Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Store problemer med stebarnets lynne og det å være stemor


  • Logg inn for å svare
7 svar til dette emnet

#1 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 382 084 Innlegg:

Skrevet 29 november 2011 - 12:56

Lang historie kort: Var alene med to barn, men hadde en kompis med et barn som fungerte både som venn for meg, en å gjøre ting sammen med med ungene, og en fast sexpartner. Det var en grei og trygg ordning som fungerte godt ca 3 år. Så streiket prevensjonen, og jeg ble gravid. Etter mye tårer og frustrasjon fra min side (han var straks klar til å flytte sammen som en familie, hadde vel egentlig vært det i alle 3 årene), så besluttet vi å satse på en fremtid sammen. Fristet ikke å utsette nok et barn for å vokse opp uten foreldre som bor sammen, og i tillegg er min venn en skikkelig bra kar. Vi flyttet sammen for ca et år siden, og forholdet vårt blir egentlig bedre og bedre. Han er som sagt en skikkelig bra fyr, og gjør mye tilpasninger i sitt liv for å få den nye familien til å fungere. Problemet er stebarnet. For å få det fram først som sist, jeg er ikke sjalu på stebarnet sitt forhold til min samboer, at mine barn kommer i bakgrunnen, at jeg kommer i bakgrunnen o.l. Jeg har vært lenge alene, og trives veldig godt alene, bare sammen med mine barn, med ei venninne på besøk etc. Så jeg gir han mye frihet til å gjøre sine ting uten å få dårlig samvittighet, det er også helt i orden for meg om han tar med seg stebarnet og reiser til foreldrene sine, om de finner på ting alene sammen etc. Jeg oppmuntrer tvert imot til dette. Og jeg må innrømme at hovedgrunnen min til dette ikke er at barn og far skal få tid til å bonde (selv om jeg synes det er hyggelig for dem også), hovedgrunnen min er nok dessverre at jeg vil ha stebarnet ut av huset så mye som mulig. Litt om bakgrunnen for mine følelser: Barnet er veldig egoistisk og selvsentrert, noe som gir seg utslag i stygge kommentarer og misunnelse ovenfor mine barn. Barnet er veldig, veldig hyperaktivt. Tror at det har psykiske problemer på et eller annet nivå, som resulterer i at det må ha full fokus på seg selv hele tiden for å føle at det lever. Dette er et stort stressmoment for meg psykisk. Jeg kan aldri slappe av og senke skuldrene i mitt eget hjem når stebarnet er her. Barnet snakker konstant (som oftest om helt meningsløse ting - kun for å få oppmerksomhet), hopper rundt i sofaer og overalt, synger, skriker for å overdøve andre når de prøver å ha en samtale som ikke dreier seg om/henvender seg til barnet. Dette er vel mine to hovedproblemer med barnet; jeg liker ikke personligheten til barnet, og barnet gir meg stressymptomer i eget hjem. Barnet gir også til en viss grad mine barn stressymptomer. De liker å leke med barnet, men når det kommer til et visst punkt har de behov for fred og ro de også, feks slappe av med en film e.l. Det går ikke med stebarnet i nærheten, barnet snakker konstant under forsøk på å se en familiefilm sammen, spille et spill. Det er også mye klaging og grinig om at ting er urettferdig, "det er min tur" etc, hvis vi prøver på fellesaktiviteter. Jeg blir ofte veldig psykisk sliten av alt dette. Problemet forsterkes ytterligere av at barnet er her annenhver uke. Jeg tror ærlig og oppriktig at ting hadde gått veldig bra om barnet var her annenhver helg og en kveld i uka. Da er jeg faktisk åpen for at det kunne vært hyggelig å ha stebarnet her. Det er dette med å være tvunget til å tilbringe halvparten av livet mitt med et barn jeg ikke liker og som stresser meg veldig opp - blir rett og slett et psykisk problem for meg (tror også at problemet forsterkes av at jeg tvinges til så mye samvær med dette barnet). Må legge til at jeg ikke lar meg merke med mine følelser ovenfor barnet. Jeg innrømmer at jeg unngår barnet en del, men jeg er aldri slem mot det, og forskjellsbehandler ikke i forhold til mine barn (materielle ting, opplevelser). Liker på en måte å ordne ting for barnet som jeg vet det vil sette pris på (julekalender, turer til badeland etc), men har ikke så lyst til å oppleve tingene sammen med barnet. Vil helst at faren skal ta med seg barnet alene, evt sammen med mine barn. Det ideelle for meg hadde vært at vi bodde fra hverandre de ukene han har stebarnet, og at vi bodde sammen ellers. Så kunne vi møtes og gjøre ting sammen, men jeg kunne dratt hjem og roet meg ned sammen med mine barn etterpå (i hans samværsuker altså). Men dette går selvfølgelig ikke verken økonomisk eller i forhold til at vi har et fellesbarn som selvfølgelig har rett på samvær med både far og søskenet. Jeg innser at jeg ikke framstår spesielt sympatisk her, men dette er et stort problem i mitt liv. Gråter ofte pga dette, og blir psykisk sliten. Er det noen som har noen innspill som på noen som helst måte kan være til hjelp for meg?

Annonsebilag
Annonsebilag

#2 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 382 084 Innlegg:

Skrevet 29 november 2011 - 14:40

Et av mine stebarn oppførte seg sånn i åresvis, det er fryktelig slitsomt. Tror det er ulike samvirkende årsaker, og at det meste blir effektivt løst med dominering. Tror det er behov for å markere seg, og gjøre seg bemerket i familien. Jeg er her også, ikke glem meg. Dessuten har jeg vært borte en hel uke, da skal jeg gjøre dobbelt utav meg. Tror det er behov for å markere seg i forhold til deg, og dine barn, at dette barnet er nummer en hos sin far, også over fellesbarnet. Denne seieren får barnet hver gang du eller andre må vente, blir avbrutt etc. Da er det liksom blitt valgt først. Jeg tror det også er for å forhindre at du og de andre får bygge gode relasjoner med pappaen. Så lenge pappa fokuserer på meg, så fokuserer han ikke på deg. Du får ikke oppleve noe sammen med han, som ikke jeg får, men jeg får oppleve mye. Tror det er vondt for barnet når han ser at andre blir prioritert, tror det eer vondt for barnet å se at pappa er glad i noen andre. Tror veldig mye er vondt for barnet og sånn adferd blir brukt til å slippe å tenke, slippe å se, som en flukt. Tror ikke problemet blir løst ved binding tid med far,en faktisk forsterket. Skal problemet løses må derre ha kvalitetstid alle sammen, og samværet bør også muligens reduseres. Det er en påkjenning for mange barn å ha 50-50 Stebarnet hos oss jeg snakker om stabiliserer seg med alder, og med reduksjon i samvær, et fast kjem, og en fast base i livet. Aldere var nok der viktigeste.

#3 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 382 084 Innlegg:

Skrevet 29 november 2011 - 17:19

Tusen takk for innspill :) Veldig godt å høre fra ei med lignende erfaringer, og at det sannsynligvis vil bli bedre. Men må innrømme at jeg ikke er helt overbevist da ;) (om at det blir bedre altså) Men vi får håpe det! Både far og jeg prøver å korrigere barnets oppførsel på en vennlig men bestemt måte. Jeg er nok mest vennlig av oss, og prøver å appelere til fornuft/empati/lære barnet verktøy for å fungere i samspill med andre mennesker. For det er ikke bare i vår familie folk sliter med å forholde seg til barnet. Vet at barnets mormor ikke orker å ta med barnet steder/ha det på overnatting etc, da hun synes barnet er fryktelig anmasende. Mine svigerforeldre er selvfølgelig veldig glad i barnet, men merker at de blir veldig slitne av å være sammen med det, hyperaktiviteten til barnet aksellererer også ytterligere når de er på besøk/vi er hos de. Ikke minst så virker det som om moren og faren til barnet (altså min samboer og hans eks) selv blir slitne av sitt barn. De fordeler dager og timer så jevnt de kan seg imellom, virker som om ingen av dem er interessert i et minutt mer med barnet en 50%. På en side kan man si "stakkars barn som er så uønsket av foreldrene", på den annen side tror jeg ikke man kan sette seg inn i situasjonen uten å ha følt den på kroppen. Et hjem skal jo være et sted man skal slappe av etter en dag med arbeid, fritidsinteresser, lekser etc, og det er fælt når hjemmet isteden er et kaosunivers 50% av tiden. Min samboer er ofte sliten og sint på barnet, tror han mangler verktøy for å hanskes/oppdra barnet. Det er ikke utenkelig at det kan bli slutt mellom meg og samboer pga dette, jeg vet ikke om jeg er innstilt på å bruke 50% av tiden på å være stresset og ulykkelig i uoversiktelig framtid. Muligens kan det være en ide for mor, far og barn å søke profesjonell hjelp? Redusert samvær hadde virkelig vært løsningen for meg, som sagt, men tror ikke verken mor eller far er innstilt på dette. De har gått inn på en avtale om å dele barnet 50%, og tror spesielt ikke mor er innstilt på å "gi fra seg" 50% av tiden sin med barnefri. Tror min samboer ville vært mer innstilt på å overta hovedomsorgen, men da flytter jeg - det er 100% sikkert. Uansett, tusen takk for innspill, godt å vite man ikke er alene, og supert at det har ordnet seg for dere alle :) HI

#4 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 382 084 Innlegg:

Skrevet 01 desember 2011 - 12:58

Er vel nesten sånn stebarnet mitt var også, men vi fant årsaken. Hjemme hos mor blir det oversett og får ingen oppmerksomhet. Mor er mer opptatt av hvilken mann hun skal ha besøk av og bytter mann oftere enn jeg bytter gardiner. Hun er konstant nyforelsket og da kommer barnet sist (i hennes verden er dette helt ok). Barnet vet at det kan få oppmerksomhet hos oss og suger til seg det som er på bekostning av andre barn. - endelig er det noen som ser meg - endelig kan jeg markere meg som sjef - hvis jeg ikke slutter å snakke, så glemmer de meg ikke til jeg kommer neste gang Jeg begynte å gi oppmerksomhet, slik at det ble slitsomt for barnet, fra det øyeblikket det kommer inn døra. - så godt å se deg, hva har du gjort siden sist, hva har dere lært på skolen, hvilken bil kjørte dere hit, hva hadde dere til middag på mandag? tirdag? onsdag? i går?.. Etter et avhør synes barnet det er deilig at jeg og far holder fred litt.. Hver gang det snakker om noe stiller vi mange kjedelige oppfølgingsspørsmål, slik at barnet avslutter samtalen. Det funker over tid. Det høres skikkelig slemt ut, men det er ikke det.. Barnet oppfatter ikke hva du gjør fordi du faktisk er interessert. Dette barnet maser ikke så mye mer og flytter snart til oss. Den største årsaken til at barnet ville flytte til oss var fordi det var 2 voksne her som faktisk brydde seg, så etter en mølle med rettsmøter osv flytter det til oss før jul:)

#5 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 382 084 Innlegg:

Skrevet 01 desember 2011 - 17:09

Hei, og tusen takk for innspill :) Tror du har mye rett i det du skriver, og jeg synes det er kjempebra at ditt stebarn har en far og stemor som virkelig bryr seg om det på den måten du viser at dere gjør. Flinke dere er! Jeg tror også at mitt stebarn har lignende problemer i mors hjem som det ditt har. Moren er i et stabilt forhold, men hun har andre barn å følge opp, pluss at jeg tror hun setter veldig stor pris på - faktisk prioriterer - den tiden hun og samboeren har alene sammen. De bruker mye tid og penger på weekendturer hit og dit, og andre ting som man gjorde når man var young, free and single. I sine barnefri uker altså. Når det gjelder oppfølgingen av stebarnet mitt så er den heller lunken, hun møter ikke på foreldremøter, konferansetimer, juleavslutninger etc. I tillegg forteller stebarnet om forhold til de andre søsknene som ikke ville vært til stede om mor hadde "fulgt mer med" (mobbing, skremming etc.) Min samboer er vel heller ikke akkurat skapt til å være far. Han stiller opp mye mer enn mor, men spesielt før jeg kom inn i bildet ble barnet mye plassert foran tv, pc etc mens far var opptatt av sine ting. Han er også ganske opptatt av sin barnefrie tid, og lever nok fortsatt til dels i en ungkarstilværelse når stebarnet ikke er her. Noe jeg tillater... Jeg vet, burde vel kreve mer av han. Men har som sagt vært alene lenge, og nyter tiden alene med mine barn. Dessuten er det ikke så inspirerende å hale med en som egentlig vil gjøre andre ting. Jeg vet ingenting om mors samboer, men sitter med inntrykket av at jeg er den eneste vokne i denne situasjonen som virkelig har "omfavnet foreldrerollen". Jeg følger veldig opp mine barn, og er veldig engasjert i dem. Dette ansvaret nekter jeg å ta for stebarnet, overlater det til far. Er vel flere grunner til det, men her er noen: - er ikke mitt ansvar - har nok med egne barn - valgte sånn sett ikke å gå inn i et forhold med barn. Bare ble sånn på en måte, da jeg ble gravid og ikke ville sette enda et barn til verden som skulle vokse opp i splittet hjem Sånn sett er vel situasjonen jeg befinner meg i mer uønsket enn normalt ville vært, og motivasjonen for å aktivt gå inn og gjøre noe med livssituasjonen til stebarnet er vel relativt fraværende. Selv om jeg nok ser at stebarnet er masete av de samme grunnene som ditt stebarn. Jeg synes som sagt du/dere er flotte mennesker som vil forbedre livet for ditt stebarn :) Beklageligvis er ikke jeg et like "flott menneske".. HI

#6 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 382 084 Innlegg:

Skrevet 13 desember 2011 - 21:14

Jeg lurer på hvorfor det er så mange innlegg som dette, der man klager over hvor fæle og uoppdragne stebarna er. Jeg kan jo forstå at dere føler det slik, men det virker som dere tåler mye mindre av de enn vanlige barn. For man hører aldri så mye klaging og syting ang deres oppførsel. Rart det der, for det er ganske mange bortskjemte og vanskelige barn i alle mulige familietyper;) Det jeg vil frem til er at man kanskje kan komme lenger inn på stebarna, om man er litt ydmyk og møter barnet med respekt, fremfor å være sur og krevende. Lykke til:)

#7 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 382 084 Innlegg:

Skrevet 15 desember 2011 - 18:34

Etter å ha lest alle innleggene her synes jeg det er litt rart at du kom fram til den konklusjonen at hun som startet innleggene her er sur og krevende?? Virker ikke slik på det hun har skrevet, tvert om! Har selv en stesønn som heldigvis er en grei og rolig gutt, men har full forståelse for at det kan være en kjempe utfordring med stebarn! Til deg som startet innlegget her hadde jeg så fort som mulig lagt frem alvoret i din situasjon til samboer og kontaktet familieværn kontoret for å få hjelp. Husk at også barn forstår mer enn vi gir de kredd for. Kan hende dere må legge frem situasjonen for han. Forklare hvordan slik oppførsel får familien til å gå litt i spinn. Kan han ha ADHD? bare et spørsmål. Et annet tips i tillegg til alt annet er å ha alene tid med han bare du og han!! Gjør noe aktivt som å gå på skøyter eller noe og virkelig prat med han som en person du respekterer etterpå.

#8 Anonym bruker

Anonym bruker

    Superbruker

  • Medlem
  • PipPipPipPipPip
  • 1 382 084 Innlegg:

Skrevet 17 desember 2011 - 12:38

Det er jo helt naturlig at barn som opplever gjentatte traumer og har et ustabilt liv, viser dette gjennom krevende adferd og det er jo nettopp det som er såta til de fleste stebarn. De opplever samlivsbrudd, de opplever nye partnere, de opplever ny halvsøsken, de har sin posisjon truet av noe ukjent. De har to hjem, som de besøker med mer eller mindre hyppighet. Økonomisk uttrygghet er også en konsekvens for mange skilsmissebarn, da foreldrene får dobble utgifter (to husstander) men ikke dobble inntekter. Klart at stebarn ofte er mer vanskelige enn barn som bor under helt andre rammer, med samme hus, samme mor og samme far, og samme alt sammen i en årrekke. Klart alt dette skilsmissebarn eller barn av enslige forsørgere manifesterer seg i barnas adferd. Klart de ofte blir mer vanskelige. Jeg er mottsatt, jeg er mye mer tolerang ovenfor mine stebarn, enn hva jeg er mot mine egne barn, som da kun er fellesbarn. Jeg har større forventninger og høyere krav til mine egne.