Min fødselshistorie. Styrtfødsel i ambulanse(kort fødsel, men lang historie), samme som 3. tri

[Babyønske ��]

Med termin som nærmet seg og ingen tegn på at noe var på gang hadde jeg egentlig avlyst fødsel med det første, og begynte å forberede meg på å gå over termin og mulig igangsettelse som forrige gang. Bestemte meg for å slutte å vente og heller nyte påska og kose meg de siste dagene sammen med toåringen.

 

Men på påskeaften, 3 dager før termin, våknet jeg i 8-tiden på morgenen og kjente noen svake tak/knip nederst i magen. Var ikke helt sikker på hva det var for noe, men det kjentes hvertfall ikke ut som rier. Ble liggende en stund til, og syns kanskje det var noe regelmessig med de, så tenkte jeg skulle ta tida på de, og etter 20 minutter hadde jeg funnet ut at de kom med 6 minutters mellomrom, og varte ca 15 sekunder.

 

Stod opp og tok meg en dusj, i løpet av dusjen kom de tettere, ca 3 min i mellom, men fortsatt for svake til at jeg trodde det var rier.

 

Spiste frokost, og hadde noen tak i løpet av den også, men kanskje litt lenger i mellom. Så måtte jeg plutselig på do(nr 2) og rett etter det kom det en sammentrekning jeg følte for å puste litt gjennom. Denne varte også lenger enn de andre hadde gjort. Måtte også puste meg litt gjennom de neste som kom, skjønte da at det måtte være rier.

 

Bestemte meg da for å ringe fødeavdelingen. Forklarte situasjonen og det var bare å komme med en gang sa de. Ropte til mannen at det bare var å gjøre seg klar, dette går litt fortere enn jeg liker. Vi har ca 1/2 time å kjøre til fødeavdelingen, så jeg såg for meg en ubehagelig tur. Heldigvis hadde vi barnepass på plass så slapp å vente på det.

 

5 min senere var vi på plass i bilen. Men vi hadde ikke kjørt mer enn et par hundre meter før riene kom omtrent uten opphold. Jeg vurderte fram og tilbake om vi skulle snu å kjøre hjem eller fortsette. Kjørte vel 500 m, så fikk jeg trykkefølelse. Da ba jeg mannen min stoppe og ringe opp igjen til fødeavdelingen. Sa jeg ville kjøre hjem(der var nemlig min mor, som er sykepleier), men de ba oss bli stående og vente på ambulanse. Mannen min ble satt over til Amk og holdt så kontakten med de. Samtidig ryddet han baksetet så jeg kunne få legge meg bak der.

Riene kom nå mer eller mindre usammenhengende, og jeg pustet som en gal, klarte verken å ligge eller sitte, så det ble en slags kombinasjon.

 

Det viste seg at den ambulansen som var stasjonert nærmest var opptatt, så det ble sendt en fra sykehuset, minst 20 min kjøring. Så da skulle brannvesenet sendes (stasjonert ca 2 km unna). Litt merkelig med brannvesenet i en sånn situasjon, men de kunne sakene sine, og det var faktisk betryggende å ha de der. Det var allikevel noen lange minutter før ambulansen kom.

 

Når de omsider dukket opp skulle de jo ha meg ut og over på båre, men jeg klarte jo knapt å bevege meg, så fikk jeg en liten pause i riene og karet meg opp og skulle til å gå ut. Da gikk vannet og jeg fikk en kraftig rie og trykketrang.

Men så var det som det ble en pause i riene igjen og jeg kom meg ut på båra. Det føltes som en lettelse å være i ambulansefolkenes hender. Så bar det av gårde med blålys og sirener.

 

Nå hadde jeg trykketrang på hver rie, men jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre. Holdt litt igjen med pressingen, men fikk beskjed om å ikke gjøre det. Etter hvert gikk det ikke heller, kroppen tok over. Vet ikke helt hvor lang tid det tok, men omsider var vi ved sykehuset.

 

Hodet stod nå i åpningen, og jordmor rakk akkurat å komme inn i ambulansen i tide til at det kom ut.

 

1 time og 20 minutt etter at jeg skjønte det var rier jeg hadde kom vår lille jente til verden i ambulansen. 3920 gr, 51 cm og 35 cm rundt hodet. Helt perfekt og velskapt.

 

Til tross for en heftig og intens fødsel, sitter jeg igjen med en positiv opplevelse. Vet faktisk ikke hva som var verst og best av forrige igangsatte fødsel med vakuumforløsning og denne. Den var kanskje bedre denne. Jeg er hvertfall i langt bedre form etter fødselen denne gang, og var veldig klar for å reise hjem bare etter et døgn.

Bekkenet fikk seg en liten trøkk og jeg måtte sy noen sting, men det er ikke verre enn at jeg fungerer helt greit.

 

Melken er kommet for fullt, og jeg har langt mer enn vesla klarer å ta unna, så føler meg noe sprengt om dagen. Men håper det stabiliserer seg snart.

Storebror på 2 takler det hele veldig fint, og har så langt ikke vist tegn til sjalusi. Han syns det er stor stas og behandler lillesøsteren med den største forsiktighet.

 

Takker for følget her inne for denne gang, om jeg tar sjanse på noen ny graviditet er ikke godt å si. Vet ikke om jeg tar sjanse på ny fødsel når det gikk så fort nå, da bør vi vel campe utenfor føden de siste ukene før termin.

 

Lykke til alle som venter.