1 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Hei.

Nå har jeg etter mange år med tvil endelig bestemt meg for å bryte med samboer. Vi har en datter på 4 år. Jeg har hele tiden hatt foreldreansvar, da vi ikke var samboende når vi fikk barn. Han er utenlandsk, og i alt det nye med å få barn, skrev vi ikke under på noe felles foreldreansvar.

Bf (fra utlandet) ønsker å prøve å fortsette i norge, for datteren vår, men har lite nettverk rundt seg, og ikke bra jobb, så det kan nok bli tøft for han økonomisk. Jeg tilbyr han a jeg flytter ut, låner han depositumspenger og møbler etc, og skaffer selv nytt. Det er jeg som ønsker å bryte.

Han ønsker en 50/50 fordeling, og sir han kommer til å nekte på å underskrive noe annet, fordi han ikke vil at jeg skal ha makta over barnet vårt, at jeg kan komme til å ombestemme meg ang samvær seinere.

Jeg ønsker at vi skal kunne samarbeide om datteren vår, og har aldri tenkt å hindre han fra å se henne. Jeg føler ( og prøver å se dette helt objektivt) at datteren vår har det best om hun bor fast en plass, og heller kan ha så mye samvær med faren sin som vi klarer. Jeg er ikke egoistisk og tenker at hun skal bo sammen med meg fordi jeg er en bedre omsorgsperson, men fordi det er bedre for henne. Hun er knyttet til oss begge, men det er jeg som har gjort mest for henne gjennom oppveksten.

Er det noen som har erfaringer, og kan komme med innspill?

Og hvordan er det med støtte, om barnet bor fast med meg, kan bf også få noe slags bostøtte, enslig forelder støtte? Vi har bodd i Norge i 2,5 år, så os utgår vel.

G

[5 over natten!]

Anonym bruker skrev 30 januar 2012 - 14:59:

Hei.

Nå har jeg etter mange år med tvil endelig bestemt meg for å bryte med samboer. Vi har en datter på 4 år. Jeg har hele tiden hatt foreldreansvar, da vi ikke var samboende når vi fikk barn. Han er utenlandsk, og i alt det nye med å få barn, skrev vi ikke under på noe felles foreldreansvar.

Bf (fra utlandet) ønsker å prøve å fortsette i norge, for datteren vår, men har lite nettverk rundt seg, og ikke bra jobb, så det kan nok bli tøft for han økonomisk. Jeg tilbyr han a jeg flytter ut, låner han depositumspenger og møbler etc, og skaffer selv nytt. Det er jeg som ønsker å bryte.

Han ønsker en 50/50 fordeling, og sir han kommer til å nekte på å underskrive noe annet, fordi han ikke vil at jeg skal ha makta over barnet vårt, at jeg kan komme til å ombestemme meg ang samvær seinere.

Jeg ønsker at vi skal kunne samarbeide om datteren vår, og har aldri tenkt å hindre han fra å se henne. Jeg føler ( og prøver å se dette helt objektivt) at datteren vår har det best om hun bor fast en plass, og heller kan ha så mye samvær med faren sin som vi klarer. Jeg er ikke egoistisk og tenker at hun skal bo sammen med meg fordi jeg er en bedre omsorgsperson, men fordi det er bedre for henne. Hun er knyttet til oss begge, men det er jeg som har gjort mest for henne gjennom oppveksten.

Er det noen som har erfaringer, og kan komme med innspill?

Og hvordan er det med støtte, om barnet bor fast med meg, kan bf også få noe slags bostøtte, enslig forelder støtte? Vi har bodd i Norge i 2,5 år, så os utgår vel.

G

Hei. Enig med deg om at det kansje er barnets beste å ha ei fast adr. Og siden du har vært hovedomsorgsperson frem til nå, bør det jo være deg hun bor fast hos. Men om du får daglig omsorg må han nok betale bidrag, med mindre dere avtaler noe annet. (da tror eg han kan slippe)
Siden han ikke har foreldreansvar vil han neppe få noe statsstøtte av noe slag pga. farsrollen. Om han kan få noe om du skriver at han han også har ansvar er eg ikke sikker på, men sjangsen er der nok da iallefall.

Lykke til videre!