Kjefter dere på barna? På hvordan måte, og hvor ofte?

[81-Mamma<3<3]

Bare nysgjerrig..

Jeg merker jeg har litt kort lunte på ettermiddagene. Når toåringen bare tuller og ikke hører etter mister jeg ofte tålmodigheten og roper litt. Type: "nei, nei, nei, nei! Jeg sa du ikke skulle gjøre det. Mamma blir sint når du ikke hører etter"!

Får litt dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer tålmodig... Lurer derfor på hvordan andre har det. Kjefter dere? Hvordan? Hver dag? Flere ganger daglig? Bare av og til?

 

[Gjest eelis+kian ♥]

Selvfølgelig blir det litt kjefting innimellom, men det gjelder å holde tonen og volumet nede

 

Ofte blir det i stressa situasjoner, på morgenen når vi har dårlig tid og guttungen heller vil sitte på gulvet og leke pusekatt enn å kle på skoene. Da blir det sånn "Nå hører du etter, vi har dårlig tid og dette gidder jeg ikke, ta på skoene dine nuhhh!". Eller når jeg har gjentatt meg selv og gjentatt meg selv, da blir jeg irritert og sier noe av det samme som du sier, hehehe.

 

Det er ikke noe å ha dårlig samvittighet for. Barna har bare godt av å lære at et sted går grensen, og at de ikke kan holde på i evigheter uten at vi blir irriterte. Også er det fint å lære dem at de kan bli irritert, oppgitt og kanskje sinna, uten å rope og skrike. Og at de kan bruke ordene sine når de får disse følelsene. Det er fint

 

Tror nok de aller fleste foreldre kjefter på barna sine iblant, gjerne hver dag i denne alderen! Haha!

[abella]

Jo jeg kjefter vel på en måte, men prøver å være forsiktig med språkbruken.

 

Jeg forsøker å uttrykke meg i "jeg"-form. Det er en bedre måte å kommunisere på. Hvis jeg snakker til barnet i "du"-form vil alt som kommer ut av munnen min ha en underforstått mening om at barnet gjør feil/er dum/er uhøflig/ikke tilstrekkelig etc. Altså ting som bidrar til å gi barnet skyldfølelse.

 

Og så forsøker jeg å gi ham ansvaret for så mye av sine egne ting som mulig. Da blir det færre konflikter og så spør han heller hvis han trenger hjelp.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg kan godt være streng og bestemt, men jeg kjefter svært sjelden

[Gjest eelis+kian ♥]

Jeg kan godt være streng og bestemt, men jeg kjefter svært sjelden

 

Høres ut som ditt barn aldri klatrer i gardinene eller spiser potteplantene, hehe...

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg kan godt være streng og bestemt, men jeg kjefter svært sjelden

 

Høres ut som ditt barn aldri klatrer i gardinene eller spiser potteplantene, hehe...

 

Joda, hun finner på mye rart, men jeg har så langt sjelden kjeftet på henne.

Jeg kan være streng og bestemt så hun får grei beskjed, men å kjefte ligger ikke helt for meg.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Hva definerer dere som kjefting da? Ser en skriver streng og bestemt, en annen heve stemmen/rope osv. Jeg er daglig streng og bestemt i stemmen til alle ungene tror jeg, men vesla slipper mye lettere unna enn de større barna siden hun enda er liten. Jeg liker ikke å kjefte, og vet at det egentlig ikke er hensiktsmessig, men noen ganger blir det kjefting likevel. Jeg definerer da kjefting som at man hever stemmen (trenger ikke rope, men snakker gjerne høyt) og blir svært streng, eller kanskje mer sint, i stemmen f.eks "Nå kommer du her og rydder av etter deg med en gang!" med ekstra trykk på flere av ordene. Dette siste blir som sagt sjeldent gjort ovenfor vesla på 2,5 år, og ikke så veldig ofte ovenfor han på 4,5 år heller, men litt oftere på de eldste på 7 år og 9 år.

 

Jeg hadde aldri trodd om meg selv at jeg skulle kunne kjefte noe særlig. Delvis fordi jeg er pedagog og godt vet at det egentlig ikke funker (i hvertfall i følge teorier), og delvis fordi jeg er en ganske tålmodig og fredelig person som normalt tåler mye. Men jeg merker tålegrensen synker i takt med at barnas alder og forståelse øker. Man kjefter bare ikke på en 1-åring, og det er ikke noe som pleier å skje med en 2-åring heller. De er for små liksom. Men en trassig 3-4 åring kan det glippe litt med til tider (1 og 2 åringer kan selvsagt også trasse, men da er det jo bare søtt), og når de blir store så forventer man at de skal klare å ta til seg beskjeder på en annen måte enn en smårolling, og blir til slutt sint og oppgitt etter ørten tusen beskjeder som ikke har blitt fulgt.

[Magia]

Ser at jeg ikke er like rasjonell som enkelte her Jeg kjefter innimellom. Mest når jeg er stressa pga dårlig tid (det er jo i grunn min feil, men han trenger vel ikke holde på med alt annet når vi har dårlig tid?), eller når trassen setter inn. Prøver så godt jeg kan å holde hodet kaldt, men dårlige vaner er vonde å vende. Har stort forbedringspotensiale på denne fronten, jeg innser det, så ikke ta innlegget mitt som at jeg rettferdiggjør roping og kjefting. Likevel tror jeg at barn har godt av å se at tålmodigheten tar slutt et sted, og at mamma også kan bli sint, lei seg ol. Sier alltid unnskyld hvis jeg syns jeg går over streken.

 

Guttungen er 2 år...

[Bondejenta]

Eg kjeftar heile tida. Det følest sånn iallefall.

[81-Mamma<3<3]

Takk for mange fine svar! Greit å vite at dere andre kjefter litt også!

Men jeg fikk noen gode tips her! Jeg vet at jeg er litt urettferdig av og til. Jenta er jo bare 21/2 år.. Vet egentlig at kjefting ikke er så effektivt, men det er vanskelig å la være

Får tenke litt på det, og jobbe med tålmodigheten