1
For ei veke siden flyttet eg fra min samboer som eg har bodd i lag med to år, og har et barn i lag med på 1.5 år. Me hadde tilsammen 5 barn, han hadde mye ansvar i jobben med overtid og reising, så det var hektisk så det holdt. Me hadde noe helt spesielt i lag, men var konstant trøtte, utslitt, og overlasset med ansvar og jobb. Spesielt han. Det var en del uenigheter, og kranglin, desverre. For 2 måneder siden gjorde han det slutt i en krangel. Han sa da at han holdt på å rable, og var desperat etter å endre situasjonen. For kun ei veke før eg flyttet fortalte han at det fremdeles var en 'gnist' mellom oss, men at det ikke fikk blomstre under de omstendighetene me hadde. Ei uke før eg sa eg skulle flytte til midlertidig adresse, hadde me en krangel, som eg i ettertid ser helt tydelig at eg var skyld i. Eg hadde brutt et løfte for ørtiende gang, og forstår godt at han ble sint. Men ikke Så sint! Etter at me hadde vært i barneselskap hos søster hans, fortalte han at han ville eg skulle flytte på dagen. Eg sa at han ikke bare kunne kaste meg ut, og så røk han i meg. Tok tak i skjorta mi, såg kvasst på meg, og brølte at eg måtte få han til å hate meg, og at han ikke følte seg trygg med meg i huset. Han trykte også tomlene inn i halsen min. Ikke hardt, men det var veldig skummelt. Etterpå gikk han opp på soverommet, og eg tok gutten og de viktigste tinga og reiste på hytta. Dagen etter fikk eg en sms der han ville forsikre seg om at gutten var med meg, og ikke hadde forsvunnet. Ikke et ord om hendelsen. Eg hadde så inderlig lyst at han skulle beklage det, så eg sa ingenting vondt på flere dager. Dagen etterpå tilbydde han seg å hente gutten på hytta, og eg planla å starte med å tilgi det eg hadde gjordt i forkant av utbryddet, og håpe på at han da ville beklage. Men han hadde, i feighetens navn, tatt med seg ei veninne av han. Eg prøver så godt eg kan å forstå han. Jula har vært knalltøff, med sykdom, reising, våkenetter med småen, og jobbing. Og eg vet at han også hadde hatt 4 netter med lite søvn og hadde feber i tillegg, når utbryddet skjedde. Når eg ser tilbake ser eg at eg har vært altfor lite flink til å hjelpe han. Eg har krevd og kritisert, uten å se at han har vært for utslitt til å gi det eg har villet hatt. Han har vært en omsorgsfull far, pliktoppfyllende, og ønsker folk rundt seg godt.
Nå skal me snakke med en 3. person til stede, for å prøve å forstå og tilgi hverandre. Eg spurde han om hvorfor han gjorde det pr telefon, og da innrømmet han at det var å gå langt over streken, men snakket med ei hatsk stemme, og var mest opptatt av å forsvare seg. Han har vært vennlig på sms, og sien han ønsker meg alt vel, og vil hjelpe meg om eg trenger hjelp.til noe. Men det eg trenger er at barna får vokse opp uten at me hater hverandre...
Nå lurer eg på om noen har et forslag til 3. personen,
tenker på en eller annen person som kan høre begges historie, og si sitt synspunkt.
Og så lurer eg på om hans opptreden i det hele fortjener en tilgivelse?
Takker dere som har gitt dere tid til å lese alt dette, og setter stor pris på kommentarer
Med mindre han er knust av sorg og ser selv at han har trådd over en farlig grense og vil ha hjelp til å kontrollere sinnet sitt så venter han til du er trygg på han igjen også skjer det igjen.. Og mer og mer for hver gang..
