Gå til innhold

Hvorfor får man aldri kred for god oppdragelse?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Barna mine er godt oppdradd. Dette er noe vi vektlegger veldig. De er høflige, sier takk for maten/takk for gaver, setter sko og yttertøy på plass etter seg både hjemme og hos andre, spør om lov hvis de er usikre, sitter stille på kafé, spør om å få gå fra bordet, komplementerer andre for god mat, nye klær/frisyre osv osv osv. Dette er ikke ting som har kommet tilfeldig - det er ting vi har oppfordret til gjennom positive tilbakemeldinger og mye oppfølging.

 

Likevel får vi gang på gang høre at vi er såååå heldige som har så snille barn. At det er så uretferdig at noen barn blir så snille, mens andre oppfører seg akkurat som de vil, og trasser for den minste ting. At vi skal være utrolig takknemmelige for at de har en så rolig personlighet. Osv.

 

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det aldri FORELDRENE som får æren for hvordan barna er? Selvsagt gjør jeg ikke dette for å få "skryt", og det at barna faktisk er velfungerende små mennesker, er jo nettopp det jeg ønsker å oppnå! Men det hadde jo ikke vært å forakte å få LITT anerkjennelse for den jobben vi faktisk legger ned i dette..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kunne ikke falle meg inn å gi noen kred for god oppdragelse. Slik du beskriver "god oppdragelse" fremstår for meg mer som barn som er kuet. Jeg var selv et slikt barn og vet hva jeg snakker om.

 

Derimot ser jeg opp til foreldre som får barn som er trygge på seg selv. Som ikke nødvendigvis gjør alt riktig i forhold til høflighet og korrekthet, men derimot utforsker verden samtidig som de stoler på seg selv og omgivelsene. Da blir det som regel noen blunder undervegs som ikke passer inn i bildet med "god oppdragelse" uten at det vektlegges. De foreldrene kunne jeg gjerne gitt kred.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forskjell på unger. Jeg har et barn med en viljestyrke ut av en annen verden. Dette barnet får mye tettere oppfølging enn de aller fleste andre unger og er likevel uregjerlig, sta, vilter og viljesterk. Vil ikke barnet, vil det slett ikke. Her er det mange kamper og ting tar tid. Det det ikke skorter på er god oppdragelse, tid og innsats fra foreldresiden.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva får deg til å tro at barna mine er kuet? Dette er ikke noe som skjer under tvang eller de får straff for å glemme - det er noe de har blitt oppfordret og oppmuntret til å gjøre, og nå gjør helt av seg selv. Selvsagt har de sine blundere som alle andre, både her hjemme og ute blant andre. Men de fungerer bra sammen med andre mennesker, både barn og voksne. De har respekt for andres følelser og grenser, og vet at man oppfører seg annerledes når man herjer hjemme på lekerommet enn når man sitter ute på en restaurant. Noe som ikke overhodet er noen selvfølge at barn kan, dersom de ikke har blitt lært og vist at det er slik!

 

Det kunne ikke falle meg inn å undertrykke mine barns behov og ønsker. De får masse utløp for kreativitet, energi og selvverd. Men ikke på absolutt alle arenaer! Og at de forstår at deres egne behov og ønsker ikke nødvendigvis kan overkjøre andres, er i mine øyne en svært viktig lærdom! Jeg sitter ikke "over skuldra" deres og retter på dem. Jeg stoler på at de selv er i stand til å ta gode avgjørelser, og at de er trygge nok på seg selv til å ordne opp dersom ting ikke går helt som planlagt (innenfor rimelighetens grenser, selvsagt). Men grunnlaget er det vi som har lagt. Vi har ikke latt dem "falle på nesa" gang på gang, eller fått høre av alle andre hvordan ting skal eller ikke skal gjøres. Det er våre barn - og vår oppgave å hjelpe dem og veilede dem til hvordan man oppfører seg, også i et fellesskap!

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er flott at du følger opp dine barn og lærer dem manerer og høflighet. Utifra det du beskriver synes jeg ikke det er å være kuet i det hele tatt. Det er bra for barn å få lære seg slike ting hjemme hos sine foreldre og slippe å måtte lære alt ute blant andre.

Jeg har også lurt på dette noen ganger. Hvorfor er det slik at når ungen er veloppdragen og grei så har foreldrene flaks og når ungen er en liten terrorist så er det stakkars foreldrene.

Jeg er selvfølgelig fullt klar over at barn er ulike og at de har et medfødt temperament. Er selv mor til ei lita kruttønne med egne meninger som ikke alltid er like enkel å hanskes med. Men jeg synes det er en økende tendens nå til at foreldre gir opp oppdragelsen, de har ingen myndighet eller respekt lenger og barna skal bestemme alt. Jeg synes ikke vi skal gå tilbake til sånn det var for 50 år siden, for all del. Mye har gått i riktig retning også. Er på ingen måte for at vi skal ta frem bjørkeriset igjen eller lage små mini-voksne. Men jeg synes også det er feil når foreldre ikke lenger tør/klarer å sette grenser for barna sine. Det ligger mye kjærlighet bak et nei også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener ikke på noen som helst måte at "snille" barn alltid er godt oppdradd og "slemme" barn alltid er forsømt - absolutt ikke! Jeg har full forståelse for at det er enorm forskjell på barns personlighet, vilje, selvtillitt og selvfølelse, og at disse faktorene spiller en enorm rolle på hvor lett det er for foreldre/andre å "trenge inn", tross i både innsatsvilje og tidsbruk!

 

Det er det at man som foreldre blir fratatt alt ansvar for barns oppførsel jeg reagerer på. At man kun har flaks eller uflaks med barna,- ingenting er liksom et resultat av egen innsats...! Det er sjeldent man hører "så flinke foreldre" eller "for noen drittforeldre!!!" , mens "så heldige dere er med gutten deres" eller "for en drittunge!" stadig blir sagt...?

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det går faktisk an å ha veloppdragne barn samtidig som at de utforsker verden og stoler på omgivelsene sine.

 

Vil heller ha et barn som oppfører seg skikkelig og man kan slappe av når man er ute, enn et barn som hyler og skriker etter is og ikke klarer å sitte stille, som slår andre og "utforsker grensene og verden"...

 

Kjenner meg igjen der.. At andre forteller hvor heldige vi er som har et så rolig barn osv..

 

men vi er bare strikse og gir oss ikke. Et lite barn skal ikke lære seg til at det er greit å kaste seg i bakken og hylskrike for å få sjokolade.. Men skal lære seg at man kan spørre om å få sjokolade og så får barnet et ja eller nei og skal forholde seg til dette svaret.

 

Når det gjelder å utfordre andre personer, skal dette også læres på en skikkelig måte. De får ikke lov til å banne, skjelle ut lærere på skolen og havne i slosskamper. Men de får lov til å diskutere og prate høflig med lærere om ting de mener er urettferdige, som å kunne klage på en karakter om de mener den ikke stemmer.

 

Er vel selvinnsikt jeg snakker om nå..

 

Det er vel noe du burde lære deg 11.04.

 

Et barn er kuet om det ikke har egne meninger, ikke kan føre en liten samtale. Ikke kan fortelle om han vil ha sjokoladeis eller vaniljeis uten at foreldrene forteller det på barnets vegne. Om barnet ikke klarer å vise frustrasjon og sinne. Om barnet holder inne glede. Da er det kuet. Ellers heter det faktisk god barneoppdragelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi det aldri er fristende å gi kred til folk som gir seg selv for mye av det allerede :-)

Noen barn er veldig enkle å oppdra, andre er helt spinnville. Mine er helt ulike, på tross av helt lik oppdragelse. En er rolig og høflig, en er helt løs kanon. Jeg vil absolutt ikke ha skryt for å ha gjort noen "riktig" med den ene - da ligger det jo implisitt at jeg har gjort noe "feil" med den andre. Vær glad for at du har høflige, gode barn, og vær tilfreds med at dere synes å kontrollere tilværelsen godt - kanskje bedre enn mange andre. Man MÅ ikke på død og liv ha alle andres bekreftelse hele tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor i all verden skal du få kred for dette?

Det du beskriver er da helt normal oppførsel hos barn. Jeg forventer også at ungene takker for maten, sitter rolig på kafe, henger opp klær i gangen osv osv osv. Mine barn oppfører seg stort sett også slik, men jeg forventer da ikke at folk skal se glorien over hodet mitt av den grunn!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men i all verden, det er da vel ingen som vil anklage deg for å ha gjort noe "feil" fordi om barna ikke er like lett å oppdra? Jeg mener da overhodet ikke at man skal få klapp på skiulderen og "du har gjort dette HELT riktig!" - det er ikke dét jeg mener med kred! Jeg mener derimot at man faktisk har gjort en innsats for å få barna til å oppføre seg på en måte. Hvor godt det fungerer, er jo selvsagt individuelt, og avhenger (som jeg påpekte tidligere) av barnets vilje, personlighet, energinivå osv.

 

Jeg prøver ikke å si at ALT positivt er foreldres fortjeneste og ALT negativt er foreldres skyld. Men å pålegge foreldre et større ansvar for deres barns oppførsel og oppdragelse, dét mener jeg derimot at vi bør bli flinkere til. Det er ikke barna alene som skal stilles ansvarlig for dette. Heller ikke ansatte i barnehagen, skolen og sfo. De har selvsagt en stor innvirkning, men ikke ALL innvikrning. Også foreldrenes innsats, oppførsel og evne/vilje til å oppdra, på godt og vondt, har en enorm innvikrning på barnets muligheter for å lære hvordan de skal oppføre seg!

 

Jeg prøver ikke å trampe på noens tær her, og beklager til dem som evt føler seg støtt.

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fått positive tilbakemeldinger fra skole og barnehage om oppdragelsen på barna mine.

 

Det er mye jobb å oppdra ungene, men det er verdt det i det lange løp. Kan skjønne at folk ikke gidder også.

Men det jeg syns er morsomst nå er at 2klassingen kommer og forteller meg hvor glad hun er for at jeg har oppdratt henne slik jeg gjør. Hun legger merke til andre i klassen og på skolen som ikke eier folkeskikk.

 

Men nå som ungene vokser til er det mindre og mindre jobb med å oppdra de, de har de grunnleggende og skjønner det meste selv hva som passer seg. Gode til å tilpasse seg.

 

Har fått noen komentarer på at jeg har rolige og snille barn siden de sitter stille når vi er på kafe, de hyler ikke i butikker osv. Men det har ingen ting med at de er rolige, jeg har noen barn som er ekstremt aktive. Men de vet at vi drar fra kafen igjen om ikke de sitter greit, så da er de rolige også herjer de fra seg ute på lekeplassen hjemme. Sjelden de pleier å sitte stille lenge, men jeg trenger ikke si at de skal sitte fint på besøk, på kafe eller andre slike ting. De tilpasser seg der de er, apekatter er de der de kan være apekatter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Misforstå meg rett; jeg mener ikke at folk "skal se glorien over hodet mitt". Sier jo at jeg gjør dette for barnas skyld, og for at de skal fungere best mulig med seg selv og med andre!

Men at foreldre i større grad må stilles til ansvar for sine barns handlinger, evner til å følge regler, oppførsel i ulike situasjoner og besittelse av "ren høflighet" er jeg lite i tvil om. Slik det er idag, blir barna selv gjort ansvarlige for å være "drittunger" dersom de oppfører seg på en måte som blir ansett som uakseptabelt. Foreldrene syns man kun synd på, uansett hvor lite de evt griper inn! Og også i motsatt fall - kan et barn oppføre seg på en måte som fungerer veldig bra, så er det kun flaks. Man er "heldig med personligheten til barnet" etc.

 

Foreldrene er i for stor grad redusert til observatører til sine egne barns handlinger og væremåte, er vel det jeg forsøker å si..

 

HI

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare si at jeg er veldig enig med deg Hi.

 

Jeg synes også at altfor mange foreldre overlater oppdragelsen til barnehage, skole og sfo. Det er en uting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg får masse tilbakemeldiger på hvor gode vi er som foreldre, og hvor veloppdratte barn vi har. Sunne, aktive barn fulle av empati og omsorg for andre. Mange har påpekt at mitt rolige vesen og evne til å sette meg inn i barnets situasjon, forklare men ikke straffe ,samt respektere barnet er grunnen til de harmoniske barna vi har fått. Føler jeg har fått mye "kred" for god oppdragelse!

 

 

Så jeg skjønner ikke hva du mener;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan fortelle deg at du har vært heldig med dine barn. Det er dessverre ikke bare din ære at de er som de er i dag. Mye ligger i barna selv.....

 

Jeg har barn som er høflige, veloppdratt og alt det der, men likevel blir ene barnet sett på som pøbel(grunnet handikap).......

 

Jeg syns faktisk jeg fortjener MYE kred for jobben jeg har gjort, for jeg vet at mange foreldre hadde gitt opp mye tidligere. Og jeg har gjort det alene. Men jeg forventer det ikke ;) Jeg gir det bare til meg selv, jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bestandig fått skryt over hvor flott en gutt jeg har. Høflig, takknemlig, snill osv. Fra foreldre til vennene hans, naboer, arbeidskollegaer og helt fremmede.

 

Jeg tar det som skryt til meg!

Jeg trenger ikke at andre skal si til meg at JEG har vært flink i oppdragelse av gutten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tar god oppdragelse som en selvfølge og føler ikke at jeg må påpeke dette eller gi noen kred for å oppdra barne sine og gi dem god folkeskikk. Det skulle bare mangle at man klarte såpass.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere må gjøre noe feil... Har to viltre gutter som faktisk er veloppdragene og jeg får masse creed for at de har god oppdragelse!

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er det samme med alle som er "flinke" faktisk.

Jeg har jobbet knallhardt for alt jeg har oppnådd (og det er ganske mye).

MEN jeg har alltid bare fått høre hvor "heldig" jeg har vært som har oppnådd disse tingene....

 

 

Kos deg med det du har oppnådd og glem de andre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du får kred den dagen barnet dine gir deg en klem og sier:

"Takk for at du har oppdratt meg så godt!!!"

Jeg har vært så utrolig heldig å få oppleve dette fra min 11-åring, og må bare si at det betyr mye mer enn et klapp på skuldra fra læreren eller naboen...

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare le! Skjønner du virkelig ikke at dette ikke bare dreier seg om deg og din mann og deres oppdragelse, men også om barna??? Dere ER heldige som har så snille barn! Få en til, så kanskje du ikke er like heldig.

 

Jeg og vi jobber utrolig hardt med vår eldste. Vi gjør akkurat det samme som deg, men antakelig ganget med 100. Oppdragelse biter ikke på dette barnet overhodet. Barnet har høytfungerende autisme og ADHD. Jeg har aldri noengang følt meg så mislykket som i oppdragelsen av dette barnet. Vanlig oppdragelse virker ikke på slike barn.

 

Dette barnet har et søsken. Dette barnet er akkurat slik som dine barn: veloppdragent, rydder opp etter seg, takker for maten, skryter av god mat, pen frisyre osv. Disse to barna har fått samme oppdragelse, bortsett fra at vi på det veloppdragne barnet kanskje har "oppdratt" mindre enn 1/100 av hva vi har forsøkt å oppdra det "uoppdragne" andre barnet. Samme metode og samme foreldre. Det ER barnet det kommer an på også, ikke bare oppdragelsen! (Men, dette kommer du antakelig ikke til å forstå hvis du ikke får et barn til av den andre typen).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

 

Jeg har også et barn som er godt "oppdradd". Jeg har motsatt av deg aldri følt at jeg har lagt veldig vekt på oppdragelse, men han er nå iallefall høflig, takknemlig, sitter stille på restaurant osv. Jeg har vært litt redd for at han er for snill. Jeg er redd for at han tror at han må være slik for å bli likt og for at vi skal være glad i ham, og gjør alt jeg kan for at han skal forstå at vi er glad i ham uansett hva han gjør.

 

Grunnen til at min sønn framstår som "veloppdradd" er nok en god blanding av hans rolige og harmoniske personlighet, og vår innsats som foreldre. Jeg føler meg heldig som har et slikt barn, og hver gang noen nevner det blir jeg stolt som en hane. Jeg bryr meg ikke så mye om det er jeg som får kred, eller om det er barnet. Selv om dere har noe av æren for hvordan barna er, så kan det jo faktisk være at dere har vært bittelitt heldige også? Det kan jo være mange foreldre med umulige barn som gjør akkurat de samme tingene som dere, men at barnas personlighet gjør jobben vanskeligere. Min jobb som "oppdrager" har iallefall vært enkel i forhold til mange av mine venner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...