17 svar til dette emnet

[Anonym bruker]

Syns det er så vanskelig. Han ser ikke alvoret i dette i det hele tatt, for som han sier: "Jeg blir jo ikke slem når jeg er rusa." Nei, men han blir lat, tiltaksløs, trøtt og slapp. Og han gidder ikke være med på noen ting lenger. Og jeg orker ikke dette livet lenger. Det er ikke noe hyggelig, men han forstår ikke dette. Virker som han blir sur når jeg tar det opp. Har sagt til han før at jeg ikke liker all røykinga hans, men da svarer han bare at han ikke skjønner hva problemet er, nettopp fordi han ikke forandrer personlighet eller blir slem. Men han forandrer seg jo på en måte, han blir jo bare lat og trøtt. Problemet er at han er det HELE tiden, fordi han røyker HELE tiden (når han er hjemme). Jeg har turt å la han være alene med barna fram til nå, men jeg syns det har sklidd helt ut, og jeg bekymrer meg for alt mulig som kan skje. Så jeg har bestemt meg for å gi han et ultimatum. Enten slutter/trapper han ned (MYE), eller så flytter jeg. For dette livet gidder jeg ikke! Men hvordan skal jeg gå fram? Han blir som regel bare sur når jeg tar det opp. Tar meg ikke seriøst i det hele tatt, og eier ingen respekt for mine meninger rundt dette.

[Anonym bruker]

Synes at overskriften din her hadde funket bra, jeg! Enten så slutter han eller så tar du barnet og flytter. Det er bare tull at han ikke blir påvirket av det. Det passer svært dårlig med hasj og småbarn, dessuten er det ulovlig.

[Anonym bruker]

Hei, jeg har vært/er i akkurat samme situasjon som deg, vil GJERNE snakke med deg, men fint om vi kan gjøre det litt mere privat. Hvis du vil kan vi kanskje maile, så kan du få mailadressen min? Jeg og sambo har akkurat vært gjennom en skikkelig ille periode pga av akkurat hasj, han sier akkurat det samme som din sambo. Håper å høre fra deg!

[Anonym bruker]

Jeg er også i samme situasjon som dere på en måte,her så prøver han å slutte nå men det fungerer ikke i det hele tatt.Når han ikke får "røyken"sin så blir han fort sinna og slenger mye dritt.Vil gjerne snakke med noen.

[lavendelblomst]

Jeg har vært i samme situasjon, men klarte å få han til forstå. Da var det allerede for sent for min del. Send pm, hvis du vil.

[MorHeSa_2]

Hadde dette vært samboeren min, hadde jeg gitt han beskjed om å slutte. Tar han ikke hintet, ville jeg anmeldt han neste gang han hadde noe i hus. End of story. Sånt fjortisopplegg burde man ha kommet seg over når man har fått barn. Skjønner han ikke dette, syns jeg det er helt rett av deg og ta unge og dra. Dette er sikkert vanskelig for deg, men ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Til anonym 18:59. Hvordan kan jeg komme i kontakt med deg? Har ikke så lyst til å signere med nick. Hilsen HI

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er og har vært i samme situasjonen som alle dere her. Jeg ser det er kjempelenge siden innleggene var skrevet, men lurer på hvordan det går med dere og hadde vært kjempefint med en oppdatering.

[nattkatta]

Hei dere over, både anonyme og m nick. Jeg er i samme situasjon nå og venter barn nummer to. Skulle gjerne hørt litt hvordan det har gått med dere som har stått her jeg er nå. Jeg tenker også endel på at om jeg velger å gå fra han så har jeg ingen kontroll når han skal være sammen med barna alene... Den tanken er nesten nok til å stå dette ut til de er blitt så store at de kan passe på seg selv og forstå endel ting... Uff, så trist det er at mange opplever dette! Jeg føler nok at vårt forhold ikke kan reddes lengre, men skulle ønske... Håper på svar, jeg har gått så mange runder med meg selv nå! mvh

[Anonym bruker]

heisann :) Jeg har vært i samme situasjon i mange år, men til slutt fikk jeg nok. Eldstemann begynte å bli stor, og jeg syntes at det var helt forferdelig om han skulel finne ut på hva faren dreiv med. Det har alltid vært hasjen først, og så meg og barna. Slik skal det bare ikke være! Jeg samla mot og kasta ham ut til slutt. og da mener jeg ikke bare å kaste han ut som i "flytt til mora di i noen dager", men for godt. Bestilte time til mekling osv. Han levde livet i noen uker, før an innså hva han hadde gjort. hva han hadde kasta vekk bare pga litt hasj. Når det er snakk om rusavhenginge så MÅ man slå hardt mot hardt, det er det eneste som virker!  spør en med rusproblemer som har kommet utav det om hva som hjelper, og jeg kan garantere at han/hun sier at det ikke nytter med noe litt hasj, men det må kuttes helt ut. og du må være bestemt. Hvis det er meningen at dere skal være sammen, så kutter han ut og innser at det er HAN som er problemet, hvis ikke, ja da får han bare leve det fantastiske livet sitt, men han kan fader ikke regne med å få ha barna. Så du må være veldig klar på at det er HAN som velger dere vekk, og ikke la ham fortelle deg at det er DIN feil, for det er det ikke! ¨ Stå på , du fortjener bedre!   klem

[nattkatta]

TAKK! Tusen takk for svar, det var godt å høre fra noen på den andre siden! Jeg satte egentlig hardt mot hardt bittelille juleaften og han sa at han ville satse på oss. Jeg ble så lettet! Men jeg ble lurt! Han sier så på 4.juledag, når vi har satt oss ned for å snakke om hvordan vi vil jobbe mot en felles fremtid, at han bare sitter og tenker på at han er fanget nå som han skulle vært fri og ute og levd livet... Ja, da er det pån igjen med snørr og tårer, blir jo så sliten av alle disse rundene. Jeg må tenke på det nye barnet og hvordan jeg har det gjennom svangerskapet, så den lille ikke må lide for våre tabber. Som jeg skrev er jeg så redd for at han skal ha mitt første barn og etter hvert dette nye barnet, når han er høy og fjern. Jeg ønsker at våre barn skal ha samvær med sin pappa, men ikke så lenge han velger å røyke hasj hver eneste dag. Hvordan gikk dette for deg anonym 25.des? Sluttet han å røyke for å få være sammen med barna? Kunne du forhindre at han var sammen med de så lenge han røykte hasj? Igjen, tusen takk for svar-jeg vet at jeg må være tøff og ta de vanskelige valgene nå, så slipper barna å oppleve savn og samlivsbrudd når de blir større. De er enda små- en liten og en i magen-og vil nok ikke oppleve dette så veldig dramatisk om noe skjer nå... Synes du har vært tøff og sterk ved å sette ned foten, kan tenke meg det var en stor lettelse og ta styring over livet deres! Ønsker deg og familien det beste!

[Anonym bruker]

jo nnå skal du høre...hehe... det gikk til helvete... Han levde sitt liv, men savna meg og familien go lovde bot og bedring... Vi ble sammen igjen for å prøve. etter noen mnd så fant jeg ut at han dreiv å løy itl meg IGJEN.  Jeg ble så forbanna at jeg skalv!!  han røykte hasj på terrassen mens jeg og lillegutt hadde en kvil. makan til frekkhet!  Jeg ante at han gjorde noe, fikk en ekkel følelse, og jammen meg fikk jeg tatta ham på fersken.  Jeg sa at nå var jo virkelig den ene sjansen han hadde brukt opp. Ringte og bestilte time til mekling og la ALLE korta på bordet.  Hun på meklingen anbefalte meg og ikke la ham ha barna pga rusbruken, og han hadde igrunn ingenting han skulle ha sagt.  Nå hører det med til historien at han brukte sterkere stoffer for 8 år siden... Han havna på kjøret, etter så mange år igjen, og det ble skikkelig ille, Jeg opplevde helvete på jord, møtte veggen, og ble sykemeldt osv osv.  men barna holdt meg oppe, og jeg gjorde alt jeg kunne for at de ikke skulle merke noe til dette, og jeg tror virkelig at jeg klarte det ganske bra. men innvendig var alt kaos, og fortvilelese.  Hadde jeg drevet ham over stupet? Han havnet til slutt på rehab og der fortalte de meg at dette var uungåelig, og det at jeg kastet ham ut gjorde at han fikk nådd bunn, slik at han kunen bli bygd opp igjen.  Han har holdt seg fra hasj i 6 mnd nå, og det er det lengste han har holdt seg på 15 år :) Litt dramatisk dette her altså, sorry for det. Blir vel ikke så dramatisk for dere, men poenget er like fult, at du må gøre virkelighet ut av truslene dine, og hvis han stikker, og forlater deg og barna, så er det HAN som taper på dette. Og det kommer han smertelig til å innse. Er han heldig så innser han det før du har gått videre. Han forlot meg pga dette styret rett etter fødsel og det var kjempetung. Men flytta inn til min familie go fikk støtte og hjelp der. Bruk de rundt deg :)  Familie er gull verdt i sliek situasjoner klem :)

[Anonym bruker]

Hei, det er HI her. Nå er det over ET ÅR siden jeg skrev hovedinnlegget. "Morsomt" å lese både hva jeg selv skrev og hva andre har svart. Hadde nesten glemt hele innlegget. Jeg kan jo fortelle litt om hvordan min situasjon er nå. Egentlig ikke stort forandret - utenom at både politi og barnevernet har kommet inn i bildet. Så som dere skjønner har ting blitt MYE verre før de har blitt bedre. Egentlig vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Har ikke orket å prate stort om dette med noen den siste tiden egentlig, men nå merker jeg at jeg trenger å få skrevet ned litt tanker, og da skriver jeg her. Jeg har det ikke så bra for tiden. Jeg har nå slitt med forholdet til mannen min i to år, omtrent like lenge som vi har hatt vår datter sammen (hun er 22 mnd). Jeg er så sliten, så sliten, og jeg skjønner ikke hvordan jeg orker dette her. Skjønner ikke at jeg gidder. Aner rett og slett ikke hvorfor jeg fortsatt er sammen med han, for jeg merker at følelsene bare blir mer og mer borte. Syns ikke vi er venner engang. Vi bare irriterer hverandre og er sure. Og alt dette går utover barna (vår felles datter og hans sønn). Det som har skjedd var at i høst så ble mannen min tatt for oppbevaring, og satt på glattcelle i et døgn, og i ukene etter var det en god del situasjoner hvor politiet var innblandet, og til slutt rant det bare over for meg. Det begeret mitt må være enormt stort, for jeg skjønner ikke at det ikke har rent over for lenge siden. Men hvertfall - DA satte jeg ned foten slik jeg aldri før har gjort, krevde at han sluttet helt med røykinga, sluttet å vanke med de dårlige vennene sine, at han tok jevnlige urinprøver etc. etc. I tillegg fortalte jeg ALT til mine og hans foreldre. Og da var jo helvete løs. Alle ble jo forferdelig skuffa over han, og på et tidspunkt, så ville ikke mine foreldre ha noe med han å gjøre. De hadde nesten bestemt seg for at jeg skulle skilles fra han. Jeg kunne ikke være i hus med "den mannen", som de kalte han. Nei, det var helt kaos, men heldigvis har det roet seg. Jeg har tatt en prat med mine foreldre, det samme har min mann. De mener det står respekt av det han nå er i ferd med å gjøre - altså gjennomgå en stor livsstilsendring - rett og slett for å få lov til å beholde kone og barn. Så i midten av desember startet vi testinga med urinprøver (det tok tid å gå i gang), men han sprakk allerede etter 10 dager. Nå har han holdt seg i en uke, men fortalte meg i stad at han hadde lyst til å røyke. Ja, jeg skjønner at han har lyst, jeg skjønner bare ikke hvorfor. Hva er det som er så jævla bra med den rusen? Og det skal jo liksom ikke gjøre deg fysisk avhengig. Nei, tilbake til poenget. Han er liksom rusfri nå om dagen, men situasjonen oss i mellom er ikke så veldig mye bedre. Vi krangler ikke så mye som før kanskje, og det er vel kanskje fordi kranglinga stort sett har handlet om hans røyking. Og når han ikke røyker, så har vi ikke så mye å krangle om..... Jeg vet ikke jeg. Det positive er at jeg den siste tiden har sett små glimt av den mannen jeg gifta meg med. Han er litt mer den skøyeraktige, tøysete mannen som flyr rundt og danser teite danser og synger teite sanger. Og det er noe jeg ikke har sett på lenge. Men så kan det snu totalt om, og han blir sur som bare pokker - for ingenting. Så det er VELDIG opp og ned om dagen. Heldigvis er sønnen hans hos moren sin i jula, så den kranglinga og kjeftinga det har vært dem i mellom slipper vi hvertfall. Men det er likevel ikke sånn kjempe-happy stemning her. Og når vi faktisk sitter og spiser mat sammen og skal kose oss, så er det akkurat som vi ikke har noe å prate om. Så jeg tror vårt forhold egentlig er i ferd med å dø ut uansett. Det virker som vi MÅ HA intriger og drama for å ha noe å snakke om, og da er det jo ikke noe bra. Vi må jo kunne ha andre ting å prate om. Nei, jeg går rundt med en følelse av at det egentlig er for sent for min del å fikse dette her. Jeg har gått så mange runder med meg selv nå, og jeg tror at jeg innerst inne skulle ønske at vi bare ble enige om at dette her funker ikke lenger. Men jeg tror ikke han tenker helt sånn. Jeg tror han tenker at når han har gifta seg, så skal vi være sammen resten av livet uansett. Altså - en ting er jo hvis jeg går fra han fordi han fortsetter å røyke og holde på, at jeg ikke orker dette livet lenger, men når det nå viser seg at han kanskje klarer å holde seg rusfri og vi likevel ikke har det noe bra sammen, så ser jeg ikke noe fremtid. Vi går til familievernkontoret også da. Det gjorde vi for et år siden også, men tok pause i sommer. Begynte igjen nå i desember, og jeg merker at jeg venter med å ta opp ting med han til disse timene, nettopp for å unngå en krangel. For det er ofte at et bittelite spørsmål fra meg blir til en helvetes stor krangel. Han kan klare å krangle med seg selv for tida. Som en av dere andre skrev over her, så er jeg også redd for hvordan det evt. blir hvis vi går fra hverandre. Jeg tør ikke la han være alene med min datter. Jeg tror ikke han ruser seg når han er alene med henne en dag, men hvis det etterhvert skulle bli annenhver helg etc, så tør jeg ikke det, for da stoler jeg ikke på at han klarer å holde seg unna. Så da er jeg jo bare nødt til å fortsette å teste han. Da vil jeg forresten tro at barnevernet pålegger han å teste også, dersom han skal ha barna alene. Pr i dag så har de ikke pålagt han det, nettopp fordi han ønsket å gjøre det frivillig. En annen ting som holder meg igjen er at jeg blir så trist inni meg når jeg tenker på at jeg skal ta fra min datter faren sin - og omvendt. Jeg ser hvor stor glede hun har av han når de først er sammen, og det gjør så vondt å tenke på at de ikke skal få se hverandre hver dag. Men så tenker jeg også: Skal jeg gå og være ulykkelig resten av livet bare fordi min datter skal få se pappan sin hver dag? Er det verdt det? Hvis ikke jeg har det bra, så har ikke hun det noe bra heller. Hun har allerede opplevd og hørt altfor mange krangler og diskusjoner oss i mellom. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå det, men noen ganger er det umulig. Uff, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre egentlig. Vi skal på skiweekend alene bare vi to neste helg, og da får vi jo se hvordan det blir da. Jeg føler veldig ofte at når vi skal kose oss og ha det hyggelig, så blir det bare påtrengt og teit. Sånt skal jo komme naturlig hvis vi har det bra sammen. Så vi får bare se hvordan den helgen går....... Håper å høre fra flere av dere igjen...... Hilsen HI

[nattkatta]

Hei igjen anonym 29.12 : ) Tusen takk for svar! Wow for en runde du har gått gjennom. Det høres ut som en tøff tid for deg og barna.Så flink du har vært og så bra at du har fått støtte fra familien. Det var ikke dine handlinger som førte han ut i rus,som du sikkert vet. Fy så vondt for dere at det måtte gå til bunns for å komme til en lysning. Jeg forstår nok at det blir værre før det muligens blir bedre, jeg er bare så bekymret for hvordan dette skal bli for våre barn. Vårt eldste er litt over 2 år og jeg håper på en måte at bruddet ikke skal være så dramatisk for barnet. Jeg forstår at det blir vondt, men vi er eninge om å beskytte barnet så mye som mulig, akkurat nå. Det er vel mer det at jeg aner at det ikke blir så lett når han forstår alvoret i situasjonen. Jeg engster meg også for hvordan det blir når neste mann kommer til verden. De to barna skal dele på min oppmerksomhet og faren deres kan være helt ute og i tillegg forbanna på meg... Jeg vet at du tok det riktige valget og at jeg skal følge ditt eksempel, selvom det er en tung vei foran meg. Det er akkurat som du skriver, om han nå forsvinner ut av våre liv så er det hans tap. Det er hyggelig å lese at han har klart å snu rundt på livet sitt. Selvom det ikke blir dere og barna så er det sikkert en enorm lettelse for deg at han er rusfri og satser på et liv og en fremtid. Jeg håper du har fått krefter og overskudd til å glede deg over dine sterke avgjørelser som alenemor. Så tøff som du har vært er det mange som bare drømmer om! Tusen takk for at du tok deg tid til å svare og masse lykke til med livet og energien rettet mot deg selv og barna. Jeg skal ta kontakt med familievernkontoret i morgen, vet ikke om det er den typen mekling du brukte. Håper det kan være starten på forandringen i vårt liv. Man må ta noen harde skritt og få kontroll over liv og skjebne! Lykke til min ukjente inspirator : ) Klem

[nattkatta]

Hei HI! Ja, jeg kan tenke meg det er litt rart å se hvor mange som egentlig er i samme situasjon som du var/er. Jeg synes det er så trist og tenker mye på hvordan det har seg at så mange menn/gutter bare lar familie og kjærlighet skure for noe så lite fantastisk som litt rus. Takk for starten på alle disse innlegg og tanker og også for at du deler den nye hverdagen din her. Det helt sikkert sånn at du vet hva du trenger å gjøre, at du vet hva dine behov er. Jeg er helt enig med deg i at du ikke skal gå å opprettholde denne virkeligheten når du ikke kan være lykkelig i den. Det gikk sikkert alt for langt for din del. Det er ikke alt som kan snakkes ut om og tilgis. Det er noen ting som bare må være tilstede hos deg, en gnist eller lyst eller hva du vil kalle det. Du bør tenke på deg selv og barnet/barna. Du fortjener å være lykkelig og tilstede med dine barn. Det er ikke du som har valgt bort å være ekte og klar sammen med familien, det er han. Det er jo også forjævlig at han har påført dere så mye uro og smerte i form av dette med oppbevaring og lignende. Masse uro i deres liv på grunn av dårlige valg han tar. Det er utilgivelig! Ditt ansvar er vel å passe på ditt barn. Du kan ikke velge hvordan han skal være, men om han har stor humørsvingninger er vel ikke dette noe et barn trenger så mye av i livet sitt. Kanskje er det bedre at han fortsetter å teste seg og sprekker. Så kan han ikke ha henne mer enn en dag/noen timer til han tar seg sammen. Jeg ser at det virker litt krasst, men det var vel der alt dette startet. I forhold til at man har et annet ansvar når man har bragt et barn inn i denne verden. Hadde det bare vært dere to kunne du jo bare kommet og gått som du selv ville. Ikke tenkt så mye på kvaliteten av forholdet og kanskje fått bekreftelse og kjærlighet gjennom jobb og vennskap. Nå som dere har et barn er det ikke lenger mulig å bare se bort.Hun skla jo også lære hva som er et godt forhold og hva som er akseptabelt og ikke. Jeg tror du har behov for å bli tatt på alvor og kjenne at han har stor respekt for deg. Det vet du jo på en måte at han ikke har, siden han lar sine humørsvingninger og rusbehov gå utover dere hjemme. Det er vel egentlig ikke ditt problem at han kjenner suget etter å røyke. Du forteller vel ikke han hver gang du kjenner suget etter å bli sett og elsket? Ja, det ble vel krasst igjen, men det er jo ikke rettferdig av han å pålegge deg alle problemene! Går han i noen form for egenterapi i tillegg til familierådgivningen? Grunnen til at jeg hisser meg opp er vel helt sikkert fordi jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg føler med deg! Det veksler hele tiden mellom et ørlite håp om en felles og bedre fremtid og tilbake til at han er en super egoist som bare ser sine egne behov og ikke egentlig er i standt til å ta seg sammen og prioritere noe/noen annet enn seg. Ikke vær redd for at du skal ta fra dattern din sin far, han har jo valgt bort henne for lenge siden. Selvom han elsker henne klarer han jo bare delvis å være tilstede med henne nå også. Enda dere har vært igjennom det helvete det siste året. Hans prestasjoner er ikke bra nok for noen av dere. Både hun og du og han fortjener bedre. Han vil alltid være faren hennes og kanskje kan de bygge et godt forhold etter hvert. Du må tenke på hva hun skal lære og at hun skal kunne stole på i allefall en av foreldrene sine. Du må ta valgene som er vanskelige for deg og henne sånn at hun vet at hun kan stole på deg, at du velger henne og deg og det som er ekte. Kanskje han kan finne tilbake til deg, kanskje ikke. Kanskje blir noe bedre på skiweekende, kanskje ikke. Du har jo vært gjennom tøffe tider allerede og vet at du kan stå i det som måtte komme. Det virker jo som du er ferdig med han, følelsesmessig. Han kan ikke fortsette å tenke at ekteskap varer livet ut, når han har brutt så mange av ekteskapets løfter allerede nå. Stå på og bruk familierådgivningen til å finne en form for rammer for den fremtiden du velger. Stå på og skriv mer om du vil, jeg er på samme vei og ser med lettelse mot fremtiden! Alt det beste for deg og tulla di! KLem

[Anonym bruker]

Heisann :) Vil bare si at du selv er tøff som prøver! Beintøff er du :) Det er ikke lett, og jeg vingla fram og tilbake i to år før jeg klarte å sette foten ned. Ingen andre enn meg kjenner hans "mørke" sider, så jeg har også måtte tåle en del pes fra omverdenen om hvordan JEG behandlet han. Han er veldig snill, har dådyrøyne og sier veldig lite, og iallefall ikke ett vondt ord sånn at andre hører det. Jeg deriomt er en jente med sterke meninger, og så lenge jeg vet at jeg har rett og står for det jeg mener så sier jeg det. Blir av og til ikke så godt mottat hos andre. Men til slutt når de andre så hvor store problemer han hadde, så forstod de.  Bare du vet hvordan han egentlig er. Det er utrolig trist dette her.  Har nettopp hatt en ny runde nå i jula. Skulle være sammen for barnas skyld, men han valgte heller å drikke. Jeg gråt inni meg på nyttårsaften da han svikta oss, men føler meg sterk som en okse nå!  Spiller kald og likegyldig mot ham, og gjett om han fikk seg en wakup-call da.  Han skal slutte med ditt og slutte med datt, han valgte feil blablabla.  "ja så fint for deg da da, håper du klarer det..., for du skal gjøre det helt på egenhånd" sa jeg.  Joda..d visste han...  ;) Jeg har medlt meg litt ut i hans problemer, og er SÅ glad for at jeg ikke bor sammen med han! Livet mitt er travelt, veeeldig travelt, alene med to barn og skole, men det er virkelig helt vidunderlig herlig å leve! :) Du kommer nok til å få det ganske travelt du også hvis du blir alene med to så små. Men en ting som du skal være sjeleglad for er at barna er så små!  Barn husker ikke så mye fra før de er 3 år, så der er du ganske safe på at bruddet ikke vil bli merka stort av barnet :) En ting som overrasket meg mest med å bli alene var min egen styrke. Jeg har alltid fått kommentarer på at jeg er en god mamma, men nå er jeg enda bedre. Jeg ser det selv. Jeg engasjerer meg i barna, for det er meg og dem. Jeg er der for dem hele tiden, og går ikke lenger rundt i mitt eget hus og irriterer meg over den late slaksen som bare ligger der og drar seg og ikke gjør noenting. Jeg vet hva jeg har å forholde meg til, og jeg gjør det. Ingen problem!  Og den sinnsyke følelsen av å mestre sitt eget liv UTEN andre, den er skikkelig bra :)  Kan ikke kjøpes for penger. Håper du finner ut av ting og tang, og at mannen din også tar seg i sammen.  Han trenger å lære å stå på egne ben alene, for å kunne bli en bra mann sammen med deg. Jeg lever fortsatt i håpet om at det skal bli oss en dag, for jeg elsker ham. Men vet nå at det bli rmeg og ungene i noen år, og hvis han snur helt og forandrer seg over laaaang tid, ja så er jeg kanskje der til slutt. Men kanskje ikke? hvem vet?  :) Lykke til kjære deg :) Stor klem fra meg

[nattkatta]

Hallo igjen kjære anonyme inspirator : ) Tusen takk igjen for svar og støtte! Jeg har avtalt tid på familievernkontoret nå og er veldig spent på utviklingen fremover. Jeg lurer veldig på hvordan han kommer til å være på møte med terapauten. Det er akkurat som hos dere. Bare jeg som har sett den mørke siden, bortsett fra vennene han ikke introduserer familien for da. Han har liksom to sider og alle synes han er så hyggelig og snill. Jeg må jo legge alle kort på bordet for at det skal være noen vits i å gå i terapi så jeg lurer på om han kommer til å bli rasende av at terapauten får vite om rusmisbruket. Kjente at det var en alvorlig ting å gjøre da jeg ringte i dag. Ble egentlig litt overveldet av hvor langt dette faktisk har gått. Det var bra, for da ble jeg liksom på nytt oppmerksom på hvor viktig det er å ta noen skritt nå. Så trist at han ikke klarte å holde seg over jula for deg og barna. Det blir nok noen skuffelser til på den veien. Jeg gruer meg for akkurat det der. Å måtte gjøre avtaler med han og se barna glede seg til noe med pappan sin. Også klarer han ikke å gjennomføre! Jeg tenker du fikk nye krefter der ja, sterk som en okse! Bra! Det er virkelig der jeg håper å ende. Hvor energien og fokuset går til de som er viktige og fortjener oppmerksomheten din. Så godt for dere at overskuddet gir glede og mer styrke! Jeg forstår at livet er hektisk og synes det er vilt at du har to små alene og klarer å gå på skole i tillegg. Stå på! Den jobben du gjør nå vil jo være fantastisk for din og ungenes fremtid. Jeg lar meg virkelig inspirere og ser at det finnes et stort håp i det fjerne! Nå skal jeg samle noen punkter til møte med terapauten. Jeg har ikke store forventninger til hans innsats, men har tenkt å få noe ut av dette selv, i det minste. Jeg er så glad over å ha kommet over denne diskusjonen og de sterke jentene som har skrevet her. Det har vært en enorm hjelp for meg og ikke være så helt alene om dette. Tusen takk igjen! All lykke til fremover i livet. Tenk å ha en mor som deg, en som velger livet og barna foran alt. Så stolt du skal være og hvor stolte de vil bli når de ser hele bildet om mange, mange år. Stå på og nyt reisen din! Varme klemmer

[Anonym bruker]

Tusen takk til dere som delte dette! Jeg står i samme situasjon, og føler meg vanvittig alene, vanvittig dum, patetisk, selvutslettende, ubeskrivelig sliten og på bunn. Dette hjalp meg til å finne sikkerheten i meg selv til at det er rett å gå, ta min fantastisk nydelige 2-åring med meg, og slutte å være mor for en 36-år gammel mann som tror han er 17.

Jævla hasjrøykende drittunger det er det de er!