7 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Føler dette begynner å tære på forholdet vårt nå. Han lar jenta gjøre ting i sitt tempo, uansett hva det er. På hennes premisser. Han bokstavelig talt lar henne surre og fjase uansett om det er tannpuss, spising, av og påkledning, inn og ut av bilen, bade. Ja egentlig alt.

Sånn som idag. Han har tatt badingen i det siste. Jeg har alltid vasket håret hennes før hun får bade ordentlig, altså leke og kose seg i badekaret. Enkelt og greit for da blir det gjort. Etter lek i badekaret er dette en umulig oppgave. Mens han bruker hele badetiden på denne ene tingen. Gjør det i hennes tempo, på hennes premisser. Idag brukte de 15 min på å vaske håret sammen, og etterpå var hun veldig lei seg fordi det ikke var igjen noe tid til å kose seg i vannet før hun skulle legge seg. Problemet mitt blir jo da neste gang jeg skal bade henne igjen. Jeg har en del annet jeg ønsker å gjøre, enn å bruke 15 min på å vaske håret hennes. Spesielt da det kun er en dør mellom bad og kjøkken, og dette er en fin tid å få unna rotet på kjøkkenet etter dagen, mens jeg følger med på hun bader.

Han lar henne ALLTID bruke lang tid inn i bilen, kle på seg i sitt tempo med fjasing, løping inn og ut av rommet osv. Uansett om han har dårlig tid eller ikke. Vil ikke pusse tenner? Nei, da venter han litt og snakker med med henne om dette i kanskje 10-15 min før han får det gjort. Går etter henne og spør og maser i en alt for rolig og mild stemme, mens hun leker og pludrer og gjør som hun vil.

På kveldene, når vi snakker om dette forteller jeg han hvordan han gjør det vanskelig for meg når han gjør det på denne måten. For foreldrene er tross alt sjefen i huset. Jeg er nok en del strengere enn han, og kanskje hakket mer utålmodig. Men jeg får ihvertfall ting til å skje da. Uten verdens største kamp. Ja til om med mindre kamp til tider, fordi jeg er bevisst i hva jeg sier og holder meg til det jeg har sagt. Jeg godtar sjelden fjas når det er noe vi skal gjøre. Han har nok rett i at jeg av og til hever stemmen litt fort, men jeg roer meg også fort ned igjen, og får ting til å skje. I tillegg begynner hun å bli meget trass om dagen, så denne behandlingen far gir henne tar hun seg godt utnytte av ovenfor meg.

Det største problemet er at når vi diskuterer dette her får jeg beskjed om at jeg må skjerpe meg, vokse opp, og tenke over hvordan jeg er. Jeg prøver å forklare han at selv om han har allverden av tid, har ikke jeg alltid det da jeg også har ett hus han forventer jeg skal ta. Det er ikke noe problem, men det blir ett problem slik han legger lista i forhold til barneoppdragelsen.

Merker at dette nå begynner å tære fælt på forholdet. Løsningen hans er at da får jeg bare gjøre alt, han gjør det jo ikke godt nok. Er veldig glad i denne mannen, og ønsker virkelig ikke at forholdet vårt skal gå dukken pga slike ting, vi har det så bra sammen ellers.

I tillegg er nr 2 på vei. Han ser ingenting fra min side. Det er bare jeg som må skjerpe meg. Føler at så fort jeg sier noe konkret i forhold til dette kommer han med slibrige nedverdigende kommentarer mot meg. Ja kanskje jeg er ekstra sårbar om dagen. Han sliter veldig med å forstå at jeg faktisk er gravid og sliten om dagen i tillegg. Han påpeker hele tiden at det bare er psykisk.

Huff. Bare litt frustrert. Ble litt langt. Tror dere dette kommer til å bedre seg? Eller er det jeg som er hårsår og faktisk må skjerpe meg? Kan ikke fatte det heller. Men det er lettere å se andres feil, enn sine egne.

[Anonym bruker]

Her har alltid hårvask vært avslutningen på badet, uten at det har blitt problem av det.

Ellers er her ikke mye diskusjon om det som Må gjøres for barnets beste. Uansett hva. Barnet bestemmer ikke store ting. kun ting som f eks "vil du ha røde eller blå votter i dag?".

Barn har faktisk ikke evnen til å vurdere hva som må gjøres for helsen i fremtiden(som tannpuss).

[Pashla]

Jeg reagerer ikke så mye på de ulikhetenedu beskriver. Han vil skjemme bort ungen, du vil det ikke. Mange familier er sånn.

Men jeg reagerer sterkt på det du forteller til slutt: at når du prøver å snakke ordentlig med ham, og ta opp konkrete ting som er konfliktområder, begynner han å rakke ned på deg, si du skal skjerpe deg og komme med "slibrige nedverdigende kommentarer" til deg.

Da kommer de røde varsellampene på hos meg og alarmen går!

At folk har konflikter, er ikke et problem. Men at den ene bruker sjikane og forakt for å parkere den andres meninger, er et faresignal og et STORT problem for hele forholdet!

Jeg syns du skal gi beng i oppdragelsesdebatten litt en stund, og fokusere på parforholdet. Altså få en terapeut inn - ikke en som skal være med og hjelpe dere med å finne ut hva som er OK å gjøre når man har en unge på den alderen (hårvask før eller etter - uviktig!), men en som kan hjelpe dere å finne ut hvordan dere skal leve sammen, løse konflikter selv uten å bruke stygge kommentarer, hvordan dere skal snakke empatisk med hverandre (se partnerens side underveis i alle krangler, ikke be partneren skjerpe seg i stedet) og så videre, og så videre.

Vil du være aleine med to barn om 5 år fra nå, og oppleve at far er like lemfeldig og lite voksen med dem hver gang de har vært hos han, så fortsett som du gjør. Men vil du være gift og ha det godt om 5 år, gjør noe Nå.

[Anonym bruker]

Takk for svar;)

Har tenkt på noe par-hjelp, men er ikke sikker på om han forstår alvoret i dette og at det kan være noe hjelp i det.

Vil bare forklare en ting, ser at jeg skrev det litt dumt, og at det fort kan bli misforstått. Det at han sier at jeg må skjerpe meg, vokse opp, ta meg sammen og tenke på hvordan jeg oppfører meg, argumentene mine er bare piss, osv, det er vel dette jeg ser på som nedverdigende og slibrig. For jeg føler han går rett på meg som person, uten å komme med noe konkret, ja annet enn at det jeg sier bare er piss da, som han kaller det.

Og det var spesielt dette jeg tok opp med han igår, at så fort jeg forteller hvordan denne oppdragelsen går utover meg, så er det bare piss. Jeg er nok litt hårsår på dette, men jeg er bare så lei. Hvorfor kan han ikke la være å si sånt? Istedenfor å komme med noe konkret tilbake på det jeg sier. Når jeg tok dette opp igår, endte det bare med at han kom med det samme igjen. "jammen det er du som må skjerpe deg" "men det du kommer med ER jo bare piss" "du henger deg opp i kommentarer jeg kanskje ikke burde sagt, men det er fortsatt unødvendig av deg". Jeg er så lei dette at når han begynner å gjenta seg slik, så forteller jeg at jeg orker ikke å høre på dette, og går i ett annet rom. Det provoserer han veldig, at jeg bare "stikker av", men jeg orker virkelig ikke å sitte der å høre på hvor fæl jeg er som person, istedenfor å ha en konkret diskusjon rundt dette.

Han sier jo ikke verre ting til meg, men jeg føler han starter å hakke på meg, og ikke høre på hva jeg faktisk sier til han og prøve å diskutere rundt det.

Gårsdagen endte med at han la seg dritsur, mens jeg ble sittenes oppe og tenke. Men det er typisk. Neste morgen er han like blid igjen, som om ingenting hadde skjedd. Og jeg merker dette gnager meg, hele situasjonen. At han bare kan la slike krangler passere så lett, etter å ha sovet litt. Han tror vel da at jeg sitter å tenker på hva jeg gjør feil, og vil forandre meg. Men jeg blir bare lei meg og litt sånn fraværende i forhold til han. Det er ikke greit å fortsette en krangel i dagesvis, men alt dette sårer meg merker jeg.

Uff merker dette satt godt i når jeg våknet idag. Spesielt da han gladelig kysset meg hadet, jeg elsker deg, og dro på jobb. Han merker jo ikke at jeg faktisk blir lei meg.Alt kunne sikkert vært verre, vi kommuniserer greit ellers, og er egentlig veldig enige når vi diskuterer barneoppdragelse generelt.

Jeg har sagt til han flere ganger at jeg skal starte å ta opp samtalene våre, slik at han også kan høre hva som blir sagt, for jeg tror han glemmer det ganske fort. Da bare fnyser han av meg.

Jeg må nok bare la han skjemme henne bort, selv om jeg virkelig ikke forstår hvordan jeg skal takle en da straks 4åring, som hyler så stemmen vrenger seg, og skal ha pappa og ikke gjøre noe som helst, når jeg i tillegg skal ha ett spedbarn på armen.

Er det virkelig jeg som er problemet her? Eller er det han som er "for enkel"?

[LisaGikkTilSkolen]

Om han fortsetter i samme spor, tror jeg dere vil få barn som i hvert fall jeg ville blitt gal av.  å la ungene bestemme alt det du beskriver blir litt håpløst.  Det nytter ikke å dille og dalle.  Klærne skal på uten diskusjoner.  Og hvorfor skal man snakke om å pusse tenner i det vide og brede.
Skjønner at det er vanskelig for deg å få mannen til å skjønne at det ikke er bra, og har egentlig ingen gode råd.  Men jeg har masse sympati med deg!  Lykke til

[To tette og ei badehette]

Ingenting galt i å ta en samtale hos familioevernkontoret. Vi har gjort det, og har verdens sterkeste og mest solide ekteskap. Vi måtte bare lære litt om hvordan ting var for den andre, for vi hadde også slike ikke-fruktbare diskusjoner der den ene gikk i angref og den andre i forsvar.
Det skader iallefall ikke med en samtale fors en samlivsterapaut. Dette kan man liksom ikke si at en ikke vil være med på, for det er jo det samme som å si at en ikke vil satse på forholdet. Bedre nå en når ting har gått så langt at det er vanskelig å rydde opp i.
Lykke til

[ronja røverdatter]

Vel, du føler antageligvis at han er mot deg slik som han føler at du er mot han.  Han mener han gjør rett, du mener at du gjør rett.

Dere må snakke sammen i et rolig øyeblikk uten å rakke ned på den andres måte å gjøre tingene på.  Han lager ikke mer problemer for deg, enn du lager for han. Det er nemlig ikke sikkert at han har rett eller at du har rett, så enten må dere komme fram til et kompromiss satt sammen av løsninger dere begge kan leve med, eller så må dere bare akseptere at dere er forskjellige og gjør ting på forskjellig måte.  Og det takler ungene aldeles utmerket.

Hos oss har vi ganske forskjellige måter å gjøre ting på, og ungene lærer seg fort at slik er mammas måte, og slik er pappas måte.  At de prøver seg litt av og til, må man regne med.  Men det er vi voksne nok til å takle.