8 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Vi er veldig uenige i forhold til om vi skal døpe eller ikke. Jeg er ikke døpt selv, er ikke personlig kristen og føler derfor at det blir helt feil å stå i en kirke og love at jeg skal oppdra i Guds tro etc.. Jeg mener at dette er noe alle skal kunne velge selv, om de vil være medlem av statskirken (eller ha en annen religion/tro), og ikke et valg vi som foreldre skal ta. Faren derimot har alltid villet døpe, og aldri tenkt at det finnes noe annet alternativ. Jeg prøver nå å finne en "gylden middelvei" uten kirken. F.eks. at vi har en navndag med familie og venner, kan godt ha faddere (eller hva vi nå kaller dem, det har jeg selvfølgelig ingenting imot) og kan til og med ha dåpskjolen på (for min del har i grunn ikke dette hvite plagget noe med kirken å gjøre), men jeg har virkelig ikke lyst til å dra i kirken og ha en sermoni der. Det føles så feil, og jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det. Det hjelper selvfølgelig ikke at svigers regner med at vi kommer til å døpe. Noen andre som er/har vært i en lignende situasjon? Jeg kan virkelig trenge noen gode råd for hvordan jeg skal takle dette best mulig. Vil jo selvfølgelig ikke "overkjøre" kjæresten min, jeg godtar selvfølgelig hans mening her, men jeg vil heller ikke gjøre noe som føles galt for min del.

[Anonym bruker]

Hei! Forstår dette som du sier om at du ikke ønsker å stå i kirka og love en kristen oppdragelse til barnet ditt. Men du MÅ jo heller ikke love noe, selv om du er til stede i kirka når barnet ditt blir døpt, kan jo noen andre bære frem barnet. Og da er det de som står rundt som gir løftet. Vanligvis har man jo gudforeldre som bærer barnet, eller kanskje kan far til barnet bære det frem? Synes det er flott at du ikke ønsker å overkjøre kjæresten din, men det kan se ut som at du står i fare for å gjøre nettopp det dersom du nekter han å døpe barnet deres.

[Anonym bruker]

Hei, ja, det er jo nettopp det. Det virker som om det må bli enten eller, og hvis jeg nekter dåp så overkjører jeg ham. Og ja, har jo tenkt på det at det er noen andre som bærer barnet frem og lover å oppdra i kristen tro, men det føles likevel så feil, fordi jeg ikke har lyst til at mine barn skal oppdras i noen som helst tro før de kan ta et valg selv.

[plass'n]

Siden det ikke betyr noe spesielt for deg, men er viktig for kjæresten din, syns jeg det beste ville være om du lot ham bære barnet til dåp sammen med noen faddere, du kan jo velge selv om du vil stå ved siden av ham eller sitte i benken, (eller være hjemme og stelle i stand til selskap hvis du heller vil det). dere behøver jo heller ikke ha noe svært selskap, lit bevertning etterpå er vel ok. Men jeg tror nok barnefaren ville syns det var fint om du ble med ham i kirken iallfall. Når det gjelder å bli oppdratt i kristen tro eller 'selv' velge når en blir større, så gjør det vel liten forskjell for barn som vokswer opp idag, de får sin undervisning på skolen om kristendom og andre ting samme hva slags bakgrunn de har - og må velge selv når de blir større uansett..

[Litenprinsimagen*har født*]

Jeg er også enig.. en velger ikke så mye uansett, det eneste du velger er jo at pappaen skal få lov til å overføre det han tenker og mener, mens du får lov til å overføre det du vil. Det blir jo en felles oppdragelse uansett:) de kan selv velge å melde seg ut når de er så store at de vet hva det går ut på og kan ta ett bevisst valg. Det er jo ikke farlig å være medlem i statskirken akkurat:)

[Miss Snow]

Vi har litt samme situasjon. Jeg er ikke døpt, konfirmert borgerlig og har et nullforhold til kirken (jeg har studert relgion, så jeg er ikke antikrist, men jeg har ingen tro). Jeg vil absolutt ikke døpe, det er fullstendig uaktuelt å stå i ei kirke og love noe på vegne av en Gud man ikke tror på. Hadde samboeren min vært kristen hadde det kanskje vært en større diskusjon rundt det, men han er bare "vant til at man døper" og har ikke andre tanker rundt dåp enn at det er vanlig i hans familie. Det ser ut som det blir navnefest i regi av Humanetisk Forbund på oss, men for min del er det igrunn ikke så viktig det heller. Men da får familie langt unna en anledning til å komme på besøk om ikke annet. Selve navnefesten ser jeg på som et tjas og et mas. Det kommer noen stikkere fra den eldre garde (oldeforeldrene) i samboeren min sin familie, men det gir jeg igrunn blanke i. Om de har noe i mot at vi gjør det på den måten får de la være å komme. Kommentarer som "huff, nei. Man må jo døpe" kommer de til å få beskjed om å putte en viss plass. Jeg mener bestemt at det er tullete å døpe når man ikke har en kristen tro og ikke vil oppdra barnet i en kristen oppdragelse. Det undergraver hele dåpshandlingen for de som faktisk mener noe med det, og ikke bare gjør det fordi det er tradisjon. Om man banner på kirketrappa på tur inn til dåpen er det ganske åpenlyst at det kristelige budskapet betyr null og niks for en liksom, satt på spissen.

[malin85]

Vi hadde også samme problem. Jeg vil ikke døpe, han vil døpe. Men jeg kunne tenke meg en navnfest bare for og markere lillegutt, men samboer var veldig på att enten dåp el ingen ting. Så trodde det ikke kom til og bli noe her, men samboer ombestemte seg og fant ut att vi kunne ha navnfest med familie og noen venner. Så vi skal ha det nå i august. Bare nærmeste familie og ett par vennepar. Samboeren min ville døpe på grunn av tradisjon og ikke pga att han er kristen så da synes jeg det blir så veldig feil og døpe og ga meg ikke på att jeg ikke ville døpe gutten vår. Hadde han vært kristen så hadde det vært anderledes.

[EvenBrighter]

Har litt samme problemet. Hverken jeg eller faren vil døpe, men ha navnefest. Dette fordi vi ikke kommer til å oppdra datteren vår i kristen tro og jeg ser ikke poenget med å ha det i kirken. Det ble ikke tatt godt i mot av mine foreldre og motargumentene jeg ble møtt med var at vi var egoistiske og tok fra dattera vår muligheten til å bli konfirmert og gift som hvit brud opp kirkegulvet og at vi ikke brydde oss om tradisjoner. Jeg mener at hvis hun vil gjøre det på kirkelig vis, så kan hun døpe seg på et senere tidspunkt, men svaret jeg fikk til det var at ingen ungdom vil døpe seg i tenårene for at det er flaut og svært få voksne døper seg for å kunne ha kirkelig bryllup. Hvis vi bestemte oss for å ha navnefest så kunne vi glemme at foreldrene mine kom eller hjalp til.
Jeg mener vi skal stå på vårt og ikke døpe henne i kirken framfor å gjøre det for "fredens" skyld, men jeg ønsker noen andres mening om det virkelig er egoistisk å la vær, eller om det ikke er noen stor sak å døpe seg på et senere tidspunkt??  Får helt ondt i magen når det skal bli spetakkel for en slik sak.

[Villmie]

EvenBrighter skrev 15 april 2013 - 19:24:

Har litt samme problemet. Hverken jeg eller faren vil døpe, men ha navnefest. Dette fordi vi ikke kommer til å oppdra datteren vår i kristen tro og jeg ser ikke poenget med å ha det i kirken. Det ble ikke tatt godt i mot av mine foreldre og motargumentene jeg ble møtt med var at vi var egoistiske og tok fra dattera vår muligheten til å bli konfirmert og gift som hvit brud opp kirkegulvet og at vi ikke brydde oss om tradisjoner. Jeg mener at hvis hun vil gjøre det på kirkelig vis, så kan hun døpe seg på et senere tidspunkt, men svaret jeg fikk til det var at ingen ungdom vil døpe seg i tenårene for at det er flaut og svært få voksne døper seg for å kunne ha kirkelig bryllup. Hvis vi bestemte oss for å ha navnefest så kunne vi glemme at foreldrene mine kom eller hjalp til.
Jeg mener vi skal stå på vårt og ikke døpe henne i kirken framfor å gjøre det for "fredens" skyld, men jeg ønsker noen andres mening om det virkelig er egoistisk å la vær, eller om det ikke er noen stor sak å døpe seg på et senere tidspunkt??  Får helt ondt i magen når det skal bli spetakkel for en slik sak.

Det er overhodet ikke egoistisk, men ganske tøft gjort å la vær når dere møter slikt press. Jeg tenker som så at hvis mitt barn ønsker å konfirmert seg i kirken så får han stå for det og bli døpt som ungdom. Tør han ikke så er han ikke klar for å ta et slikt valg.

For meg handler det også om respekt for kirken og kristendommen. Jeg kommer ikke til å stå og lyge i kirken. Tradisjonen i mine øyne er å feire et nytt familiemedlem( noe alle kulturer gjør), ikke hvordan det gjøres:) Lykke til!