på penger har også noe av skylden, da det er det vi krnagler om 85 % av tiden.

Jeg ser ingen ende. Ingen lykkelig slutt. Jeg vil bare flytte for meg selv. Meg og barnet, så kan jeg og barnefar være gode venner. Men jeg vet at det ikke vil skje.

Jeg vil ikke knuse hjertet hans. Han elsker meg så høyt. Føler meg som et troll. Hater at det skal være så vanskelig med følelser. FøLELSER, for noe forbanna piss. De har ødelagt så alt for mye.

Noen som er/har vært i samme situasjon? Jeg trenger noen råd eller bare noen ord fra noen andre enn meg selv:S

Søk hjelp hos fagfolk, gå til psykolog og familieterapi. Ta prøver i forbindelse med mangel på lyst - siden den inntraff ved graviditeten, kan det være noe fysisk.

Lever selv med en mann som jeg TROR elsker meg, men som ikke lenger vil ha sex. Mistenker at grunnen hans er lik din (bortsett fra at vi ikke krangler eller har pengemangel).

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 24 februar 2012 - 09:52:

Anonym bruker skrev 24 februar 2012 - 09:48:

Jeg har ikke følelser for min samboer lengre. De har dabbet av sakte men sikkert de siste månedene. Det hele startet da jeg ble gravid, og sexlivet sluttet. Siden den gang har vi sex kansje 1-2 ganger i måneden.
Dette gjør ham sint å frustrert, men jeg klarer ikke ha lyst på ham.
Jeg har sex bare for hans skyld.

Dette er så leit. Jeg vil være lykkelig, men samtidig vil jeg at barnet vårt skal ha både mamma og pappa sammen.

Han har et kraftig temperament, som kan skremme meg mange ganger. Det hjelper ikke akkurat på sexlysten. Mangel på penger har også noe av skylden, da det er det vi krnagler om 85 % av tiden.

Jeg ser ingen ende. Ingen lykkelig slutt. Jeg vil bare flytte for meg selv. Meg og barnet, så kan jeg og barnefar være gode venner. Men jeg vet at det ikke vil skje.

Jeg vil ikke knuse hjertet hans. Han elsker meg så høyt. Føler meg som et troll. Hater at det skal være så vanskelig med følelser. FøLELSER, for noe forbanna piss. De har ødelagt så alt for mye.

Noen som er/har vært i samme situasjon? Jeg trenger noen råd eller bare noen ord fra noen andre enn meg selv:S

Søk hjelp hos fagfolk, gå til psykolog og familieterapi. Ta prøver i forbindelse med mangel på lyst - siden den inntraff ved graviditeten, kan det være noe fysisk.

Lever selv med en mann som jeg TROR elsker meg, men som ikke lenger vil ha sex. Mistenker at grunnen hans er lik din (bortsett fra at vi ikke krangler eller har pengemangel).

Jeg har prøvd å få ham med på slikt, men han nekter å snakke med andre. Og nå er det kommet til et punkt hvor jeg ikke tror at jeg elsker ham lengre.

Og det er ikke det at jeg ikke er kåt, jeg er bare ikke kåt på HAM.
HI

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 24 februar 2012 - 09:48:

Jeg har ikke følelser for min samboer lengre. De har dabbet av sakte men sikkert de siste månedene. Det hele startet da jeg ble gravid, og sexlivet sluttet. Siden den gang har vi sex kansje 1-2 ganger i måneden.
Dette gjør ham sint å frustrert, men jeg klarer ikke ha lyst på ham.
Jeg har sex bare for hans skyld.

Dette er så leit. Jeg vil være lykkelig, men samtidig vil jeg at barnet vårt skal ha både mamma og pappa sammen.

Han har et kraftig temperament, som kan skremme meg mange ganger. Det hjelper ikke akkurat på sexlysten. Mangel på penger har også noe av skylden, da det er det vi krnagler om 85 % av tiden.

Jeg ser ingen ende. Ingen lykkelig slutt. Jeg vil bare flytte for meg selv. Meg og barnet, så kan jeg og barnefar være gode venner. Men jeg vet at det ikke vil skje.

Jeg vil ikke knuse hjertet hans. Han elsker meg så høyt. Føler meg som et troll. Hater at det skal være så vanskelig med følelser. FøLELSER, for noe forbanna piss. De har ødelagt så alt for mye.

Noen som er/har vært i samme situasjon? Jeg trenger noen råd eller bare noen ord fra noen andre enn meg selv:S

Kan faktisk høres ut som om du har en fødselsdepresjon, men for all del, det trenger det ikke å være men var det som slo meg først.
Jeg har selv vært der du er, og jeg valgte å gå og har fått det så til de grader mye bedre. Nå er dette en del år siden, men jeg er ikke i tvil om at dette også var bra for barna.
Er det mye krangling i et forhold er ikke det bra for et barn å oppleve, min eldste er voksen i dag og hun var 11 da bruddet var et faktum, og hun husker godt all kranglingen osv.
Du skal tenke på barna dine og deg selv. Mannen din klarer seg alltid, uansett er ikke du ansvarlig for hans lykke. Spørsmålet jeg stilte meg selv da jeg var i din situasjon var: er det riktig at jeg skal ofre mitt liv for at han skal ha det bra? Har ikke jeg også rett til et godt liv?
Det var veldig tøft i begynnelsen av bruddet, men har du familie og venner som kan støtte deg går det bra. Masse lykke til, hva du enn velger å gjøre :-)

[Anonym bruker]

Jeg er ganske så sikker på at det ikke er en depresjon. Barnet er nå 11 måneder. H*n begynner jo å merke krangler nå. Skulle ønske det var et fasitsvar som kunne hjelpe meg.

[UndrendeUllteppe]

Dette er ganske vanlig egentlig, har sett dette hende flere ganger i min omkrets. Felles for dem alle (80%) er at de etter en kortere eller lengre pause har funnet tilbake til hverandre. Det er tydelig at det ikke nødvendigvis er kjærligheten det skorter på, men mer kommunikasjon, energi, prioriteringer og vilje. Det er vanlig med slike nedturer i alle forhold, spesielt etter fødsel. Det er nå kjærligheten testes, ingen har vel problemer med «i gode dager»? Og de onde dagene kan være virkelig følelseskalde, lange og mange. Det er nå man ser hvor mye  det dere kalte kjærlighet er verdt.

Ta deg en skikkelig snakk med ham, dere må begge jobbe med forholdet, foreldreskapet og dere selv! Skriv et brev og reis bort en helg om du frykter det bare ender i krangel, så får du sagt det du vil ha sagt, pluss at han får tid til å tenke over ting uten å gå i forsvarsposisjon.

[Anonym bruker]

Dere får det til å høres så enkelt ut. Vi har reist bort ifra hverandre langhelger får å se om det hjelper. Tvert imot.
Hvor lenge kan man la slikt vare? Vi har hatt det slik nå i 1,5 år.
Snakke kan vi, men det ender i krangel. Kan man begynne å elske noen igjen når man en gang har sluttet? Jeg vet ikke..
Håper selvfølgelig at det kommer tilbake, men slik jeg føler det nå, ser jeg det ikke komme. HI

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 24 februar 2012 - 11:07:

Dere får det til å høres så enkelt ut. Vi har reist bort ifra hverandre langhelger får å se om det hjelper. Tvert imot.
Hvor lenge kan man la slikt vare? Vi har hatt det slik nå i 1,5 år.
Snakke kan vi, men det ender i krangel. Kan man begynne å elske noen igjen når man en gang har sluttet? Jeg vet ikke..
Håper selvfølgelig at det kommer tilbake, men slik jeg føler det nå, ser jeg det ikke komme. HI

Neida, det er ikke enkelt. Men i løpet av livet har jeg lært at hvis man kun ser problemer og ikke løsninger, så er det det man får. Hvis man er løsningsorientert og prøver å hive seg rundt og se etter positive ting, noe å bygge videre på, alternative løsninger, hjelp osv, så finnes det som regel NOE. Ja, man kan elske noen igjen etter en periode der følelsene dabber av. Man er to stk i et forhold, og det er logisk umulig at begge to elsker hverandre like mye hele tiden. Perioder der den ene er mer glad i den andre kommer og går.

[Anonym bruker]

Det er faktisk sånn sjansen for å gå fra hverandre er størst når man har barn under 1 år. Det er ikke synsing, det er ren statistikk!

Den perioden av livet vi forandrer oss mest er når vi blir foreldre, og det er veldig ofte den tøffeste perioden i livet for parforholdet.

Vi hadde også en nedtur, men det var etter andre barnet da, hvor det var ganske dødt mellom oss altså. Men vi gikk aldri fra hverandre, det var liksom aldri noe tema, vi er jo familie...

Vi fant tilbake til både sexlyst og varme følelser, jeg er mer glad i mannen min nå enn noengang.

Så mitt råd er å gi det litt tid, gi hverandre rom for å bli voksne og forandre dere litt, men ikke glem hverandre. Dere må hele tiden investere i hyggelig tid sammen, vise interesse for hverandres jobber, hobbyer, venner osv. Snakke sammen, gjør ting som får dere til å le sammen osv. De som klarer holde på forelskelsen hele livet er de som hele tiden blir kjent med hverandre på nytt. Noen ting blir borte, men andre ting kommer til, det er fult mulig å bli forelsket på nytt og på nytt.

Senk skuldrene, ikke analyser og tenk så mye hele tiden, bare lev, vær. Man går ikke rundt og er nyforelsket hele livet gjennom med samme partner, aksepter at dere har en litt kjølig periode nå, ikke gi opp, men gjør noe med det.

Du sier økonomien er et av hovedproblemene, da må dere sette dere ned og gjøre noe med det. Skriv budsjetter, sørg for at det kommer mer penger inn enn det går ut, rydd opp i det. Da kan dere senke skuldrene og ha fokuset på andre ting.

ønsker dere lykke til!

[UndrendeUllteppe]

Men det er jo ikke fravær som kan fikse dette! Det er noe dere selv må jobbe med, sammen OG alene (du må jobbe med deg, og han med seg). Jeg mente du kunne reise bort en helg og skrive et langt brev til ham der du forklarer hvordan du kjenner det. Ettersom du sier at det bare blir krangling.

[Anonym bruker]

Dere må ikke reise fra hverandre, det gjør jo bare gapet mellom dere enda større!

Dere er i en fase av livet hvor man forandrer seg, det er ikke bare hans skyld, du forandrer deg jo også. Dere er ikke bare et par lenger, dere er foreldre og familie, de nye rollene, det nye ansvaret osv gjør at dere utvikler dere som mennesker.

Dere må sørge for at dere ikke glir fra hverandre i denne perioden, men ar dere holder sammen. For å få til det må dere være sammen, ikke bare i hverdagsstresset, men kose dere sammen, snakke sammen, le sammen.

Inviter et vennepar på middag i helga, del en flaske vin og spille et morsomt spill. Så kan dere to og to venner kose dere sammen, finne tilbake til hvordan det føles.
Gå en lang tur i skogen med barnevogna, da kan dere puste fritt, nyte vårfølelsen og snakke sammen.
Kjør en tur i bilen når den lille skal sove, kjør et sted dere ikke har vært før, til sjøen eller til fjellet. Kos dere sammen og finn tilbake til de gode samtalene.

Man kan ikke ha et livslangt forhold med en partner uten å investere i forholdet, jobbe med det, ville det.

[Anonym bruker]

Der tror jeg du traff spikeren på hodet. Det er akkurat der det ligger, at jeg ikke VIL mer. Jeg har prøvd så mye. VI har prøvd så mye. Vi klarer bare ikke leve sammen. Jeg skulle ønske jeg ville, men nei.
Som regel når jeg har skrevet her, har jeg fått så gode råd at jeg har fått håpet tilbake. Men ikke denne gangen.
Rådene er like gode, men jeg ser ikke lyset i tunnellen. Jeg har virkelig ikke lyst mer.
Er jeg et fælt menneske? Jeg føler det slik.
HI

[Anonym bruker]

Hei! Jeg slet veldig under gravidteten med min samboer. Hadde avsmak for han, og sexen uteble. prøvde at par ganger, men da jeg en gang måtte avbryte for å kaste opp ble det slutt med det. Følelsene uteble, og jeg lurte på å forlate han. Jeg er nå glad jeg ikke gjorde det, for følelsene blusset opp igjen nesten med en gang barnet ble født Nå har vi det veldig fint sammen, og tenker at det var hormonene mine som spilte en stor rolle!!!

[Anonym bruker]

Hei:) Forholdet vårt var også på topp de første to mnd etter fødsel.  Jeg ble nesten forelsket på nytt av å se ham holde på med lille. Men det varte ikke lenge. Nå er ting værre enn alltid.Håper det holder seg bra hos dere!    HI

[yrild]

Jeg må ærlig si at jeg ikke synes det du skriver er grunn nok til å gå fra ham.

Hvis ikke han vil gå sammen med deg i parterapi, må den som tør å ta tak i ting (du!) gjøre det du kan for å ordne ting.

Det er veldig vanlig å ha det sånn som du har det ett år etter fødselen. Og at gresset er grønnere etc... er også normalt, men det å gå fra pappaen til barnet ditt fordi dere ikke har det hett akkurat nå synes jeg er direkte umodent... (beklager hvis det er dumt sagt, men det mener jeg).

Du må slutte å tvinge deg til å ha sex, sex er ikke en rettighet, men handler om nærhet og lyst. Pass på at du får litt alenetid uten barn og at dere får litt tid sammen uten barn. Hvis du ikke ønsker at barnet ditt skal vokse opp med skilte foreldre må du faktisk gjøre noe aktivt for å forhindre det.

Prøv å fokusere hver dag på at du skal gjøre noe fint for partneren din, feks kaffe på senga eller noe annet og stryke ham to ganger om dagen på kinnet.

Du trenger ikke å fortelle noe om at du prøver å endre ting til partneren din, men spør ham etter en uke med små ting du gjør for ham og små kjærtegn om han liker det, merker det. Snakk sammen. Små ting i hverdagen gjør underverkerker med lysten :-)

Når ting etterhvert er noe bedre kan du prøve å snakke om hvordan du blir redd for ham når han blir så sint (dette må du snakke sammen når dere ikke krangler, men har det rolig sammen) og hvordan dere kan løse det.

Jeg ønsker for ditt lille barn og for dere at dere klarer å løse opp i flokene :-)