Gå til innhold

Se også disse forumene:
Kvinneguiden Doktor Online
Foto

Tenkte jeg skulle dele historien min her :)


  • Logg inn for å svare
2 svar til dette emnet

#1 Blokkolokko

Blokkolokko

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 0 Innlegg:

Skrevet 17 november 2011 - 09:58

Hadde helt glemt ut at jeg var registrert her. Har vært mye innom for å stjele litt råd og slikt, men ikke komt på at jeg hadde laget bruker her da vi ble prøvere :) Har veldig lyst til å dele historien min her - og få presentert meg. Kanskje den hjelper andre som har en liten spire i magen med vekstavvik eller som har diagnosen ekstrem svangerskapskvalme :) Varsler om en lagt historie på forhånd ;) 2. juledag 2010 var fortsatt ikke mensen her. Vi skulle ut om kvelden, så vi gikk til innkjøp av en graviditetstest for sikkerhetsskyld. Den viste to blå streker. Vi skulle bli foreldre! :D Det var ikke lett å holde graviditeten hemmelig i julen med alt som skjedde - og alle slags dårlige unnskyldninger ble brukt. Mange forstod tegninga ganske tidlig, da vi ikke har vært noen som har holdt seg hjemme når det har vært godt lag, og det ble mye snakk. Samtidig så hadde ett vennepar av oss nettopp hatt en SA i uke 12, så nervene mine var på høyspenn.. Jeg ville jo ikke at alle skulle vite om det hvis det samme skjedde oss.. Visste jeg ville ta det utrolig tungt. I uke 6 begynte jeg å blø. Det var ikke mye, men nok til at jeg ble redd og ikke klarte å holde tårene tilbake. Ikke var det noen hjelp å få hos legen heller - Vi måtte bare vente å se. Gråt ikke bare fordi jeg var så utrolig knyttet til den lille 6ukers spiren i magen enda, men fordi så mange snakket om graviditeten min - Og jeg ville ikke at dette skulle være noe alle visste.. Var jo enda ung. Vi gikk privat til tidlig UL i uke 7 og der var det ett lite hjerte som slo <3 Legen sa at dette kom til å gå kjempe bra. Babyen var så tydelig og hjertet så sterkt at han følte at han faktisk kunne love meg at jeg ikke ville ha noen SA eller MA. Det var så betryggende å vite at blødningen ikke kom fra livmoren! I uke 9 kom kvalmen.. Den uutholdlige kvalmen. Trodde den skulle gi seg i uke 12, men tok veldig feil der. I uke 16 ble jeg innlagt på sykehus, da jeg hadde gått ned over 10kg. Var nede i 45 kg (og det er jeg enda). Jeg var liten og spe fra før, men å kjenne alle beina i kroppen var utrolig ekkelt! Lå innlagt i 1 natt, men ble helt utslitt.. Lå innlagt på føden med skrikende barn rundt meg, og det var ikke det jeg trengte. Jeg måtte spørre etter mat, og har aldri vært så sulten og faktisk kvalm av sult som da. Ville derfor dra hjem, da jeg følte at jeg hadde mer kontroll på matinntaket og hvilen der. Vekstavvik I rundt uke 25 (tror jeg.. var iallefall på 17.mai - regn det ut den som vil) fikk jeg utrolige menssmerter og nedpress... Fikk da beskjed om å komme opp på føden i tilfelle for tidlig fødsel. Lillemor hadde det helt fint der inne og jeg hadde ikke åpning - ikke ble det registrert noen kynnere heller.. Menssmertene var en soppinfeksjon og nedpresset var den lille luringen som sparket meg i livmorsåpningen. De ville likevel at vi skulle komme tilbake til kontroll etter 2 uker, for det var ett vekstavvik på -18%. De måtte forsikre seg om at hun vokste i sin egen kurve, og at det ikke var noe gale med morkaken. Neste uke var vi hos Hausken for å ta 3D-UL. Hun var så flott. Mammas nese og hake, og pappas munn. Øynene var litt gjemt, så dette ville bli en av overraskelsene da hun om ikke lenge skulle komme ut. Hausken målte til ett vekstavvik på -13%, så det så ut til at hun vokste slik hun selv ville. Jeg var positiv og har jo alltid tenkt at jeg skulle få ett lite barn, siden jeg er liten og tynn selv.. Barnefaren er også naturlig tynn, så det ga mening. Uken etter var vi på kontroll på sykehuset igjen. Da hadde hun ett vekstavvik på -27% !!. Det var rart hvor variabelt det skulle være, men fikk beskjed om at det ville variere fra lege til lege og fra måleapparat til måleapparat, det kunne også være opp til 500 gram feilmåling. De siste ukene var vonde. Det gjorde vondt i mammahjertet. Jeg forstod ingenting.. Leste på alt jeg kom over, lærte meg forkortelser og koder på legeskrift, slik at jeg ikke skulle gå rundt som ett stort spørsmålstegn. Legene var dårlige til å si hva de fant ut og hva det kunne bety. De visste også lite. Blodstrømningen var som regel fin, men høy på noen kontroller (babyen får ikke nok næring nok blodstrømningen er høy eller liten).. Men den var som regel fin. Vi ble sendt rundt til forskjellige sykehus og spesialister, men hvor mer jeg visste om det jo verre ble det.. Utad var jeg rolig og ubekymret, men inners inne i hjertet hadde jeg ett rent helvete og mange tårevåte netter. Det kunne være alt fra morkakesvikt, genetisk liten, infeksjoner, kvalmen min (at jeg ikke tok til meg nok næring til at hun kunne vokse - selv om de som regel skal ta den næringen de trenger) og så var det grunnen som brant seg fast i hodet til både meg og samboeren min; kromosomfeil.. Legene tvilte i grunnen på det, for de så ikke noe som tydet på det, men det var låst inn i hodene våre at noe kunne være galt. Jeg hadde ukesvis med dårlig samvittighet for at jeg kastet opp alt jeg spiste og håpet faktisk på at det skulle være morkakesvikt. Da var det jo ikke min feil. Jeg ble godt fulgt opp, så jeg visste at det ville gå bra hvis morkakesvikt var tilfellet.. Men hvis det var kromosomfeil så var dette noe man ikke kunne fikse. Vi måtte i tilfelle bare takle det. Være forberedt på det verste og håpe på det beste. Vi ble sendt rundt fra sykehus til sykehus og fra lege til lege.. Ingen kunne gi noe bedre svar enn at hun var liten og at jeg måtte spise (Noe jeg jo gjorde!! Klarte bare ikke å holde på maten.. Legene var lite forståelsesfulle..) I uke 35 fikk vi beskjed om at jeg skulle bli satt i gang neste uke, altså i uke 36. 1000 bekymringer løsnet fra skuldrene mine. Vi skulle endelig få svar. Fødselen Mandag 8.8.11 kl.08.00 møtte vi opp på haugesund sykehus for å bli satt i gang. Jeg hadde allerede 2 cm. åpning, så det var positivt i forhold til igangsettingen. Første pille ble satt inn (og det var grusomt - Sallan, noe så vondt!!) Etter det hadde bare litt kynnere, men ikke noe som jeg syntes tydet på noen fødsel... Det var ikke vondt. Etter 4 timer var jeg sikker på at jeg måtte få enda en igangsettingspille, men jeg hadde da 4 cm. åpning og legen kunne kjenne hodet. Vannet ble tatt og jeg ble ført inn på fødestuen. Gikk litt rundt og virret - Var dette rier?. Det var fortsatt ikke noen smerter som jeg der og da syntes var uutholdlige. Men det var det altå.. Dokka vår tålte riene godt - Fin hjerterytme hele tiden :D Hadde deretter 5 vonde rier og jeg spurte etter epidural (pingla meg, som med en gang jeg fikk vondt ikke ville mer :P). Jordmoren sjekket for å se om jeg kunne få det, men jeg hadde da 9 cm åpning og det ville bare utsette fødselen. Lystgass ble da redningen. Alle smertene forsvant - Ja, det var fantastisk!! Etter 1 rie til måtte jeg presse, og etter 3 pressrier var hun ute. Vår lille skatt på 2005 gram, som scorte 10 poeng på alle tester! En sterk, frisk og nydelig liten knøtt <3 Tiden på sykehuset Hun var utrolig tynn og liten, så holdt dårlig på varmen - Ull og varmemadrass var redningen. Selv om hun var frisk og sterk, så var hun prematur og dysmatur (dysmatur, siden hun var liten for alderen).. Vi lå på vanlig barsel den første dagen, men merket fort at jeg trengte litt mer hjelp enn det var mulig å få der. Hun hadde svelget fostervann og var kvalm. Hun kastet derfor opp alt hun spiste. Noe som ikke var bra i og med at hun ikke ville tåle å gå så mye ned i vekt.. Hun fikk derfor sonde gjennom nesen og ned i magesekken, for å få maten på den måten. Jeg pumpet meg det jeg hadde og resten fikk hun bankmelk. Jeg hadde heldigvis enerom på barsel, så slapp å ligge alene med mange andre mødre som fikk ha ungene sine der. Dagen etter var kvalmen hennes borte og de tok ut sonden. Hun var veldig flink til å ta pupp når hun var motivert, men det var veldig vanskelig å vekke henne og holde henne våken ellers, slik at vi skulle få i henne nok. Premature kan faktisk sulte ihjel uten at de gir beskjed, siden de for det meste sover. Siden hun kunne ammes fikk jeg og samboeren min rom på nyfødt (der premature låg). Rommet var fantastisk! Stor dobbeltseng, tv, kjøkken.. ja, en liten leilighet. Datteren vår var den største der, noe som var betryggende for oss, men det var hjertesskjærende å se hvordan foreldrene til de andre barna som var rundt 600 gram hadde det. De kom til å bo på nyfødt i lang til fremover. Ammingen var ett stort problem siden hun sovnet i fra maten sin. Vi veide henne før og etter måltidene for å se hvor mye hun hadde spist, men det var ikke nok. Sykepleierene ga henne derfor resten med skje for at hun skulle legge på seg. Hun var en periode nede i 1500 gram, og det var forferdelig. Jeg følte meg ubrukelig og så veldig usikker på om jeg ville klare dette. Det kom ofte jordmødre inn for å snakke med meg, for de var redde for at jeg kunne få svangerskapsdepresjoner siden jeg fikk ett krevende barn. Jeg smilte og sa at det gikk fint, men hadde det fortsatt tungt om hjertet, og følte meg tung og hjelpesløs. Jeg var rett og slett redd for at jeg ikke strakk til. Så fikk gullet bekreftet gulsot, og måtte ligge i lys. Dette var nok også litt av grunnen til at hun var så trøtt og sovnet i fra måltidene før hun var mett. Etter en natt i lys gikk ammingen fint. Hun kunne ta 30 ml på det meste, og da sluttet de å gi med skje, for å se hvordan det gikk. Hun gikk opp til fødselsvekten sin, og da fikk vi dra hjem på perm etter over 1 uke på sykehuset, men måtte komme igjen neste dag for å veie og sjekke om gulsoten var forsvunnet og om hun hadde gått opp i vekt. Det var fantastisk å komme hjem. Fikk for første gang slappe skikkelig av og prøve meg frem selv uten at jeg følte at hun tilhørte sykepleierne.. Hun må ta ekstra vitaminer siden hun var under 2500 gram da hun ble født. Biovit 2 ganger om dagen (til hun kunne begynne med tran ved 4 uker), folsyre (som hun skal ta 1 gang til dagen til hun er 6 mnd) og ekstra jern (som hun skal ha 2 ganger til dagen til hun er 1 år). Fikk ikke i henne vitaminene med skje (hun spyttet alt ut), så jeg gav henne det på flaske - utvannet med morsmelk. Da gikk det. Dro tilbake til nyfødt dagen etter og hun hadde fortsatt samme vekt som da vi dro. Jeg var skuffet over at hun ikke hadde gått opp noe, men sykepleieren sa at det jeg måtte se på var at hun ikke hadde gått ned noe. Gulsoten var tilbake, så gikk en melkeerstatning som tok vekk gulsoten, som hun måtte få til hvert måltid i en uke. Tiden hjemme Da fikk hun først erstatningen på flaske, deretter morsmelk.. Det ble kluss i den fine ammingen som vi hadde opparbeidet pga. dette. Hun nektet å ta pupp. Ikke kunne jeg slutte med erstatningen heller, siden det var medisinske årsaker til den, så jeg gav også morsmelken på flaske for at hun skulle få det i seg.. Det viste seg å være det dummeste jeg har gjort noen gang! Da vi kunne slutte med erstatningen måtte vi bare fortsette med flasken... Og så var bekymringene tilbake x 10! Jeg fortsatte å gi på flaske for at hun skulle få i seg mat. Var livredd for at hun skulle gå ned i vekt! Trengte ikke å pumpe meg så ofte, for hun spiste fortsatt max 30 ml.. og i begynnelsen når hun skulle ha den erstatningen i tillegg så ble det lite opprettholdning av melken min. Ingen hadde sagt til meg at det var viktig å pumpe meg hver andre time for å holde på melken mens dette foregikk. Plutselig en dag så spiste hun dobbelt så mye og jeg hadde ikke nok melk!! Jeg fikk panikk!! Hun var da bare 2100 gram, og det var viktig at hun ikke gikk noe ned i vekt.. Ringte til føden og de sa at jeg måtte gå til innkjøp av MME. Det viste seg å være redningen. Pumpet meg deretter hver andre time, for å få opp produksjonen + at hun skulle få mest mulig MM, men det gikk ikke i lengden. Hun var og ble ett flaskebarn, så pumping, vasking av flasker, nok hvile, klesvask (går noen bodyer på en dag, ja) gikk ikke sammen. Nå er hun 3 mnd, 1 uke og 1 dag, 4700 gram og en herlig smilende jente, som får kun MME. Skyldfølelsen for at jeg ikke fikk til ammingen har gitt seg litt etter litt. Jeg har til dels godtatt at det var det beste for oss alle. Har hatt perioder hvor jeg har prøvd å få til ammingen igjen, men da har jeg ingen glad unge i hus. Skriker i flere timer etter at jeg har prøvd å legge henne til. Lille jenta som ellers aldri gråter. Hun får nok mat og er glad og fornøyd! Mammen er også fornøyd og føler seg sikker på at knuppen har det kjempe fint slik som det er nå. Babytilværelsen er nå fantastisk og vi har lært utrolig mye gjennom denne tiden. En hard graviditet og tøff start på babytilværelsen har endelig gått seg til :) Nå må jeg jobbe med meg selv. Klarer ikke å spise og fortsetter å gå ned i vekt. Ekkelt at jeg ikke er fornøyd med utseendet mitt, (og jeg synes definitivt at jeg ikke er for tynn!) når jeg vet at jeg for bare noen måneder siden syntes det var ekkelt å kjenne alle bena i kroppen. Har innsett at jeg må ha hjelp til å komme over dette, og at jeg burde gjort noe rett etter graviditeten - Selv om jeg likevel føler at jeg gjorde det rette med å jobbe med morsoppgaven før jeg begynte å tenke på meg selv :)

Forumtråden fortsetter under...

#2 ~HelenMarie+3jenter~

~HelenMarie+3jenter~

    Aktiv bruker

  • Medlem
  • PipPip
  • 479 Innlegg:

Skrevet 22 november 2011 - 19:16

Takk for historen. Kjemp på!

#3 bonkeline

bonkeline

    Nytt medlem

  • Medlem
  • Pip
  • 132 Innlegg:

Skrevet 17 januar 2012 - 23:46

Høres ut som at du har hatt nok å gå igjennom! Varme tanker! Godt å lese at jenta di har det bra nå, det du og samboer'n gjør er det som gjør at hun er glad hver dag, husk på det. Begynn å ta vare på deg sjøl og. Oppsøk hjelp, sånn som du skriver om. Det er mange dyktige fagfolk der ute som kan løse flokene, og hjelpe deg på veien.


Annonse