Han vil ikke ha barn med meg

[Anonym bruker]

Har vært sammen med min samboer i 2 år. I begynnelsen snakket vi masse om at vi ville ha et barn sammen, selv om begge har fra før, og det var ikke bare løse tanker.

Nå har han derimot skiftet synspunkt. Han blir stille og rar hver gang jeg tar det opp (med et par mnds mellomrom), og sier hver gang "ikke akkurat nå, men du skal ikke se bort ifra at det kan skje en gang".

Jeg flyttet langt og tok med mine barn for å kunne bo sammen med han. Jeg bor nå på stedet han er oppvokst, med eksen hans i nærheten, hennes familie og hans familie. Han har et nært samarbeid med eksen, og deltar på masse med sine barn. Han er dypt engasjert i dem - noe som er bra. Men jeg sitter her og følermeg både litt som en outsider, pluss at eg føler meg rett og slett litt snytt.

Jeg trodde vi begge var enige om et felles barn, men det kan nå virke som noe han har sagt i forelskelsens rus. I tillegg er det problematikken med at jeg føler alt foregår rundt hans barn og hans eks. Etter å ha grublet og vært misfornøyd en tid, har det nå gått så langt at jeg vurderer å bryte og flytte tilbake til der jeg bodde før - og der mine barns far bor.

Overreagerer jeg? Er jeg bare sutrete som ikke får det som jeg vil, eller er følelsene mine på noen måte forståelige?

[Anonym bruker]

Reagerer du sånn, også vil du ha barn med han??

Ser du selv hvor urimelig det høres ut?

 

Et nytt barn kan ikke redde følelser mellom foreldrene som aldri har vært der.

[Anonym bruker]

Jeg har jo følelser for han, det er ikke der problemet ligger.

I min verden går det an å gå fra en man har følelser for, fordi det ikke gjør deg godt å være sammen med dem - pga de valgene de tar eller lar vær å ta.

 

HI

[Anonym bruker]

Min mann hadde ingen barn fra før, men flere lange og sikkert intense forhold bak seg når vi traff hverandre godt over 30¨år..

 

Jeg spurte og grov hvorfor han ikke hadde fått barn, og hva som var årsaken og så videre. Jeg var veldig opptatt av dette. Som jeg spurte fikk jeg svar. Han svarte at de var ikke de rette. De var ok å være sammen med når de var det, men han hadde aldri sett for seg de som mødrene til sitt fremtidige barn. Han savnet litt substans som han sa.

 

Ok forklaring, for jeg var jo livredd gubben enten ikke var fruktbar eller sov med buksa på :S

 

 

PS! Vi er nå gift og har barn sammen.......

[Anonym bruker]

Ja, hvis jeg tolker ditt innlegg rett, så er det vel noe sånt jeg begynner å tenke ang min samboer også. At han vegrer seg for å få barn fordi jeg på en eller annen måte ikke er den rette.

Og da er ikke jeg en som vil gå rundt som en hang-around.

Angrer bittert på flyttinga..

 

HI

[Miss Misantrop]

Skulle ønske at ikke voksne mennesker lovet ting i forelskelsens rus. Skjønner godt at du er skuffet. Jeg ville ha spurt meg selv, ikke han. Hvor lenge kan jeg vente. Så setter du en frist og innen den får han bestemme seg. Det er ikke ok å bli satt på hold.

[Anonym bruker]

Kanskje på tide at du tar en alvorlig prat med samboeren din. Du har tross alt ofret en del med og flytte fra alt det kjendte til et sted der du ikke kjenner noen. Dette går faktisk utover barna dine da de sikkert heller ikke får se faren sin så ofte siden dere har flyttet.

Ville ha spurt han om han ser noen fremtid i forholden og evt om han i det hele tatt vil ha ban med deg. Ikke noe vits og utsette hjemmflyttingen om det kommer til og bli slutt før eller siden uansett!!!

 

Lykke til;)

[Anonym bruker]

Hva bruker han selv som unnskyldning for ikke å få barn nå?

[Anonym bruker]

Er enig i det, og takk for støtten fra dere to siste.

Ja, jeg har ofret en del, og nå føler jeg at han bare er halvveis inne i dette - og at den første familien hans er den "ordentlige" familien og holder for han. Ellers ville han vel hatt barn med meg også? Han elsker jo sine barn så sinnsykt høyt, hva skulle vel da være grunnen til at han ikke vil ha et barrn med kvinnen han påstår han elsker?

Til og med barna hans er klare for en bror eller søster, de har tatt det opp helt på egenhånd at de hadde synes det var koselig om vi fikk en liten en.

[Anonym bruker]

Har du vært inne på Mannen ikke klar forumet? Mange i samme båt som deg. Her kan du utveksle erfaring og kanskje få et godt råd. Mitt råd til deg er å ikke vente for lenge. Før en vet det har toget godt og man har brukt livet sitt til å glede andre uten å ha fått respekt og glede tilbake.

[Anonym bruker]

Han trenger tid og luft til å "få orden på seg selv" først.

Dessuten fokuserer han nå (til forskjell fra tidligere), kun på de negative sidene ved at jeg blir gravid; at det blir stess med morgenkvalme og bekkenløsning, nattevåk etc..

Før har han snakket om at han syntes aldri eksen var så sexy som da hun var gravid, at største øyeblikene i livet hans var fødslene av barna sine etc.

Sårer så jævlig..

 

Synes vel at hvis han ikke hadde "orden på seg selv", så burde han ikke gått inn i et forhold, burde ikke fått meg til å flytte så langt med barna mine, burde ikke "lovet" at vi skulle få barn sammen.

Hva synes du om unnskyldningen anonym 21.55? Og forsåvidt dere andre også.

[Anonym bruker]

Takk for råd 22.03, og jeg tenker det samme som deg - ingen vits å henge rundt en som ikke kan bestemme seg.

Skal sjekke ut forumet:-)

[Anonym bruker]

Skjønner at det er frusterende, men jeg synes ikke du skal "miste selvtillit" selv om han drøyer å få barn med deg.

Du sier han elsker sine barn så høyt, er en god far osv.. jeg tror likevel terskelen for å få barnekull nr. 2 med dame nr. 2 er høyere enn første gang. Han er helt sikkert ikke mindre glad i, eller han er sikkert mye mer forelsket og glad i deg enn i eksen sin, det er en grunn til at det er slutt mellm de to.

 

Uansett, jeg tror redslen ligger der hos menn, de er redd for at det skal bli slutt med nr 2 også, som oftest er det jo dama som får foreldreretten......

Selv om dere har det aldri så fint i øyeblikket.

 

Gi han litt mer tid du, han elsker deg sikkert, er bare litt redd.

Om du stiller han til veggs blir du taperen det er jeg sikker på. Og du elsker han vel, du har flyttet og ofret mye i livet for denne mannen.

Lykke til :-)

[Meesah og HattiFnattene♡]

Kan jo hende han tenker litt lengre enn du gjør da..som økonomi, de andre barna, osv..skjønner ikke hvorfor man på død og liv må ha unger med nye samboere..tenk hvis dere går fra hverandre..barnebidraget vil jo ruinere ham..synes du er tullete. men for all del, føler du at det er en dealbreaker, så flytt.

Samboeren min sa i forelskelsens rus at han vill gifte seg med meg..ingen ring på fingeren her, og ikke sikkert det blir det, men går ikke fra ham pga sånne bagateller..

[Anonym bruker]

Takk for svar:-)

Jo da, ser jo at det er mer skremmende med barnekull nr 2. Er bare det at jeg merker det tærer på mine følelser for han, på samlivet - at han "holder meg på pinebenken".

Vet jeg kanskje er litt utålmodig og nærtagende, men er virkelig såra og deppa over dette.

 

HI

[Anonym bruker]

Folk er vel forskjellige da vet du.

Og jo da, han er sikkert fornuftig. Men sitter nå fortsatt her med disse følelsene.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja det skjønner jeg godt, såå tålmodig trenger du slettes ikke være, han bør ta hensyn til dine føelser også, men jeg føler bare på meg at han virkelig elsker deg ;-) Gi han LITT tid og forbered deg på en skikkelig konstruktiv alvorsprat ...

Hilsen anonym over med kull nr 2 osv...

[Anonym bruker]

Tusen takk for et koselig og konstruktivt svar:-)

 

HI

[Miss Misantrop]

Jeg kan overhode ikke skjønne Meesah og HattiFnattene♡ at du aksepterer å bli holdt for narr. Voksne mennesker bør tenke før de lover i hytt å gevær. Hi skal altså ikke få flere barn av den grunn at hun skal gå rundt å vente på en mann som aldri blir klar?! Også tar du utgangs punkt i at det kan bli slutt og derfor skal de ikke få flere barn?! Helt merkelig. For meg er barn viktig. Og jeg ville ikke valgt å dele livet mitt med en som ikke ville ha hatt barn med meg. Så hvis noen lover meg noe slikt. Jeg flytter med denne personen for så at han tar det tilbake, eller verre trenerer min tid- er dette et tillitsbrudd jeg ikke kunne ha levd med.

[Anonym bruker]

Hvorfor kjøpe kua når man kan få melka gratis? Damer i dag sprer jo beina for hvem som helst uten å være gift. Hvorfor skulle mannen ønske å forplikte seg. Det er gratis å love ting. Han ler først, sist og best.

[Anonym bruker]

Takk for støtten Miss Misantrop.

Føler vel som deg at det er et tillitsbrudd. Tenker at man må stå for det man har sagt, ikke plutselig ta det tilbake. Det er jo sårende, man føler seg lurt, og man begynner å gruble over hvor dypt den andres engasjement stikker.

 

Det er så vanskelig å tenke fornuftig om dette. På ene siden har jeg ikke lyst til å bryte et forhold pga en filleting. På den andre siden føler jeg absolutt ikke at dette er en filleting - og jeg ønsker også å stå opp for meg selv og ikke godta alt bare for ikke å miste han.

 

[Anonym bruker]

Dette er ingen filleting. Det er selve essensen i kjærlighet. Mannen din og du må ha en alvorlig samtale. Den samtalen syntes jeg du skal forberede godt.

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Jeg får litt følelsen av at du ikke stiller nok krav til samboeren din? Det er jo fint at han er engasjert i barna, men nå er det dere som er i familie -ikke eksen. Ting må skje på dine og samboeren din sine premisser.

 

Når det gjelder det å få barn ville jeg spurt om grunnen til at han utsetter det. Er det at han ikke ønsker barn med nettopp deg -eller er det en annen grunn? Hva er det i så fall som holder han tilbake? Hva tenker han rundt det å få flere barn?

 

Jeg syntes at du bør fortelle han hva du føler rundt dette med familien hans og eksen hans. Det er ikke mye grunn for at han skal ha kontakt med familien til eksen -det blir irritasjonsmoment i lengden. Hva med evt å foreslå at dere flytter til din hjemplass?

 

-e-

[Anonym bruker]

Hei e :-)

 

Ja det hadde vært selve drømmen, at han hadde flyttet til min hjemplass. Det var det som opprinnelig var meningen også, vi hadde faktisk blitt enige om at han skulle flytte til meg. Men så trekker han seg fordi han ikke kan flytte så langt unna ungene sine.

Er redd for å ta op dette nå, for man skal jo ikke dra opp gamle ting og holde det mot partneren. Det sier jo alle samlivsrådgivere. Men jeg må jo si dette viser et mønster etterhvert. Han går ut og lover gull og grønne skoger, for så å trekke seg når jeg har blitt så glad i han at jeg ikke klarer å si nei. Uff, får en skikkelig uggen følelse når jeg leser dette. Egentlig høres han jo ikke ut som en veldig bra fyr, når jeg legger det fram sånn.

Men han har jo bra sider da, er veldig grei med ungene mine etc. Men det er nok noe som peker i retning av at han skal ha det på sin måte...

 

Grunnen til at han ikke vil ha/vil utsette det å få barn, er at han må "komme i orden med seg selv" først.

Rimelig diffust formulert, og vanskelig å forholde seg til..

 

Etter å ha lest mitt eget innlegg nå, så mista jeg litt motet gitt..

 

HI

[Meesah og HattiFnattene♡]

han lovte ingenting, han bare sa han hadde lyst. poenget er at for MEG er det ingen dealbreaker. vi har det kjempebra.

Det ar jo ikke pga at han sa han ville gifte seg at jeg ble sammen med ham. Og det er jo ikke som om jeg er perfekt.

Hadde ektskap vært veldig viktig, hadde vi giftet oss. Føler meg ikke holdt for narr i det hele tatt. Han elsker meg i gode og onde dager, støtter meg, tar sin del av alt, og er "my safe place to land". Jeg ahr ingen klager. Hvis det er meningen at vi skal gifte oss, så vil det skje.

 

Man burde tenke på konsekvenser av et brudd når man blir samen og det er barn involvert..det ville sikret flere barn i bruddsituasjoner.

Gadd ikke kaste meg ut i et langt innlegg i sted, men ser ut til at jeg må forklare meg bedre.

Sier ikke at de ikke skal få barn, sier at han kanskje tenker på de tingene..man burde tenke seg godt om før man får barn sammen. Flere burde det..det er et livslangt ansvar, som innebærer at man skal være gode foreldre både hvis man er sammen, eller går fra hverandre.

Dessuten har jo HI barn.

jeg er Fullstendig enig med deg miss, at man ikke skal love ting uten å holde det, så hverken jeg eller sambo lover ting hvis vi ikke vet om vi kan holde det.

jeg sier heller ikke at jeg synes hun er dum som vurderer brudd. Hvis dette er veldig viktig for henne, og hun føler at det er et tillitsbrudd, er jo det noe hun må ta noen runder med både ham og seg selv om.

Likevel synes jeg det kan være dumt å kaste bort en god mann, og et godt forhold pga et ønskeom barn, når hun i utgangspunktet HAR barn. i tillegg har de faktisk bare vært sammen i 2 år..kan jo hende tiden renner ut for hennes del, det vet jo ikke jeg.

Men at han drar på det nå, betyr ikke at han ikke vil ha barn om noen år..og vil det i såfall være verdens undergang? det er jo de viktige spørsmålene. hun må jo vurdere ting. Sette verdier opp mot hverandre osv.

For deg hadde dette vært tillitsbrudd, og umulig å leve med. For meg som har tre barn, hadde det vært tillitsbrudd hvis jeg hadde hatt en ny mann, og han maste om barn. Jeg er ferdig med graviditet, tør ikke påføre kroppen min flere, og fornøyd med de jeg har.

Heldigvis er vi forkjellige, og jeg sier ikke at det ene valget er dårligere enn det andre