Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Jeg vet ikke om jeg klarer å følge opp i barnehage og skole.


  • Logg inn for å svare
42 svar til dette emnet

#21 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:39

Pappaen er egentlig en egoist,.ikke kan han lage mat og tror ikke barnet hadde hatt det noe bedre hos han for å si det sånn. han sier han kommer til å gå så kraftig ned i lønn hvis han bytter jobb,så kan forstå det,men tror ikke barnet hadde hatt det best hos han .Selv om han liksom er frisk#Jeg kommer ikke til å kontakte barnevernet .hjelpe tiltak med observasjon vil ikke gjøre ting noe bedre.


Hva et du ute etter egentlig?
Du vil ikke gå til psykolog, du vil ikke kontakte barnevern, faren er en egoist og barnet har det ikke bedre der. Virker som du ikke har tenkt å gjøre Moe med situasjonen.

Håper for barnet sin del at dette tas tak i i ihvertfall når barnet begynner i skolen. Jobber som lærer selv og slike situasjoner blir raskt avdekket. Du sier du ikke vil kontakte barnevern; hvorfor? At det kommer en bekymringsmelding fra eks. skole uten at du hat tatt tak i denne håpløse situasjonen selv, Vil være en bekymring i seg selv.

Forumtråden fortsetter under...

#22 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:40

Så det sendes bekymringsmelding hvis barnet fungerer bra og har det godt.og far og annen familie følger opp? Da er det rart jeg får skryt av barnehagen over hvor flott barn jeg har . og at de ikke har klart å finne ut av dette og sende bekymringsmelding.du høres lite sympatisk ut.

#23 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:42

Hva er egentlig poenget med dette innlegget? Du vil ikke ha hjelp, du sier at barna har det bra og alt alt er såre vel.
Ja, da så.....

#24 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:46

Nei alt er ikke bra.Jeg sliter veldig med angst og har problemer med å følge opp.skjønner jeg må ta tak i livet mitt.men tror ikke veien å gå er å kontakte barnevernet..Men det er ikke så lett er redd psykolog vil sende bekymringsmelding,.skjønner jeg må bite tennene sammen og være med på sosial samlinger.

#25 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:47

Jeg vet ikke hva poenget med innlegget var.råd kanskje .kanskje høre hvis andre hadde det på lignende måte.føler jeg er den eneste i hele verden .

#26 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:48

Jeg har selv slitt med sosial fobi i hele oppveksten og begynnelsen av mitt voksne liv. Det som hjalp meg å komme ut av det var å innse at jeg ikke ville at sykdommen skulle ha kontroll over livet mitt. Jeg ønsker å være sosial og kunne delta på sammenhenger i barnehage o.l. for å være tilstede for barnet mitt sin skyld. Jeg gikk på antidepressiva en stund og til psykolog, og til slutt følte jeg at sykdommen slapp taket. Det kommer selvfølgelig stadig situasjoner der jeg kan få angst, men jeg har lært meg å takle det. Det kan du også gjøre, men du må ønske det selv, og være villig til å gjøre noe med problemet. Det vil koste mye tid og energi, men når du klarer å overvinne det, vil det være verdt det.

#27 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:51

Jeg har sosial angst eller har hatt det.
Jeg gikk fra å slite til at det slo ut i full blomst rundt sykehusinnleggelse og annet som kom da jeg ble veldig syk under svangerskap.
Etter flere mnd på sykehus, mye sykdom og både jeg og barnet besten mistet livet. Og et ekteskapbrudd oppi dette. Gikk jeg så på en smell at jeg slet med å gå ut døra.


Jeg hadde derimot ikke noe annet valg en å jobbe med meg selv og ikke tillate å syntes synd på meg.
Jeg hadde nemlig to barn å ta meg av og ingen avlastning og ingen å støtte meg til.
Sammenkomster i barnehage er kleint, jeg gruer meg før jeg går og jeg er sliten etterpå. Men jeg nekter meg selv å tenke tanken på å la være å gå.
Jeg pleier å konsentrere meg om barna når jeg er der, slik at jeg ikke ser på andre og hvem som snakker med hvem. hvor enkelt det virker for andre også videre.
Og så har jeg etterhvert klart å finne noen det er lettere å dele ord med en andre. Så jeg velger å sette meg nær en elelr flere av disse da er det større mulighet for at jeg klarer og orker å komme inn i en lettere samtale.
Om jeg ikke er den som sier mest så er jeg allikevel litt del. Smiler og nikker.
Smil og si hei til de andre foreldrene når du ser dem, du trenger ikke si mer om du ikke blir snakket direkte til men du blir lagt merke til på en positiv måte.

Hvor mer man går hjemme og ikke må møte folk hvor vanskeligere er det når man faktisk må ut.
Derfor er det faktisk lurt å be om hjelp. jeg går hos Dps en gang i uka da for depresjon ikke angst nå.
Og jeg merker stor forskjell på meg selv når jeg må gjennomføre en tur hit og dit og når jeg bare er hjemme hele uka. annet en henting og levering. Det er det at man har noen krav på seg og derfor må presse seg selv.

Nå har jeg et funksjonshemmet barn i tillegg, så det er mange turer hit og dit pga barnet mitt. Masse møter med nye mennesker også videre.
Hadde noen fortalt meg hvordan det skulle være før jeg startet alt så hadde jeg sagt at nei det kommer jeg aldri til å klare å fikse.
I dag gruer jeg meg nesten ikke før slike møter. Ja jeg er veldig sliten etterpå og kan gjerne sove neste dag mens unga er i bhg. Men jeg klarer det.
Jeg har lært at vi klarer så utrolig mye mer en man tror. man må bare si at dette er for barna mine og jeg har ikke lov å gi opp. Det er min jobb å gjøre det beste for de, så da får jeg bare slite meg gjennom det. Men mine barn skal ikke være den som alltid sitter uten en voksen person tilstede. Jeg jobbet med barn før jeg ble syk og det er alltid et barn som alltid sitter uten virker det som. Det barnet skal ikke være et av mine.

Det er kjempetøft å jobbe seg ut av noe slikt, det er vanskelig å være stor sterk og tørre. og å tvinge seg selv når kroppen og hodet skriker etter å la være.
Men det blir et lite hakk lettere for hver gang du gjør det.
Og det føles som en liten seier når det er over og du klarte, du er sliten men du klarte det.
Se ikke for langt framover, men ta et og et steg. Ikke tenk på de sammenkomster som kommer senere men konsentrer deg om bare den ene du har foran deg. Når den er over kan du tenke på neste.

Her har jeg kjempet lenge og nå er jeg så langt at om bare kroppen blir friskere også så håper jeg å være tilbake i jobb før året er omme. Ihvertfall deltid.

Lykke til.
Du klarer det alt du må bestemme deg for er at å klare det er eneste mulighet.:)
  • Hannah- liker dette

#28 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:52

Så det sendes bekymringsmelding hvis barnet fungerer bra og har det godt.og far og annen familie følger opp? Da er det rart jeg får skryt av barnehagen over hvor flott barn jeg har . og at de ikke har klart å finne ut av dette og sende bekymringsmelding.du høres lite sympatisk ut.


Lite sympatisk fordi jeg forklarer hvordan ting kan fungere??
Hva mener du med at bhg ikke har klart å finne ut av dette? Hadde dette vært meg hadde jeg jammen vært åpen om det. Hvorfor skal du holde det skjult? Fordi det ikke er bra for barnt kanskje...

Ellers er det stor differanse mellom å fungere bra og det å ha det bra og bli fulgt opp. Det krever mye mer av deg som forelder når barnet begynner i skolen. At du syns jeg er usympatisk har kanskje mye med din situasjon å gjøre siden du ikke klarer mennesker! Jeg derimot er sjokkert over hvor mye du unnskylder deg, angriper andre, og ikke minst; din manglende evne til å være innstilt på å g hjelp for deretter å hjelpe barnet. Det er barnet som skal stå i fokus og de feiler du!




#29 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 19:59

Vil du si antiperessiva hjalp deg?Hva slags medisin brukte du?Har du noen tips til hvordan jeg kan takle situasjonen bedre?

#30 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 20:00

En psykolog har taushetsplikt. Det skal svært tungtveiende grunner til at en psykolog melder til barnevernet og da skal du egentlig bare være glad for hjelpen (for da er situasjonen ALVORLIG)...

Jeg skjønner at det kan virke skummelt med barnevernet. Men tror du selv at dere kunne hatt godt av organisert avlastning feks??

Hvis du ser deg selv og situasjonen din "utenfra" - har barnet ditt det bra da??

Jeg ønsker ikke å gjøre vondt verre for deg, men barn skjønner mer enn man tror. De vil nesten uansett være lojale overfor foreldrene sine, og er verdens beste til å ikke trigge uønskede situasjoner og til å tilpasse seg sine foreldre og situasjon. Jeg vet ikke hvordan barnet ditt har det, og jeg håper de andre voksne rundt barnet er gode og stabile voksne som vil være der for barnet ditt.

Lykke til- håper du får og tar i mot hjelp!

#31 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 20:07

Den eneste som kan hjelpe deg å bli bedre er deg selv!

Høres ut som du har gitt opp og bare akseptert at denne sykdommen skal hindre deg i å leve et normalt liv?

Du kan ikke gi opp, du må kjempe!

Vil anbefale deg en bok som nettopp har kommet i butikken, du kommer til å gråte deg gjennom den, men kanskje kan den gi deg litt motivasjon? Hovedpersonen i boken er 7 år og mammaen er deprimert, boka setter virkelig ord på hva barn tenker, tolker og tror om psykisk sykdom og hvor utrolig lojale de er mot foreldrene sine altså. Den heter Det blå rommet.

http://juritzen.no/n...det_blaa_rommet


Jobb, jobb, jobb og kjemp deg ut av dette. Jeg har selv slitt psykisk og jeg har eldre barn enn deg. Barnehagen er ingenting i forhold til skolen når det kommer til ting du må stille opp på. Du kan ikke la det bli sånn at ungene dine ikke blir med på håndball som de andre i klassen fordi de vil skjerme deg fra foreldredrevet håndballcup på dugnad. For tro meg, ungene skjønner etterhvert og de vil være mer lojale mot deg enn mot egne behov og ønsker, du vil ikke være en belastning for barna dine?

Om det ikke er mulig å bli frisk er det mulig å bli bedre, og det må du sette deg som mål å bli. Barna dine er din største motivasjon og du SKAL klare det! Ha tro på deg selg og kjemp, kjemp for et normalt sosialt liv for deg og dine barn, det er fullt mulig å få til om du er villig til å jobbe for det.

Det er ikke lett, det er skummelt, det er vanskelig, det er tøft og det koster blod, svette, tårer og angstanfall. Men det er fullt mulig å klare det. Søk hjelp og finn styrken inne i deg, du har bare glemt at du har den. Masse lykke til!

#32 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 20:11

Vil du si antiperessiva hjalp deg?Hva slags medisin brukte du?Har du noen tips til hvordan jeg kan takle situasjonen bedre?



Hvis denne var til meg #27 (om jeg ikke tar feil tall hehe)
Så bruker jeg ikke medisiner jeg fikk tilbud, men er alene med barna og noen antidepressive gjør at man blir aggressiv, noen gjør at man er enormt sløv, noen gjør at man gir faan og ingen av disse tingene ville vært lurt når man har ansvar for to barn, Og et i tilegg er veldig krevende.
Derfor har jeg valgt bort tabletter og heller går til samtaler/oppfølging

#33 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 20:14


Så det sendes bekymringsmelding hvis barnet fungerer bra og har det godt.og far og annen familie følger opp? Da er det rart jeg får skryt av barnehagen over hvor flott barn jeg har . og at de ikke har klart å finne ut av dette og sende bekymringsmelding.du høres lite sympatisk ut.


Lite sympatisk fordi jeg forklarer hvordan ting kan fungere??
Hva mener du med at bhg ikke har klart å finne ut av dette? Hadde dette vært meg hadde jeg jammen vært åpen om det. Hvorfor skal du holde det skjult? Fordi det ikke er bra for barnt kanskje...

Ellers er det stor differanse mellom å fungere bra og det å ha det bra og bli fulgt opp. Det krever mye mer av deg som forelder når barnet begynner i skolen. At du syns jeg er usympatisk har kanskje mye med din situasjon å gjøre siden du ikke klarer mennesker! Jeg derimot er sjokkert over hvor mye du unnskylder deg, angriper andre, og ikke minst; din manglende evne til å være innstilt på å g hjelp for deretter å hjelpe barnet. Det er barnet som skal stå i fokus og de feiler du!


Husk på at barnevernet kan hjelpe med mangt. De kan hjelpe økonomisk som fritidsaktiviteter, ferie, betale bhg/SFO. De kan gi avlastning som annenhver helg eller støttekontakter som tar barnet med på ting 1-2 dager i uken f. Eks.

Hilsen den usympatiske læreren;-)

#34 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 20:26

Takk for svar:)Og gode råd.. jeg trenger ikke mere avlastning for å si det sånn.har hjelp av flere i familien .så ikke der problemet ligger-.har ikke behov for avlastning fra barnevern,flere omsorgspersoner som elsker barnet og gjør alt for at barnet har det best mulig.

#35 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 20:28

Jeg har fått litt sosialangst pga problemer som har bygget seg opp.

Jeg forstår godt hva du sier med å ikke ville på butikken, barnehagens sosiale dager og alt det der. Men fornuften min sier at de andre ikke ser på meg, mer enn andre. De vet ikke alt, og ser meg som en av de andre. Det er mine følelser som sier noe annet.

Jeg har ikke hatt partner noen gang, og har heller ikke en far til barna som stiller opp. Så jeg har måttet i alle år.

øvelse gjør mester :) Dess flere ganger du møter, dess mindre skremmende blir det. Selv om jeg forstår hva du føler. Foreldremøter er noe herk som man bare må gjennom når man har barn. Foreldresamtaler er bedre.

Jeg anbefaler deg å få ny psykolog, for det er ikke sikkert du har funnet den rette. Dette har med kjemi å gjøre. Jeg har endelig funnet den jeg tror kan hjelpe meg :) Og jeg har vært gjennom 4 stykker før han her.

Her i kommunen har vi noe som heter aktivitetskontakt, som er egentlig en privat trener betalt av kommunen :) Jeg har søkt, og er nå spent på svaret. For jeg har tro på at fysisk aktivitet hjelper på det meste med psyken.

#36 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 20:30

Takk for svar:)Og gode råd.. jeg trenger ikke mere avlastning for å si det sånn.har hjelp av flere i familien .så ikke der problemet ligger-.har ikke behov for avlastning fra barnevern,flere omsorgspersoner som elsker barnet og gjør alt for at barnet har det best mulig.


"jeg trenger ikke mer avlastning....."
Vell, alt handler ikke om deg. Kan hende barnet kan trenge litt avlastning rett og slett. Du har skremmende lite innsikt!!

#37 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 20:54

En psykolog har taushetsplikt. Det skal svært tungtveiende grunner til at en psykolog melder til barnevernet og da skal du egentlig bare være glad for hjelpen (for da er situasjonen ALVORLIG)...


Dette er slik det skal være i teorien. Men jeg har selv vært hos to psykologer på to forskjellige steder, som startet "behandlingen" med å ville sende melding til barnevernet "for sikkerhets skyld". De visste ingenting om meg annet enn min diagnose (angst) som jeg fikk et annet sted før jeg fikk barn.

Og dette er ikke bare noe jeg sier fordi jeg ikke har selvinnsikt, jeg hadde faktisk ikke fortalt dem noenting før de satte i gang. Her er hva de selv oppga som grunn for å sende melding:

1. Han vurderte det slik at det kanskje ville være nyttig for oss å få hjelpetiltak fra barnevernet, da angst hos foreldre statistisk sett KAN føre til ekstra utfordringer. På direkte spørsmål svarte han at han IKKE hadde mistanke om omsorgssvikt eller mishandling slik loven krever for å sende bekymringsmelding uten pasientens samtykke. Likevel holdt han fast på at han skulle sende melding. Jeg fikk ham til slutt til å forstå at han ikke hadde lov til det ved å vise ham en utskrift av loven.

2. Han hadde "ikke greie på barn" og syntes det var for vanskelig å sitte alene med ansvaret for å vurdere om vi trengte hjelp. Ville derfor sende melding for å ha ryggen fri. Han endte opp med å sende melding, og jeg har meldt ham for brudd på taushetsplikten. Vet imidlertid ikke om jeg kommer noen vei, ettersom jeg ikke kan bevise hva han sa var grunnen til meldingen.

Barnevernet har imidlertid vært her, og fant ingen grunn til bekymring, ettersom vi er to (mannen er helt frisk), og vi har tatt alle mulige forholdsregler for å unngå at min sykdom skal påvirke barna, samt planlagt nøye hvordan vi skal takle eventuelle utfordringer som kan oppstå. Vi har også et tett samarbeid med helsestasjonen i forhold til dette, noe begge psykologene visste før de ville sende melding. Den ene snakket også med helsesøster, som hadde bare positivt å si om oss, men han var likevel ikke fornøyd.

Så... å si at psykologer ikke sender melding uten at det er "ALVORLIG" er feil, da det virker som de er meget redde for det ansvaret som er lagt på dem. Likevel mener jeg det ikke er noen grunn til å ikke gå til psykolog, ettersom barnevernet ikke er farlige, og har mer peiling enn psykologer når det gjelder sånt. Men det er greit å være forberedt på at de kan komme inn i bildet.

#38 Skylander

Skylander

    Ivrig bruker

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 1 630 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 21:01

Nei.Har vært i behandling så mange år.og er lei av psykiatrien.Jeg har andre som hjelper meg å følge opp.men føler det er veldig tøft .sist jeg var i barnehagen på sammenkommst så var jeg senge liggende i to dager.tok beroligende og var helt slått ut.det krever såååå mye av meg og sitte i barnehagen på forkjellige ting..tør ikke å prate med noen heller ,og føler ikke jeg har noe til felles med de.eNoen som har noen tips for å takle slike hyggelige sammenkommster bedre??Andre med sosial fobi her som har barn.?Hvordan har dere taklet det å følge opp?

Jeg har funnet ut at det å sitte hjemme ikke hjelper meg, det blir jeg dårligere av. Jeg må ut å møte daglige utfordringer for å takle hverdagen. Jeg anbefaler alle som sliter med angst om å gjøre det samme, å jobb mye med tankemønsteret ditt, å gjør deg bevisst din situasjon å reaksjonsmønster. Man må godta at angsten er der, ikke flykte fra den.

#39 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 453 931 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 21:04

Om en er så livredde barnevernet må det jo ligger noe under. At en er så syk at en ikke tør søke hjelp tenker jeg at barnet må lide på en eller annen måte.

#40 Papegøyeblomst

Papegøyeblomst

    Ivrig bruker

  • Medlem
  • PipPipPip
  • 1 353 Innlegg:

Skrevet 04 februar 2012 - 21:14

Bor du i Oslo? Bydelene har under helsetjenester for " rus og psykisk helse", tilbud om hjemmetjeneste. Jeg har hatt dette i over 4 år, og det har hjulpet meg veldig. Du får en fast person som kommer hjem til deg ( èn dag i uka hos meg ), og hjelper deg med det du trenger der og da -
Min kontakt har vært med i møter på nav, hjulpet meg å ringe og ordne hos div instanser, fulgt meg til f.eks svømmehall og Litteraturhuset, også angstmestring på cafe og i butikker. Jeg har ingen sosial omgang med noen, kun familie og BF.
Andre ganger har jeg behov for å rydde i papirer, gjøre husarbeid, sette ting på loftet - hun får liksom hjulpet meg i gang.
jeg også virkelig HATER bhg- sammenkomster - men jeg gjør det, selv om det sliter meg helt ut.
jeg er også som deg, HI - på dagen ligger jeg stort sett og hviler, så jeg har energi til sønnen min.
Da jeg ble uplanlagt gravid og valgte å beholde barnet, lovte jeg meg selv at barnet ALDRI skulle lide over at jeg er syk. Vi finner på aktiviteter, museum, stranda, kino etc, selv om jeg hater hvert sekund, men setter meg selv og mine behov til side. Det er vanskelig, men jeg Må.
Jeg går på antidepressiva, har gjort det i over 10 år. Blir hverken sløv, aggresiv eller likegyldig. De medisinene jeg tar heter Cipramil og Lamictal.
Ved ekstrem angst kan man jo få valium eller andre milde angstdempende midler.
Jeg tror hellert en psykiater hadde vært mer egnet for deg - de kan skrive ut medisiner også, og er leger med spesialisering i psykiatri.
Forresten, har du vurdert å skaffe deg hund? Da Må du ut flere ganger hver dag, og om du møter på noen med andre hunder, er det lettere å veksle et par ord og prate om hunden. Dessuten føler man seg ikke så "dust " når man går ute, man er fokusert på hunden, og ikke hvor man skal gjøre av blikket eller hendene f.eks.
For min egen del har jeg "resignert" og gitt opp, er i ferd med å søke uføretrygd. Da skal jeg få meg hund!


Annonse