Jeg har sosial angst eller har hatt det.
Jeg gikk fra å slite til at det slo ut i full blomst rundt sykehusinnleggelse og annet som kom da jeg ble veldig syk under svangerskap.
Etter flere mnd på sykehus, mye sykdom og både jeg og barnet besten mistet livet. Og et ekteskapbrudd oppi dette. Gikk jeg så på en smell at jeg slet med å gå ut døra.
Jeg hadde derimot ikke noe annet valg en å jobbe med meg selv og ikke tillate å syntes synd på meg.
Jeg hadde nemlig to barn å ta meg av og ingen avlastning og ingen å støtte meg til.
Sammenkomster i barnehage er kleint, jeg gruer meg før jeg går og jeg er sliten etterpå. Men jeg nekter meg selv å tenke tanken på å la være å gå.
Jeg pleier å konsentrere meg om barna når jeg er der, slik at jeg ikke ser på andre og hvem som snakker med hvem. hvor enkelt det virker for andre også videre.
Og så har jeg etterhvert klart å finne noen det er lettere å dele ord med en andre. Så jeg velger å sette meg nær en elelr flere av disse da er det større mulighet for at jeg klarer og orker å komme inn i en lettere samtale.
Om jeg ikke er den som sier mest så er jeg allikevel litt del. Smiler og nikker.
Smil og si hei til de andre foreldrene når du ser dem, du trenger ikke si mer om du ikke blir snakket direkte til men du blir lagt merke til på en positiv måte.
Hvor mer man går hjemme og ikke må møte folk hvor vanskeligere er det når man faktisk må ut.
Derfor er det faktisk lurt å be om hjelp. jeg går hos Dps en gang i uka da for depresjon ikke angst nå.
Og jeg merker stor forskjell på meg selv når jeg må gjennomføre en tur hit og dit og når jeg bare er hjemme hele uka. annet en henting og levering. Det er det at man har noen krav på seg og derfor må presse seg selv.
Nå har jeg et funksjonshemmet barn i tillegg, så det er mange turer hit og dit pga barnet mitt. Masse møter med nye mennesker også videre.
Hadde noen fortalt meg hvordan det skulle være før jeg startet alt så hadde jeg sagt at nei det kommer jeg aldri til å klare å fikse.
I dag gruer jeg meg nesten ikke før slike møter. Ja jeg er veldig sliten etterpå og kan gjerne sove neste dag mens unga er i bhg. Men jeg klarer det.
Jeg har lært at vi klarer så utrolig mye mer en man tror. man må bare si at dette er for barna mine og jeg har ikke lov å gi opp. Det er min jobb å gjøre det beste for de, så da får jeg bare slite meg gjennom det. Men mine barn skal ikke være den som alltid sitter uten en voksen person tilstede. Jeg jobbet med barn før jeg ble syk og det er alltid et barn som alltid sitter uten virker det som. Det barnet skal ikke være et av mine.
Det er kjempetøft å jobbe seg ut av noe slikt, det er vanskelig å være stor sterk og tørre. og å tvinge seg selv når kroppen og hodet skriker etter å la være.
Men det blir et lite hakk lettere for hver gang du gjør det.
Og det føles som en liten seier når det er over og du klarte, du er sliten men du klarte det.
Se ikke for langt framover, men ta et og et steg. Ikke tenk på de sammenkomster som kommer senere men konsentrer deg om bare den ene du har foran deg. Når den er over kan du tenke på neste.
Her har jeg kjempet lenge og nå er jeg så langt at om bare kroppen blir friskere også så håper jeg å være tilbake i jobb før året er omme. Ihvertfall deltid.
Lykke til.
Du klarer det alt du må bestemme deg for er at å klare det er eneste mulighet.
2
Anonym bruker skrev 04 februar 2012 - 19:28:
