Andre kvinnfolk med barn (frustrasjon)

[Anonym bruker]

Hei, ny her. Tenkte jeg skulle starte et innlegg med et tema som har frustrert meg ganske mye i det siste.

Jeg og forloveden min har en datter på 3 mnd. Det har vært en eventyrlig reise fra å være kjærestepar til å få positivt utslag på graviditetstest til nå å sitte som småbarnsforeldre. Det er helt fantastisk, og jeg har fra dag en vært totalt innstilt på at jeg skal være den beste pappan i verden for jenta vår. Jeg har en jobb som gjør at jeg har mulighet til å være hjemme mye mer enn de fleste andre fedre, og vi begge synes dette har gjort overgangen til foreldre mye enklere enn om jeg skulle ha hatt en 8-4 kontorjobb.

Vi deler 50/50 på oppgaver som husarbeid og stell, vi har hver vår kveld i uka der vi kan gjøre en personlig greie (jeg spiller i band, hun i korps), vi avlaster hverandre i hverdagen og vi har organisert natta slik at jeg kan stå opp med henne om natta og gi henne mat slik at mamman får sovet ut når hun trenger det(overproduksjon av melk har gjort det mulig, da hun må pumpe seg uansett).

Som dere ser så har vi gjort veldig mye for at vi skal ha like mye og si i både oppdragelsen og omsorgen fra starten av, og dette vil vi fortsette med fremover.

 

Nå har det seg slik at det ved alt for mange anledninger finnes andre kvinnfolk med barn (jeg er nordlending, så mener ikke å bruke ordet negativt :-P) som tror de vet så utrolig mye mer om hva som er best for barnet mitt enn meg som far! Det virker som de tror at siden jeg er mann, så mangler jeg ett eller annet oppe i hodet som gjør at jeg har mulighet til å ta vare på kunnskap om hvordan barnet skal ha det.

For eksempel, i går var jeg på høgskolesamling og forloveden min var med. Vi satt i kantina med noen medstudenter der to av dem var flerbarnsmødre. Forloveden min gikk bort en stund for å gå på toalettet og da er det plutselig fedre-opplæringstid.

Kommentarer som:

"Jeg ser at hun er sliten om dagen. Nå må du gjøre en innsats slik at hun har mulighet til å slappe av".

og

"snur hun seg fra magen til rygg? Hun er tre måneder nå, så det skal hun gjøre - har ikke samboern din fortalt deg det?"

 

Det jeg tenker hver gang dette skjer er bare "HVA FAEN!?". Jeg visste vel egentlig at jeg kom til å havne i en lignende situasjon en gang, og hadde vel egentlig bestemt meg for å ikke la det gå inn på meg, men jeg blir så jævla frustrert.

Først - jeg avlaster samboeren min så mye som det er mulig, og hun kan bekrefte dette. Hvorfor tar folk bare utgangspunkt i at siden jeg er mann så er dette noe jeg ikke gjør?

Og - jeg har lest alle spedbarnsbøker og sitter ukentlig og leser om hva som skjer denne uken i utviklingen. Dette er noe som er vanlig for fedre - det vet jeg! Tror de virkelig at siden de har født en unge, så vet de automatisk mer enn far? Kvinnene gjør en fantastisk jobb som mødre, det prøver jeg ikke å undergrave - men jeg kan da vel vite om datteren min skal snu seg fra mage til rygg nå, selv om samboeren min ikke har gitt meg denne kunnskapen.

 

Dette var kanskje ikke de beste eksemplene jeg kommer på i farta, men det skjer for ofte. Hver gang svigermor er på besøk får jeg personlig en "må du huske på..."-kommentar som går på hva jeg bør vite om barnet, som jeg TYDELIGVIS ikke KAN vite, siden jeg er mann. For eksempel, om barnet gråter og jeg sier at det mest sannsynlig er at hun er overstimulert (som hun ofte blir når svigers er på besøk!), så kommer nesten bestandig svigermor med en: "nåhh, det er vel heller magen". Hun kommer derimot ikke med denne mot-kommentaren om samboeren min sier det.

 

Dette gjelder alt for mange "erfarne" mødre vi møter på også..

 

Beklager frustrasjonen, men dette irriterer meg grenseløst... Jeg har ikke bært frem mitt eget barn, jeg har ikke født henne og jeg kan ikke amme henne. Jeg er likevel hennes far, og kan mer enn hvordan min egen datter er enn gud og hvermannsdottir.

 

Der er jeg ferdig...

 

Kom med synspunkter og egne eksempler på irriterende "altvitende" mødre.

[Sver]

Jeg har selv opplevd lignende som du beskriver her. Ikke av min svigermor da hun vet hva jeg er god for som far, men av andre kvinner. Har faktisk opplev å bli belært av kvinner som ikke har egne barn av den enkle grunn at jeg er mann, og at de som kvinner tror at de vet alt bedre av den grunn.

[Anonym bruker]

Helt enig med mye av det som skrives her og har opplevd mye av det samme som pappa. Spesielt dette med at med en gang man sier at "nå har babyen det eller det" ... så blir man korrigert av damen eller svigermor som tydelig mener at de vet best om det meste når det gjelder babyen. Jeg har blitt så trist, sint, fornærmet, osv osv.

 

Men spørsmålet er: hva gjør man med dette?

 

I tillegg har jeg hatt en oppgjør med svigermoren hvor jeg fortalte henne at jeg opplever henne som en person som virker til å ha en behov for å ha kontroll og at jeg opplever at hun må kjenne noen grenser når det gjelder oss som familie. Det ble grining og spetakkel... jeg har en anelse at dette kunne ha vært mye enklere om det var min kona som opplevde mine foreldre som vanskelig. Da er det mye enklere å si at "ja, moren vet best"...

 

Hva tror dere...

[khm]

Helt enig i dette, virker som noen kvinner ikke kan se på oss som en omsorgsperson fordi vi kun har "sådd frøet" og der stopper våres kunnskaper som fedre. Man får nesten en liten følelse av og bli umyndiggjort.

Skal ha en nå i juli, en liten pie, så jeg gleder meg virkelig til og høre hva andre kommer til å si.

[Anonym bruker]

Har dere om info om dette? Finnes forskning på pappaenes plass i barnas sin omsorg og hvordan noen opplever dette temaet?

 

Kan noen av dere si hvordan takler dere dette? Selv opplever jeg en vanskelig tid og jeg tror at dette er en del av det...

[lykkeli1979]

Uff, ble virkelig flau over min egen "rase" jeg...(er jente). Hvor er det blitt av likestillinga, liksom? Måtte tenke meg godt om om jeg og behandler samboeren min sånn som dere beskriver andre gjør overfor dere. Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert hadde det vært meg. Men kanskje stilt noen spørsmål til de som spør: eks "Hvorfor forteller du meg dette?" "Hva vil du jeg skal si til det?" så blir de svar skyldig... Mulig de ikke har tenkt på at det sårer og fornærmer dere, at de handler "instinktivt" og beskyttende. La dem i såfall få høre det! Kall en spade for en spade, gutter: det er mange måter å si ting på. Kanskje med et sjarmerende glimt i blikket: "jeg har ikke født datteren min, men jeg er den eneste faren hun kjenner. Jeg mener jeg er god nok!"

En annen ting som provoserer meg: når mor er ute på fritidsaktiviteter og fedrene "sitter barnevakt." Fy fader!!! Når folk spør om faren er hjemme som barnevakt, svarer jeg: "Nei, han er ikke barnevakt, han er far."

Ikke vær redde for å si ifra, folk sier mye uten å tenke seg om....

 

- førskolelæreren....

[min<3]

Får håpe han leser svarene han får siden det tross alt er over et halvt år siden han postet innlegget...

[kuleste mamma]

Min svigermor oppfører seg slik med både meg og min samboer (hun er hakket mindre ydmyk når det kommer til faren), med den unnskyldningen at "det skal en hel landsby til for å oppdra et barn", så det så...

Det hun ikke innser er at det ikke er barnet hun prøver å oppdra, men oss, og der har hun relativt lite å komme med:

Etter min mening er det foreldrene som kjenner barna best og dermed vet best. Er foreldre usikre når det kommer til sine egne barn kan de fint oppsøke hjelp og informasjon på egen hånd.

[Paulo Ch]

"Det hun ikke innser er at det ikke er barnet hun prøver å oppdra, men oss, og der har hun relativt lite å komme med"

 

Amen!