Kan man finne tilbake følelsene sine?

[Anonym bruker]

Jeg har gått på en skikkelig smell. Har prøvd i lang tid å holde ut for at ting skulle gå seg til. Men så gikk alt galt, og jeg klarte ikke mer. Fortalte mannen min at jeg var helt tom, også følelsesmessig. Og jeg er i villrede på hva jeg skal gjøre. Jeg klarer å "holde" ut men kjenner ikke kjærestefølelse lenger. Jeg bryr meg om han men ikke noe mer... Kan disse følelsene komme tilbake?

[ALELB]

Hei!

 

Dette er ikke en situasjon jeg unner noen å komme opp i (når den kommer). Men vi har vel alle vært der mer eller mindre der man havner i en periode hvor kjærligheten ikke blomstrer like mye. Hvis ikke man har det, så kommer den før eller siden.

 

Et forhold mellom to personer krever vedlikehold som alt annet i denne verden. Ingenting varer evig om man ikke jobber med og vedlikeholder det. Derfor reagerer jeg litt på måten du har skrevet dette innlegget på. Du skriver at du i lang tid har prøvd å "holde ut" med partneren din for at ting skulle ordne seg. Du skriver ikke noe om dere har prøvd å løse problemene og hvordan dere har prøvd. Og en ting skal du vite… Ingenting løser seg bare ved å holde ut. Det vet jeg alt om. Så sant det ikke er snakk om vold(fysisk/psykisk) eller rus så tror jeg at man ALLTID kan finne tilbake på riktig sti. I og med at du har postst dette innlegget på denne siden går jeg ut i fra at dere mest sannsynlig har barn. Det gjør det enda viktigere å fikse opp i problemene deres. Her er komunikasjon det aller viktigste. Man er nødt til å snakke sammen og man må tåle å både fortelle og høre meningene til sin partner. Det er ikke alltid like lett å svelge stoltheten sin og ta til seg kritikk fra partneren når forholdet er litt i nedoverbakke. Da er ofte vanligste reaksjon å forsvare seg selv og dra frem klørne. Dette gjør aldri saken bedre.

 

Det er heller ikke alltid man klarer å ordne opp i problemene alene og man trenger hjelp fra andre. Venner, familie, eller hvis du føler det virkelig er ille bør man oppsøke profesjonell hjelp.

 

For vår del har det hjulpet å snakke mer sammen og å være mer åpen mot hverandre. Jeg er heldig og har en onkel som jobber med dette til daglig og har fått hjelp av han. Det er viktig å ta opp småting som irriterer før det begynner å bli gnagsår og det er også viktig at begge parter lærer å ta til seg både ris og ros på en fin måte.

 

Komunikasjon er nøkkelordet i de fleste samlivsproblemer. Saklige diskusjoner er ofte god medisin. Mitt beste råd er: "Det er ikke alltid jeg som har rett".

 

Hadde jeg vært deg ville jeg spurt partneren min hva han føler og at dere kanskje kanskje burde prøvd en samlivsekspert. Det hjalp oss å se ting litt annerledes.

 

Ny hobby (både egne og felles), variasjon i hverdagen og spenning har gjort at forholdet mitt blomstrer som aldri før. Så JA, følelsene kan komme tilbake!

 

Lykke til og ikke glem at dette også er VELDIG viktig for barna deres!

 

Du kan hvis du vil….

 

Alex B

[Constrict]

Hei Anonym.

 

Jeg går igjennom det samme som deg. Dog har jeg lyst til å nyansere dette litt, for i mitt tilfelle så har prosessen med å "gå seg til" vært fryktelig tung og til tider veldig frustrerende. Og til slutt hatt konsekvenser jeg ikke trodde det ville ha.

 

Jeg har vært i et forhold i snart 9 år. Vi har en fantastisk sønn sammen som er 3. Vi elsker han over alt på denne jord. Som sikkert alle andre foreldre gjør med sine barn.

I en årrekke har jeg følt meg tom innvendig. Tom og ensom. Det har bunnet ut i at jeg etterhvert innså at selvom jeg var fryktelig glad i min samboer så måtte jeg sakte men sikkert innse at jeg ikke elsket henne. Jeg prøvde å innbille meg det, jeg prøvde å omdefinere kjærlighetsbegrepet så det skulle passe inn i min hverdag og jeg gikk lenge og trodde at det var meg det var noe galt med siden jeg ikke klarte å finnne fram til den dype følelsen av at jeg var sammen med den rette. Jeg prøvde å se på alt viu hadde sammen, alt vi hadde bygget opp (hus, bil og ikke minst fått en sønn sammen). Men uansett hvordan jeg vrir og vender på det - selv med det argumentet at min sønn er det viktigste i verden (og det er han), så klarte jeg ikke lengere å være uærlig mot meg selv og heller ikke min samboer. Jeg er en ulykkelig og bedrøvlig person som ikke lenger klarer å opprettholde en fasade av lykke og idyll.

Vi har vært igjennom flere runder der jeg har luftet dette for min samboer, men vi har prøvd å finne en felles platform som vi kan bygge på. Men selv med de beste intensjoner og ønske om å lykkes så har jeg aldri overvunnet ensomheten. Og dette har også min samboer merket. Og derfor har hun også blitt mer innesluttet og gått med en følelse av usikkerhet.

For noen dager siden hadde vi den endelige praten om tingenes tilstand og jeg måtte fortelle henne noe av det absolutt vanskeligste jeg har fortalt noen i hele mitt liv - at jeg ikke elsket henne.

 

La meg kort fortelle noen av konsekvensene dette har, og hvorfor jeg også har brukt lang tid på å klare å innse dette.

Det helt åpenbare og det som virkelig tærer meg opp innvendig er at denne "avgjørelsen" eller retteresagt, denne endelige innrømmelsen overfor meg selv og min samboer, betyr at jeg snart kommer til å halvere min tid sammen med min sønn. Og det er i beste fall. En person som jeg så til de grader elsker har jeg nå skapt en situasjon der vil få et mer distansert forhold til han. Jeg vil ikke få tatt del i alle de små og store hverdagslige hendelsen som en far vil kunne ta del i som kommer hjem hver dag. Jeg vil ikke få oppleve den daglige gleden det er av å bli møtt med en sønn som løper og kaster seg i armene mine og roper "PAAAPPAA". Jeg får ikke mulighten til å gi sønnen min en søster eller bror. Jeg forsaker alt vi har bygget opp, nytt hus, bil, barnevennlig område, eget soverom til sønnen vår, og et eget soverom til "den neste". Og jeg kan liste opp rundt 100 ting til som er hjerteskjærende i seg selv.

Derfor har _jeg_ prøvd å holde ut. Det er derfor jeg har prøvd å få det til å "gå seg til". Jeg har bevisst valgt å fortrenge denne følelsen av ikke ha noen tilhørighet med min samboer. Jeg har prøvd å akseptere at jeg må sette meg selv til side for en større sak - nemlig familielivet. Og jeg er veldig glad i henne selvom jeg ikke elsker henne, så jeg har følt meg som en egoist hver gang jeg har mine mørke perioder.

 

Men dette har noen konsekvenser som på sikt kan være mer ødeleggende enn å evt bryte. Den stadige voksende følelsen inni meg av at jeg ikke har funnet den rette har gjort meg deprimert. Jeg har det fryktelig tungt. Jeg føler ikke at jeg klarer lengere å opprettholde en lykkelig fasade for sønnen min. Barn legger merke til ting, og hvis de først legger merke til at noe er galt så skaper jeg en følese av usikkerhet og muligens også bryte ned trygghetsfølelsen hos barnet. Ikke minst har det å ikke fortelle dette til min samboer gitt meg følelsen av at jeg holder noe fra henne, at jeg misbruker en av de viktigste byggeblokkene i et forhold - nemlig tillitt.

 

Jeg vil at du skal ta denne situasjonen grav alvorlig! Jeg, som sikkert veldig mange andre kommer til, vil anbefale deg å ta kontakt med familieværnkontoret. Du _MÅ_ være ærlig med din samboer og spille med åpne kort. Jeg vil ikke være den som sier at du _skal_ prioritere det ene eller det andre. Men vit at det er _ingenting_ som går seg til. Alt har konsekvenser, enten overfor deg selv eller familien din. Og tro meg - den situasjonen jeg er i den dag i dag unner jeg ikke min værste fiende. Den er grusom. Jeg føler jeg svikter alle rundt meg. Jeg føler meg som en egoist. Og ikke minst så har jeg en frykelig dårlig samvittighet for min sønn som ikke får vokse opp i et normalt famileforhold. Det vrenger seg inni meg rett og slett.

 

Vær så snill å reager i dag - ikke vent til i morgen. Jo lengere du venter jo tøffere blir det. Og jeg garanterer deg at det vil bli fryktelig tøfft. Men, jeg tror inderlig at det for min del, og min samboer og sønn, vil på sikt være bedre for oss om jeg er lykkelig og finner roen om det så betyr brudd, enn om jeg er ulykkelig i et samboerforhold. Men selvom jeg innser dette, så har jeg fremdeles problemer med å akseptere det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Constrict]

For ordensskyld, om det ikke kommer klart fram i innlegget mitt, så er vi oppi et brudd nå. Både min samboer og jeg er enige i at om vi ikke elsker hverandre så kan vi ikke fortsette. Vi prøver å oppføre oss som modene voksne mennesker og behandle hverandre med respekt i denne perioden - mest av alt pga vår sønn og at vi fremdeles kommer til å ha et forhold som varer livet ut igjennom vår sønn. Det har gått greit hittil selvom vi opplever fryktelig tunge dager med både sorg, sinne, bitterhet, fortvilelse og til tider handlingslammelse. Det er også vanskelig for oss begge å faktisk forstå realitetene.

 

Så igjen - ikke prøv la dette gå seg til. Snakk om det i dag. Kontakt famileværnkontoret. Lær av andres erfaringer. Jeg klarer ikke å få stresset dette nok. Å ha dårlig samvittighet overfor sitt egnt barn er den værste opplevelsen jeg har opplevd noen sinne.

[Anonym bruker]

Jeg har lest igjennom svarene jeg har fått og setter pris på å få innsyn i hvordan andre opplever det. Dette er uten tvil veldig vondt for både meg og mannen min. Vi skal til familierådgivning i morgen. Dessuten har jeg gått til psykolog en stund for å bli litt klokere på meg selv. Alt dette hjelper til en viss grad, samtidig som hele situasjonen er uvirkelig. Men jeg har ikke hatt det bra med meg selv i forholdet på flere år, har følt meg så veldig ensom og sliten. Og jeg har en utrolig snill mann, men det er noe som ikke stemmer for meg lenger. Når forelskelsen la seg var det ikke noe mer å bygge på. Kommunikasjonen er fraværende. Kun praktiske samtaler. Jeg føler ikke at jeg har smilt fra magen på flere år, kun et smil klistret på utsiden. Og barna merker nok at jeg ikke har det bra. Lunta mi blir også kortere... Håper at alt ordner seg til det beste for alle, men det er vanskelig å være ansvarlig for en slik avgjørelse.....

 

HI

[Anonym bruker]

HI her igjen. Jeg føler meg så utrolig deprimert om dagen, har egentlig følt meg deprimert i laaang tid. Og jeg tenker mye på hva som kom først, depresjonen eller tanken om at dette ikke går. Og nå er jeg livredd for å ta en feil avgjørelse. Jeg ønsker virkelig ikke å forlate livet slik det er nå, men jeg blir fysisk syk av å være hjemme. Kjenner jeg har vondt langt inn i kroppen og blir nummen. Jeg er ikke sammen med en slem mann, så jeg skjønner ikke hvorfor følelsen er så sterk. Men det eneste jeg vet er at jeg ikke kan leve å ha det slik, men alternativet er så umulig for meg. Jeg sitter dønn fast..og er mentalt utslitt...

[Anonym bruker]

Hei Anonym HI. Jeg kjenner meg helt igjen i det du beskriver. Har følt at det mangler noe i vårt forhold i lang, lang tid. Selv om han er snill og omtenksom og flink med vårt felles barn, har ingenting vondt å si om han. Jeg tror at jeg innerst inne alltid har vært litt i tvil følelsesmessig (ble gravid etter at vi bare hadde vært sammen i noen mnd., så tok meg vel egentlig aldri tid til å tenke ordentlig gjennom hvor forholdet bar hen), men dette har toppet seg det siste året. Vi har vært to ganger til parterapeut på Familievernkontoret, men følte ikke at vi fikk noe ut av det. Føler vi bare snakket om det samme der som vi gjør hjemme. Er jo egentlig bare meg og mine følelser det står på her.

Hvordan har du/dere opplevd parterapien?

Jeg er også fryktelig redd for å ta feil avgjørelse, jeg er redd for at jeg skal angre om jeg tar initiativet til et eventuelt brudd. Og jeg vil ikke være drittsekken og egoisten som sårer både mannen min og viktigst av alt; datteren vår.

Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

[Anonym bruker]

Hei!

Eg trenger noen gode råd ang et samlivsbrudd.

For ei veke siden flyttet eg ut fra far til mitt barn på 1.5 år.

Me har bodd 2 år i lag, og har hatt en del problemer. Når eg nå ser tilbake, så ser eg at eg har krevd og klaget altfor mye på han. Eg har ikke sett hvor sliten han har vært. Me har hadde 5 barn tilsammen, og han hadde mye ansvar i jobben, med reising og overtid i fleng. Han er ansvarsfull, en omsorgsfull far, og var opptatt av at folk rundt seg skulle ha det bra.

Mye av problemet var hans behov for alenetid, som ofte kom på bekostning av 'kjærestetid' Dette godtok eg til en viss grad, men synes også ofte det var sårende. Han fortalte meg at han følte det holdt på 'å rable' og at han var desperat etter alenetid og ro rett før eg flyttet. Han gjorde det slutt, i en krangel, for ca et par måneder siden, og me blei enige om at eg skulle flytte ut. Kun ei veke før eg flyttet, til midlertidig adresse, sa han at han fremdeles kjente 'noe' som kunne ha blomstret under andre omstendigheter, men at dette var de omstendighetene me hadde. Me småflørtet også litt på den tid.

Men så skjer det noe som har satt psyken min fullstendig halv åtte!

Me hadde vært hos søster hans i barneselskap, og da me kom heim sa han at han ville snakke med meg. Han hadde vært veldig kald ovenfor meg i selskapet, så eg skjebbet noe tilbake til han. Han fortalte at han ikke kunne vente til neste uke før eg flyttet - eg måtte ut i dag! Eg fnyste av han og sa at han ikke bare kunne kaste meg ut på dagen.Da røk han i meg, holdt meg fast etter skjorta, såg kvast på meg, og brølte at eg hadde fått han til å hate meg, og at han ikke var trygg med meg i huset. Han holdt også tomlene mot halsen min ei lita stund. Ikke hardt, men det var skummelt. Så gikk han opp på soverommet, og eg pakket det viktigste, tok med sønnen vår og reiste til hytta. Dagen etterpå kom det en sms ifra han der han ville forsikre seg om at gutten var med meg. Ikke et ord om det som hadde skjedd. På kvelden tilbydde han seg å hente gutten på hytta, og eg hadde håpet på en prat og en beklagelse, men han hadde tatt med seg ei veninne av seg, for å unngå prat... I dagene som gikk, sa eg ingenting, og oppførte meg ok, i håp om at det skulle komme en beklagelse. Men etter 5 dager, ringte eg han og fortalte hva eg mente om saken, og han forsvart seg med nebb og klør, snakket med hatfulll stemme, og sa at eg hadde krenket han over lengre tid. (noe eg bedre og bedre ser eg har, uten egentlig å mene det vondt) Han innrømte at det han hadde gjordt var å gå langt over streken, og kom med en tørr beklagelse, men var mest opptatt av å beskytte seg selv. Nå er eg så sint at eg ikke klarer å se han, så eg foreslo at me skulle få en 3. person til å hjelpe oss med å forstå hverandre, og i beste fall tilgi hverandre. Han synes det var en god ide. Eg vet det nå at det var en krangel dagen før, om noe han misliker sterkt med meg, som utløste reaksjonen. Når eg ser tilbake på det, forstår eg at eg skuffet han enormt, og burde absolutt ha beklagd det etterpå. Han var også syk, hadde feber, og hadde hatt fire våkennetter på rad med sønnen vår. Og i tilleg har det vrimlet med folk rundt han hele jula, og det betyr jo ingen alenetid. Så han var virkelig på felgen. Eg tror ikke egentlig han er noe voldelig mann, men at det bare toppet seg fullstendig. Men det er nesten som det er vanskeligere å tilgi mangelen på en skikkelig beklagelse, enn selve hendelsen kjenner eg. Provoserende at han bare har latet som ingenting. Han har vært veldig høflig på sms, og skriver at han ønsker meg alt godt, og at han gjerne hjelper meg om det skulle være noe. I går var eg innom og snakka med barna hans, som eg er veldig knytta til, og da såg eg at han hadde ryddet og vasket overalt - og det er vel ikke akkurat noe som tyder på at han har vært nedfor og full i anger!?

Me har mange år med samarbeid forran oss, og derfor har eg så inderlig lyst til å få snakket ut, og gå videre som venner. Et bittert forhold mellom oss vil også merkes av barna, som fortjener bedre. Me trenger en eller annen person som kan se ting fra begge sider, og ikke minst si sin mening. Kansje en terapaut, psykolog, eller rett og slett en oppegående privatperson... Men vet ikke helt om en samlivsekspert er den rette personen, siden forholdet er slutt, og formålet med samtalen først og fremst er å bli venner, og ikke i lag igjen. Så nå lurer eg på et par ting...

 

Er det noen som kan forstå hans reaksjon?

Er det noen som kan anbefale en 3. person?

 

Til slutt vil eg takke alle som har orket å lese dette lange brevet, og setter stor pris på kommentarer