Erfaringer etter fødsel

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med mitt første barn og har termin om seks uker. Er 19 år og kommer til å bli aleneforsørger for barnet. Jeg er veldig spent på hvordan tiden etter fødselen vil bli, og lurer derfor på om noen har erfaringer å dele angående dette? Vil gjerne vite hva andre har møtt av utfordringer og slikt etter fødselen, både med tanke på barnet og seg selv.

 

Håper på mange svar :-)

[Gjest eelis+kian ♥]

Jeg var også 19 år og alene da jeg fikk min gutt. Han er nå er herlig liten fyr på 2,5 år, fantastisk blid og utrolig morsom

 

Jeg hadde råflaks med både fødselen og babyen. Fødselen var lett som en plett og over før jeg visste ordet av det, jeg klarte meg fint uten smertelindring og var oppe og spratt minutter etter at gutten var ute. Trengte ikke sting engang

 

Med andre ord et godt utgangspunkt. Og gutten var så søt og snill, han sov og spiste dagen lang. Han gråt nesten aldri, og alt gikk egentlig ganske knirkefritt. Jeg hadde ingen fysiske plager i ettertid heller. Eneste var at jeg gråt så himla mye, og over alt mulig, men det gikk over så snart ammehormonene fikk roet seg litt, hehehe.

 

Jeg er enda singel og stortrives med tilværelsen. Det er så deilig å være alenemor atte

 

Send gjerne en pm om du vil!

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det motsatte,og var overhodet ikke forberedt på at det skulle bli så slitsomt.

Fødselen varte over 30 timer, revnet fram og bak, fødselen stoppet opp når hodet sto i åpningen, ungen skrek hele barseloppholdet, hun sov 3 timer den første uka med mindre jeg gikk å vugget henne, jeg slet med ammingen, hun hylskrek mellom 1-2 timer etter hvert måltid pga. luft, hun fikk kolikk, og jeg venter enda på operasjon for å reparere underlivet mitt.

Det var så tøft at det er ikke mulig å forestille seg, MEN jeg klarte det!! Jeg stolt over det, og det blir stadig bedre.

Det er utrolig hvor mye man makter å stå i som nybakt mor, og jeg er helt sikker på at dette klarer du fint!

 

Du vil nok trenge en del hjelp i begynnelsen, ikke vær redd for å spørre andre om hjelp! Allier deg på forhånd med familie og venner som kan stille opp. Bare det å få barnevakt i 30 minutter, slik at du kan ta deg en god varm dusj og litt egenpleie er mange ganger nok i seg selv.

 

På sykehuset må du ikke være redd for å få barnepleierne og jordmødrene til å ta seg av barnet på natten og slikt, slik at du får sove ut etter fødselen. Utnytt dem maks, mens du enda har dem!

Det vil nok være ømt i underlivet en god stund etter fødselen, og jeg anbefaler deg å investere i en hånddusj som du kan kople på vasken eller dusjen. Den koster ikke mye og den vil spare deg for mye arbeid etter do-besøk da du ikke kan tørke deg med vanlig do-papir i begynnelsen.

 

Dersom barnet skal sove i egen sprinkelseng anbefaler jeg deg at du tar vogn-baggen oppi sprinkelsenga og lar barnet sove i baggen både på natten og dagen. Der er det lunt og varmt for babyen. I gamle dager brukte de tvangstrøye på babyer for å få de til å sove, for all del ikke gjør det, men det ligger noe i dette:) Pakk den GODT inn, og surr gjerne litt stramt rundt, da føles det ut som livmoren og babyen føler seg trygg.

 

Og OM babyen er veldig urolig fordi den har et ekstremt sutte-behov (Pass på at den ikke er sulten), ikke la deg påvirke av jordmødrenes forbud mot å bruke smokk. Vent selvfølgelig lengst mulig med smokk til du får i gang ammingen, men det finnes grenser på hvor mange døgn man klarer å bære på en unge som hylskriker pga. ekstremt suttebehov. Jeg angrer som fy på at jeg skulle være så sta med å vente med den smokken, og møtte veggen etter 5 dager med hyling! Min mor kom på besøk å puttet, i protest, en smokk i munnen hennes - og DER sovnet hun av seg selv med engang. Da begynte jeg å gråte over min egen stahet.

 

SOV mens du enda kan, bruk siste del av svangerskapet til å ladde opp alt du kan!! Du Må ha fulladdet batteri når fødselen begynner, man vet aldri hvordan det blir med søvnen etterpå. Jeg gikk 45 timer uten søvn rundt fødselen, og fikk sove ut i hele 3 timer! Det går nok bedre med deg, men FORBERED deg på det verste, så kan du heller glede deg over at det gikk bedre enn forventet.

 

Be om hjelp, be om råd og KOS deg med den vakreste skapningen i hele verden! Alt kommer ikke til å gå på skinner - men det viktigste er at dere som mor og barn trives med hverandre. Dette klarer du fint, og du blir nok en god mamma skal du se!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg hadde det desverre på samme måte som hun over meg her... Tiden etter fødslene mine (2 stk) har vært de værste i mitt liv... Maltraktert underliv og intense smerter samtidig som en skal ta seg av en hylende liten bylt... Ikke fikk vi til ammingen heller. Var ganske knust både fysisk og psykisk. Heldigvis gikk problemene gradvis over og et par mnd etter fødsel var jeg tilbake til mitt gamle jeg.

 

Jeg forteller ikke dette for å skremme, men for min del var det et kjempesjokk at ting ikke var rosenrøde etter fødsel.

 

Jeg har aldri vært så syk som rett etter fødselen. Full i feber, kvalm og intnse smerter nedentil og hadde mer enn nok med meg selv. Damene på barsel hjalp overhode ikke til med babyen, måtte tilogmed ha han med i dusjen...

 

 

 

MEN det er verd det!!!! Ungene mine er det beste som har skjedd meg

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en tung fødsel og en lett fødsel. Tiden etterpå har vært ganske ulik. Etter første fikk jeg helt sjokk over hvordan forfatning kroppen var i. Jeg revnet ikke noe særlig, men hadde jo lite kontroll på bekkenmusklene (med de plager det medfører). Når jeg kjente at jeg måtte på do - så måtte jeg bare løpe. Så kniiiiiiiiip! For etter andre fødselen gikk det MYE bedre - og jeg hadde vært flinkere til å knipe. Det største sjokket var mengdene med blod som kom i ettertid av fødselen. Skjønte jo selvfølgelig at jeg kom til å blø en del, men Så mye?

 

Jeg har ikke lyst til å si så mye annet om tiden etterpå - for etter min erfaring kommer det veldig an på... Hvordan fødselen var, babyen, om familie/venner stiller opp, amminga.... En barselskvinne er veldig sårbar og hormonell. Problemene blir mye større og føles grusomme, mens gledene igjen blir forsterket.

[Anonym bruker]

Jeg var 20 år når jeg fikk mitt første barn. Jeg var alenemor, men barnefar stilte litt opp. Ikke mye men litt.

 

Min mor gav meg råd om å la barnet mitt sove inne hos pleierne på sykehuset når jeg var der. Og det er jeg veldig glad for, for det var vist normalt at alle hadde ungene inne hos seg men de passet gladelig på jenta mi. Jeg fikk slappe av og sove ut litt, tror ikke jeg hadde klart å sove like godt om hun hadde vært på rommet mitt.

Jeg fikk totalruptur og hadde en hard fødsel, så jeg forberedte meg på at jeg kunne ha vondt og være veldig sliten den første tiden men det gikk veldig greit. Kroppen kom seg veldig raskt.

 

Jeg bakte noen iskaker før jeg fødte, så når jeg fikk besøk så hadde jeg noe å servere. For å dra i butikken var ikke noe jeg prioriterte høyt den første tiden, kjøleskapet mitt var faktisk veldig glissent. Også slapp jeg styre med noe om det kom besøk, bare å hente i frysen og sette på bordet. Også var jeg vel litt sleip også, når jeg fikk besøk så fikk jeg de til å passe barnet mitt og jeg tok meg en dusj i fred og ro. De 5minuttene alene var utrolig gode. Ingen problem å dusje med ungen liggende på baderomsgulvet, men slappe av fikk jeg ikke gjort. Måtte alltid titte, sprang ut av dusjen for hver lille lyd.

Og jeg har familie som har stilt opp veldig mye, de forguder sine barnebarn og mitt var det første på begge sider. Så besteforeldrene var inn og ut av huset mitt, det kunne kanskje blitt litt mye men jeg satte veldig stor pris på det. Jeg fikk satt over vaskemaskiner, bytta på senger, tatt en kjapp tur i butikken og slike ting. De var der ikke for å snakke med meg, men for å kose med barnebarnet sitt.

 

Ikke prøv å vær en supermor som rekker og får gjort alt, er du sliten og bare vil kose deg så gjør du det. Energi og lysten til å være sosial igjen kommer. Være med på alt mulig for å aktivisere ungen din er heller ikke nødvendig om du ikke selv vil.

 

Også kommer ikke ungen din til å være som alle andre. Søvnmønsteret til ditt barn er helt sikkert ulikt andres barn sitt. Hvor ofte og hvor mye mat er det ditt barn som regulerer. Lengde og tyngde kommer sikkert ikke til å følge alle gjennomsnittelige kurver, men det er du som kjenner barnet ditt etterhvert og ser om det er noe galt. Mitt minste barn fulgte ingen kurver hos helsesøster så helsesøster tok litt av kan en si, det måtte jo være så mye galt med mitt barn. Men jeg er glad jeg hadde en barn fra før og viste at de ungene vokser litt forskjellig, og så lenge de er blide og fornøyde så er det helt greit. Vi mødre merker når de forandrer seg. Så jeg tok alt med ro selv om helsesøster tok helt av, tok turen til legen slik at han kunne si det samme som meg bare for å få roet helsesøster. Han himlet bare med øyne og sa at jeg ikke kunne forvente at jeg skulle få ett barn med gjennomsnittelig høyde når jeg selv var veldig liten av vekst. Så med papiret å hånden fra legen roet helsesøster seg. Barnet mitt er friskt og raskt, men hadde det vært med mitt første barn så hadde jeg reagert veldig anderledes, ikke tatt det så med ro som jeg gjorde. Så stol på deg selv og dine egene avgjørelser, det er du som kommer til å kjenne ditt barn best. Råd og tips kommer du til å få i bøtter og spann, ønsker du det ikke sier du ifra til de at du spør om du ønsker det, om ikke så får de heller si det til noen andre som er interesserte.

 

Kos deg når den lille kommer ut om noen uker. Bruk den første tiden til å kose deg, bli kjent og nyt tiden. Selv om du ikke kommer til å sove så godt, være trøtt i trynet, ikke rekke å få dusjet så bryr ikke ungen din seg om det den vil bare kose seg med deg. Kos deg på sofaen.