Dere som har barn med adhd, aspergers eller andre atferdsvansker.

[Anonym bruker]

Hvordan er deres hverdag? Anser dere at barnet har en funksjonsnedsettelse/ et funksjonshinder? Ser dere på dere som en vanlig familie, eller en familie "med spesielle behov"?

 

(har et barn med diagnose selv, og lurer på hvordan andre ser på seg selv, familiesituasjonen og barnet).

[Gjest Sekretøsa]

Hm, godt spørsmål... (nå har ikke dattra mi en diagnose enda da, men...)

 

Vi er jo en fullverdig familie uten større problemer. Det oppstår bare litt "kleine" situasjoner når vi er ute blandt folk som ikke kjenner henne, og som ser og forstår.

 

Utover det tror jeg vi er like dysfunksjonelle som alle andre

[Anonym bruker]

Ts her. Jeg kan jo også skrive litt. I perioder har vi hatt det veldig heavy, og da har jeg følt meg veldig langt unna en "vanlig familie". Jeg har følt at vi ikke kan sammenlignes med andre familier, og ikke kan ha samme krav på oss om deltagelse på diverse arrangementer.

 

Nå har situasjonen blitt betydelig bedre og i vår rutinerte hverdag føler jeg meg som en vanlig familie. Helt til jeg kommer tett innpå en og ser hvor lett de har det

Men jeg ser altså på barnet mitt som et barn med funksjonsnedsettelse. Men andre syns barnet fungerer godt, så jeg lurer iblant på om jeg overdriver denne "offerrollen" for meg selv. Altså, jeg klager ikke rundt til andre om vår situasjon, dette foregår kun i hodet mitt og iblant i dialog med mannen..

[Anonym bruker]

Her er barnet med diagnosene voksent nå. Og jeg kan love deg at normalen er langt unna, og har vært det i alle år. Selv om man helst vil være innen normalen.

 

Men her har det vært ganske ekstremt da.

[Anonym bruker]

Føler ikke at vi er som en vanlig familie, føler vi har en del problemstillinger som andre familier ikke trenger å ta stilling til. Ser vel på det som at barnet mitt har en funksjonsnedsettelse selv om h*n ikke har en diagnose ennå. Det er snakk om adferdsvansker i tillegg til medisinske diagnoser.

[Gjest Sekretøsa]

Ja, jeg skjønner hva du mener. Syns det er vanskelig på tilstelninger selv, og jeg blir ofte veldig veldig flau. Men pga det jeg skrev, at folk ikke vet. Og hvor mye skal jeg si, og til hvem?? Det går mye på egen samvittighet, og jeg jobber stadig med å si til meg selv at dette IKKE er min feil, samtidig som jeg vet at hard og intens jobbing fra min siden kan føre til så mye bedre dager...

 

Men man blir jo vant til det og, på et vis. Det jeg syns er vanskelig er at barnet mitt er så utrolig ukritisk, og byr altfor mye på seg selv. Vanskelig å alltid være i forkant ute...

[Gjest Sekretøsa]

Og jeg har også et barn som er "normalt". Guriland så deilig det er å bare være forelder til det barnet når det eldste er hos faren sin. Det er slemt å si, men da har jeg 5 dager hvor jeg ikke trenger å bruke opp energien min ene og alene på det eldste barnet...

[Anonym bruker]

TS her.

 

Mhm, det blir litt dårlig samvittighet, for uansett hvordan man snur og vender på det er den en litt negativ sirkel. Barnet er slitsomt, jeg blir sliten, jeg orker ikke jobbe så mye med barnet som jeg burde (langt ifra), spiralen fortsetter. Det er jo som du sier, gjør man selv en "bedre jobb", så blir dagene som kommer lettere. Det verste i dette er at når vi har barnefri og nyter det, så må vi ta støyten etter barnepasset med et slitent barn. Så man kommer seg aldri ovenpå heller.

 

Også er det selvsagt vanskelig når folk ikke vet hvorfor jeg kommer gående fra skolen med hendene fulle av småstein etter en 20-minutters letetur rundt hele skoleområdet før vi kunne dra hjem

 

Takk for svar. Jeg innser allerede nå at jeg ikke overdriver.

[Anonym bruker]

Sekretøsa: Her er det helt likt, så skjønner godt hva du mener. Hilsen #5.

[Gjest Sekretøsa]

Nei, du overdriver nok ikke. og det er som du sier, det overskuddet kommer liksom aldri. Her har jeg som sagt det eldste barnet med en annen, og det er kun i sommerferien at jeg føler jeg får litt overskudd. Da er hun 3 uker hos faren sin... På den 3.uka fabler jeg tilogmed om at vi kan få et barn til... men når hun kommer hjem slår jeg det fort fra meg. Jeg må innse at jeg ikke strekker til for å få flere barn, og det er også vanskelig for andre å forstå (selvom de ikke har noe med antallet vi velger) De sier at min mann sikkert vil ha 2 barn som er sine, men jeg makter ikke tanken på at jeg kan få enda et barn som krever så mye av meg...

[Anonym bruker]

Sekretøsa: Hvordan takler din nye mann at det eldste barnet ditt krever så mye? Og hvordan balanserer du det slik at det yngste barnet også får det h*n trenger?

[Anonym bruker]

HI her igjen. Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver sekretøsa. Mitt barn er heller ikke mannens biologiske og vi har også et yngre barn sammen. Og ja, det er virkelighimmelrike når man bare er sammen med det yngste barnet. Når hun blir sint er det jo ikke i nærheten av når eldste blir sint! Med henne er jo omtrent alt bare peace of cake. Fantastisk å kunne få oppleve det iblant også

[Anonym bruker]

Vår hverdag er ekstremt sterkt preget av at vi har et barn med asperger syndrom og ADHD. Barnet tåler at vi gjør veldig lite, og det er dermed uaktuelt å gjøre ting på ettermiddager og stort sett også i helger, som må brukes til å komme seg igjen etter uka. Mitt barn har nok med å klare skoledagen og SFO-dagen - og det er inntrykk og belastning nok for hele uka... :-(

 

Vi lever et ekstremt rutinepreget liv. Det er ikke rom for overraskelser eller for å gjøre noe på sparket. Det resulterer i raserianfall og blir aldri hyggelig.

 

Vi er så å si aldri på besøk, har så å si aldri besøk, og er aller mest hjemme... Det var ikke slik jeg tenkte at livet skulle bli... Hjemme bruker vi mesteparten av tiden til å tilrettelegge for barnet med diagnose, forberede, hjelpe, aktivisere, skjerme, trøste, roe... Det er mer enn en fulltidsjobb, mye mer... Ufattelig slitsomt.

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn som har ekspressive språkvansker, adhd og autistiske trekk (men ikke nok til å få en diagnose).

Tja, vel... har jo vært mammaen hans i noen år og føler nok ikke så mye på at han er annerledes, selv om han er det. Men sammen med jevnaldrende barn, så ser jeg forskjellen.

 

Han begynner på skolen til høsten og jeg gruer meg. Hvordan vil han takle det? Og hvordan blir han mottatt av de andre barna? Jeg er så utrolig redd for at han skal bli mobbet

[Anonym bruker]

Vår hverdag er ekstremt sterkt preget av at vi har et barn med asperger syndrom og ADHD. Barnet tåler at vi gjør veldig lite, og det er dermed uaktuelt å gjøre ting på ettermiddager og stort sett også i helger, som må brukes til å komme seg igjen etter uka. Mitt barn har nok med å klare skoledagen og SFO-dagen - og det er inntrykk og belastning nok for hele uka... :-(

 

Dette er akkurat som min sønn! Heldigvis har vi klart oss uten altfor mye sfo, men det har vært vanskelige perioder der han har fått helt panikk når han skulle på morgen-sfo. Skolen tar så ekstremt mye krefter fra han, og lekser er faktisk et lite helvete til tider.

 

Ts.

[Gjest Sekretøsa]

Sekretøsa: Hvordan takler din nye mann at det eldste barnet ditt krever så mye? Og hvordan balanserer du det slik at det yngste barnet også får det h*n trenger?

 

Syns han takler det veldig fint, faktisk. Han kom inn i livet vårt når hun var 1.5, så han har liksom vært med på ferden hele veien. Han har også vært på med bupa, i motsetninger til hva faren hennes har gjort...

Syns han er flink jeg, som holder ut. Han behandler henne som sin egen, på godt og vondt, og det syns jeg er helt suverent. Han er ikke "redd for" å snakke til henne når det står på som verst.

 

Han minste krever ikke stort, egentlig. Han sov ca 18 timer i døgnet det første leveåret sitt, og er en stillferdig kar som er tilfreds bare ved å være. Han er litt av typen som ikke orker så mye, så om han får sitte for seg selv og pusle og holde på, så er han storfornyød.

 

Balanseringen er vanskelig når det kommer til å "snakke til de". Han er mye mer tander, og jeg må veie orda mine før jeg sier noe så han ikke skal bryte sammen i krampegråt, mens hu eldste kan kverulere seg utav det meste, og går ikke av veien for å rasere huset i sinne

Hun tåler å høre "Nå slutter du!!!", mens minsten må snakkes litt roligere til

 

Sliten, ja

[Anonym bruker]

Det sies at i en familie uten diagnoser, så bytter man på hvem som er i sentrum. Alt etter hvem som trenger det.

 

I en familie med en med ADHD, så er ALLTID den med ADHD i sentrum. Og resten må ta smulene når der er tid til overs....

 

Det er mye sant i det.

 

Jeg har slitt meg ut på mitt eldste barn, og gjør hva jeg kan for at yngre barn skal få sitt. Men også yngre søsken lærer at de får det de får, og at de ikke kan kreve allverden.

 

De har faktisk et søsken med handicap, med alt det innebærer. Det er litt som å ha en krevende baby i alle årene til de er minst 18 år. Og å ha en baby i hus, gjør jo at søsken ikke kan få all oppmerksomhet når de trenger alltid.

 

Mange tenker at bl a ADHD ikke er handicap, men det sorterer under Handikapforbundet, og er klasifisert som psykisk handicap. Så også med Aspergers og ander diagnoser innen autismesperkteret.

 

Mitt barn har alvorlig grad av ADHD, alvorlig grad av Tourette's(men lite tics heldigvis), noe udiagnostisert innen autismespekteret i svak grad, dysleksi i sterk grad og litt til(småting).

 

Og mitt barn er ikke lite barn lenger, men ung voksen. Så vi har vært gjennom alt sammen. Så jeg vet godt hva dere snakker om, og forstår alt sammen. Dessverre for vår del, så har det ikke blitt mindre arbeid, eller bedre. Men problemet nå, er at der er taushetsplikt overalt, så jeg får ikke hjulpet slik jeg gjerne vil lenger....

 

å bli flau over ting de Må gjøre, trengs ikke. Det er BARNET som trenger forståelse, også fra alle andre. Man blir da ikke flau om barnet hadde vært blind eller sittet i rullestol? Ofte virker disse barna friske og oppegående ved første møte, og smarte som fy. Men etterhvert innser folk rundt(lærere og andre) at de faktisk ikke er som andre. MEN det er krevende virkelig få lærere til å forstå hva problemet er. "Du klarte det jo i går, så hvorfor ikke i dag?". Og kjeft for at barnet ikke gjør som det skal ene dagen..... Den er ikke ukjent, den setningen der overfor barnet, fra lærere....

[Gjest vinterbrud]

Hei,mitt barn har non verbale lærevansker og adhd,jeg ser på henne som et vanlig barn med endel ekstra utfordringer.

Det jeg har funnet ut etterhvert nå,er at har vi gjort noe en gang eller to så må en alltid gjøre det.Hun er ganske rutinepreget,og takler dårlig folkemengder og lyder.

Jeg er alene med henne og har all oppfølging i forhold til skolen og hjelpeapparatet.Det har nok gjort meg sterk og tøffere.Men sorgen over at min vakre skatt er født med funksjonshemming,vil aldri slippe taket.

Men likevel er hun den blideste,snilleste og beste lille venn på jord.Og jeg ville ikke forandret noe hos henne.

Hun er genuint glad i dyr,og særlig hester.

Non verbale lærevansker ligner ganske mye på asperger.

Lekser er et mareritt her i huset også til tider.Jeg gleder meg til vinterferien nå,med leksefri.

[Anonym bruker]

har en sønn på 9 med ADHD, og vl helst ikke kalle det en funksjonsnedsettelse, selv om jeg selvsagt ser at vi ofte må legge tilrette, og gjøre ting litt annerledes enn andre familier. Ting går ikke alltid etter planen, og vi må tidvis avbryte aktiviteter/ selskaper etc hvis han blir sliten, oppgiret, sint etc. Han krever mye oppmerksomhet, vil helst prate mye og at alle skal lytte til ham, samt styre leken. Så det er ikke så enkelt alltid. han er også litt umoden i lekestilen, og må jobbe litt for å knekke kodene, etterhvert som kompisene blir eldre. for meg som mor så går det bra, men det er en stor stor tålmodighetsprøve til tider, og jeg lurer på hvorfor det skal være så vanskelig.... men vi må jo takle de utfordringer vi får i livet, og jeg er glad for det barnet jeg har:)

[Anonym bruker]

Her har vi en sønn på fire år som er under utredning for vansker i det autistiske spekteret. Regner med å ende opp med aspergerdiagnose da mye av vanskene minner om nettopp det.

 

Vanskene er ikke av den verste sorten heldigvis, synes han fungerer ganske greit. Virker helt normal på folk, så er få som skjønner at det er slik som vi forteller det.

 

Er jo det sosiale som butter litt i mot ham. Han er selvsentrert og krever at alt skal handle om ham og alle må gjøre ting etter ham. Mange barn liker jo ikke det og går lei, men noen synes heldigvis han er en artig gutt også. Nå er han jo bare i barnehagen ennå da, jeg tenker mye på hvordan det blir på skolen.

 

Privat er det vanskeligst når vi får besøk. Han kan synes det er litt artig og kult med besøk, men det varer ikke lenge før han begynner å bli utilpass. Da maser han om at vi (foreldrene) skal være med han på et annet rom, eller så skal han absolutt tulle og tøyse i fanget. Det hadde gått bra hvis jeg da ikke hadde blitt nektet å prate.. Han blir sint og er høylytt og krever ditt og datt. Setter jeg ham på plass så blir han helt rabiat. Vi når ikke inn til ham da og får forklart at han ikke skal holde på sånn og sånn.

 

For mange høres dette ut som trass, og godt mulig det, men forskjellen på han og andre er at han evner ikke å forstå. Han blokkerer seg helt.

 

Gutten er en humørfylt og glad og artig gutt, men straks noe ikke går som HAN vil så er han sur og grinete og voldelig. Han kjefter mye og raser og er utrolig sta. Er lite empatisk. Driter i om jeg blir lei meg.

 

Han har spesialpedagog i barnehagen som har betydd mye for oss. Etter hun kom inn i bildet så fungerer han såpass bra som han gjør i dag. Men det er såå lite som skal til før han låser seg og blir utrygg. Hvis han ikke klarer å se for seg en aktivitet fullt ut gruer han seg til han får vondt i magen.

 

En fredag jeg skulle levere han i barnehagen kom vi etter frokosttid. Spesialpedagogen hadde fri og hun andre som han er mye med var syk. Det var tre ansatte i bhg akkurat da, og alle tre holdt på å kle på en haug med småunger som skulle ut. I mens skulle han, ei til på fire år og to på tre år leke seg på et rom rett ved. Dette taklet ikke gutten min. Både fordi vi kom litt for sent og fordi ingen voksen tok imot han. Endte opp med at jeg måtte være der til det kom en ansatt til kl 10. Han er altså utrolig avhengig av en voksen.

 

Hjemme klarer han ikke å leke seg alene.

 

Men alt i alt er ikke dette så verst, vi føler at ting fungerer.