Er det noe håp for forholdet vårt?? Har ikke hatt sex med mannen min på 14 måneder!!

[Anonym bruker]

Det er helt jævlig å tenke på. Har aldri (etter at jeg ble seksuelt aktiv) vært så lenge uten sex.

 

Det startet egentlig med at han innrømmet økonomisk utroskap for14 måneder siden. Dette hadde pågått i mange år bak min rygg. Jeg valgte å bli i forholdet for barnas skyld. Og vi har nå blitt kvitt all drittgjeld.

 

Men.... Følelsene for mannen min er ikke der lenger! Jeg orker ikke tanken på at han skal ta på meg. Og jeg klarer ikke å være intim med han.

 

Sist gang vi hadde sex var da jeg ble gravid med minstemann.

 

Problemet er ikke at jeg har mistet sexlysten, problemet er at jeg har mistet helt lysten på HAN! Om han streifer borti puppene mine eller rompa mi, regelrett GRøSSER jeg!

 

Han er veldig tålmodig, men jeg vet jo veldig godt at dette ikke går i lengden. Og ikke har jeg lyst til å leve i et sexløst ekteskap heller.

 

Er det mulig å noen gang få lyst på han igjen? Hadde vi ikke hatt barn, hadde vi IKKE vært sammen lenger, for å si det sånn!

 

Vi krangler aldri foran barna, men de merker kanskje gnisningene mellom oss likevel??

 

Jeg forlater ikke mannen min fordi jeg vil prøve alt som er å prøve før vi gir opp. Mest for barnas skyld. Dessuten vet jeg ikke hvordan jeg skulle klare meg alene med tre små barn...

 

Noen som har lignende erfaring her?? Eller har hørt om noe lignende?? Finnes det noe håp for oss?

[Anonym bruker]

Vær så snill og kom deg ut av forholdet, ikke la mannen din lide. Du har jo ikke følelser for ham lenge og har tvunget ham til å leve i cølibat i mange mange måneder. La ham heller finne ei som aksepterer hans fortid om økonomisk utroskap og HAR følelser for ham!

 

Jeg befinner meg i et slikt forhold, men fra den andre siden. Her er det mannen som så å si ikke vil ha sex, uten å forklare hvorfor. Og det er utrolig ødeleggende, hadde vært bedre hvis han hadde dumpet meg faktisk...

[maxim]

det er ingen grunn og være sammen for barna sin skyld, barna har det mye bedre med foreldre som er glade på hver sin kant enn foreldre som er sammen uten samme gleden... barna merker at ting ikke er som det skal og det er tydelig at følelsene dine ikke er der, og skal vel kanskje mye til for at de plutselig kommer tilbake igjen???

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon og jeg klarte aldri å få lysten tilbake selv om vi forsøkte det meste. Det gikk sin skjeve gang i flere år før vi tok ut separasjon, da var vi begge veldig slitne, ensomme og ulykkelige. I etterpåklokskapens navn burde vi nok gått hver til vårt mye tidligere. Tror også det er enklere å bryte opp når barna er yngre.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon og jeg klarte aldri å få lysten tilbake selv om vi forsøkte det meste. Det gikk sin skjeve gang i flere år før vi tok ut separasjon, da var vi begge veldig slitne, ensomme og ulykkelige. I etterpåklokskapens navn burde vi nok gått hver til vårt mye tidligere. Tror også det er enklere å bryte opp når barna er yngre.

 

Signerer den. Folk prater mye om at nå til dags går par for lett fra hverandre. Jeg opplever det motsatte - at de fleste jeg kjenner som har gått fra hverandre, burde gått mye før. Spare seg og barna for flere års taushet, ensomhet, frustrasjon osv. Går det ikke så går det ikke. Ingen vits i å tyne seg selv kun fordi barna skal vokse opp med mor og far sammen.

 

Jeg selv vokste med mor og far som var gift. Og skulle helst sett at de gikk hver til sitt da jeg var 6-7 år gammel. Daglig krangling, nedsettende uttalelser til hverandre, kritikk, sinne og irritasjon (som selvfølgelig gikk ut over meg), ingen kyssing eller klemming dem imellom... Grøss

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon, men her er vi på bedringens vei. Det har sett veldig svart ut. Vi gikk i familieterapi et halvt års tid, og har jobbet med det for oss selv siste halvåret.

 

Jeg er av den oppfatning at det skal være ganske alvorlige ting til før man får det bedre av å skilles. Tenk på det økonomiske perspektivet, logistikken, og det følelsesmessige. Så skal man liksom starte på nytt igjen? Det blir det samme i alle forhold til slutt. Jeg tror alle forhold går i bølgedaler, det blir bedre. Dere har hatt en porsjon av de onde dagene, det har vi og. Det kan dere snu sammen. Gi det tid, det er viktig.

 

Vi har ikke hatt sex på lenge, er liksom ikke der ennå, men vi kommer nærmere hverandre følelsesmessig nå. Da kommer sex-biten når det passer. Ingen av oss nekter den andre sex, da. Vi har bare dødd litt i småbarnsfella, vært så slitne og ikke jobbe med forholdet i det hele tatt. Håper vi klarer det, for meg er det ikke et alternativ å skilles så lenge det er håp. :-) lykke til.

[Anonym bruker]

Bestill time hos familievernkontoret. Det er gratis, og da får dere lagt kortene på bordet og finner ut av om det er noen framtid for dere. Både du og mannen har sikkert ting som plager dere begge, og det blir ikke bedre av at dere kjekler dere imellom.

Et vennepar av meg reddet forholdet på den måten. Anbefales å prøve å snakke med noen i alle fall, for det kan være veldig greit å ha en nøytral (profesjonell) person som kan hjelpe dere med å sortere tanker og følelser.