109 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 26 februar 2012 - 23:38:

Anonym bruker skrev 26 februar 2012 - 23:28:

Sitat

Mitt opprinnelige svar var på situasjonen i tråden. At mor var lei seg fordi hun fikk vite om graviditeten sammen med andre, samtidig som hun satt hos eks og nydama og kvitret over en kopp kaffe ofte. Ja, din mor viste sikkert med hele seg at hun hadde det vondt. Men hun lot ikke å være bestevenninne med eks og stemor, for så å forvente at de skulle ta hensyn til følelser hun ikke viser? Som sagt, jeg svarte ikke på DIN situasjon. Og ja, jeg synes at det du skriver om at dere "aksepterte" stemor og ikke satt pris på henne før dere ble voksne, vitner om at hun også har hatt det tøft. Jeg har vært stemor selv og havnet BESTANDIG sist i rekka. Etter barna, eks, mor osv. Og jeg mener at barna heller ikke skal være først alltid. Hvis familien har planlagt en tur med felles barn og stebarnet, så skal ikke turen avlyses bare fordi stebarnet plutselig en time før avreise har bestemt seg for at det vil ikke hun/han være med på. Når våre felles barn begynte å stille i siste rekka sammen med meg, pluss andre omstendigheter, flyttet jeg.

Vel, du skal ikke være bekymret for min stemor.
Vi har hatt mange fortrolige samtaler etter at jeg ble voksen. Stemor er en veldig varm og høyst oppegående kvinne. Hun hadde ingen forventninger om at vi, barna, skulle lykkelig ta imot henne med åpne armer. Hun, som i våre øyne (vi var barn!) hadde "stjålet" pappa. Hun er skilsmissebarn selv, så hun visste hvordan dette utartet seg for oss barna. Barn er barn. De tenker ikke som voksne. Og det gjorde heller ikke vi. Selvsagt aksepterte vi henne ikke fra dag en. Men vi var alltid snille med henne, selv om vår lojalitet alltid var først og fremst hos mamma.

Det var ikke hun som opplevde sorg. Det var vi barna, og mamma. Til en viss grad pappa også, som så at vi barna slet, og som hadde skyldfølelse fordi han hadde brutt opp familien. Men nettopp fordi stemor var den hun var, måten hun tok hensyn til vår alles sorg på, så løste dette seg helt fint. Som jeg skrev så lærte vi etterhvert å akseptere henne, og ble med tiden glade i henne også. Noe mer kan man vel egentlig ikke forlange?

Nei, men du skriver samtidig at uansett hvor god stemor var, så hadde du ønsket at dine foreldre heller var sammen. Virkelig? Unner du ikke faren din å være lykkelig? Må alt dreie seg om at mor fikk hjertet knust? Du vet ingenting om grunnen til at han gikk. Jeg har gifte foreldre, som verken har snakket sammen uten å krangle eller vært nære hverandre siden jeg var 5-6 år gammel. Tro meg, jeg ville heller at de skilte lag og en av dem fikk hjertet sitt knust, enn ¨å vokse opp på den måten! "Selvsagt aksepterte vi ikke henne fra dag en. Men vi var alltid snille med henne" er en motsigelse. Barn viser at de ikke aksepterer voksne ved å være frekke, tause eller slemme mot dem. Som du sier selv, barn tenker ikke som voksne. Og hva i all verden vet du om hun opplevde sorg eller ikke? Kanskje det at hun ikke fikk aksept hos dere på lenge, slet på henne selv om hun ikke viste det? Du virker ganske egosentrisk. Alle hadde det ille, både dere, moren deres og faren (altså, hvis han var ulykkelig, hvorfor gikk ikke han tilbake til moren deres?), mens stemor hadde det strålende fint. Jada. Virker som at stemor i deres situasjon har hatt engletålmodighet og at dere ikke tok noe særlig hensyn til henne. Hadde jeg havnet i en familie der jeg måtte sette alle sine hensyn foran mine hele tiden, så hadde jeg gått. Det er ikke sunt å utslette seg selv for mann, hans barn, hans eks og faens oldemor, unnskyld språket. Stemor passet på å ta hensyn til dere, moren deres og faren deres. Hvem passet på at hun hadde det bra, har du noen gang tenkt på det?

Herrejemini. Det virker nesten som om du tar dette personlig. Det virker som om du tror du vet bedre enn meg hvordan ting var. Er det jeg skriver så provoserende for deg? Hvorfor?

Jeg har aldri skrevet at jeg hadde ønsket at mine foreldre heller var sammen. DA ønsket jeg det. Og om jeg så hadde ønsket det: er det så ondt av meg? ønsker ikke de fleste barn at foreldrene skal holde sammen? Hvorfor tror du egentlig mange barn oppelver det så kritisk når foreldrene skiller lag?

Føler nesten at du kjefter på meg, for å ha opplevd en skilsmisse som vond da jeg var åTTE år gammel. ALT dreie seg om at mamma fikk sitt hjerte knust? Hvorfor mener du alt dreier seg om det? Nøyaktig hvor leser du at det var tilfelle? Tvert imot har jeg vel skrevet mest om stemor, og hvordan hun og pappa forholdt seg til oss og mamma?

Og ikke kom her og lat som om du kjenner til min families situasjon bedre enn meg selv. Det virker som du skaper sannheter ut i fra DINE erfaringer. Ikke bland dem inn i mine er du snill. Jeg vet utmerket godt hvorfor pappa gikk. Jeg vet også utmerket godt at jeg unner pappa all lykke i verden, så ikke kom med dumme, påståelige spørsmål.
Og at dine foreldre ikke snakket sammen har overhode ingenting med vår families situasjon å gjøre. Du har NULL peiling på hvordan forhold min mamma og pappa hadde.

Og nei, det er ingen motsigelse å si at vi ikke aksepterte henne fra dag en men var snille med henne. At du definerer aksept på din egne måte har heller ingenting med meg å gjøre. Du vet INGENTING om hvordan jeg og mine søsken var mot vår stemor. At du antar at vi var frekke, tause eller slemme får være din sak. Jeg gidder ikke forsvare meg mot sånne dustete påstander.
Hvis du går rundt og tror at barn flest som nettopp har gått gjennom foreldrenes brudd aksepterer foreldrenes nye partnere just like that, så får du bare gjøre det. Du viser særdeles lite innsikt i hvordan barn tenker og føler i slike situasjoner. Heldigvis viste min stemor langt større forståelse for disse følelsene enn hva jeg mistenker du ville ha gjort.

Hvorvidt min stemor opplevde sorg eller ikke... som sagt har jeg hatt mange fortrolige samtaler med min stemor etter at jeg ble voksen. Jeg vet i hvert fall bedre enn deg hvordan hun har hatt det. Stemor har fortalt meg at hun var takknemlig og ydmyk for måten hun ble tatt i mot på av oss barna på. At det var vanskelig i starten, som det var for ALLE involverte,men at hun var forberedt på dette. Hun er som sagt skilsmissebarn selv, og visste nøyaktig hvordan vi følte det.

Og hvorfor ikke pappa gikk tilbake til mamma hvis han var "ulykkelig" som du sier? Ser du selv hvor idiotisk spørsmålet ditt er? Eller tror du det er helt umulig å ta et valg man selv mener er best, men allikvel være lei seg for de konsekvenser dette får for sine nærmeste? Tror du pappa skulle ha tenkt "neimen, se på det, kona og barna ble jo DEPPA fordi jeg stakk jo! nei, ser man det. Jeg får vel dra tilbake til kona da". Tror du det er så enkelt?

Du kaller meg egosentrisk og påstår at vi ikke har tatt hensyn til vår stemor. Vel, BEKLAGER at jeg som 8-åring hadde det reaksjonsmønsteret jeg hadde. Beklager at jeg som barn ikke følte plikt til å ta hensyn til min stemors følelser. Beklager at jeg ikke anså det som min plikt å "passe på henne".

Det er helt utrolig at du i det hele tatt klarer å vri mitt innlegg til å handle om hvor fæle vi har vært mot stemor. Jeg har jo skamrost dama, Og det DU henger deg opp i, er at jeg og mine søsken brukte tid på å akseptere henne, tid på å bli glad i henne. DETTE er det du mener er grunn nok til å nesten kjefte meg ut. Vel, jeg mener det er for mye forlangt av barn som nettopp har opplevd sin livs største krise, at de umiddelbart skal ta steforeldre inn i varmen. Steforeldre, som gjerne blir stående som selve symbolet på bruddet mellom mamma og pappa. Og selv når jeg har understreket hvor godt forhold jeg og stemor har i dag, så skal du liksom problematisere ting. Helt utrolig merkelig.

Du må huske på en ting: vi voksne velger våre partnere. Det er ikke vi barna som velger våre steforeldre. Steforeldre er noe vi blir "prakka på". Da er det helt, fullstendig urimelig å forvente at små barn uten videre skal bli bestekompis med denne personen. Som i alle andre mellommenneskelige forhold, så tar det tid å bygge opp tillit og kjærlighet til hverandre. Barn i forhold til steforeldre er intet unntak. Selv om du åpenbart mener jeg er en egosentrisk, hensynsløs møkkakjerring som ikke tok stemor inn i varmen umiddelbart. Som fuckings 8-åring.

[Anonym bruker]

Nå er det DU som kommer til angrep her, og beskriver meg og insinuerer ting. Problemet er at selv om man "skamroser" noen, så bagatelliserer du stemors følelser her: alle hadde sorg, unntatt henne. Alle skulle tas hensyn til av henne, og hun måtte passe på seg selv. Og ja, jeg mener at hvis faren sin sørget over fortiden, så burde han gå tilbake til kona og barna. Mange som gjøre det når de ser at det de hadde fra før var mer verdifullt enn det nye forholdet.

Du skriver i dette innlegget at steforeldre er noe man blir "prakka på". Feil. Voksne mennesker velger sine partnere. Selv om man har fått barn, skal man ikke velge mellom alternativet: bo sammen med en man ikke elsker/som er utro/som ikke kommuniserer osv, eller være alene resten av livet. Selv om man har fått barn, skal ikke livet ditt ta slutt, og du skal dedikere deg fullstendig til barna og ofre absolutt alt for dem. Hvis man kun konsentrerer seg om barna hele tiden, så tror jeg disse barna får problemer i voksenlivet.

Jeg sier ikke at dere var slemme mot stemor, MEN, når barna sliter med å akseptere noen, så vises det siden barna som regel ikke kan skjule følelsene sine overfor denne voksne personen på samme måte som de voksne kan.

Ordene fuckings, møkkakjerring osv (som egentlig hører tenårene til) er det DU som har nevnt. Ikke jeg.

Og ja, jeg VET hvordan det er å være stemor, nemlig vært det selv. Hele bygda gnålte om at jeg stjal eksmannen min fra moren til hans barn, selv om HUN dumpet ham 1 år før vi traff hverandre og fant seg ny (som ingen så stygt på). Jeg vet hvordan det er å måtte sette seg selv sist, aldri gjennomført noen familieplaner, konstant gå på tå og bli kjefta opp og ned av en stedatter i tenårene fordi man ikke kommer fra kjøkkenet til stua med middagen hennes, men ber henne om å hente det, siden man er over 8 måneder på veg og så vidt klarer å gå. Når ingenting man gjør er bra nok. Når man blir invitert i konfirmasjon til stebarnet av mora, og faren blir plassert ved siden av konfirmanten (noe som er naturlig), mens stemor blir plassert ute ved barnebordet, sammen med barn mellom 5 og 12 år (mor i denne situasjonen mente jeg var alt for ung for eksen hennes og poengterte det ved hver mulighet hun fikk). Så ikke kom hit og si at jeg ikke vet hvordan ting funker. Og nei, jeg fortalte heller ikke mine eks-stebarn at jeg gråt meg i søvn ofte og følte meg urettferdig behandlet siden jeg ALDRI ble hørt i mitt eget hus. Det er ikke noe man forteller om til andre enn dem som står deg svært nær, som mann eller foreldre.

[Anonym bruker]

Det er likevel du, og bare du, som klarer å plukke mitt innlegg fra hverandre og få det til å handle om noe annet enn hva det gjorde. Jeg fortalte en historie om en skilsmisse og nye relasjoner som utviklet seg til å bli noe fint, nettopp fordi de voksne var rause med hverandre. Moralen min var at man vinner på å ta hensyn til hverandre. Barna vinner på det. Men du har fått min fortelling til å handle om hvor synd det er på stemor og hvor slemme vi barna var. Godt jobba!

jeg har aldri bagatellisert stemors følelser. Det er du som overdramatiserer dem, uten å kjenne henne engang. Stemor opplevde ingen sorg. Det var mamma og vi barna som gjorde det. Stemor syntes det var vanskelig å skulle komme som en fremmed inn i familien, men det var hun som sagt innstilt på. Noe annet ville vært rart, da hun er en realistisk dame. Hun måtte heller ikke "passe på seg selv", hun hadde pappa der til å ta vare på seg, i motsetning til mamma. Merkelig hvordan du tror du vet noe som helst om hvordan dette foregikk og hva stemor har følt.

Jeg har heller aldri sagt at pappa sørget over fortiden. Hvor tar du alt dette fra? Pappa syntes det var leit at mamma og vi barna hadde det vondt. Hva slags mann hadde han vært om han ikke fant det trist? Tror du ikke de fleste opplever en skilsmisse som tøff, selv om de tror de på sikt får det bedre med ny partner?

Og hvorfor du babler i vei om at man ikke skal bli i et ulykkelig ekteskap forstår jeg ikke. Jeg har aldri påstått at man skal det, så hvorfor sier du dette til meg egentlig?
Det jeg mente med at stebarn blir "prakka på" steforeldre, er: barn velger ikke sine steforeldre! Det er det foreldrene som gjør! Og ettersom barna ikke velger disse menneskene selv, så mener JEG det er urimelg i forvente og kreve at barna skal skal ta disse menneskene inn i varmen just like that. Hadde DU gjort det? Har ikke barn, som voksne, lov til å bruke tid på å bygge seg opp tillit og kjærlighet i relasjoner til andre? Skal barn bare elske andre mennesker automatisk fordi foreldrene har valgt å leve med disse?

Ja, stemor opplevde helt sikkert at vi barna var usikre og tilbakeholdne på henne. Og jeg gjentar: DETTE VAR HUN FORBEREDT På! Som hun selv har sagt: hun ville syntes det var merkelig om vi IKKE reagerte på den måten. Hun hadde da aldri forventet at hun skulle bli tatt inn i varmen med en gang! Bare naive steforeldre tror det. Og OGSå som sagt: vi var snille med henne. Og fordi hun var den personen hun er, forståelsesfull, varm og hensynsfull, så utviklet vi altså et godt forhold. Er ikke det fint da? Du skal liksom bare terpe på at det var vanskelig for oss alle i starten. Eller nei, du skal bare terpe på at det var vanskelig for STEMOR i starten. Og ja, det var helt klart verst for mamma og oss barna, som var blitt forlatt av mannen og pappaen vår. Jeg tror enhver person med gjennomsnittlig empati kan forstå det.

Ja, det er åpenbart at du ikke har gode erfaringer med å være stemor. Men din erfaring har INGENTING med min erfaring å gjøre, og jeg er sikker på at du og min stemor har totalt forskjellige erfaringer på det å være stemor. Det at DU har hatt det vanskelig i din rolle, trenger ikke bety at MIN stemor har hatt det.

Det virker som om at fordi du har de erfaringene du har, så skal liksom ingen andre ha ulike erfaringer. Du har bare bestemt deg for at stebarn, fedre og ekskoner er slemme og stygge med stakkars stemora. Det er ikke alltid sånn skjønner du.

[Anonym bruker]

Langt på vei enig med innlegg 102. Jeg har vært stemor i godt over 2 år nå, og jeg er fullt klar over at jeg kom inn som en "konkurrent" av mamma og samtidig knuste drømmen jentungen (eldstejenta) hadde om at mor og far skulle flytte sammen igjen (selv om det gikk litt tid fra bruddet til jeg kom inn i bildet). Likevel føler jeg det veldig åpenbart at jeg er i siste rekke, på det stebarna viser ved sin oppførsel og hvordan de omgås meg. Jeg kommer bestandig i siste rekke. De er høflige og snille mot meg når de ikke er krevende og har sinneanfall (hvilket de også hadde lenge før bruddet med mor og far). Jeg gjør masse husarbeid for at ny-familien min skal ha det bra, jeg er høflig og snill tilbake overfor stebarna, jeg har gjort mange forsøk på å skape nærmere bånd og tatt dem til meg som best jeg klarer.

Men som tr.trolla påpeker, så blir steforeldre aldri det samme som foreldrene. Og det er i utgangspunktet helt ok, men jeg syns ikke det er ok når det BESTANDIG skal vises. Kan ikke steforeldre bli inkludert som den første man f.eks først deler en glede med i noen få titalls prosent av tida? Kan ikke steforelderen være den barna går til i noen titalls få titalls prosent av tida? Barna gjør det så opplagt at de er her for å besøke far. Og jeg syns det er sårt etter all den tida jeg har nedlagt i barna, at jeg etter 2 år betyr så lite for dem...

Kanskje de ser min oppofrelse når de er voksne, men det hjelper da sørgelig lite på livet nå. Og vet du hva tr.trolla? Jeg sørger faktisk jeg også. Jeg gikk inn i dette forholdet med en tro på at hvis jeg var god og viste forståelse for at bruddet var vanskelig for barna, så skulle vi til slutt føles mer eller mindre som en familie. Men det har ikke skjedd på tross av at jeg har gjort mitt ytterste for det, og jeg bærer på sorgen over å aldri få en familien som føles hel og alle er (nokså) glade i hverandre. Jeg vil ikke gå i fra samboer'n min. Jeg er altfor glad i han til det. Men jeg sørger over å måtte leve 50% av livet med barn som i utgangspunktet skulle ønske jeg ikke var der.... For det er realiteten. Vi kunne hatt det så mye finere om de var glad i meg fremfor å bare akseptere meg...

Om jeg og stebarna mine en dag har noen fortrolige samtaler, så kommer jeg aldri til å fortelle om den sorgen jeg har eller de talløse kveldene og nettene jeg har grått meg i søvn over situasjonen. Nei, du kan si hva du vet om din stemors situasjon, men du kan ikke si at du 100% sikkert vet hvordan din stemor hadde det. Har du tenkt på at din stemor kanskje var såpass vis at hun ville sørge for å ha en samtale med deg som oppfattes som god for deg? Hvor dine opplevelser og sorger var i fokus? Hvordan tror du at forholdet mellom deg og din stemor hadde blitt om hun f.eks hadde fortalt deg at hun slet veldig med å alltid komme i siste rekke? Føle på at hun ikke var optimal, og kanskje uønsket? Kanskje din stemor ønsket at forholdet dere i mellom skulle være optimalt resten av tida etter at du/dere barna har flyttet ut.

Livet med den du elsker er ikke nødvendigvis så topp når det deles med barn som ikke bryr seg så mye om deg, som tydelig viser at dere ikke er i familie. Så å si at stemor har det topp bare fordi hun fikk den hun elsket og aldri har slitt økonomisk, det blir ganske enkelt helt feil. Det er mange byrder steforelde må bære. Et brudd og en dannelse av en ny-familie med særkullsbarn er vanskelig for ALLE parter involvert, også steforeldre.

[Anonym bruker]

Nei, men utenfor var det ingen som så at jeg hadde det vanskelig. Barna opplevde det heller ikke slik, og jeg fikk høre fra andre at jeg ble ansett som urimelig som prioriterte mine behov OGSå opp i det hele. Så fra siden så det ut som jeg ikke hadde noen problemer overhode. Og hvordan klarte faren deres å ta vare på stemor, når hensyn til dere og deres mor alltid måtte komme først? Sier ikke at det er noe galt i det å ta hensyn, men det skal være forholdsmessig. Ikke at noen fortjener å bli tatt mer hensyn til enn andre. Si at jeg hadde blitt sammen med en som gikk fra kona si... Vil det si at jeg da hele livet måtte sette hennes behov foran mine, fordi hun hadde det tøft?

[tr.trolla]

Har selv måtte svelge mange kameler som stemor.. men det er stort sett de voksne som har gjort det vanskelig.

Nå derimot har jeg vært i forholdet i over 2 år, og har en FANTASTISK stedatter som både sier hun elsker meg, savner meg, sier selv at vi er i samme familie, hvor heldig hun er som har så stor familie inkludert min, som gleder seg stort til å bli storesøster, som lytter og respekterer meg så og si på lik linje som foreldrene. å bli tatt inn i varmen av henne er ingenting jeg har noensinne krevd eller regnet med at jeg skulle bli. Men jeg håper også hun vil fortsette å føle dette videre i livet. Dette gjør også samvær og alt så myyye bedre, pluss at man så mye lettere føler et samhold med sitt stebarn. Jenta er empatisk og ser allerede nå hva søm gjør foreldrene lykkelige, og at jeg og pappaen passer som kjærester. Da er også hun glad!

Samtidig... heldigvis! Er moren samarbeidsvillig, fornuftig, viser respekt, og blander seg KUN inn i det som har med stebarnet å gjøre, og ble ikke grinete når hun fikk beskjed fra datteren om at et søsken var på vei. Selv om det var en veeeeldig hard start og omstilling for alle parter, har det utviklet seg til en toppers greie! Krysser fingre og tær for at det kan fortsette..

Så å lese her da at JEG som stemor blir et "symbol" på foreldrenes brudd, at stemor/far aldri vil bli like mye "satt pris på" uansett hva man gjør, og at VOKSNE ennå mener det hadde vært best om mor og far holdt sammen, synes jeg er rart.. Da må nok den sympatien dere barn følte med mor henge sterkt igjen, og at hun viste den fryktelig godt for dere barn. Er litt enig med hun over her.. du sier at barn, mor og til og med far slet (pga dårlig samvittighet?), da slet GARANERT stemor også. Men det er ikke så viktig ettersom dere ikke valgte henne? Man velger jo heller ikke sine foreldre? Da må kjærligheten til din stemor og far ha vært sterk isåfall.. å det bør du som voksen være glad for? På deres vegne?

[tr.trolla]

Synes synd på stemødre som ofrer tid, penger, følelser, kjærlighet, husarbeid, omsorg osv til barn som ikke engang når de blir voksne setter såpass pris på det at de er glad stemor er der i ettertid! Greit å slite med kjærlighetssorg en god stund og dette ble tatt MASSE hensyn til da. Men dette har stemoren måtte være med på i 15-20-30 år uten å få kred av VOKSNE barn som bør se litt forbi hvor hardt det var som 8 åring. Man ser mer som voksen, og vet hva hun har lagt i det. Det var synd på mor da etter bruddet.. men jeg synes synd på stemor nå. Og alle stemødre som også får knust drømmen om en kjærlig familie... Man går vel naivt inn i et slikt forhold med tanker om at barna vil nok elske meg også etterhvert! og synes jeg også er kjempeviktig i livet deres! Dette er også en sorg... en langvarig sorg om det aldri snur.

[Vimmel]

100% enig med deg der, tr.trolla. Det er en langvarig sorg som aldri snur (med mindre steforeldren og stebarna klarer å etablere et godt forhold hvor man er viktige for hverandre)...

Man går nok altfor positiv og håpefull inn i et forhold hvor det er særkullsbarn, i den tro at alt vil gå seg til etterhvert, bare man viser godhet og velvillighet. Når man så endelig innser at egen positiv innstilling ikke er nok, så er man blitt så involvert at det ikke bare er å gå. Ofte så er jo forholdet til mannen veldig bra og riktig, og da er det ikke så lett å gå... Det blir frivillig tvang på en måte.

Et godt forhold mellom stebarna og steforelderen er uten tvil avhengig av at stebarna velger å slippe steforelderen inn i hjertet sitt (og motsatt). Barn er ikke følelsesmessige modne, men de kan rimelig fort velge å sosialt ekskludere eller inkludere. Det gjør de allerede i barnehagen... De lærer også fort de sosiale konsekvensene av sine valg. For veldig mange er empatien ganske godt utviklet. Derfor kan ikke stebarna holdes helt uten ansvar for hvordan relasjonen til steforelderen utvikler seg. Selv om den voksne har mest ansvar. Velger stebarna å bare vise normal folkeskikk overfor steforelderen, men ellers lukke seg, så er det begrenset hva steforelderen får gjort med saken... Og jeg har en mistanke om at mange stebarn velger å ekskludere steforelderen i større eller mindre grad. Det gjør at det blir veldig tungt å være steforelder.

[Anonym bruker]

Enig med deg over. Har hatt stedatter som skrøt til alle hvor mye aksept hun ga meg (hun var i tenårene). En gang spurte hun om jeg ville fylle ut noen spørsmål i "venneboken" hennes og lime inn bildet av meg. Noen år senere når hun glemte venneboken her, gikk jeg inn på side der jeg skrev for så å finne påskrift "Denne personen er syk i hodet" under bildet mitt. Der satt jeg og hørte på hennes fortellinger om venninner, kjærlighetssorg, laget middag til henne, kjørte henne overalt, og så var jeg alstå "syk i hodet mitt". Takk.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev 27 februar 2012 - 14:48:

Enig med deg over. Har hatt stedatter som skrøt til alle hvor mye aksept hun ga meg (hun var i tenårene). En gang spurte hun om jeg ville fylle ut noen spørsmål i "venneboken" hennes og lime inn bildet av meg. Noen år senere når hun glemte venneboken her, gikk jeg inn på side der jeg skrev for så å finne påskrift "Denne personen er syk i hodet" under bildet mitt. Der satt jeg og hørte på hennes fortellinger om venninner, kjærlighetssorg, laget middag til henne, kjørte henne overalt, og så var jeg alstå "syk i hodet mitt". Takk.

Huff ja, jeg tror det er mange stebarn som bærer nag mot steforelderen sin... Og samtidig oppfører seg nogenlude mens de utnytter godene steforelderen tilbyr. Det er vanskelig å si hvor grensen går mellom å motta omsorg som barnet trenger, og utnytte omsorgen. Det er vel ingen fasit...

Du skal ikke se bort i fra at din stedatter ville ha deg til å skrive i venneboken hennes i en stund da hun satte pris på deg, også skrev at du var syk i hodet i en stund da hun var sinna på deg.
Tenåringer er veldig ambivalente i følelsene sine.

Jeg tror ikke noen stebarn ønsker å mislike steforelderen, men jeg tror at mange lett lar sin første holdning til steforelderen påvirke deres oppfattelse av steforelderen resten av oppveksten. Denne holdningen dannes gjerne på et tidspunkt da stebarna ennå er såre etter bruddet.