2 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Flere med denne forferdelige følelsen?? Jeg er gravid, er i uke 21, og hatt SF i 6 år, anoreksi. Førstegangsgravid nå, som skal være en happy tid, og ikke misforstå, jeg er kjempe glad, gleder meg masse : ) Men hvorfor klarer jeg ikke skjerpe meg da?? Jeg klarer ikke glede meg under svangerskapet, pga denne forferdelig tanken om at jeg MÅ jo spise! Jeg spiser, men det er minimalt, tenker at ungen tar det den trenger, resten går utover meg. Jeg veit jeg må regne med vektoppgang under et svangerskap, det sier seg jo selv, men allikevel tar følelesene helt overhånd når jeg merker og ser at vekta bevegeger seg oppover! Er livredd for at jeg skal skade barnet mitt...har ikke kjent noe spark enda heller. : / Flere der ute??

[Anonym bruker]

hei, jeg kjenner meg veldig igjen på det du skriver. jeg gikk med konstant panikk for at jeg skulle "ese" ut og aldri bli meg selv igjen etterpå. det er ingen god følelse og gå med og man ønsker jo at den lille der inne skal ha det bra. personlig fant jeg ut etter masse grubling og tårer at det var egentlig ikke noe valg å ta, her måtte lillepia komme i første rekke. så av en eller annen grunn var det akkurat som om de vanskelige tankene forsvant og jeg klarte og ta meg samme ut svangerskapet. jeg sier ikke at det var lett, jeg hadde mange tøffe dager. men den følelsen når lillevennen lå der i armene mine og jeg skjønte at det faktisk ikke hadde noe å si at de ekstra kiloene var kommet-alt pga dette vidunderet =) man kan bli overrasket over hvor stor kontroll man har over sine egne følelser hvis man bare tar seg tid å kjenne etter. det er jo trossalt tankene som gjør at du bestemmer deg for å spise lite, tenke at dette er til det beste osv... jeg har slitt med bulimi i 10 år, og har ennå ikke kommet meg helt ut av gjørma ennå, men jeg har fått meg hjelp og er på bedringes vei. det går jo som vi alle vet i rykk å napp, hele sykdommen til tider. man tenker kanskje enda mer på disse tingene når man blir gravid og blir mamma, siden man selvfølgelig ikke ønsker at det skal gå utover familien. jeg fikk hjelp når det virkelig gikk opp for meg hvor mye barnet mitt trenger en frisk mor og kjenner nå etter mye arbeid at kroppen, ikke minst hjernen fungerer mye bedre nå som den får det den trenger. du kommer helt sikkert til å kjenne sparkene snart, er vanlig at mange som førstegangs ikke kjenner noe før mellom uke 20 -22 har jeg hørt =) lykke til med den lille, håper du klarer å komme deg inn på rett spor. nåe du ser den lille i øynene for første gang kommer du nok sikkert til å kjenne hvor mye du ønsker å bli frisk-for deg selv og det lille vindunderet =) klem fra meg

[Anonym bruker]

Misunner deg virkelig at du klarte å komme inn på rett spor...j prøver alt j kan, lager mat og spiser, men spiser så vidt det er og kaster resten..så d skal se ut som jeg har spist opp alt. Men det er ikke lett nei, det skal være visst. Trener mye også, og trener som jeg gjorde før jeg ble gravid, unntak av like hard løping selvfølgelig, det stopepr seg slev. Men jeg får helt klart ikke i meg det jeg burde etter all treningen. Er så dumt, gå å være livredd for at jeg skader den lille tassen, er jo ikke hans feil at mammaen hans har sånne tanker, stakar. Jeg håper virkelig jeg kjenner noe liv snart, at ikke mitt skrudde hode, ødelegger den gleden jeg har foran meg! Takk for gode ord : ) Klem