Ekstremt utagerende i hjemmet - høflig hos andre (3.klassing)

[Anonym bruker]

Vi sliter veldig med vår sønn på 8 år. Han er eksremt utagerende hjemme. Hver eneste dag er en kamp! Han er frekk og stygg i munnen, argumenterer på alt, skal bestemme alt. Han hisser seg opp av små bagateller. Kan hyle og skrike over at far i huset kjøpte kaffe på butikken, mens han selv fikk ingen ting. Det er urettferdig. Han har ingen respekt overhodet.

Han takler ikke å kjede seg, å leke alene har han aldri gjort. Verken som baby eller småbarn. Han sitter sjelden i ro og hopper og spretter rundt uten mål og mening. Vi gir de samme beskjedene nå (x antall ganger for dagen) som vi gjorde da han var 3 år. Er et evig mas fra oss foreldre. Han hører ikke etter. Hvis ikke ting skjer etter hans "skjema" bryter helvete løs. å gjøre lekser er en evig kamp - hvis han vil kan han få de gjort på kort tid - men stort sett tar det flere timer. Han skal krangle på at det er kjedelig, for mye, blyanten er dårlig, han er tørst osv. Han er ekstremt distre og glemmer lett.

 

Han har alltid vært et veldig krevende barn, men føler vi foreldre har vært veldig utholdende og flinke. Føler vi hele tiden har gjort alt riktg og har også fått mange tilbakemeldinger om det fra flere hold.

 

Ellers oppfører han seg fint med andre voksne og på skolen. Han kan riktignok bli litt ukonsentrert og distrahert i timene, men han følger beskjeder og er høflig med lærere og elever. Han er populær og har mange venner. Han er uhyre snill og meget empatisk. Kanskje litt for empatisk. Hvis noen har det vanskelig går det veldig inn på han. F.eks oppdaget han at en gutt gikk mye alene i friminuttene og ikke hadde venner. Da gikk han bort og spurte hva han het og om de skulle være venner osv. Han er veldig sårbar. Setter alltid andre foran han selv. Han har to yngre søsken som han er veldig glad i og har aldri vært stygge med dem.

 

Er altså i hjemmet han er utagerende. Som sagt har han vært vanskelig fra dag 1. Kan også legge til at han kan være utagerende sammen med besteforeldrene som han kjenner godt og har et godt forhold til.

 

MEN, han angrer alltid over sinneutbruddene sine og får dårlig samvittighet. Han griner og ber om unnskyldning og vi forsones. Så går det en halvtime og det er påan igjen med akkurat det samme. Og sånn går dagene. Når vi forsones så forteller han at han ikke klarer å styre seg. At det er noe rart inni hodet hans som vil ut og som sprenger på. Og så bare skjer det selv om han vet det er feil. At han ikke vil være sånn.

 

Jeg må jo være ærlig og si at jeg oppgjennom alle disse årene har tenkt ad/hd, men samtidig så er han jo veloppdragen på skolen (og i bhg da han gikk der). Men kanskje det er fordi vi som foreldre har gjort noe riktig?? Uansett er det vanskelig å snakke med noen om dette da de ikke ser den siden av han som vi ser. Og ut i fra det jeg kan om adhd så må de ha problemer med det sosiale samspillet også i andre arenaer enn hjemmet.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette her, men jeg måtte bare få det ut. Vi begynner å bli utrolig slitne etter flere års kamp og innimellom har jeg lyst å gi opp. Men vi må jo bare holde ut.

Lurer på om det er noen andre som har lignende erfaringer og kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

Da jeg begynte å lese innlegget ditt, begynte jeg å tenke på asperger syndrom, inntil jeg kom til at han er populær og har mange venner. Når jeg har lest ferdig innlegget, tenker jeg at han muligens kan ha ADHD, evt. med autistiske trekk. Det er ikke slik at man skal diagnostisere alle barn, men når han som du sier alltid har vært krevende, og problemene er veldig store, tenker jeg at du bør gå til legen å få henvisning til bup for utredning.

 

Det du skriver minner mye om mitt barn som har asperger syndrom og ADHD, med unntak av at mitt barn ikke er populært og har mange venner. Mitt barn har heller aldri angret over raserianfallene sine, før akkurat nå i det siste (like gammel som ditt barn). Mitt barn beskriver også at det ikke klarer å styre seg, at det bare skjer, at det ikke går an å stoppe det...

 

Det kan være at ditt barn er som mitt, og bruker masse energi på å være flink og styre seg utenfor hjemmet, og tar ut all frustrasjon og oppsamlet sinne i hjemmet. Fikk nylig høre av en psykolog at det tyder på god oppdragelse når barnet klarer å oppføre seg i noen situasjoner... ADHD-symptomer må man selvsagt se både på skolen og i hjemmet, men du sier jo selv at han kan være ukonsentrert og lett bli distrahert i timene. Om dette er i så stor grad at det kan kvalifisere for en ADHD-diagnose, kan bare en utredning avgjøre.

 

Kan vel føye til at de første to årene på skolen, sa lærerne om vårt barn at de ikke merket så stort avvik i forhold til andre barn - og mitt barn har som sagt to diagnoser... Nå i 3. klasse har de imidlertid begynt å merke mer, men er langt i fra sikker på om de merker så mye at de ville foreslått en utredning dersom mitt barn ikke allerede var diagnostisert...

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese.

 

Ja, ser på han som mer utagerende enn det som er vanlig. Barn har jo sine faser i alle aldre, men her har det vært sånn alltid. Det hjelper å forberede han, alt ned i den minste detalj, om dagens plan, men likevel skal ting skje Nå. Jeg har også vært redd for å hoppe på utredning for tidlig. Noen barn er jo bare krevende og vanskelig og oppdra uten at det ligger noen diagnose bak eller feil fra foreldrenes side. Men jeg begynner jo etter hvert å se at det kanskje er på tide å gå et skritt videre. Har jo også drøyd det litt da han ikke har problemer på bortebane. Men vi har jo to yngre barn og de trenger oppmerksomhet de også!

 

Ja han har konsentrasjonsvansker i klasserommet og bruker lang tid på å komme i gang - og gir fort opp hvis han ikke får ting til med en gang. Og han blir veldig lett distrahert - ser ut vinduet, ser bak seg, ser foran seg osv ved den minste lyd. Han er derfor i enkelte timer på grupperom sammen med en assistent og et par andre elever. Da er han mye mer konsentrert og han har gått fra å ligge litt under gjennomsnitt til å ligge over snittet. Har prøvd å snakke litt med læreren, men hun er ikke så erfaren. Hun ser på han som en aktiv gutt, som de fleste andre gutter på hans alder, men siden han har god sosial kompetanse så mener hun at han ikke har adhd.

 

Jeg kjenner til barn med bokstavdiagnoser og barn med atferdsvansker av ulike grunner. Men av en eller annen merkelig grunn er lettere å "fikse" andres barn enn sine egne

[Anonym bruker]

Vi har ei jente som er ganske lik din. Vi har vært i kontakt med forskjellige instanser, men kommet frem til at vi må prøve å løse det hjemme. Hun er helt normal på skolen og andre steder, men her hjemme klikker det totalt støtt og stadig. Vi har fått dempet henne veldig så vi har funnet en måte som ungerer, det tar bare litt tid kan en si.

 

Vi har snakket mye med henne, og hun er faktisk enig med oss at det ikke er noe koselig å ha det slik. Hun blir lei seg og sliten og det gjør vi også, så totaltsett for familien blir at vi ikke har det så koselig sammen som vi kan ha det.

Hun får frihet etter hvor mye vi kan stole på henne, dette er hun enig i. Når jeg vet hun kommer hjem fra skolen, sier hun er der hun skal være, kommer til avtalt tid, gjør leksene når hun skal osv osv. Stoler vi på henne og sier mer ja til ting enn om vi ikke kan stole på henne.

men hun ønsker selv å ha regler for ting, det gjør det lettere for henne å huske og henge de opp rundt omkring.

 

På badet hang:

1. kle på seg, nok med tøy.

2. spise frokost

3. legge matpakke og pakke sekken

4. pusse tenner

5 kle på seg og gå til skolen klokka 8

Er dere raske ut av senga kan dere sette på tv og se på mens dere spiser og ordner dere.

Denne har vi tatt ned, for den husker alle nå. Og vi har ingen kamper på morran, krangling eller noe.

 

Etter skolen får de en halvtime de kan gjøre det de vil før leksene skal gjøres. men hun vil helst gjøre leksene først for så å ha halvtimen sin, for hun syns det er en belønnelse om hun er rask med leksene. Så hun kommer hjem, og setter seg rett ned med lekser mens vi lager litt mat. Den voksne som er hjemme sitter somregel ved samme bord, for trenger hun hjelp har hun slettes ikke tid å vente til vi kommer fra der vi er. Hun må ha hjelp på sekundet om ikke blir det bare rabalder.

 

Ingen tv, dataspill før barnetv tid. Det er likt for alle i huset. Og er det noen som klager får de bare beskjed om å lese reglene som henger på kjøleskapet. Ingen klaging på dette lenger, ingen krangler eller noe. Hun har blitt veldig flink til å finne på ting å gjøre selv. Enten alene eller sammen med andre. Vi har mye besøk her hjemme, så ikke selden hun har med seg venner hjem etter skolen.

 

Når klokka er 18 kan de se tv, spille spill osv til de skal i seng. Men de har som oftes funnet noe annet gøy å gjøre så ikke så ofte de gjør det.

Det er heller ingen kamp å få henne i seng, for hun får valget mellom å fortsette det hun gjør eller gå i seng og kose seg der en time. I senga har hun nintendo og pc som hun får lov å bruke. en time før det er lys av og natta. Men velger hun ikke det så er det rett i seng en time etter og ikke kose seg i senga. Men det er hennes valg, og det står hun for. Som jeg sier til henne så må du selv bestemme det, men blir det bare krangling og mas og du bare ombestemmer deg hele tiden så bestemmer jeg for deg hva du får lov til. Og det gjelder igrunn det meste ellers omdagen også.

 

Hun trenger de faste strenge rammene, men friheten hun bygger seg opp selv også. Hun sier jeg kan være kjempe streng, men jeg er også den snilleste foreldren hun kjenner. Men vi har jobbet hardt for å komme dit vi er nå, jeg har måtte fulgt henne som en hauk for å forebygge situasjoner og for å lære henne å lese slik at jeg kunne forberede henne på en situasjon som hun kan klikke av. Bare det at en vått ikke var helt tørr kunne hun klikke, så vi måtte si til henne hver gang hun hadde brukt våtten at det ikke var sikkert den var tørr til hun skulle bruke den igjen. Nå er det ikke ett problem, men slike små filleting skaper store problemer. Det hadde jo bare vært å ta ett annet par våtter, men det blir også feil. Så slikt tar det tid å forandre, men vi får det til det tar bare veldig lang tid.

 

Vi har måtte følge med som noen hauker, vi har måtte være strenge og følge veldig mange regler. Men nå er reglene en selvfølge som vi ikke må påpeke lenger, det er bare en vane. Vi har masse tid til å kose oss sammen uten at den ene eller den andre blir sur og tverr. Jeg har nesten fått en ny jente, for hun er mye blidere og mer fornøyd. vi er flinke til å gi henne ros og hun syns det er veldig gøy å gjøre slik at vi blir stolte over henne. hun trenger bekreftelsen. Vi kjefter heller ikke noe serlig om hun ikke gjør det hun skal, da er det innskjerpinger i hva hun får lov til. Det er mer efektivt enn kjefting, men jeg tror ikke vi har gjort dette i år i det hele tatt. (søskenkrangling går ikke innunder dette, det er det nok av her i huset men det skal vel alle søsken gjennom for å bli litt herdet)

[Anonym bruker]

Høres herlig ut å ha funnet en løsning på det - godt jobba! Vi har prøvd det meste som dere har gjort her, men ikke med like gode resultater dessverre. Men, samtidig har det nok en "usynlig" effekt, for jeg lurer ofte på hvordan han hadde vært om han ikke hadde hatt den oppveksten og oppdragelsen han har fått.

[Anonym bruker]

Kanskje du kan be om kurset "De utrolige årene"(C.Webster-Stratton) og samtidig(eller bare) lese boken som følger med?

 

http://deutroligeare....no/dua/forside

 

Linken gir litt lesestoff om dette

 

Jeg har selv barn med flere diagnoser innen dette spekteret(ADHD osv), så jeg kan mye om det etterhvert. Men dette kurset er ikke bare for diagnosebarn, men også andre med adferdsvansker. Og det er de voksne som går på kurset

[Anonym bruker]

Sliter med det samme selv, gutt på 8 år. Det har likevel roet seg mye nå, pga en viss situasjon, men til tider kan det være en kamp bare å få han på skolen Har testet for bl.a ad/hd uten at det slo ut. Etter en del prøving og feiling fant vi ut hva mye av grunnen kan være, men likevel så er det et h**vete de dagene det er som værst. "Godt" å høre vi er fler

 

Hilsen ny bruker

[Anonym bruker]

Jeg må ærlig innrømme at dette er klin likt med gutt med mild autisme. Det at det må vises på flere arenaer betyr ikke at det må være like intenst alle steder. Sønnen din er allerede flere timer ute av klasserommet, og er ukonsentrert etc inne i klasserommet. Det betyr jo at det vises der også. Men i en annen form.

 

Vår sønn "holder seg" ute blant andre mennesker, og godtar mye som han hjemme hadde syns var både urettferdig og feil. Derfor er han som en ballong når han kommer hjem, og hvis vi stresser han hjemme også, så sprekker han. Noen dager tåler han mye, andre dager skal det ingenting til!

 

Skolen syns at alt går sååå bra, og han har faktisk mange å leke med på skolen. Derimot tror jeg absolutt ikke skolen ser alt. De er ikke med han når han leker med venner. De ser ikke at hans språkforståelse er dårligere enn de andre barnas...

 

Det er kjempevanskelig å ta steget å ta kontakt med fagpersoner når det gjelder ens eget barn. Men når det steget er tatt, så er det mest sannsynlig en veldig lettelse - uansett om det er en diagnose eller ikke..

[Anonym bruker]

Forresten, sønnen vår begynte på EyeQ for noen mnd siden. Det kan være en tilfeldighet, men nå er leksene mye lettere å gjøre, og han har mindre uro i kroppen.

[Gjest Morn du]

1355; for en fantastisk jobb dere har gjort!

 

De utrolige årene er noe jeg og anbefaler på det sterkeste!

Ikke bare boka, men og kurset

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar!

 

De utrolige årene har jeg lest og har tatt med meg mye derfra

Har vært på en del kurs opp gjennom i forbindelse med jobben, men kunne godt tenkt meg å gå på et kurs der det er andre foreldre i samme situasjon.

 

Autisme har jeg aldri tenkt på siden har er veldig sosial av seg, men mistrives i sitt eget selskap. Han er veldig flink når det gjelder sosiale koder, noe som ble bemerket av barnehagen allerede fra han var 2 år. Han utmerket/utmerker seg veldig på dette området. Nå har jeg bare kjennskap til autister som ikke er så velfungerende som sikkert din sønn er #8. Forresten bestilte jeg eye-q i går, har hørt mye bra om det og tenkte det var verdt et forsøk

 

Jeg er nok litt redd for at vi ikke skal bli tatt på alvor om vi velger å gå videre med dette her, men tror nok at du (#8) har rett i at det vil bli en lettelse det å få det gjort.

[Anonym bruker]

Flere med erfaringer?

[Gjest Antarctica]

Kjære HI,

har du prøvd å be skolen om å få ferdig leksene mens han er der? Angivelig er han jo "normal" på skolen, så hvis de gjør unna det som skal være av skolearbeid (eller reduserer leksene til et minimum) så har dere en konfliktarena mindre, og kan bruke leksetida på noe posititivt!

[Pappamagi]

Vi begynner å bli utrolig slitne etter flere års kamp og innimellom har jeg lyst å gi opp. Men vi må jo bare holde ut.

Lurer på om det er noen andre som har lignende erfaringer og kjenner seg igjen?

 

Hei, kjenner meg veldig godt i beskrivelsen, men for oss er det litt motsatt, det er bedre hjemme enn på skolen (6 åring). Vi har brukt omlag 200 timer i møter og evalueringer og blitt videofilmet i 'samspill' med barnet, og hadde vi ikke hatt ett barn til noen år yngre som er usedvanelig det 'komplett motsatte' ville vi nå trodd at det utelukkende var fordi vi var verdens værste foreldre.

 

Vi har 'passert' ADHD test, han passer ikke inn i aspbergers syndrom, og alle ekspertene som mente det da var vår feil klarer ikke se noe i vårt samspill som indikerer at vi er psykopatforeldre som ødelegger barnet.

 

Vi har prøv 'alt'. Blir vi sinte eskalerer bare hans 'tullballerier', konsekvenser som inndragelse av goder har null effekt, timesvis med rosing fungerer ikke. Det eneste som 'hjelper' på hjemmefronten er å sørge for nok mat, hvile og kontinuerlig oppmerksomhet og leke med han.

 

Vi er nå på 2 året hvor vi prøver kjempe gjennom full nevrologisk undersøkelse, kontinuerlig dialog med skolen som toer sine hender og ber oss ikke levere tidlig på SFO siden de er 'lite bemannet'. Han er ikke slem mot andre barn, tvert i mot, kvikk, inteligent og viser mye omsorg, og har flere venner som vil bli med han hjem. Men slår han seg vrang hjemme kan han hyle i en time, og føler seg veldig uretferdig behandlet hvis handlingene hans får en konsekvens.

 

For eksempel hvis han blir rolig, men bestemt bortvist fra middagsbordet hvis han begynner med ting som å hive maten sin oppi glasset til andre, gjerne med en 'hehehehe' latter og påfølgende 'grimaser' hvis han får tilsnakk.

 

Vi 'tror' det er fysiologiske årsaker nå, han sliter med synet på ett av øynene og blir fort trett og sliten, og vi tror skolen som den fremstår er veldig kjedelig for han, og de mangler kompetanse på å håndtere han på en fin måte.

 

Han har overhode ikke frykt overnfor voksne, og vært noen episoder hvor han har spyttet på lærer og rektor (noe han ikke gjør hjemme). Vår største frykt er at han blir stemplet som 'han der må jo være ADHD-asberger-psykopat' og blir behandlet som en av omverndenen. Det kan ikke være bra for selvbildet hans.

 

Vi kjenner han som en ekstremt krevende og autonom gutt, som stiller høye krav til utfordringer, inteligent, vitebegjærlig, språkrik og ofte sympatisk med de rundt seg, og veldig sårbar til tross for et tilsynelatende 'gi f...' ytre.

 

Det mangler rett og slett en kobling mellom handling og konsekvens, og det har så langt ikke vært en eneste pedagog, spesialpedagog, lege eller barnepsykolog som kan gi en 'forklaring' eller en 'løsning'.

 

Så kan ikke gi deg noe konkrete råd er jeg redd, men vit at det er flere med over snittet krevende barn. Først den senere tiden var vi i det hele tatt at det å være foreldre for de fleste ikke fortoner seg på samme måte det har vært for oss.

 

Vi har vært igjennom alt, sinne, fustrasjon, selvanklaging. Vi har prøvd å være bare snille, vi har prøvd 'klare grenser', og vi har sprukket av raseri noen ganger og vært nær å klabbe til han, der han sitter og hånler av deg når du prøver å snakke til han etter at han har funnet på ett eller annet skikkelig dust.

 

En ting er jeg HELT sikker på, de som ikke har slike utfordringer hjemme aner ikke hva det er snakk om.

[Pappamagi]

Oh, en ting til, bare oppsøk 'fagfolk', det er en del flinke og en del ikke fult så flinke (vår erfaring). Men dere må nok først gjennom en mølle hvor det antas at det er _dere_ som foreldre som er problemet.

 

Bare la dem sjekke, videofilme, ADHD teste,observere og ellers gjøre hva de føler de trenger, de har en sjekkliste de må gjennom før de går med på å se på andre muligheter. Og si nei til ethvert forslag om å gi barnet medisin, noen 'der ute' er villig til å gi barnet ditt sterke medisiner 'for å se om det hjelper' selv om det ikke foreligger noe 'diagnose' som tilsier at medisinering er tingen.

[ianda]

Sjekk om gutten deres kan være langsynt... fant tilfeldig ut at min datter på 2,5 år var det..google litt rundt temaet, og fant ut at mange barn som langsynt blir tatt for å være bråkmaker ungen i gaten.. Det er hvertfall verdt en sjekk!!

 

[Anonym0508]

Vi sliter veldig med vår sønn på 8 år. Han er eksremt utagerende hjemme. Hver eneste dag er en kamp! Han er frekk og stygg i munnen, argumenterer på alt, skal bestemme alt. Han hisser seg opp av små bagateller. Kan hyle og skrike over at far i huset kjøpte kaffe på butikken, mens han selv fikk ingen ting. Det er urettferdig. Han har ingen respekt overhodet.

Han takler ikke å kjede seg, å leke alene har han aldri gjort. Verken som baby eller småbarn. Han sitter sjelden i ro og hopper og spretter rundt uten mål og mening. Vi gir de samme beskjedene nå (x antall ganger for dagen) som vi gjorde da han var 3 år. Er et evig mas fra oss foreldre. Han hører ikke etter. Hvis ikke ting skjer etter hans "skjema" bryter helvete løs. å gjøre lekser er en evig kamp - hvis han vil kan han få de gjort på kort tid - men stort sett tar det flere timer. Han skal krangle på at det er kjedelig, for mye, blyanten er dårlig, han er tørst osv. Han er ekstremt distre og glemmer lett.

 

Han har alltid vært et veldig krevende barn, men føler vi foreldre har vært veldig utholdende og flinke. Føler vi hele tiden har gjort alt riktg og har også fått mange tilbakemeldinger om det fra flere hold.

 

Ellers oppfører han seg fint med andre voksne og på skolen. Han kan riktignok bli litt ukonsentrert og distrahert i timene, men han følger beskjeder og er høflig med lærere og elever. Han er populær og har mange venner. Han er uhyre snill og meget empatisk. Kanskje litt for empatisk. Hvis noen har det vanskelig går det veldig inn på han. F.eks oppdaget han at en gutt gikk mye alene i friminuttene og ikke hadde venner. Da gikk han bort og spurte hva han het og om de skulle være venner osv. Han er veldig sårbar. Setter alltid andre foran han selv. Han har to yngre søsken som han er veldig glad i og har aldri vært stygge med dem.

 

Er altså i hjemmet han er utagerende. Som sagt har han vært vanskelig fra dag 1. Kan også legge til at han kan være utagerende sammen med besteforeldrene som han kjenner godt og har et godt forhold til.

 

MEN, han angrer alltid over sinneutbruddene sine og får dårlig samvittighet. Han griner og ber om unnskyldning og vi forsones. Så går det en halvtime og det er påan igjen med akkurat det samme. Og sånn går dagene. Når vi forsones så forteller han at han ikke klarer å styre seg. At det er noe rart inni hodet hans som vil ut og som sprenger på. Og så bare skjer det selv om han vet det er feil. At han ikke vil være sånn.

 

Jeg må jo være ærlig og si at jeg oppgjennom alle disse årene har tenkt ad/hd, men samtidig så er han jo veloppdragen på skolen (og i bhg da han gikk der). Men kanskje det er fordi vi som foreldre har gjort noe riktig?? Uansett er det vanskelig å snakke med noen om dette da de ikke ser den siden av han som vi ser. Og ut i fra det jeg kan om adhd så må de ha problemer med det sosiale samspillet også i andre arenaer enn hjemmet.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette her, men jeg måtte bare få det ut. Vi begynner å bli utrolig slitne etter flere års kamp og innimellom har jeg lyst å gi opp. Men vi må jo bare holde ut.

Lurer på om det er noen andre som har lignende erfaringer og kjenner seg igjen?

 

Hei !

Dette er nesten som å høre om min egen sønn på snart 7. Vi endte opp med å ta kontakt med BUP i kommunen vi bor i for å få en utredning.

Etter mange tester og samtaler kom et team fram til at han hadde ingen autisme, aspergers eller adhd. Han var rett og slett i kategorien super intelligente barn som han kalte det. Disse barn kan fort forveksles med adhd, da de spinner rundt sin egen akse, er glemske og stiller spørsmål med alt vi voksne gjør.

Når det gjelder lekser så gidder de ikke fordi det er lett og de ser ikke vitsen i å gjøre det.

Sier ikke dette er ditt svar med ta en titt på følgende linker så kan det hende du blir overasket hvor mye som stemmer med sønnen din.

Disse barn kan være ekstremt utfordrende å oppdra. søk litt på google på temaet intelligente barn, det finnes en del bøker på biblotek om dette tema også som man kan låne. Dette har hjulpet oss masse.

Håper dette hjelper deg litt på vei.

 

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitenskap/barn/

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere deler erfaringene deres!

 

Gutten vår er langsynt. Dette ble oppdaget da han var rundt 5,5 år. Han bruker nå briller. Vi merker at han blir ekstra urolig og klovner seg når han er sliten i øynene. At han er sliten i øynene merker vi med at han sjeler litt og holder seg over det "dårlige" øyet. Da sliter han også med lesingen. (Han sliter ikke med det ellers). Har lest en del artikler om emnet etter tips fra min lærer-mamma og funnet det veldig interessant.

Sønnen min spurte faktisk meg en dag om hvorfor alle på skolen hans som brukte briller, var bøllete....! Typisk han å legge merke til slike ting

 

Anonym0508: Skal sjekke ut linken om intelligente barn!

 

Vi har bestemt oss for å prøve et opplegg til for å se om vi får til endring. Er det ikke blitt bedre til høsten kommer jeg til å ta kontakt med fastlegen for henvisning.

Vi får se hvordan det går. Han skjønner nemlig veldig fort om han blir "testet" - både fysisk og psykisk, og stiller 1000 spm tilbake om det, eller svarer det han vet de voksne vil han skal svare.

[Anonym bruker]

Hei !

 

Leste tråden nå og er absolutt ingen ekspert på området. Ville bare si at jeg jobber med barn som jeg underviser i musikk og at jeg for noen år siden hadde en gutt som hadde fått diagnosen adhd.

Han var veldig omsorgsfull og slet med konsentrasjonen og lekser hjemme. Han var veldig åpen og fortalte at han måtte hjem kl 18 for at han trengte lang tid på å roe seg ned før han skulle sove. Mener han gikk i 5 klasse. Han sa også rett ut at han hadde det bedre med medisinen. Han lekte bra med andre i skolegården og var veldig veloppdragen men også sårbar.

Har undervist flere barn med adhd. De kan vært veldig konsentrerte og velfungerende hos meg når de gjør noe de mestrer , mens de i klasserommet kan slite med å følge med.

Synes det er litt rart at skolen ikke har tatt kontakt med ppt og dere foreldre når de ser at han sliter med konsentrasjonen. Min erfaring er at man i 2 klasse ofte oppdager at en elev kan ha en diagnose. Har ofte selv ringt hjem til foreldre når jeg har lurt på hvorfor en elev reagerer som den gjør og da har det alltid vist seg at eleven har en diagnose eller er under utredning. Foreldrene har alltid vært positive når jeg har snakket med de på tlf. Jeg sitter igjen med inntrykk av at foreldre ofte ønsker å skjule at deres barn har en diagnose selvom barna selv ofte skjønner at noe er annerledes med " per". Barn bryr seg ikke om det og aksepterer at andre kan være annerledes uten å tenke noe mer over det.

 

Jeg tenker at dere burde henvende dere til fagfolk før sommeren og at dere kan si til sønnen deres at dere ønsker å hjelpe han siden han selv uttrykker at dette er slitsomt. Kanskje har han lyst til å få hjelp til å få det bedre ?

Kanskje kan dere feste ett videokamera til veggen ett sted som kan stå på og dere kan vise denne filmen til noen fagfolk ? Men da må sønnen deres synes at det er greit. Er jo ikke sikkert de får se hvordan han er hvis han klarer å styre seg ovenfor fremmede.

 

 

Lykke til !

[Meduza72]

Hei, jeg ser at denne lenken er "gammel", jeg lurte egentlig bare på hvordan det gikk med barnet deres nå? Har selv en 5-åring (snart 6) som har utfordringer med adferd. Jeg leter etter litteratur og råd rundt dette derfor kom jeg over innlegget ditt og har lest svarene.

[Anonym bruker]

Hvor i all verden pleier DU å utagere, da?

 

Anonym poster: 32d03b79aeb727baedd241450a10af61

[Dreamon]

Hei.

Her høres det ut som mye er likt med min egen sønn på snart 14 år.

Snill og grei og sosial ute og på skole, men veldig utagerende hjemme.

 

I de første årene klarer foreldrene å 'dekke over', tilpasse situasjonen osv. selv om

det er veldig slitsomt - dette kommer gradvis. Til slutt går det ikke lenger.

 

Barnet påvirkes også av alle de voldsomme konfrontasjonene og berg og dalbanen i følelseslivet som dette medfører. Risiko for at barnet utvikler depresjon.Også søsken påvirkes av stadige 'oppgjør'.

 

 

Sjekk ut diagnosen O D D (Opositional Defidant Disorder).

 

http://www.mayoclinic.org/diseases-conditions/oppositional-defiant-disorder/basics/definition/con-20024559

 

Mitt råd - søk hjelp - gå til fastlege og snakk om problemet - evt få en henvisning til BUP for en utredning. Dette er en lang vei å gå, men tro meg det er en kamp det er verdt å kjempe. En ting til - dette vil bli værre - selv om det i perioder virker som at nå har alt løst seg - og fremtiden ser lyseblå ut.

[Anonym bruker]

Kort oppdatering!

 

Gutten er nå 11 år og går i 6. klasse.

Først for et års tid siden, da klassen fikk ny lærer, så hun litt av det samme som oss. Ikke utageringen, men det at han ikke satt i ro/alltid fiklet med noe, snurret på stolen, så ut vinduet, ikke kom i gang med arbeid, prestasjonsangst, dårlig finmotorikk (ble sett på som latskap at han ikke skrev ordentlig, ikke klarte å klippe) Konsentrasjonsproblemene økte på i 4. klasse og det ble gradvis verre hjemme. Endelig begynte læreren å se at vi måtte ta tak i dette, men ting tar tid. Vi holder nå på med utredning og sannsynligheten er veldig stor for at han får adhd (add) diagnose.(Har fått den uoffisielt) Muligens også OCD. Muligens tourettes.

Når vi får diagnosen på papiret håper jeg at han skal bli tatt litt mer på alvor i skolen. 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 761e1...8cb

[Anonym bruker]

Hei! Jeg ville bare takke for innlegget ditt! Jeg har en gutt som er 8 år, en fantastisk herlig kreativ, snill, leken og kjærlig gutt. Han er slik du beskriver din gutt, utagerende men fungerer også, som din, bedre på skolen. Heldigvis får vi si:-) Vi skal i gang med utredning nå denne mnd, og er selvsagt spente. Er rimelig sliten av alle kampene i hverdagen, så det gjorde godt å lese at flere har det slik at det er forskjell på hjemme og skolesituasjon. Vår gutt slår og sparker oss på det værste, verbale trusler er det også mye av, han forholder seg ofte-ikke alltid- dårlig til grenser. Grenser og krav fører ofte til store frustrasjoner som igjen gjør at han utagerer. Er han borte på besøk er han gjerne den "snilleste". Han strever veldig med konsentrasjonen og får dermed ikke benyttet seg av kunnskapen sin, og blir dermed usikker..

Har googlet og leser side opp og side ned om adhd etc, men føler at det å lese om andre i samme situasjon er det som hjelper absolutt best. Så tusen takk igjen, for at du delte.

Ønsker dere og gutten deres det aller beste!!

Lykke til videre!!!

 

Anonymous poster hash: be4a8...8b6

[Anonym bruker]

Så "godt" å lese om alle disse barna som er som min sønn på 5 år.. Man føler seg mindre alene! Jeg er helt utslitt av hverdagen med han, og begynner for alvor å grue meg til skolestart.. Fineste gutten min, jeg vet han kommer til å slite, og jeg er så redd for at han ikke blir møtt med kompetanse! Han har heller ingen diagnose. Han er et grensetilfelle. Hva gjør man da?

 

Anonymous poster hash: 3b612...8b5