Hva med en nyansert debatt om utroskap?

[Anonym bruker]

Hvorfor absolutt ikke tilgi?

 

Klart jeg hadde blitt sint og lei meg og brukt tid på å komme over det, men jeg er en av de som kunne ha tilgitt og grunnen til det er følgende;

 

Jeg er supergammel i og med at jeg har passet 35 og skjønner da såpass at når man har familie så kan man ikke definere livet sitt videre pga av et utroskap.

 

Grunnen til at man vil vekk fra mannen er fordi mannen har fått deg til å føle deg liten og uattraktiv oig det vil du bort i fra for å kunne føle deg bedre.

 

"Jeg kan aldri stole på han mer, han har sviktet meg og barna": Ja det stemmer nok det men oppløser du familien pga hva DU føler så er det du som svikter barna.

 

Ved flere tilfeller skjønner også jeg at det bare er å pakke sekken, ta med ungene å dra hvis mannen for eksempel hadde hatt en affere med nabokjerringa, ei bestevenninne over lengre tid eller mor di ;-)

 

Altså i utgangspunktet så ville jeg ikke ha revet i stykker familien min pga et utroskap hvis familien ellers hadde fungert bra. Man kan ikke ta for MYE hensyn til barna.

 

Hva synes dere?

 

 

[Tante Blås Squaw]

Nyansert er alltid velkomment ;o)

 

Spent på svarene du vil få her.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er bare fem år yngre enn deg, så skyld ikke på alder dersom du synes jeg er unyansert nå.

 

Dersom ene parten er utro ser jeg det som et tegn på at familien faktisk IKKE fungerer bra. Man kan ta for mye hensyn til barna dersom det hele går på bekostning av mor. Min mann er (etter det jeg vet =P ) ikke utro, men jeg har satt hensynet til meg selv bakerst så lenge at jeg til slutt ble utbrent - nå lærer jeg å ta hensyn til meg selv, og jeg kan ikke garantere at jeg hadde villet fortsette samlivet dersom det kom opp en stygg utroskapshistorie her.

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at det finnes faktorer i livet som gjør at man lett havner i fella og kan være utro, selv om man elsker kjæresten sin.

Men jeg tenker at hvis det er et planlagt knull, eller en lengre affære, greier jeg ikke å tilgi det.

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så viktig for deg at noen ikke har evne og/eller vilje til å tilgi utroskap? Og hva er det som får deg til å tro at DU vet grunnen til at ikke andre vil tilgi?

 

Jeg ville aldri ha tilgitt utroskap rett og slett fordi jeg mener det er den mest skitne og bedritne måten å såre den som man liksom er glad i deg på. Jeg tror at en mann som elsker meg aldri ville ha gjort meg så vondt kun for sex. Og jeg kjenner meg selv såpass godt at om jeg så hadde ønsket å tilgi, så hadde jeg aldri klart å være helt lykkelig i forholdet igjen. Noe fundamentalt hadde vært ødelagt. Og dette er holdninger jeg ikke føler noe som helst behov for å unnskylde ovenfor dere som mener utroskap bør tilgis. Mannen min mener akkurat det samme som meg, og har gitt klar beskjed om at utroskap er kroken på døra.

 

Jeg er også av den mening at dersom et forhold ryker pga utroskap, så er det den som har vært utro som er årsak til bruddet, og den som skal ha skylden for å bryte opp en familie. Ikke den som har blitt bedratt. Hvis mannen min sier til meg "jeg går fra deg om du er utro", og jeg er utro, så er det MIN skyld at han går.