Gå til innhold

Barn og sorg......


tvkrus

Anbefalte innlegg

Ungene mistet sin Oldefar i april.

Og minste jenta har begynt å få perioder hvor hu er tydlig lei seg det kan være i alle settinger ,men nekter å si hva som er i veien.

Men i kveld ga jeg meg ikke før jeg fikk hu til å si hva det var. Hu sa hu savna oldefar.

 

Prøvde å snake med hu om han å forklare hu at hu bare hu skal komme til oss når hu er lei seg.

 

Men jeg føler jeg kan for lite til å hjelpe hu. Hvordan skal jeg gå fram og hva jeg skal si og ikke si.

 

Vi fortalte dem hva som skjedde da han lå på skyehuset og da han døde og de var med alle i begravelsen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ikkje heilt det samma men sønnen min er ein som tenker over masse rart. I helga så klara han ikkje å sova fordi han ikkje ville at eg skulle bli begravd, tidligare så ville ikkje han bli begravd når han var død osv.

 

Uansett kva eg sa så skulle han vita kva som skjedde når me døde, om me levde etter det osv.

 

Me grov i tunet i fjor og har ikkje gjort noko med skråningen enda så den er bare jord. Der har det klart å frå seg ein orange valmue heilt ut av det blå. Så den hadde mine besteforeldre satt der for å sei at dei såg oss, sa eg. Og da var plutselig alt heilt greit!! Han kom dagen etter og sa at dei som hadde satt den blomsten der hadde sett at han og søstra hadde hatt overnattings besøk av søskenbarnet sitt!! Ja ja self hadde dei sett det!

 

Det funka veldig fint her. Men samtidig så er det ikkje slik sorg og savn det er snakk om. Men det kan hende at det hjelper om du seier at oldefar ser ho og passar på ho osv. Står ikkje alder her, gutten min er 5år...... det viktigaste meiner eg er at dei blir hørt og får snakke om det og forståelse. Ikkje noko svar om at nå må detta snart gå over osv.

 

Prøv Teline......ho har jo mista mannen sin og ungane måtte takle det.....kanskje nokon gode råd??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammelt er barnet?

 

Barn under fem år har ingen forståelse av at døden er noe permanent. At de da er borte for alltid vil da være utenfor deres fatteevne. For dem er døden reversibel. I dne alderen er barn også veldig konkrete, derfor kan det være lurt å unngå abstrakte forklaringer og omforklaringer (euforismer) Slik som å si at oldefar sover etc. Barn er vare på dette med atskillelser, noe som forsterkes gjennom bruk av euforismer.

 

Jeg har stor tro på å være ærlig og direkte og ikke bruke begreper som himmel (med mindre det er noe dere selv tror). Forklar på en barnlig måte at det er greit å være lei seg, det er noe rart som har skjedd som de kanskje aldri har opplevd før. Fortell også at det er greit å snakke om slike ting når man føler seg trist og lei seg og at dette ofte er godt. Tegn tegninger hvor barnet forklarer hva det føler, evt. en tegning til oldefar. Vi gjorde dette da mitt barn mistet sin bestemor. Tegnet masse tegninger som vi hang opp i en snor. Barn undrer og barn forstår. Fint at du tar tak i det og vil gjøre noe med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

takk for svar

 

Hu er 6 og halvt år

 

Han døde rett får påske og hu hadde hatt om hvorfor en feirer påske på skolen å lurte på hvem dag han vile stå opp igjen.

tror hu forsto det at han ikke vile gjøre det da til slutt.

 

Vi har vært ærlige hele tiden. og vi har kaniner. Og Birger den første hennes døde var hu med på å begrave den.

 

Har prøvd å få hu til å tegne med hu nekter.

Hu er en type som ikke vil vise at hu er lei seg til andre lingner litt på meg der.......

 

Jeg komme lissom ikke til på en måtte

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med tippen ang tegninger. La barnet tegne. Ta med tegninger på graven. La henne plukke blomster som dere kan pynte med på kirkegården.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eldste mi er 5,5 år nå og jeg mista mamma da hun var tre år. Vi har snakket myyyye og jeg har svart på alt hun har lurt på. Hun var også med på hele prosesses fra syk til død og begravet. Inkl båreandakt med open kiste på sykehuset.

Hun skjønner nok mer enn jeg har trodd.

Fortsatt tenker hun på at hun er borte og kan si ar hun savnet henne.

 

Egentlig tror jeg hun innerst inne er mest opptatt av at jeg har mistet mammaen sin - det er nok det som skremmer henner - at jeg kan dø.

 

Rådet mitt er vel bare å snakke om ting. Døden er helt naturlig. Kall en spade for en spade og ikke pakk det inn i bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vi har hatt mye død det siste året. Hun eldste som er 6 år nå, tar sin oldefar tyngst. Gikk uventet bort, selv om hans alder tilsa at han hadde levd lenge. Det kom såpass fort at vi andre ikke fikk summet oss før det var over og det tror jeg hun merket. Da hennes oldemor døde like etter, var ting helt greit. Hun hadde vi alle ventet på lenge skule forsvinne henn. Ungene så hennes forandring til å være en aktiv gammel dame til å bli en forsvirret, redd gammel dame.

 

Her i huset så blir de som dør til stjerner, som titter ned på oss. Det var det 6åringen som selv fant ut for noen år siden, da vi hadde en høst med endel dødsfall, selv om det var for det meste dyr så var det sårt og hun tok det veldig inn på seg. Hun fant trøst og tro i at de ble til stjerner som titter ned på oss.

 

Når det er stjerneklart ute, kan man finne oss sittende ute med teppe over oss og titte på stjernene. Det er vår kosestund, og der hun prater om alt hun tenker på. Hun vil helst ikke prate så mye om hva hun tenker på, og hun er en veldig grublete lita jente. Er hun lei seg vil hun ligge i senga alene og gråte, vil ikke si det til noen og vil ikke at noen skal nerme seg henne.

 

Det med stjernene har 4åtingen også slått seg til ro med. Hun er ute og vinker natta til puser og oldeforeldre til tider. Og er hun lei seg om kvelden trekkes gardinene for og hun ligger og titter opp på stjernene. For da kan pus se ned på henne og passe på henne, mener hun. Det finner hun ro og trøs i.

Dette er ikke noe jeg har prakket på de, men de funnet ut og mener selv. Jeg tror ikke på himmelen, men alle dører er åpne for hva som skjer etter døden. Selv har jeg alltid trodd og ment at man are dør, råtner og blir til næring for neste genrasjoner noe alle andre har ment har vært en grusom tanke. Det må være noe, men for meg var det så enkelt. For mine barn er det stjernene som er svaret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gode forslag her. Det dummeste en person kan si til et barn om døden er vel f.eks "..nå sover bestemor." . Mange barn tørr ikke legge seg og sånt når de har fått høre det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, døden er aldri enkel, uansett hvor gammel man er...

 

Jeg mistet farfar da jeg var 6, han var gammel og senil og jeg husker ham i dag bare som en merkelig - men morsom - mann som var syk og måtte bo på sykehus (sykehjem, dog, men som seksåring var alle "hus med syke folk" sykehus). Jeg og mamma hadde lest "Brødrene Løvehjerte" rett før han døde, og når jeg fikk se ham i kista husker jeg at jeg sa til mamma at jeg forstod at det bare var skallet som var der. For meg var ikke den døde personen i kista farfar lenger, det var bare et tomt skall - for jeg hadde jo skjønt det med at farfar skulle videre til et bedre sted :) (hvor var jeg ikke sikker på i grunn, men det virket bare logisk at han ikke var i "skallet" sitt lenger). Men jeg husker med gru at jeg en dag kom inn på soverommet til mamma og pappa- og fant pappa gråtende i senga. Jeg spurte jo om hvorfor, og jeg husker det var fryktelig vondt når jeg innså at farfar var pappaen hans og at han hadde mistet pappaen sin.

 

Jeg er også stor fan av å kalle en spade for en spade og la henne oppleve og gjennomgå sorgen ved å vite at oldefar er borte, men samtidig kanskje forklare at oldefar har det godt nå- han har ikke vondt mer. For i og med at hun var med på sykehuset og kjenner til alt det der, har hun nok også fått med seg at han var mye syk og hadde vondt på slutten? Besøk grava, la henne hjelpe til å pynte og plukke blomster - kanskje plante noe fint der? Hva med å gi henne i "oppgave" å fortelle lillebror om oldefar, siden han ikke rakk å bli så godt kjent med ham, da får hun kanskje litt fokus bort fra det triste og vonde med at han ikke er der, og litt over på gode minner? (og ikke minst- det er kanskje lettere å snakke med en lillebror som ikke forstår så mye av det enn å forsøke å forklare til en voksen?).

 

Jeg synes forresten det er veldig mye klokt i det ei lita jente på 8-9 sa til meg da en klassekamerat av meg døde i kreft som nittenåring; "han er ikke borte vet du, for han lever inne i hjertet ditt". Det trenger ikke være verre enn det heller...

 

Uansett så er vel det viktigste at hun føler at noen ser sorgen hennes og tar henne seriøst, og at hun vet at hvis hun VIL snakke om det så er det noen der som hører etter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...